Hva ville moren din sagt?

Du frykter ikke nå at du kommer til Helvete?

https://johncons-blogg.net/2010/01/na-har-jeg-meldt-meg-ut-av-statskirken.html

Mora mi ville ikke ha sagt noen ting, tror jeg.

Mora mi gjorde alltid så mye dumt, så hu var alltid flau, vil jeg si.

Noen eksempler:

– Hu rømte til København, og ble etterlyst i avisa.

– Hu satt seg på fanget mitt, da jeg var sånn 11-12 år, og vrikka på rompa, mens mannen hennes Arne Thomassen, også satt i stua, i Jegersborggate.

– Hu lot en italiener ligge ved siden av meg og søstra mi, på ferie, da vi var 13-14 år.

En som begynte å klå meg på rumpa, da jeg la meg imellom han og lillesøstra mi.

– Hu gikk og vrikka på rumpa, foran meg og Petter og Christian Grønli, når jeg tok med de til Larvik, en gang rundt 1981, kanskje.

– Hu gikk med greiner i håret, en gang jeg og søstra mi var på besøk hos henne i Tønsberg, som 16-17 åringer kanskje.

– Hu var ofte på sinnsykehus, og vi måtte alltid legge oss klokka 20, livet var som en krig da.

– Hu var verdens værste kokk, og kjøpte mest bare lungmos osv., som hu ikke spiste selv.

– Jeg og søstra mi måtte alltid ta oppvasken, fra vi var 5-6 år gamle.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg skal holde på.

Men mora mi hadde ikke noe å si ovenfor meg, jeg flytta til faren min, da jeg var ni år gammel.

Og fra jeg var tre år til jeg var ni år, så var jeg sur på henne, for at hu flytta fra Bergeråsen og faren min da.

Så jeg var alltid faren min sitt barn, og jeg og mora mi, vi var liksom to uvenner da.

Så jeg hadde ikke brydd meg om hva mora mi hadde sagt, for hu var ikke helt god i hue sitt, stakkars.

Jeg kunne fortsatt i hele kveld og skrevet om mora mi.

Og alt det gærne og slemme hu gjorde, men det orker jeg rett og slett ikke, det er slitsomt å tenke for mye på henne.

Men men.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Hvem er du din f*slef*tte, som går inn sånn i vår familie?

PS 2.

Og på slutten av 70-tallet.

Da tante Ellen var på besøk i Norge.

Rundt 1977 kanskje.

Da var vi i Nevlunghavn.

Og da begynte bare jeg og søstra mi, å automatisk klage på mora vår, til tante Ellen.

For mora vår var slem da, som vi syntes, husker jeg.

Og bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, de var vi ikke så på bølgelengde med.

De var mer strenge og stive osv.

Så vi kunne ikke klage på mora vår til de, da ville vi bare fått skjenn.

Men det var så ille, så vi klagde til tante Ellen da, siden vi var i nød, må jeg nesten si, så ille var mora vår.

Men da, så jekka mora vår ned tante Ellen, mener jeg å huske.

Så mora vår må ha hatt noe på tante Ellen og, vil jeg si, som de tok på kamerset, eller noe, i 2. etasje.

Mens jeg og søstra mi, satt pent rundt et bord, som vi måtte, i Nevlunghavn.

Vi kunne ikke gå fritt rundt omtrent i Nevlunghavn.

Man måtte vokte hver bevegelse man tok, og hvert ord man sa, hos min mors foreldre, da jeg var barn.

Mens hos min fars foreldre, så var det mye mer fritt, så det var omtrent det eneste stedet det gikk ann å slappe av, vil jeg si, under min oppvekst.

Så sånn var det.