Det var kanskje høsten 1979 det, det som jeg skrev om i den forrige bloggposten, om at faren min lot meg være alene en helg, i leiligheten i Hellinga 7B, på Bergeråsen.

Det var ihvertfall insekter utafor, og det var ikke snø, naturlig nok.

Jeg hadde fått bensin, til frimerkene jeg samla på.

Så det kan ha vært våren 1980 og, det her.

Det er mulig.

Faren min var borte fredag og lørdag vel, og kom hjem på søndag.

Allerede fredag kveld, så syntes det var litt rart å være helt aleine hjemme.

Jeg var jo bare ni år da.

Det var vel mat i kjøleskapet og sånn da, det er mulig.

Men men.

Men det var noe sånn tordivel, som surra rundt utelampa, over trappa.

Bergeråsen er egentlig på landet, må man vel si.

Eller ved fjellet og skogen og fjorden.

Så det er ikke i byen da, for å si det sånn.

Det var på landet.

Jeg spurte faren min hvorfor det ikke var ringeklokke.

Og da sa faren min at jeg var på landet nå, og der banka dem på døra.

(Det her tror jeg var da faren min hadde en kamerat på besøk, eller noe, og faren min likte nok ikke det, at jeg klagde på, eller spurte om, at det ikke var ringeklokke).

Så sånn var det.

Men jeg var aleine hjemme, og ville jage bort den her tordivelen da, som fløy rundt utelyset.

Så jeg helte noe bensin, fra en ganske liten sånn bensinflaske da, som jeg hadde kjøpt på apoteket.

Som man brukte, for å se om det var vannmerke, eller ikke, på frimerker.

For da gikk det ann å se det, hvis man dryppa bensin på frimerkene, med en pinsett da.

Nei, ikke med pinsett.

Med en dråpeteller, heter det.

Men men.

Og da tente jeg på bensinen da, som var i en skål, eller noe, kanskje.

Og gikk ut mot gangen og trappa og utelyset da.

Men da ble den tallerkenen eller skåla, så varm, at jeg orka ikke å holde den lenger.

Like før jeg kom til gangen, som var bare en kvadratmeter eller to.

Så jeg mista skåla og bensina rant ut på vegg-til-vegg teppet, som var fliser.

Så jeg måtte vel tråkke på de flammene, tror jeg, sånn at dem slukka.

Og det gjorde dem til slutt.

Men, det var jo skikkelig brennmerker i teppet da.

Like på innsida av døra fra gangen til stua.

Så sånn var det.

Så var jeg aleine hjemme lørdagen og så på TV og sånn.

Og aleine hjemme søndagen og så på TV da.

Jeg kjente vel ingen på Bergeråsen da, tror jeg, så jeg var nok ikke ute av døra engang.

For jeg tror ikke jeg hadde noen penger til å gå i butikken med, eller noe.

Så sånn var det.

Så på søndagen, kanskje på formiddagen eller ettermiddagen.

Noe sånt.

Så lå jeg i sofaen og så på TV da.

Så dukka faren min opp, i full fart opp trappa.

Sammen med to andre karer, med bart muligens, i 20-30 åra da, som jeg ikke kunne huske å ha sett før.

De løp opp trappa, mener jeg å huske.

Dem bråka ihvertfall da.

Så jeg ble litt skremt, av den løpinga og bråkinga opp trappa da.

Så jeg begynte å grine, for jeg trodde jeg skulle få kjeft pga. teppet da.

Først så reiste jeg meg fra sofaen og gikk nesten bort til vinduet.

For jeg hadde hoppa ut av vinduet i det huset før, så det kunne jeg gjort da og, hvis jeg ble for skremt.

Jeg kunne prøvd ihvertfall.

Det var nesten som at dem angrep meg, faren min og de to jevnaldrene karene han hadde med.

Men, dem slutta da.

Kunne det virke som.

Noe sånt.

Kanskje fordi jeg grein, eller kanskje fordi at teppet var ødelagt.

Hvem vet.

Men, kanskje de tenkte sånn, at de trengte ikke å drepe meg.

Hvis de lot meg bo alene, så kom jeg antagelig til å brenne ned hele huset etterhvert.

(Som jeg husker at Petter og Christian Grønli vel gjorde en gang.

De hadde visst brent ned ei hytte, eller noe).

Men men.

Så flytta jeg til Leirfaret da, da jeg var 11 år.

Enda jeg bodde aleine i en to-roms leilighet, i Hellinga.

Men da fikk jeg egen tre-roms leilighet i Leirfaret da.

Ei kone på byggefeltet spurte faren min hvorfor vi flytta.

(For faren min skulle liksom ha det til at han bodde der jeg bodde da).

Og da sa faren min at det var fordi vi ikke hadde nok plass til klærna våre, i klesskapet, i det gamle huset.

Noe jeg kanskje ikke huska, men så var ikke jeg så opptatt av klær da, da jeg var sånn ni år og sånn.

Men men.

Så, hva skulle jeg si.

Jo, sommeren 1981, må det ha vært.

På seinsommeren.

Så skulle faren min ha innflyttingsfest, i Leirfaret.

Og da ville absolutt Karl Fredrik Fallan, i klassen, at jeg skulle brenne noe frimerke-bensin, i hagen der, den første uka, eller noe, som jeg bodde der.

Og jeg gikk med på det, etter en del masing.

Jeg hadde brent så mye greier, på den tida her, så jeg hadde gått litt lei av den her brenninga.

Men men.

Men da tok Karl, eller Carl, og tuppa til frimerke-bensin flaska, så all bensina rant ut på plenen, til den nye leiligheten, i Leirfaret.

Så måtte jeg tuppe den frimerke-bensin flaska, over hele plenen, og ned i en bekk, som var helt i ytterkant av vår eiendom da, ca. 8-10 meter kanskje, fra hagedøra vår, en bekk som seinere ble lagt i rør, et par år seinere.

Men men.

Og så inviterte jeg masse unger, i klassene under meg og Carl da, på Bergeråsen, til fotballkamp.

Også fant jeg noe grass, på Ulviksletta, tror jeg det var.

Som jeg klipte opp og strødde ut over plenen.

Og da kunne ikke noen se det, at det hadde brent, på plenen våres.

For det skulle være stor fest, med kanskje 20-30 gjester, eller noe.

Så sånn var det.

Og dem skulle grille i hagen da.

Som dem gjorde, og det var høy musikk og full fest da.

Selv om vel faren min nok ikke sov en eneste natt i det huset, som han eide fra 1981 til han solgte det i 1989.

Han bodde nede hos Haldis.

Så sånn var det.

Men om da dette var noe plott?

Og så skulle faren min si til alle på festen, at ja Erik, ja han var fæl til å brenne ting.

Så skulle dem brenne ned huset da.

Og så ville alle folka på festen, (som også var mye Bergeråsen-folk), dem ville da sagt, at, åja, han Erik ja, sønnen til Arne, han brente i hagan og sånn han, så han var fæl til å brenne.

Sånn ville dem nok sagt da.

Og han onkelen min, Håkon, som nok også var noe ‘mafian’.

Kanskje enda mer ‘mafian’, enn faren min.

Han Håkon, han likte ikke naboen, som bodde vegg i vegg med meg, et eldre par.

Som bodde i Leirfaret 4A.

(Jeg likte ikke dem jeg heller da.

Men men).

Men Håkon sa at dem var sånn, at da gubben hadde fått nyrestein, så hadde han tatt med den på et glass, og vist fram til naboene og sånn, visstnok, før jeg flytta dit da.

Og en gang jeg dro til England på språkreise.

Enten om det var da jeg dro til Brighton, sommeren 1985, eller om det var da jeg var i Weymouth, sommeren 1986.

Da hadde jeg en klokkeradio, som jeg hadde kjøpt av Carl Fredrik Fallan, som han hadde rappa av bestemora si, tror jeg, som bare virka hvis du stilte alarmen på et minutt-tall som slutta med -9.

Jeg kjøpte den klokkeradioen for kanskje 30-40 kroner da.

For jeg pleide å forsove meg så mye, siden jeg bodde aleine da.

Men men.

Så, hva skulle jeg skrive.

Jo, jeg lot klokkeradioen stå på.

På vekking grytidlig.

Kanskje klokka 5 om morgenen, eller noe.

Så da jeg kom hjem fra språkreise, så fikk jeg høre at Håkon hadde måttet gått inn i leiligheten og skru av klokkeradioen.

(Og ikke faren min, av en eller annen grunn).

Kanskje han var på ferie.

Og det må jeg innrømme, at det var litt med vilje, for jeg likte ikke de her naboene så bra da.

For dem klagde hvis vi sparka fotball og fotballen havna i hagen dems da.

Så var det så fælt da, hvis vi måtte hente ballen.

Så sånn var det.

Men om det her kan ha vært noe sånt plott?

Det var så rart at Karl Fredrik, eller Carl Fredrik, Fallan, skulle tuppe til den her frimerke-bensin flaska.

Han sa det var for at han ikke ville at det skulle begynne å brenne inni flaska, for da ville flaska ha eksplodert, mente han.

Men jeg kunne ikke skjønne at det skulle være noe fare for det, for flaska stod jo et godt stykke unna der den bensina brente da.

Så her var det nok noe plottings, vil jeg tippe.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog