Men jeg blir nok driti ut, tenker jeg, som briter pleier å gjøre, hvis du spørr dem om noe.
Spesielt hvis du er utlending, som meg.
Men jeg får vel prøve ihvertfall.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
De stengte klokka 17 gitt, og nå er klokka 17.15 her.
Jeg får ringe imorgen da.
Vi får se.
PS 4.
Jeg tok ‘johncons-blogg metoden’ jeg, og sendte en e-post.
Så får vi se om det dukker opp noe svar.
Vi får se.
Her er mer om dette:
Google Mail – Recycling of mobile-chargers?
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Recycling of mobile-chargers?
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Wed, Sep 9, 2009 at 5:24 PM
To:
enquiries@envirafone.com
Hi,
I recieved your envelope and letter, the other day, and I just have a couple of questions.
I was wondering what to do with the mobile-charger, do you recycle them as well, and do you pay money for them?
What do you do with the mobiles people send you, do you sell them on, or do you recycle some parts of the mobiles, and throw some parts etc?
Just curious, since we haven't got Envirafone in Norway, where I'm from.
Best regards,
Erik Ribsskog
PS 5.
Nå lurer jeg på.
Er det en liten harddisk, inni den telefonen?
For den mobilen virker ikke nå.
Men nå syntes jeg det firmaet var litt suspekt.
Det virker som at de bryr seg om å resirkulere mobiler.
Men laderne driter de i.
Så de er nok ikke så miljøbevisste, virker det som.
Hvis de driter i laderne, mener jeg.
Da er det kanskje noe inni de mobilene, som de vil ha da.
Hva skal de med de her brukte og ødelagte mobilene?
Det er vel ingen firma, som selger brukte mobiler, i stor stil, som jeg har hørt om.
Hvorfor skriver de ikke hva de gjør med mobilene, og hvem som eier virksomheten?
Det er ikke noe ‘mafian’ vel, som samler info om folk, ved å kjøpe brukte og ødelagte mobiler, og så lese av minnekort og sim-kort og harddisker eller minne da, eller hva man skal kalle det?
Kan det være noe sånn ‘lurings’ da?
Er det verdt et pund, å sende inn den mobilen, til noen potensielle luringer?
Hvem vet.
Det er vel kanskje ikke det.
Jeg får vel prøve å finne ut litt mer om de her.
Jeg får ihvertfall vente og se, til jeg får svar på e-posten jeg sendte dem.
Vi får se.
PS 6.
Og hvorfor advarer ikke myndighetene folk mot sånt som dette?
De burde hatt informasjon, om hvordan kan beskytte seg, når det gjelder å kvitte seg med gamle mobiler og harddisker osv.
Her har kanskje myndighetene i både Norge og England sviktet litt?
Hvem vet.
Skriv gjerne kommentar på bloggen, hvis du har noen mening om hvordan dette fungerer, eller burde fungere.
Jeg prøvde å bruke hue, og å lede andre, når jeg jobba som butikksjef på Rimi Kalbakken, for det var sånn jeg hadde ledet den forrige butikken jeg jobbet i, Rimi Nylænde.
(Og sånn hadde jeg fått beskjed om, å lede Rimi Kalbakken, av min forrige distriktsjef, Per Øivind Fjellhøy).
Men da ble jeg angrepet av butikksjef-assistent Kjetil Prestegarden, som gikk bak ryggen min, til distriktsjef Anne Neteland, og klagde på at jeg ikke jobbet meg inn i koma, på en oppoffrende nok måte.
Og Neteland hørte på Prestegarden, siden hun kjente han fra før, som hun sa, så til slutt, så ble jobben min et helvete der.
Men professorer i ledelse osv., de sier det samme som meg, at man kan få bedre resultater, av å bruke hue, enn beina, når man jobber som leder.
(Nå mente ikke jeg at jeg skulle jobbe 30 timer i uka som butikksjef, (det hadde det nok blitt spetakkel av, så det hadde holdt), det er ikke det som er poenget, men jeg mente at jeg kunne bruke hue, de 40-50 timene jeg var på jobb i uka).
Her er mer om dette:
60-timers uke
Det BI-professoren tror hjelper en leder er å være dyktig i relasjon til andre mennesker.
– Det å bidra til andres utvikling, i tillegg til å lede deg selv ved å skape en god balanse i livet er viktigere. Vi får håpe at bildet av at en god sjef er en som jobber 60 timer i uken er borte, det er i hvert fall klart misvisende i vår tid, sier han.
Tvert om kan det å halvere tiden gi bedre resultater, mender professoren.
– Jeg tror en som jobber 30 timers arbeidsuke, men som leverer gjennom andre, som er tilstede og som motivere, vil levere bedre resultater, sier han.
60 timer var kanskje litt overdrevet, men igår så skrev jeg en tegneserie nesten, hvor jeg forklarte mer om problemene som var, da jeg jobbet på Rimi Kalbakken, som var rimelig alvorlige, vil jeg nok si:
PS.
PØF heter egentlig Per Øivind Fjellhøy, og var en disktriktsjef, som jeg hadde fra januar til oktober år 2000.
(Dette var på Rimi Nylænde, på Lambertseter.
PØF var ikke distriktsjef, på Rimi Kalbakken, så da PØF sa at ‘vi’ ville dette, så trodde jeg at han også mente distriktsjefen på Rimi Kalbakken, Anne Neteland, (men det skulle det vise seg senere, at hun ikke var informert om dette), og sannsynligvis også regionsjef Jon Bekkevoll, som var regionsjef for både Rimi Nylænde og Rimi Kalbakken, høsten år 2000, han trodde jeg også PØF mente, på grunn av måten han sa ‘vi’ på).
Han var en distriksjef som kjente butikksjefene sine godt, (kanskje litt for godt, når det gjaldt et par av damene, Sophia og hu fra Rimi Oppsahl? Jeg husker ihvertfall at PØF beordra de to opp i boblebadet, på en butikksjeftur, høsten år 2000, med distriktet hans, til Dagali).
PØF kan nesten gå for å være en sånn typisk snobbete, nesten overklasse, vestkanttype, men et par ting avslører han:
1. Han har uklipte og gule negler, som om han røyker rullings kanskje, ihvertfall så har han ikke stelt negla sine ordentlig, på mange år, kunne det ihvertfall se ut som, for meg.
2. Sikkerhetssjef Lars Boye, han nevnte, i år 2000, da både PØF og Boye var innom Rimi Nylænde samtidig, at Fjellhøy hadde hatt en frynsete fortid i Rimi.
(Boye hadde vel tilgang til personalmappa til Fjellhøy, siden Boye jobbet i sikkerhetsavdelingen).
Boye sa dette sånn at jeg hørte det, noe han vel egentlig ikke skulle ha gjort, siden dette vel var konfidensielt, og ikke ment for PØF sine underordnede sine ører, hvis jeg skulle gjette, og koble dette til organisasjonsteori osv.
Så sånn var det.
Her ser vi vedkommende PØF, Per Øivind Fjellhøy:
Og her er den videoen, som dette er tatt fra:
PS 2.
Jeg lurer på om hun butikksjefen, som er i den filmen der, (det står Hege Grymyr, på slutten av filmen), jeg lurer på om det var hun fra Rimi Oppsal, som PØF beordra opp i boblebadet, (sammen med hun Sophia fra Rimi Skullerud), på den store hytta, hvor vi var på butikksjef-tur, med PØF sitt distrikt, høsten år 2000, og at den butikken er Rimi Oppsal da kanskje, i såfall.
Eller Rimi Oppsalstubben, heter vel den butikken, hvis det er den(?)
Men det skal jeg ikke si helt sikkert, men det ser ut som om det er noe OBOS-blokker og sånn, rundt der, så det er nok ikke helt umulig.
Jeg var på Oppsal på en fest en gang, med Magne Winnem og noen folk, men det var vel i 1990, eller noe, tror jeg, så jeg husker ikke helt hvordan det ser ut der.
Og jeg pleide å spille badminton, på Skøyenåsen badmintonklubb, het det vel.
(For det var omtrent den eneste badmintonklubben, i Groruddalen).
Men jeg husker ikke helt nøyaktig hvordan det så ut der.
Jeg var bare der et par ganger og spilte, når jeg var med å spille der, så spilte jeg for det meste i Ekeberghallen og Haugerudhallen, et år eller to på 90-tallet, etter at jeg var ferdig i militæret, i 1993.
Så sånn var det.
PS 3.
Det står at ei av dem som er med der, heter Cecilie.
Jeg lurer på om det kan være hun Cecilie, fra Rimi Kalbakken, da jeg var butikksjef der.
Det ligner litt ihvertfall.
Hun var forresten sterkt knytta, til han assistenten der, og seinere butikksjef, (når jeg slutta, noen måneder seinere), Kjetil Prestegarden.
Det vil si hun i videoen, med det lyse håret.
Denne videoen er vel fra 2-3 år etter at jeg slutta på Rimi Kalbakken, tror jeg.
Det var hun Cecilie, som alltid satt i kassa, på kveldsvaktene, til han Kjetil Prestegarden da.
Hun jobba vel 2-3 vakter i uka.
Noe sånt.
Også tok ei assistent, som heter tja.
Hva heter hun da.
Monika ja.
Hun nevnte på personalmøte, like før jul år 2000 kanskje, at Kjetil, (og også den tidligere butikksjefen der, Kenneth, som også hadde vært butikksjef på Rimi Ljabru, mener jeg å huske), at de satt med lyset av inne på kontoret, og glante på hu Cecilie da, mens hu satt i kassa.
De må ha hatt noe slags avtale om dette, for på personalmøte, så sa hu Cecilie, at det var så fint så, for hun likte å bli sett på sånn av de, for hun var ‘blond’, som hu sa, på personalmøtet.
Og da trodde jeg at det bare var snakk om uskyldig titting, på hun Cecilie.
(Og jeg pleide alltid å skru på lyset på kontoret der, når jeg var der inne, på kontoret).
Men, en gang jeg gikk inn på kontoret, så satt han Kjetil Prestegarden der i mørket, og glante på hu Cecilie da.
Og da ble han så stille og rar, når jeg gikk inn der, og skrudde på lyset.
Så jeg tror han faktisk må ha sitti og ronka, mens han satt i mørket der, og så på hu Cecilie.
(Grunnen de sa først, til at de satt i mørket, det var for at de ikke ville at kundene skulle få se inn der, på kontoret).
Men hvis de hadde sagt det på møtet, at det ikke var snakk om titting på hun Cecilie, men ronking, da hadde jeg ikke tillatt det, da hadde jeg satt foten ned.
Men dette her var altså da isåfall en misforståelse fra min side, jeg trodde det bare var snakk om uskyldig titting, som hun Cecilie også var med på, og syntes var artig.
Det var det inntrykket jeg fikk fra hva som ble sagt på personalmøtet, så derfor gjorde jeg ikke noe med dette.
Og jeg tok det ikke opp seinere heller, for det er først når jeg har tenkt tilbake på det igjen nå, at jeg skjønner det, at han nok satt der, han Kjetil Prestegarden, på kontoret på Rimi Kalbakken, i 2001, var vel kanskje det her, og tok en ‘stille Anders’, som det pleide å bli kalt i gamle dager, ihvertfall.
Så det var litt tvilsomt, det opplegget der.
Jeg var ikke så flink til å ta opp det problemet, i år 2000 og år 2001, så jeg får heller ta det opp nå da, når jeg har blogg osv.
Så sånn var det.
Jeg skal se om jeg får laget noe mer tegneserie her og.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Det ble konflikter på Rimi Kalbakken, fra dag 1, med assistent Kjetil Prestegarden:
PS 4.
Distriktsjefen på Rimi Kalbakken, Anne Neteland, hun kjente assistenten, Kjetil Prestegarden, fra før, så hun tok hans side i konfliktene:
PS 5.
Etter å ha jobbet på Rimi Kalbakken, i et par måneder, så skjønte jeg at distriktsjef Anne Neteland, nok ikke var med, i disse ‘vi’, som min forrige distriktsjef, Per Øivind Fjellhøy, hadde sagt at ville at jeg skulle drive Rimi Kalbakken, som Rimi Nylænde.
Da jeg skjønte dette, så bestemte jeg meg for å slutte i Rimi:
PS 6.
Etter å ha jobbet på Rimi Kalbakken, i ca. et halvt år, med alle problemene og arbeidet der, som tæret på meg, så sa distriktsjef Neteland, at enten måtte jeg slutte, ellers så måtte alle de andre slutte:
PS 7.
Like før 17. mai 2001, så dukket driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr opp, på Rimi Kalbakken.
Jeg var veldig sliten, og hadde ikke venta at de skulle dukke opp, men jeg ble likevel skuffet over at de ikke ville høre om hva som hadde foregått:
PS 8.
Jeg var ikke så flink til å forklare, hva som hadde foregått, til han driftsdirektøren, Rune Hestenes.
Jeg ville bare markere, at det var mye galt som hadde foregått i firmaet.
Hvis han hadde latt meg få en sjangse, til å ta opp dette, i et møte f.eks., så kunne jeg ha forklart det mye bedre, men det var ikke snakk om å diskutere engang.
Så sånn var det dessverre.
Jeg var nok litt prega, av at han Rune Hestenes, nesten ble som en konge, som kom på besøk, han var innom de forskjellige butikkene, to ganger i året, til jul og 17. mai vel, og da burde alt være i tipp-topp stand.
Så jeg ble ordknapp, eller at jeg ikke fikk forklart, for han var så myndig, og ville ikke diskutere og jeg hadde litt respekt for han da, for det var liksom sånn, at jeg merka at min tidligere butikksjef, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, Kristian Kvehaugen, reagerte litt på han Hestenes og, og behandla han med respekt da, mens jeg bare så på at de prata, så han var veldig høyt på strå, når man jobbet som butikkleder da, i Rimi, en som var veldig mektig i Rimi-systemet da.
Det var en begivenhet liksom, når han Rune Hestenes dukka opp i butikken, siden han var så høyt på strå, så da ble man kanskje litt preget av stundens alvor, når han dukket opp i butikken, siden han var så myndig osv.
Så det skjedde nok med meg, den dagen, i 2001, da han Rune Hestenes, var innom butikken, at jeg ble litt preget av studens alvor, og bare sa noe greier, som for å markere, at det var noe greier som hadde foregått da, og som ikke var som det skulle være.
Og jeg var ikke vant til å prate med de høyest oppe i Rimi-systemet.
Det var ikke sånn at jeg prata med Stein Erik Hagen eller Johannes Hagen, selv om jeg jobba som butikksjef i Rimi.
Nei, de høyeste jeg prata med, det var regionsjefene.
Og han Steinar Ohr var ny som regionsjef da, hvis jeg ikke husker feil.
Og jeg hadde aldri prata ordentlig med han Rune Hestenes før.
(Selv om PØF fortalte meg et par ganger, at Hestenes skrøyt så fælt av meg, da jeg var butikksjef på Rimi Nylænde, så jeg trodde Hestenes hadde et godt inntrykk av meg.
Men det kan ha vært meg som misforstod PØF også.
Det virka ikke da, da jeg prata med Hestenes, på Rimi Kalbakken, på meg, som at han hadde noe bra inntrykk av meg, så jeg trodde ikke det var noe vits i å prøve å prate mer med han seinere heller, for han virka ganske bastant, når han avviste å prate om problemene jeg hadde hatt som butikksjef på Rimi Kalbakken.
Han skjønte kanskje ikke at det var sjefene jeg ville klage på, men han lot meg ikke forklare heller, så det ble bare veldig dumt, vil jeg si.
Så sånn var det).
Høsten 2001, så jobbet jeg på Rimi Langhus, som butikksjef.
Da prøvde jeg å ta disse problemene opp, med distriktsjef Anne Katrine Skodvin, men hun ville ikke bli innblandet, sa hun.
Og Skodvin sa heller ikke hvem jeg burde prate med.
Men da var jo regionsjefen og driftsdirektøren, involvert, fra før.
Så da måtte jeg ha tatt det med Johannes Hagen eller Stein Erik Hagen, eller noe.
Og Johannes Hagen, han huska jeg, at så stygt på meg, da han stod sammen med Morten Jenker vel, i en pause, på et Rimi-møte, på Oslo Plaza, i år 2000 vel, da Stein Erik Hagen holdt tale, om bl.a. hun Kirsten, het hun vel, som hadde vært butikksjef, på Rimi Ryen.
Så jeg hadde ikke noe bra inntrykk akkurat, av han Johannes Hagen.
Og folka ville vel trodd at jeg var gal hvis jeg hadde tatt dette med Stein Erik Hagen.
Han fikk jeg også et brev fra, med et hull, slitt gjennom konvolutten, i bretten på brevet, så hullet så ut som en vagina omtrent.
Så jeg trodde at kanskje Stein Erik Hagen var sur på meg og.
Ihvertfall var det hullet i det brevet veldig merkelig.
Men men.
Det var Sølvi, assistenten der, som viste meg det brevet, men det hadde vel kommet med posten, jeg vet ikke hvem som hadde tulla med det brevet.
(Det gjaldt at jeg vant butikkdrifts-konkurransen, Rimi Gullårer, for 2. halvår, 2001, med Rimi Langhus).
Eller om det var 3. kvartal.
Noe sånt.
På nyåret, 2002, så hadde jeg ordna med Rimi Langhus, syntes jeg, sånn at den butikken hadde fått en skikkelig standard-heving, siden jeg begynte der, et drøyt halvår tidligere.
(Det kan man se på at jeg vant Rimi Gullårer-konkurransen f.eks., at jeg fikk opp resultatene og standarden, på Rimi Langhus).
Men jeg hadde jo bestemt meg, for å slutte i Rimi, pga. at systemet oppover var så fylt av råtne folk, som jeg hadde blitt utsatt for en felle fra, da jeg jobba på Rimi Kalbakken.
Så helt siden det møte med Anne Neteland, i PS. 5, ovenfor, så hadde jeg bestemt meg for å slutte i Rimi.
Og på starten av 2002, så syntes jeg, at jeg hadde fått hevet standarden, på Rimi Langhus, (som var helt jævlig, vil jeg si, da jeg begynte der, det så ut som om ingen med noe butikkfagelig kunnskap, (på annet enn kundeservice da), jobbet i butikken, da jeg begynte der), sånn at jeg kunne slutte i den butikken, syntes jeg, med god samvittighet.
Men, Anne Katrine Skodvin, hun ville ikke høre om problemene i PS. 5, som var grunnen til at jeg ville slutte i Rimi.
Så jeg kunne ikke involvere Skodvin, i den prosessen, som det var, for meg, å slutte i Rimi.
For Skodvin ville ikke bli involvert, i disse problemene.
Så derfor bestemte jeg meg, for bare å gå til fastlegen min, og få sykmelding, for jeg var veldig overarbeidet.
Søstra mi hadde fortalt, om noen hun kjente, som hadde fått atføringsovergang, til en annen jobb.
Jeg prøvde først å hinte litt om det, men legen ville ha meg tilbake til jobb, etter noen uker.
Jeg var ikke klar for Rimi igjen da, for de problemene var jo der fortsatt i firmaet, og jeg var forsatt overarbeidet.
Så da sa jeg at jeg var deprimert da, og jeg leste om depresjon på nettet, og om manisk-depresivt syndrom, eller hva det heter.
Jeg var ganske langt nede, for det var kjedelig, å bare sitte hjemme å se på Ski-VM, selv om det var bedre enn prøvebildet.
Det som skjedde, var at moren min, hun hadde jo vært på institusjon, pga. noen nerveproblemer, eller hva det var, på 80-tallet.
Så jeg lurte også på det, hva det egentlig var.
Om det var sånn, at hvis jeg fikk barn, så kunne de bli sånn som mora mi.
For jeg tenkte framover, på karriære og på å få kone og familie og sånn da.
Og da tenkte jeg det, at jeg kunne jo ta noen tester, hos fastlegen, for å se om jeg hadde arva noe sånt fra mora mi.
Bare for å få tatt opp dette temaet, for jeg var nysgjerrig på det, på hva det var, som hadde feilt mora mi, i tilfelle det var arvelig osv., og jeg lurte på om fastlegen kunne hjelpe meg å finne ut av det.
Men jeg tok en sånn test da, og da syntes jeg at det bare var dumt, for jeg skjønte jo det, at jeg ikke var manisk-depresiv, eller noe, for det var ikke sånn, at jeg hørte noe stemmer, eller noe.
Så jeg bare kutta ut det greiene der.
Men, jeg måtte jo ringe Anne Katrine Skodvin da, distriktsjefen, og si fra det, at jeg var fremdeles sykmeldt.
Og hun har sånn tøff tone.
Og jeg var litt flau over å ringe, og si at jeg var sykmeldt lengre.
Så jeg prøvde å ta en sånn tøff tone da, som hun pleier å ha, og sa at jeg hadde blitt sinnsyk, så jeg var fortsatt sykmeldt, sånn på fleip da, må jeg vel si, jeg var bare litt sliten og deprimert, men jeg hadde bestemt meg for å begynne å studere igjen, fra høsten 2002.
Jeg hadde studert arbeidsmarkedet, og visste at det ble behov for ingeniører og folk med utdannelse i data, fremover.
Så jeg regnet med at jeg ville få en bra jobb, hvis jeg fikk en bachelor i data, våren 2005.
Så derfor meldte jeg meg på bachelor i data, på HiO ingeniørutdanningen, fra våren 2002.
Og da ville jeg nok ha fått meg en veldig bra jobb, i 2005.
Men, jeg overhørte, på slutten av 2003, da jeg jobbet som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, at jeg var forfulgt av noe de kalte ‘mafian’.
Så jeg dro til Sunderland, istedet for å bli i Oslo, høsten 2004.
Men da tulla Lånekassa og HiO med meg, så jeg fikk studielånet, fire måneder forsinket, og mistet kontrollen over studiene der, og over økonomien min, i Norge, fordi jeg måtte bruke mye tid og overskudd, på problemene med Lånekassa og HiO da.
Så etter det problemet med studielånet, så har alt gått på tverke omtrent, må jeg vel si, når det gjelder karriære osv.
Nå har jeg blitt tullet med så mye, av så mange.
Og jeg får ikke rettighetene mine fra politiet og heller ikke advokat fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus.
Så hvor dette skal ende, det vet ikke jeg.
Men det er ihvertfall et komplett kaos nå, og myndighetene har ingen respekt for mine rettigheter, så det er begrenset hva jeg kan klare å utrette selv, for å få rydda opp i alt det tullet som har skjedd mot meg, siden PØF begynte å tulle, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde, i år 2000.
Så sånn er nok det, dessverre.
Så får vi se om det er mulig å få ryddet noe opp i dette etterhvert, eventuelt.
Om det er mulig å få rettighetene sine, fra myndighetene, tenker jeg på, først og fremst.
Rettigheter, som jeg har, ifølge Grunnloven, blant annet, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke får rettigheter, som for eksempel advokat/fri rettshjelp og hvorfor jeg ikke får lov til å anmelde kriminalitet, som har blitt begått mot meg, til politiet, og hvorfor politiet driver å mobber og er bøllete mot meg.
Vi får se om hva disse, (jeg må vel si), forvirrede myndighetene våre klarer å finne ut av, etterhvert.
Vi får se.
PS 9.
Når jeg leser dette igjen nå, om Rimi Oppsalstubben osv., så kommer jeg på det, at jeg var faktisk på jobbintervju der, høsten 1990, mens jeg jobbet på en tre måneders praksisplass, (gjennom Arbeidsformidlingen), hos Det Norske Hageselskap, hos bladet deres, Norsk Hagetidend.
Det var bare betalt 4000 i måneden.
Og jeg betalte 1000 kroner i husleie, for å leie et rom, hos familien til stebroren min, Axel Thomassen.
Så da hadde jeg bare 3000 igjen i måneden.
Og jeg hadde noen uvaner, som jeg hadde fra å henge for mye sammen med søstra mi, fra vi var på ferie, hos tanta vår i Sveits, i 1987, altså tre år før, så begynte jeg å røyke, siden søstra mi, mer eller mindre, pusha den her røykinga si da, på meg, og jeg ville liksom ikke være mindre tøff, enn min et år yngre lillesøster.
Så jeg røyka da, fremdeles, i 1990.
(Jeg slutta å røyke fast, i 1994, var det vel.
Selv om jeg begynte igjen, da det var mye problemer på jobb osv., rundt år 2001, og så slutta igjen, i 2006, her i Liverpool.
Så nå har jeg ikke røyka på tre år, er det vel.
Og jeg har ikke lyst til å begynne igjen heller).
Men i 1990, så røyka jeg, og ingen hadde lært meg å lage mat, så jeg kjøpte mye ferdigmat da.
Og jeg var bare 20 år, og jeg hadde vært student året før, så jeg likte å gå ut på byen litt.
Så 3000 i måneden, etter husleie, det var litt lite.
Jeg måtte også lage middag til broren min Axel, som da var 12 år, eller noe.
For foreldrene hans, de var alltid på bingo eller travbanen, når jeg kom hjem fra jobben, hos Det Norske Hageselskap.
Så jeg var som faren til Axel, mens jeg jobba på Det Norske Hageselskap, kan man nesten si.
Men, denne jobben varte jo bare i tre måneder, (praksisplassen hos Det Norske Hageselskap), og jeg hadde ikke fått noen signaler om at jeg kom til å få en fast jobb, etter at de tre månedene var utløpt.
Derfor regnet jeg ikke den jobben, som en ordentlig jobb.
Siden den var så dårlig betalt, og ikke var fast.
Derfor søkte jeg ‘vanlige’ jobber, mens jeg jobba på Det Norske Hageselskap.
Og jeg kom på jobbintervju, på Rimi Oppsalstubben, mener jeg det var, og på OBS Triaden, i Lørenskog, som da het Matland, hvor jeg prata med Klara, på kontoret der.
Jeg fikk begge jobbene, siden jeg hadde jobba et år i butikk tidligere, skoleåret 1988/89, på CC Storkjøp, mens jeg gikk siste året på videregående, i Drammen.
På Rimi Oppsalstubben, så var jeg på kontoret der, og prata med en kar i Ball-genser.
(Som egentlig var populært et par år før, så han jobba nok så mye, at han ikke fikk fulgt med ordentlig, på klesmotene osv).
Men men.
Jeg ble tilbudt et 6 ukers vikariat, på Rimi Oppsalstubben.
Og et 6 måneders vikariat på OBS Triaden, eller Matland, (på Skårer), som det het da.
Jeg valgte jobben på Matland, for da hadde jeg friåret mitt i boks omtrent.
For jeg skulle jo studere igjen, året etter.
Så hvis jeg da fikk et seks måneders vikariat, i oktober, så varte jo det til ca. april-mai måned da.
Og da var det bare 3-4 måneder, til studiene på NHI begynte igjen.
Hvorav to av månedene var sommerferie.
Så derfor valgte jeg heller Matland, enn Rimi Oppsalstubben, for det var bare et seks ukers vikariat.
Så sånn var det.
Men hvis jeg hadde fått et seks måneders vikariat, på Rimi Oppsalstubben, så hadde jeg nok valgt det, for jeg kjente jo Magne Winnem, som jobba som butikksjef i Rimi, som han vel ble i 1990 eller 1991, på Rimi Munkelia, på Lambertseter, men han jobba i 1990 som assistent på Rimi Nadderud og seinere på en Rimi ned mot rådhuset der, i Oslo, og også seinere som assistent i Waldemar Thranes gate, på Rimi der.
(Og da mener jeg at sjefen til Magne Winnem, da han jobba som assistent på Rimi Waldemar Thranes gate, i 1990, var det vel, var Steinar Ohr, regionsjefen, fra PS 7 ovenfor.
Hvis jeg ikke tar helt feil, så mener jeg at jeg var med Winnem, og noen andre folk, hjem til han Ohr, i 1990, og så filmen ‘Bad Company’, hos Ohr, på Bislett.
Men, dette husket nok hverken jeg eller Ohr, i 2001, i PS 7 der.
Ihvertfall ikke mer enn vagt, husket jeg dette da.
Men jeg har tenkt mer på dette i mellomtiden, så jeg tror det var sånn, når jeg tenker på det nå, ihvertfall.
Så sånn var nok det).
Jeg mener det var Rimi Oppsalstubben, som jeg var på jobbintervju på.
Så jeg begynte på Rimi Munkelia, i 1992.
Men jeg kunne faktisk ha begynt i Rimi, allerede i 1990, hvis det hadde vært snakk om mer enn et seks ukers vikariat, som jeg fikk da.
Men han nye stefaren vår, som mora vår traff, på byen i Larvik, i 1973 vel.
Arne Thormod Thomassen.
Han var veldig streng, og litt nesten som en russer, kan jeg kanskje tenke meg.
Han var fra Nord-Norge, og søstra mi og mora mi, de forklarte meg, at han hadde slekt østfra, fra Sverige vel, men ihvertfall østfra.
Også smilte de litt, når de sa det.
Så det var noe med dette østlige.
Var det fordi at han var i noe russisk mafia, eller noe?
Han døpte jo sønnen sin, for Axel Nicolay Thomassen.
Nicolay er jo russisk.
Og da jeg flytta til faren min, så fikk jeg et par gule, smørefrie langrennski, av Arne Thormod.
Og de var så tråe å gå på, så jeg lurer på om mønsteret på undersiden, var trykket bak/fram.
Sånn som vi lærte i militæret, at russiske Spetznas-styrker, (russiske elite-soldater), gjorde, med skoa sine, sånn at det skulle se ut som at de gikk andre veien, i snøen.
At han Arne Thormod, ga meg gule glassfiber-langrennski, med mønsteret under trykket feil, for at jeg skulle miste skiferdighetene mine.
For jeg var ganske god til å gå på treski.
Hvorfor ville Arne Thormod, gi meg langrennski, når jeg flyttet fra han og mora mi, til faren min?
Nei, det høres litt spesielt ut.
Og han ga meg også noen danske bøker om Napoleon, som han ga til faren min, og som faren min, sa at jeg måtte lese, som 14-15 åring.
Så faren min, han lystra nok Arne Thormod Thomassen da.
Så om Thomassen var i noe russisk mafia, og at faren min var redd for de gutta der, og at han derfor lystra Thomassen da.
Kan det ha vært sånn det henger sammen?
Stesøstra mi, eller min fars stedatter, Christell Humblen, hun har også litt av det russiske lynnet noen ganger, synes jeg nesten.
Uten at jeg skal si det sikkert.
Men det man kan vel ihvertfall lure.
Noe rart er det nok ihvertfall.
Så sånn er nok det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Her kan man se, at i april, så søkte noen i Russland, på ‘humblen rotary’:
Så jeg lurer på om det er noe link mellom familien til min fars stedatter, Christell Humblen, og Russland, og eventuelt den russiske mafiaen?
Hvem vet.
Christell er litt som en russisk dame noen ganger, og broren hennes, Jan Snoghøj, (naturmedisineren, som var som en slags guru, for Jan Einar Thorsen, alpinisten, på 90-tallet), skulle absolutt se en film, på video, oppe hos meg, i Leirfaret, sammen med Christell og noen kamerater, på 80-tallet.
Som var om en tysk soldat, som het Steiner, eller noe?
Og en tysk soldat fikk tissen sin bitt av, av noen russiske damer, som han prøvde å voldta da.
Så jeg vet ikke hvorfor Jan skulle se en film oppe hos meg.
Det var kanskje fordi de ikke hadde video?
Hvem vet.
Det her var bare noe jeg kom på.
Her er ihvertfall mer om dette med Humblen-familien og deres mulige tilknytning til Russland, osv.:
Det her var vel den filmen, som Jan lot oss se, Jernkorset:
Han leide også filmer som Haisommer og masse skrekkfilmer osv., som han lot oss se, på video, oppe hos meg.
Om det var for å skremme oss, eller hva det var, hva vet jeg.
Det må vel ha vært i 1981 eller 82, eller noe, så jeg var sånn 11-12 år da, når vi så disse filmene, for jeg flyttet til Leirfaret, sommeren 1981, og hadde da den samme videoen, som jeg fikk av faren min, 1980, da jeg bodde i Hellinga, også på Bergeråsen.
Så jeg var nok den første på Bergeråsen, som hadde video.
Og Christell var vel da bare sånn 9-10 år, da hun fikk se disse filmene, som Jernkorset og Haisommer osv.
Så det er mulig at vi var litt unge til å se disse skrekkfilmene og krigsfilmene osv.
Men men, vi syntes vel det var artig da, selv om jeg vel ikke hadde noe valg ihvertfall, når dem dukka opp i stua mi, og skulle se video da.
Noe som Jan plutselig sluttet med, da jeg kom opp i tenårene, da viste han seg aldri oppe hos meg lengre.
Og det var egentlig like greit, for vi gikk ikke så bra sammen.
Det var antagelig fordi de hadde fått video selv der nede i Havnehagen, eller fordi at kameratene til Jan hadde fått video.
Noe sånt.
Så sånn var nok det.
PS 4.
Jeg skriver det, ovenfor, at broren min, (eller halvbroren min, er han egentlig, vi har samme mor), Axel Thomassen, egentlig heter Axel Nicolay Thomassen.
Men det er litt feil, så jeg nå.
Han heter Axel Nicolai J. Thomassen, ifølge telefonkatalogen online.
Og da er nok den J-en, for Johannes, etter morfaren vår, Johannes Ribsskog, som var rådmann, i Hadsel kommune, i Vesterålen, på 60-tallet.
Og han heter Nicolai, med i, og ikke y, så jeg nå.
Men det er vel fortsatt like russisk(?)
Jeg vet ihvertfall ikke hvorfor Axel fikk det russisk-lydende navnet.
Google Mail – Klage til styreleder ved HiO IU/Fwd: [Fwd: Re: E-post adresse til styreleder/Fwd: Purring/Fwd: Klage til Styreleder ved HiO avd. for ingeniørutdanning/Fwd: Purring/Fwd: Klage/Fwd: Purring/Fwd: Sterk mistanke om snusk hos HiO ingeniørutdanningen.]
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Klage til styreleder ved HiO IU/Fwd: [Fwd: Re: E-post adresse til styreleder/Fwd: Purring/Fwd: Klage til Styreleder ved HiO avd. for ingeniørutdanning/Fwd: Purring/Fwd: Klage/Fwd: Purring/Fwd: Sterk mistanke om snusk hos HiO ingeniørutdanningen.]
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Wed, Sep 9, 2009 at 11:06 AM
To:
petter.odlang@sorenga.no
Hei,
Jeg har prøvd å få HiO IU, til å videresende deg en klage, siden 23. juli, men de har ikke klart dette.
Men nå har de sendt meg e-post adressen din, ihvertfall.
Det gjelder problemer med dekan Staff, og professor Frode Eika Sandnes, mm., som jeg synes er så alvorlig at jeg må eksalere det fra dekan Staff, og da må vel det bli leder for avdelingsstyret, såvidt jeg kan skjønne.
Her er selve klagen:
Dekan Per Øystein Staff, svarer ikke på mine henvendelser, angående om jeg har nok fag fra NHI (nå NITH) og HiO, til å få en to-årsgrad eller bachelorgrad, siden jeg driver og søker jobber nå, og skulle gjerne hatt papirer på at jeg har tilsvarende en grad da, når man ser på de fagene jeg har hatt på universitetsnivå, på to høyskoler i Oslo.
Det har også vært adskillig, alvorlig, snusk,vil jeg kalle det, også fra Staff i forbindelse med dette, men også fra professor Frode Eika Sandnes, spesielt, når det gjelder å lage krøll for meg, når jeg skulle studere i Sunderland, skoleåret 2004/05.
Han ville ikke gi meg Erasmus-stipend, til tross for at jeg hadde gode karakterer, men forandret unnskyldning, for at jeg ikke skulle få dette stipendet, flere ganger.
Først sa de at det var fordi jeg manglet grunnlaget.
Så viste jeg de karakterutskrift, fra NHI, og da fant de på en annen grunn, for å avslå, at jeg skulle få Erasmus-stipend.
Ei dame ved internasjonalt kontor, på Bislett, skulle søke om studielån for meg, men det gjorde hun ikke.
HiO IU, skulle søke om studier i Sunderland, for meg.
Jeg leverte søknaden i resepsjonen, men den ble ikke levert til Sunderland.
Da jeg kom til Sunderland, gjennom å ha kontaktet universitetet der, gjennom Kilroy Education, heter det vel nå, og fikk godkjent opptak til 3. året av en britisk bachelor grad, i Computing.
Så ville ikke HiO godkjenne fagene mine, det var Frode Eika Sandnes, enda HiO IO samarbeider med University of Sunderland, og har folk over fra University of Sunderland, som holder informasjonsmøter osv.
Så HiO og spesielt professor Eika Sandnes, ødela mye av det faglige utbytte, for meg, ved å studere i Sunderland, siden mye av min konsentrasjon, måtte gå på å prøve å rydde opp i administrativt krøll, som HiO lagde for meg, med vilje, må jeg si.
Det virka for meg, som om at professor Eika Sandnes, må ha hatt et horn i siden, til meg, som det heter, enda jeg aldri hadde sett han, før jeg begynte å søke om studier i utlandet.
Så her er det snusk og korrupsjon og det som værre er, hos HiO IU, vil jeg si.
Så her trengs det å ryddes opp, så spørs det om dere er klar for å rydde opp i disse lugubre forholdene, som dere har, hos HiO.
Subject: [Fwd: Re: E-post adresse til styreleder/Fwd: Purring/Fwd: Klage til Styreleder ved HiO avd. for ingeniørutdanning/Fwd: Purring/Fwd: Klage/Fwd: Purring/Fwd: Sterk mistanke om snusk hos HiO ingeniørutdanningen.]
Det ser ut som om du ikke fikk mailen under, den som jeg sendte i går med mailadressen hans.
Mvh
Therese
——– Original Message ——–
Subject: Re: E-post adresse til styreleder/Fwd: Purring/Fwd: Klage til Styreleder ved HiO avd. for ingeniørutdanning/Fwd: Purring/Fwd: Klage/Fwd: Purring/Fwd: Sterk mistanke om snusk hos HiO ingeniørutdanningen.
Date: Tue, 08 Sep 2009 10:59:49 +0200
From: "Postmottak, Avdeling for ingeniørutdanning" <iu@hio.no>
Altså, utenriksminister Gahr Støre, sier at UD har prøvd å holde en balanse mellom å respektere rettsystemet i Kongo, og å hjelpe norske statsborgere, i problemer.
Men burde ikke UD, latt folk i Kongo, tenke på rettssystemet sitt, og er ikke jobben til UD, først og fremst, å hjelpe norske statsborgere, i problemer, i utlandet?
(Nå synes ikke jeg de bildene av de her var så fine, når de vaska blod osv., så jeg har ikke skrevet om de her før.
Og jeg skjønner ikke helt hva som har foregått nede i Kongo heller, så de to kara der, de vil jeg ikke kommentere noe særlig om, denne kommentaren er om UD).
Men jeg lurer på, om ikke utenriksdepartementene, i f.eks. USA eller Storbritanna, om de ikke ville ha fokusert mer på det, å hjelpe sine egne statsborgere, enn det norsk UD, har gjort i denne og andre saker.
Er det ikke norsk UD sin jobb, først og fremst å hjelpe norske borgere i problemer, i lignende saker som denne?
Det som skjedde, da jeg begynte å jobbe for Chinatown-expressen, det var litt artig.
Jeg hadde vel ikke steikovn, antagelig, den første tiden, etter at jeg flytta til Waldemar Thranes gate, i Rimi-leilighetene der, som jeg mener var i januar 1996.
Så kjøpte jeg pizza, på en italiensk restaurant, var det vel, i Bjerregårdsgate, som er en parallellgate, som går like ved Waldemar Thranes gate.
Så kikka jeg i Aftenposten, mens jeg venta på pizzaen.
Så så jeg den annonsen fra Chinatown-expressen da, om at de søkte etter flere budbilsjåfører.
Så reiv jeg vel ut den annonsen da, av Aftenposten-avisa, til den italienske restauranten.
Så dagen etter, så tror jeg det må ha vært en lørdag, som jeg hadde fri.
Og da, så ringte jeg, (når jeg hadde våkna sånn passe), så ringte jeg til Chinatown-expressen, på Frogner, som hadde annonsert i Aftenposten da.
Det var litt kronglete å finne, men jeg parkerte bilen like ved, og gikk til jeg fant stedet da.
Så sa han sjefen der, en pakistaner, tror jeg, i Frognerveien, tror jeg det var.
Han sa til meg, at siden jeg nettopp hadde fått lappen, så burde heller høre med Chinatown-expressen Eiksmarka, like over grensa til Bærum, fra Oslo Vest, for der var det enklere å finne fram, når man nettopp hadde fått lappen, enn i Oslo Sentrum, sa han sjefen fra Chinatown-expressen Frogner da.
For Eiksmarka hadde antagelig ringt dem da, og spurt om de hadde ekstra sjafører da, den dagen.
Noe sånt.
Så jeg kjørte opp til Eiksmarka da, som ligger like ovenfor Øvrevoll galoppbane.
Man kjører motorveien, mot Drammen, og tar av ved et sted på A vel.
Samme det, det er noen år siden jeg kjørte der.
Så var de i så nød for folk der.
Så de bare sendte meg avgårde, med fire bestillinger.
Og de var så forsinka, så maten var to timer forsinka osv., for de hadde ingen, eller få, sjåfører.
Og jeg kjøpte et bilkart, på en bensinstasjon i nærheten da, og kjørte til Bekkestua og sånne steder, som jeg aldri hadde vært før.
Og spurte folk og sånn da, hvor det og det var hen.
For jeg var ikke så vant til å granske bilkart, selv om jeg for det meste så på kartet da.
Men jeg var jo ikke kjent der for fem øre.
Jeg hadde aldri drevet og kjørt rundt, i Bærum og Oslo Vest.
Så det hadde kanskje vært enklere for meg å kjørt i Oslo Sentrum, tror jeg kanskje nå da.
For i Oslo Sentrum, så var jeg kjent, og også i Oslo Øst, i Groruddalen og rundt Lambertseter osv.
Så Oslo Vest og Bærum, det var som å kjøre i Bergen eller Trondheim omtrent, for meg, jeg var ikke kjent der i det hele tatt.
Så sånn var det.
Men jeg fant alle adressene, innen ikke alt for lang tid da, og kjørte tilbake til Eiksmarka da.
Så var de fornøyd, siden jeg også hadde fått noen penger.
Så da begynte jeg å jobbe hver søndag, det var vel dagen etter.
For de skjønte det, at jeg nettopp hadde fått lappen.
Men, de hadde problemer, med å få folk til å kjøre, på søndag formiddagene, fra klokka 13, ca.
Det var ingen som bestilte noe særlig før klokka 12-13.
For det var jo snakk om middagsmat.
Men nesten ingen av de andre sjåførene, likte å jobbe, så tidlig, som klokken 13, på søndagene.
Så de syntes det var bra at jeg begynte der, selv om jeg nettopp hadde fått lappen, fordi jeg syntes ikke det var noe problem, å stå opp klokka 12, på søndagene, for jeg var ikke så mye ute på byen, for eksempel.
Og det var ikke hver søndag, som jeg begynte klokken 13, noen søndager, så begynte jeg også klokken 16.
Og vi jobba til klokka 22, eller noe, kan det vel ha vært.
Og de som dreiv resturanten, det var noen kinesere, som bodde, i Groruddalen vel.
Så jeg skulle samme veien, siden jeg bodde på St. Hanshaugen da.
Så noen ganger, så satt hun unge dama, som var sjef der, og faren hennes, begge fra Kina vel, de satt på med meg, i HiAcen min, tilbake til Oslo da, etter endt arbeidsdag, på søndagene.
Ihvertfall et par ganger, var det vel at dem satt på.
Og hvis jeg var veldig flink, og leverte alle ordrene, som jeg tok på meg, innen en time, så fikk jeg kanskje en gratis rett da.
Og vi fikk tilbud, så vi betalte ikke full pris, på langt nær, for en middag.
Vi betalte vel kostpris, kanskje 15-20 kroner, for en rett som vanligvis kosta ca. 100 kroner.
En av de første dagene jeg jobbet der, så spurte de, om jeg ville kjøpe noe mat, til personalpris da.
Så ringte jeg søstra mi, Pia Ribsskog, for jeg skulle overraske henne da, med at jeg hadde fått jobb på kinarestaurant.
Så spurte jeg henne om hun ville ha noe kinamat, som jeg kunne kjøre innom med, hos henne, ved Sofienbergparken, i Tromsøgata, hvor hun bodde.
Og da var det ikke sånn, at Pia sa kylling i karrisaus, eller noe.
Neida.
Hun måtte ringe meg tilbake.
Og så ringte hun 5-10 minutter seinere, og spurte om de hadde ‘And i Sate-saus’.
Men det var omtrent det eneste de ikke hadde, på menyen, som var på 15-20 retter vel.
Så Pia klarte å finne, det eneste, som dem ikke hadde.
Men da bare kjøpte jeg to vanlige kinaretter, og tok med en til søstra mi.
Og kjørte hjem vel, og spiste den andre middagen hjemme.
Noe sånt.
En gang, så spurte hun dama fra Kina meg der, om remulade og majones, var omtrent det samme.
For ei dame, fra taxisentralen, i Bærum, som var ved motorveien vel.
Hun hadde bestilt en rett med remulade da.
Så tok jeg med den bestilingen, og en annen, til drosje-damene der da.
De som tok imot drosje-bestillingene.
Men jeg glemte å si at det var med majones istedet for remulade.
Så neste søndag, så hadde ikke hu dama bestilt noe, men så litt stygt på meg, når jeg kom med leveringen til kollegaen hennes.
Og det var også masse rare folk, som sa at jeg skulle bare legge maten, ved postkassa, også lå det penger i postkassa.
Sånne eksentrikere.
Det stod på bestillingen da.
Og oppe forbi Holmenkollen, langt opp en vei der.
Så var det et stort leilighetkompleks, med arkitektur, som så ut som om det var fra en science-fiction film.
Så da lurte jeg på, hvem som hadde bygd noen sånne rare blokker, der oppe.
Så det var veldig rart, husker jeg.
Men jeg kunne jo ikke spørre om sånt, jeg måtte prøve å huske og behandle folka, sånn som jeg gjorde på Rimi, sånn at man ikke fornærma kundene.
Så det får jeg håpe at jeg ikke gjorde, selv om den jobben var mest for morro skyld, for meg, og ikke så seriøst, for jeg trengte strengt tatt ikke den jobben.
Men, jeg hadde jo dyrere husleie, på St. Hanshaugen, enn på Ungbo, så jeg lurte på hvordan jeg skulle klare å ha råd til å ha bil også, så derfor begynte jeg i den ekstrajobben, hvis ikke så hadde det nok blitt mye nudler osv., til middag, de første månedene, i Rimi-leiligheten, for jeg fikk bare 140-150.000 i året, som butikksjef-assistent, på Rimi Nylænde, og Oslo var en dyr by å bo i.
Men jeg jobba altså noen vakter, fra 12-13 til 15 vel, på søndager, aleine.
Før rushet begynte, rundt klokken 15-16 da.
Og de vaktene gikk greit, jeg fant alltid fram, selv om jeg noen ganger måtte spørre om veien da.
Det var ikke sånn, at det var noen ganger jeg måtte gi opp, og som jeg ikke fant fram, og kundene ringte og klagde, pga. det.
Det er mulig at noen kunder kan ha ringt og klagd, fordi jeg var 10 minutter forsinket, eller noe, men stort sett gikk det vel greit.
Jeg måtte jo ha mobilen på, (en Alcatel-mobil, som jeg kjøpte et år eller to før dette, billig, på et eller annet senter).
Men, da ringte Magne Winnem, en dag, og han skulle prate og prate, selv om jeg sa jeg var på jobb.
Så han var litt sånn sabotør nesten.
Og det var en dag jeg hadde fått gratis mat, siden jeg hadde klart 8-10 leveringer, uten å være forsinka.
Men da ble jeg forsinka, på den siste leveringa, siden Winnem ringte da.
Så det kan kanskje ha vært noe plott?
Jeg burde jo ha skjønt det selv, at jeg ikke burde ha prata med han, i 5-10 minutter, men det var liksom ikke som jobb for meg, på samme måte som Rimi.
Men når jeg tenker på det nå, så var jo det rimelig sløvt.
Og da kom jeg for seint, til den siste leveringa, og da ville kunden, (som var sur), ha maten gratis da.
Så det ødela den perfekte søndagen jeg hadde, med 9-10 feilfrie leveringer.
Så ringte Magne, og ødela den siste leveringa.
Og da jeg kom tilbake, til Eiksmarka, så fikk jeg den gratis-retten da.
Men da var hun unge dama, fra Kina, og faren hennes, de var litt snurtne da, siden jeg måtte la den siste kunden få maten gratis.
Så jeg slappa av litt for tidlig, den kvelden.
Alle kundene var så laid-back, untatt han siste.
Så jeg lurer nå på om det var noe plott, med Winnem og eventuelt kunden?