En gang, våren 1997.
(Tror jeg at det her må ha vært, ihvertfall.
Siden Rimi Bjørndal-medarbeider Karl Henrik Burud, (heter han vel), dukket opp der, iført blåruss-dress).
Så arrangerte jeg en personalfest da, i Rimi-leiligheten min, (på St. Hanshaugen), for folka på Rimi Bjørndal.
(Som jeg hadde påtatt meg, i fylla, på lederfesten, hjemme hos butikksjef Kristian Kvehaugen, noen uker tidligere, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første som dukka opp der, (litt tidlig vel), det var Thomas Kvehaugen, (husker jeg).
Han dukka opp der akkurat da jeg var ferdig med å vaske badet.
(For jeg vaska hele leiligheten, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den neste som dukka opp, det var Irene Ottesen, (husker jeg).
Jeg husker det, at jeg hadde sett henne, fra ved terrassen der.
At hu gikk ved parkeringsplassen, nedafor Rimi-leiligheten min, da.
Og det sa jeg til henne, etter at hu hadde funnet fram.
Og da klagde hu, fordi at jeg ikke hadde ropt og vinka, til henne, da.
Men jeg var vel litt knytt kanskje, og følte meg kanskje ikke så hjemme ennå, på St. Hanshaugen, der, da.
(Siden det her var midt i en snobbete del, av Oslo sentrum).
Så å drive å rope og hoie sånn, det var ikke noe som falt meg inn da, (husker jeg).
(Og regna vel med at Irene Ottesen fant fram sjæl og.
For jeg hadde vel forklart at det var i den samme bygningen som Rimi-butikken, osv).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Butikksjef Kristian Kvehaugen, dukka opp der.
Han klagde på plassen der, og sa at Rimi-bygget der, ble kalt for ‘rugekassa’, (eller noe sånt).
(‘Bor du her i rugekassa?’, (eller noe sånt), mener jeg at det var, at han sa).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sommeren før, (da jeg fikk feriepengene mine, vel).
Så hadde jeg vært på Platekompaniet, på Grønland der, (mener jeg å huske).
(Der jeg en gang hadde kjøpt ‘Mellon Collie and the Infinite Sadness’-albumet, med Smashing Pumpkins, som de anbefalte der, husker jeg.
Og som jeg fremdeles hørte mye på, i 1997, husker jeg).
For i den platebutikken, så hadde de noen dobbeltalbum, som het ‘the Best Music in the World’, (eller noe sånt).
Og de var det faktisk mange bra sanger på da, (husker jeg).
Så jeg kjøpte de tre dobbelt-albumene som de hadde der, (nemlig album I, II og III, da).
Etter at jeg hadde fått feriepenger, vel.
Og de CD-ene, de hadde jeg i ‘six-packen’, i CD-spilleren min, da.
Så jeg spurte bare Rimi Bjørndal-folka, om det var noen sanger, som de ville høre på, på de CD-ene, da.
Og da ville Vanja Bergersen høre på ‘Loser’, med Beck, (husker jeg).
Og jeg hadde jo en avansert fjernkontroll, til den CD-spilleren, og.
(En CD-spiller, som jeg hadde kjøpt brukt, av Øystein Andersen, i 1990, vel.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).
Så jeg satt i den gamle senga til Magne Winnem da, (som jeg hadde det sengeteppet på, som jeg hadde fått av mora mi).
Også satt jeg på den sangen da, med den avanserte fjernkontrollen, til den tidligere CD-spilleren, til Øystein Andersen.
Men da klarte jeg å sette på feil sang, husker jeg.
Så EMF og ‘Unbelivable’, (som jeg digga litt, noen år tidligere), kom på istedet, da.
Og da tok det noen sekunder, (husker jeg), før jeg merka feilen min.
Og satt på ‘Looser’ med Beck, istedet da.
Så jeg var kanskje litt sliten, siden jeg surra sånn, med musikken, (det er mulig).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også det, at Toro og Thomas Kvehaugen, de skøya så fælt med, at fjærene, i senga mi, var så myke.
(Mens de humpa opp og ned, mens de satt, i senga mi, da).
Jeg lurte på, om de mente det, at det hadde foregått mye ‘pulings’, i den senga.
Men jeg hadde jo bare pult hu fra So What der.
Men Elin og Magne Winnem hadde kanskje pult noe jævlig mye der, da.
(Det er mulig).
Siden Toro og Thomas Kvehaugen skøya så mye om fjæringa, i den senga, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var muligens der.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Thomas Kvehaugen, han spurte meg om det, om jeg hadde noe mat der.
Men jeg hadde ikke så bra råd.
(For det var kanskje i slutten av måneden, det her).
Eller, jeg pleide ikke å spise så mye brødmat der, da.
(Det gikk vel mest i pizza og koteletter, og sånn).
Men jeg hadde kjøpt et sånt billig kneipbrød, til 5,90, i Rimi-butikken, i det samme bygget, den samme dagen, (som noe slags nødmat), da.
(Og jeg hadde vel noe skinkepålegg, i kjøleskapet, vel).
Men dette ville ikke Thomas Kvehaugen ha da, husker jeg.
For han likte visst ikke det billige kneipbrødet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lot også Rimi Bjørndal-damene, (det var vel Vanja Bergersen og Diana vel), få prøve internett.
For jeg hadde PC-en stående for seg, ved siden av døra til gangen, da.
På en PC-pult, (som jeg hadde funnet, nede i kjelleren der), da.
Og jeg lot de Rimi Bjørndal-damene få prøve å chatte litt da, på sol.20ognoe, (var det vel).
Og Vanja Bergersen, (som jo studerte ved Norges Markedshøgskole, på Schous Plass der, (like ved der Magne Winnem også studerte, på BI), hu fortalte meg det, at hu hadde Hotmail da, (som jeg vel egentlig ikke hadde hørt noe særlig om, fra før, vel).
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble bestemt at hele gjengen, (minus butikksjef Kristian Kvehaugen, som tilhørte den eldre generasjon vel), skulle dra ut på byen, da.
Og noen, (helt sikkert ikke meg), ville gå på Strauss.
Men jeg måtte nesten bli med da, (syntes jeg), siden jeg var verten, for den her festen, da.
(Og vi hadde avtalt å ha nachspiel, vel).
Men Karl-Henrik Burud, han begynte å klage, siden han gikk i russedress, da.
For han hadde ikke lyst til å gå på byen, i russedress da, (sa han).
For han syntes at det ble for flaut, da.
Så jeg måtte la han få låne noen klær, da.
Og da mener jeg å huske, at Diana sa det, at det var en Levis-bukse, (som han lånte).
En Levis 501-bukse, mener jeg å huske, som jeg hadde kjøpt på JC, (i Karl Johan), vel.
For Axel hadde fortalt meg det, (en tid før det her vel), at klærna liksom skulle sitte som støpt da, (på den her tida), sånn at man slapp å gå med belte, da.
Så den Levis-buksa, den var nok ganske trang da, (tror jeg).
Men Karl Henrik Burud, han var vel ikke noe særlig kraftigere enn meg, (tror jeg), så han kunne gå med klærna mine, da.
Og han fikk også låne en blå skjorte, av meg, mener jeg å huske.
Og da smalt det fra Karl Henrik Burud, (mener jeg å huske), at ‘nå ser jeg jo ut som deg’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg dreiv og leita, etter klær, til Karl Henrik Burud.
Så begynte Thomas Kvehaugen å kritisere underbuksene mine, (mener jeg å huske).
Han sa at jeg hadde sånne underbukser, som ‘vi hadde i militæret’.
(Noe sånt).
Men dette var bare en underbukse, som var en slags ‘reserve-underbukse’, (eller hva man skal si), og som jeg nesten aldri brukte, da.
Og det kan godt hende, at den underbuksa, faktisk var fra militæret, (altså fra Geværkompaniet).
(Men at jeg da hadde klart å forbytte den, med en av mine egne, hvite underbukser.
For militæret hadde vel flere forskjellige slag, av hvite underbukser, mener jeg å huske).
Eller at jeg hadde fått den underbuksa, til jul, (eller noe sånt).
Det var ihvertfall ikke sånn, at jeg pleide å kjøpe sånne gammeldagse underbukser, i klesforretningene, da.
(For jeg pleide å kjøpe underbukser, på Hennes og Mauritz faktisk.
For der hadde de ganske billige og greie underbukser da, husker jeg, at jeg syntes).
Men jeg hadde ikke _så_ mye klær, (for jeg jobba jo på Rimi, så jeg var ikke så rik, liksom), så derfor hadde jeg ikke kasta den gammeldagse underbuksa, da.
Men jeg hadde den som en slags reserve-underbukse, da.
Og jeg forklarte det da, at jeg hadde det meste av tøyet mitt, nede i vaskekjelleren.
(For jeg hadde gjemt mye av skittentøyet mitt der, må jeg innrømme.
Siden jeg skulle ha en personalfest, da.
Og jeg pleide jo å vaske tøy, på søndager, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Og det her var en lørdag da, hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke så mye fra Strauss, annet enn at jeg ikke ville bruke garderoben der, (eller noe sånt), husker jeg.
(For jeg var litt full, og jeg var vel litt sur, fra den gangen, noen uker før, som jeg hadde fått meg en på trynet der, av dørvakta, da.
Som jeg skreiv om, i det forrige kapittelet.
Men jeg mener å huske, at jeg prata med dørvaktene der forresten, sånn at alle folka, fikk lov å komme inn der, da.
(Også Karl Henrik Burud, som var russ, da)
Selv om de vel hadde 20-års grense der, eller noe sånt, vel.
Noe sånt).
Og vi Rimi Bjørndal-folka, vi hang en del, oppe i andre etasje der, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fra nachspielet, så husker jeg det, at Thomas Kvehaugen digga en CD-singel, som jeg hadde.
Og det var Seigmen, med en De Lillos-cover, som het ‘Hjernen er alene’.
Og den spilte vi kjempehøyt, (på stereoanlegget mitt, fra Bergeråsen da. Det stereoanlegget, som Monica Nebell en gang sa om, at de hadde samme type stereoanlegg som, i Min Bok), husker jeg.
Så jeg husker at noen av naboene, (var det vel), i Rimi-bygget, seinere kommenterte, (utafor Rimi-bygget der vel), at det hadde vært umulig å sove, den natta.
Så vi Rimi Bjørndal-folka, vi hadde skikkelig markert oss, og lagd lyd da, (må man vel si), på lørdagskvelden.
Og jeg mener at noen folk, (som jeg ikke visste hvem var), kom opp i trappeoppgangen der, i Rimi-bygget, for å se hva som foregikk, da.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Og Irene Ottesen, hu lå over på Ungbo-sofaen min der, husker jeg.
Og hu smugkikka litt på meg, (mener jeg å huske), mens jeg gikk og la meg, i underbuksa da, (som ikke var en sånn gammeldags underbukse, men en mer moderne type underbukse, da).
(Mener jeg at det må ha vært, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
