PS.

Nå kom jeg på at noen ganger så farga jeg jakker jeg hadde, i Oslo også.

For jeg hadde ikke så god råd, og jeg hadde problemer med å finne jakker jeg likte, for jeg likte ikke sånne moderne jakker, jeg likte liksom jakker med krage osv., da.

Men men.

Mer da.

Jo, så kjøpte jeg farge, på Claes Ohlson.

Og der kjøpte jeg også noen fornuftige julegaver, til søstra mi, da hu bodde det første stedet i Tromsøgata.

Noe elektronisk termometer, eller noe, som jeg så at hu ikke ble så glad for vel.

(Men nå var vi egentlig uvenner på den tida her, etter at hu kom hjem med tre afrikanere, da vi bodde på Ungbo.

Så sparka jeg ballen i veggen, før jeg våkna helt, siden noen hadde stjælt juice av meg i kjøleskapet).

Og en annen jul vel, så kjøpte jeg ringeklokke, som jeg installerte i Tromsøgata der.

For søstra mi hadde ikke ringeklokke.

Og det her var før mobilene ble vanlige.

Og jeg likte ikke å hive stein på rutene osv., når jeg skulle besøke søstra mi.

Eller rope, det ble for dumt, syntes jeg.

Men tror egentlig ikke at søstra mi likte de gavene, for jeg mener å huske at noen tok ned igjen ringeklokka som jeg monterte, (riktignok i full fart), i oppgangen i Tromsøgata der da.

(Det første stedet søstra mi leide i Tromsøgata).

Jeg tror hu leide av Ungbo.

Hu fikk unge, Daniel, i 1995, og da tror jeg hu fikk større leilighet i Sentrum, av Ungbo.

Så unge alenemødre fikk bo i Sentrum, mens de single ungdommene, de måtte bo i utkanten, oppe i Ellingsrudåsen.

Så Ungbo er kanskje litt bakvendt?

Det er vel de single ungdommene som kunne ha trengt en leilighet i Sentrum.

Og alenemødrene som kunne ha trengt landlige omgivelser nesten, som det var på Ellingsrudåsen.

Ikke spørr meg hvordan de folka i Ungbo tenkte.

Men jeg fikk ikke bo nærme sentrum, (og NHI, på Helsfyr), på Vålerenga, da jeg søkte om rom i bofellesskap, hos Ungbo, i 1991 vel.

Men jeg måtte bo på Ellingsrudåsen, så langt fra Oslo sentrum som man kan komme i Oslo vel.

Jeg kunne like gjerne bodd på Bergeråsen, vil jeg nesten si.

Men men.

Så hva de tenkte på der, det vet jeg ikke.

Men men, det var et billig sted å bo, ihvertfall, for jeg tjente ikke så mye i Rimi, og jeg tok lappen osv., mens jeg bodde på Ungbo, og kjøpte en billig bruktbil, så det var greit å ha lav husleie.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Og da jeg ble butikksjef, i 1998, på Rimi Nylænde.

Så dukka det opp ei Ungbo-dame på jobben.

Og hu begynte å prate nedlatende til meg.

Hu begynte å patronisere meg da.

Og spurte meg hvor jeg bodde osv.

Hu likte ikke at jeg leide av Rimi, for da ble jeg avhengig av Rimi, mente hu.

Det var greit nok.

Men jeg hadde jo ikke bedt om hennes råd, så det var patronisering, mener jeg.

Og det var vel da jeg avløste i kassa.

Så jeg tror at hu, hva het hu da.

Ei fra like ved dumpa i Europaveien der, ved Lambertseter.

Ingunn, vel, som jobba på Rimi Nylænde.

Hu overhørte den samtalen tror jeg.

Og jeg overhørte at hu da sa til noen andre på jobben, at jeg var barnehjemsbarn, (eller noe sånt noe).

Så Ungbo var med å ødelegge for meg i Rimi.

For da oppstod det falske rykter, som jeg ikke visste helt hvordan jeg skulle angripe.

For Ungbo det betydde ikke at man var barnehjemsbarn, men det var bare at man hadde leid plass i bofelleskap av kommunen.

Man betalte mer eller mindre markedsleie, vil jeg si.

Men jeg syntes det var lettvint, å leie gjennom de, for jeg så utleieannonsene de hadde på T-banen.

‘Oppvask bare hver femte uke’.

Så jeg tenkte det, at de trengte folk, og hadde mye ledige hybler.

Så det var ikke noe sånn barnehjem, eller noe det.

Det var at jeg leide plass i bofelleskap, av Oslo kommune, istedet for å leie privat.

Og det oppfatta ikke jeg som å være noe unormalt, men det var som å leie på det vanlige markedet, mer eller mindre, vil jeg si, at det virka som, fra de plakatene jeg så på T-banen.

Som vel var første gang jeg hørte om Ungbo.

Og jeg har gått markedsføring, og det var salgsannonser, som jeg så på T-banen, at de ønsket først og fremst å leie ut.

Det var ikke sånn, ‘Er du bostedløs’.

Nei, det var sånn, ‘Bo i bofelleskap, slipp å vaske opp mer enn hver femte uke’.

Så det var ikke noe sånn som sosialleilighet, eller noe, det, sånn som jeg skjønte det ihvertfall.

Jeg så på det Ungbo-greiene som del av det vanlige bomarkedet, vil jeg si.

Men Arne Thomassen og Mette Holter, de abonnerte ikke på Aftenposten, og jeg jobba mye, så jeg var litt treig med å finne meg et annet sted å bo.

Jeg mener vi hadde avtalt at jeg skulle få leie hos dem i det friåret jeg hadde og.

Ihvertfall hadde jeg nevnt det, at jeg hadde et friår, hvor jeg trengte å spare penger.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Det med Ungbo, at jeg begynte å leie der, var bare fordi jeg tilfeldigvis så de plakatene på T-banen, og fordi at Mette Holter maste på meg, akkurat på den her tida, om at jeg måtte flytte fra det rommet jeg leide hos dem, av en eller annen grunn.

Jeg hadde jo tenkt å se i Aftenposten og sånn, men da så jeg tilfeldigvis de plakatene på T-banen.

Og da tenkte jeg, at da kunne jeg jo ringe de, og høre hva det var.

Så slapp jeg den masinga fra hu Mette Holter.

For på det private markedet, så kunne det ofte ta lang tid å få en ny bolig da.

Og jeg hadde jo en masete rom-utleierske, Mette Holter, som maste på meg.

Så jeg trengte egentlig å få ny bolig raskt.

Fordi hu Mette Holter var så atal, vil jeg si.

Hvis det er noe som heter det.

For hu visste det at jeg jobba mye og skulle begynne å studere.

Men hu var så masete da, uten at hu forklarte hvorfor den her flyttinga hasta så mye.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Så da valgte jeg den enkleste løsningen da, siden jeg så de Ungbo-plakatene på T-banen.

Men da annonserte de etter vanlige folk, vil jeg si.

Det var ikke sånn at det var noe ala sosial-boliger, eller noe, sånn som jeg kunne skjønne.

Ihvertfall så ikke plakatene sånn ut for meg, og jeg har gått på markedsføringslinje, i et år, på Sande videregående.

De plakatene var laget for å appellere til vanlige ungdom, vil jeg si.

De var ikke laget for å informere ungdomer som var i bolignød.

Det er sånn det virka for meg, og jeg burde vel klare å se det, etter å ha gått på markedsføringslinja, mener jeg.

Så sånn er det.

Bare noe jeg kom på.

PS 3.

Så det er kanskje derfor jeg ikke får rettighetene mine.

Fordi det går falske rykter om at jeg har bodd på barnehjem.

Også blir jeg tullet med da, av hele Norge mm.

Men, hvis jeg hadde bodd på barnehjem, så ville jo det antagelig vært foreldrene mine sin skyld.

Så i Norge, så lever arvesynden i hverdagen, kan man se.

Fitteland!