PS.
Her er mer om dette:
-
Nå høres jeg kanskje litt ut som 10 Torp, (for å tulle litt).
Men da jeg var i militæret, så redda jeg faktisk junior-NM på ski.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hvordan kunne dette ha seg, at en vanlig menig, redda junior-NM på ski, lurer kanskje folk.
Jo, det var sånn, at meg selv, og 8-10 andre soldater, (muligens de som hadde gått handel og kontor, mistenker jeg), vi ble satt til å være i målområdet, under junior-NM, i langrenn, hvor det var med mange hundre deltagere da.
Og alle deltagerne, de hadde en bærepose, som de la fra seg, i startområdet, med tørt tøy oppi da.
Og disse posene, de ble fraktet, på snøscooter vel, (av Skjellum blant annet vel), og så måtte vi i målområdet, vi måtte henge opp disse bæreposene da, på noen knagger, eller egentlig spikre, som var spikret opp der da.
For junior-NM ble arrangert, av en ganske liten Hedmark-klubb, (tror jeg at de vel var), og Geværkompaniet skulle hjelpe til da.
Og det var ingen befal, i målområdet der.
Men en litt tafatt, (må man vel nesten kalle han), kar, fra arrangørklubben, var der da.
Han begynte å bable om at vi måtte slå inn 160 spikre, (eller noe), også måtte vi skrive 1 – 160 på de, og så 161 – 320, og sånn da.
(Noe sånt).
Men jeg stoppa det.
For jeg mente det, at det beste var å skrive 1 – 100.
Også bare hang vi for eksempel pose 342, på spiker nummer 42 da.
Så ble det et oversiktlig system.
Som funka effektivt da.
Og det trengte vi å ha, i målområdet der, for det dukka plutselig opp titalls skiløpere av gangen da, som ville ha de tørre klærne sine.
Og det var kanskje 700-800 skiløpere tilsammen, som dukka opp, i målområdet der, i løpet av en time eller to da.
Så vi hvis vi hadde hatt det systemet, som han fra arrangørklubben, ville ha der, når det gjaldt nummereringen, av de spikrene, så hadde det nok blitt totalt kaos, i målområdet der, er jeg redd.
For det var var såvidt at vi klarte å få unna de posene, når vi brukte mitt, enkle system der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men noen poser ble borte da, og da hendte det, at for eksempel Skjellum kapret de slitne, små, (og ofte lyshårede), tenåringsjentene, som ikke hadde noe tørt tøy da.
Og lot dem låne feltjakka si, og kjørte av avgårde med dem, på snøscooteren da.
Uten at jeg vet hva som ble gjort, for å holde de her jentene varme.
(Men jeg har lurt på om det ble litt sex på noen av de her ‘snøscooter-samene’, i troppen da, eller hva man skal kalle dem).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ei mørkhåret tenåringsjente, som var litt over snittet stor vel.
Og som posen til var borte da.
Hu var det ingen som hjalp, av disse ‘kavalerene’ da.
Men hu stod der, ved siden av faren sin, (som var en svær og myndig kar), da.
(Hvis det ikke var treneren hennes da).
I 15-20 minutter kanskje.
Men faren bare stod der, og lot dattera fryse da, (må man vel si).
Han burde vel ha latt henne få låne jakka si, eller noe, kanskje.
Men så ikke.
Faren bare stod der, og så stygt på meg, (vil jeg vel si).
Mens han ‘gnomen’, fra arrangørklubben, han satt bare og gjemte seg, bakerst i målområdet der da, (må man vel si).
Og ingen troppsbefal var i nærheten heller.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og før langrennsløperne dukka opp der da.
(Eller om det var innimellom konkurransene).
Så husker jeg det, at Bricen og de, de gikk for å varme seg, men skulte på meg vel.
(Noe sånt).
Så jeg ble bare stående der da.
Og fikk ikke varma meg da.
Så det er mulig at det var under junior-NM på ski, at jeg egentlig fikk den frostskaden, på øret, har jeg tenkt seinere.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I starten, på jente-stafetten.
Så var jeg med, og holdt skiløperne tilbake, i startområdet.
Før starten gikk da.
Og jeg holdt liksom hu fra Kjelsås da, (husker jeg).
Noe jeg syntes var artig, siden jeg jo hadde gått på NHI, som lå like ved Kjelsås da, (det første året, som jeg gikk der).
Men jeg misforstod, for vi fikk beskjed, om å holde hånda på dem, (eller noe).
Og da begynte hu fra Kjelsås å skli litt bakover, i skisporet der da, (husker jeg).
For hu hadde så bra smørning, på skiene sine da.
Så hu fikk en dårlig start, på grunn av meg da, (må jeg si).
Og jeg husker at jeg så hu fra Kjelsås igjen, (hvis jeg husker det riktig), i målområdet der og.
Og hu kom ganske langt bak da.
Så det var vel litt min feil, hvis Kjelsås gjorde det dårlig, det året der da.
(Siden jeg misforstod litt, hvor mye trykk man skulle holde igjen skiløperne med, i starten der da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten en gammel ‘ulk’, i arrangørklubben der, som sa til oss, at ‘det er lov å se, men ikke røre’, når det gjaldt de kvinnelige juniorløperne da, (før vi skulle gi de posene sine, i målområdet der vel).
Som de fleste av, var ganske slanke og spreke da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Under de første dagene der, så var det bare trening, tror jeg.
Ihvertfall så husker jeg det, at Furuset, Berget og meg.
Vi hadde fått beskjed om å sitte, midt i løypa der, (av en eller annen grunn da).
Og vi lagde bål og sånn da, husker jeg.
(For det var ikke så mye vi skulle gjøre der egentlig da, tror jeg).
Og så hadde vi smurt oss brødskiver, med hvitost, i matpakkene våre.
(Var det vel).
Og så tok vi ut en magasinfjær, fra et av magasinene, til AG3-en.
Også grilla vi ostesmørbrød, over bålet da, (som vi klarte å lage der).
Så det var nesten som å være på skiløp, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg lærte vel også å fyre opp bål, blant annet denne dagen, når jeg satt, langs skiløypa der, i junior-NM på ski, da.
For hvis man setter noen litt høye fliser, på ti centimeter kanskje.
Opp mot hverandre, som en indianer-tipi cirka.
Også legger noe papir og trefliser, under dene ‘tipi’-en liksom.
Og så tar noen større, tørre greiner og sånn, utafor den tipi-en igjen da.
Så kan det noen ganger hende, at det blir bål av det da, (tror jeg ihvertfall).
Så jeg tror jeg skulle klare å lagd bål, den dag i dag kanskje, ute i naturen, hvis jeg hadde hatt en lighter, (eller fyrstikker), og kanskje noe avispapir, eller matpapir, eller lignende da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På torsdagen, så var det Alexis igjen, og jeg ble veldig full, (mener jeg å huske).
Og på fredagen der, på junior-NM, på ski.
Så husker jeg at jeg var fyllesjuk da, og satt inni en sånn kafeteria der, og prøvde å få i meg noe mat eller noe sjokolade vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg søkte litt på nettet nå, og fant ut det, at hu jeg tulla med, i den stafetten, (som var en fylkestafett, så jeg nå, det var sannsynligvis ei ved navn Monica Raaen-Iversen, fra Kjelsås, (som jeg sendte en Facebook-melding til, angående dette).
Og klubben(e), som arrangerte junior-NM på ski, i 1993, det var Rena/Hernes, så jeg et sted, på nettet.
-
En gang, mens jeg var i Geværkompaniet, (dette var vel høsten 1992 vel, hvis jeg skulle tippe).
Så dro tropp 1, på ekskursjon, til Østre Æra.
Østra Æra, det var et av de få stedene, i Norge, hvor tyskerne hadde blitt holdt i sjakk litt, under krigen.
Nordmennene hadde bygd noen flotte forsvarsverker der, i tre, som fortsatt stod der, i 1992.
Og en veteran, fra krigens dager, han viste oss rundt der, og forklare hvordan det var å skyte tyskere da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han krigsveteranen, han forklarte oss det, at det ikke var bare bare å skyte en tysk soldat da.
Han lå liksom og vrei på seg, inni uniformen, etter at man hadde truffet han.
Så man måtte liksom skyte dem flere ganger, for at dem skulle dø da, (forklarte han veteranen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Østre Æra, det lå midt ute i skogen, i Hedmark liksom, (vil jeg si).
Og det var vel en kafe eller kiosk der vel.
Men ellers ikke så mye da.
Bortsett fra de ganske solide forsvarsverkene, i tre, som hadde blitt laget, under krigens dager vel.
(På noen få dager, mens de venta på at tyskerne skulle dukke opp vel.
Etter at kongen og regjeringen hadde tatt toget lenger nordover vel).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Så jeg skal prøve å få skrevet mer om dette, iløpet av de neste dagene.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Etter jul, (var det vel kanskje), så fikk troppen vår, en ny, svær sersjant, som het Bredesen.
Jeg hadde lyst til å få briller, (av militæret da), fordi jeg kjeda meg så fælt, i militærleiren, og likte bedre å dra inn til Elverum, for å gjøre sivile ting, (som å dra til øyenlegen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da spurte Bredesen meg, husker jeg, om jeg kunne ta med Swatch-klokka hans, (var det vel), til urmakeren, i Elverum, (for den hadde stoppa da).
(Noe sånt).
Og det gjorde jeg, men urmakeren klarte ikke å fikse klokka til Bredesen da, (eller hvordan det var igjen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bredesen fikk også tyn av Ragnhildsløkken, fra Elverum, en gang, husker jeg.
Bredesen hadde nemlig et gammelt vrak av en bil, som så ut som at den var klar for skraphaugen, omtrent.
Og Ragnhildsløkken sa til Bredesen, (husker jeg), at, ‘er det noe fittemagnet den bilen der da Bredesen?’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg møtte også ei lyshåra Elverums-dame, seint en torsdagskveld, på Alexis en gang, husker jeg.
Og Ragnhildsløkken, han var jo fra Elverum, så han visste hvem hu dama var da.
Og Ragnhildsløkken syntes at hu var ganske fin da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men det var ikke sånn, at Ragnhildsløkken spurte om han skulle høre med henne, om hu ville bli med meg ut og spise middag, eller noe.
Nei, det var ikke sånn at Ragnhildsløkken tilbydde seg å gjøre noe sånt.
Men nå var det kanskje ikke så mye, å finne på, i Elverum, heller.
Kinoen hadde jo brent ned så.
Hvis ikke så kunne jeg kanskje ha bedt med hu dama ut på kino.
(Hu som jeg traff på Alexis).
Men det var liksom nesten bare på Alexis, at det skjedde noe, i Elverum.
Og Alexis, det var jo et diskotek da, hvor det kanskje var litt vanskelig, å få noe særlig bra kontakt, med damene.
Så sånn var vel, (mer eller mindre), det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg traff vel også ei annen russe-dame, et par uker før 17. mai vel, som jeg fikk russekort av, (ei brunette vel), når jeg satt i vaktbua, på Terningmoen da.
Og en gang, som Bricen og jeg, var ute på byen, i Elverum.
Så prata vi med noen lokale damer da.
(I en pub, eller hva det var).
Og da spurte jeg etter hu russedama, da husker jeg.
Og da gikk Bricen kledd i Forsvarets hvite undertrøye, (vinter, over, lang, ble den vel kalt), på overkroppen, (husker jeg), av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, så var det ei ungjente, som var med ungdomsskolen, (eller noe), på besøk, på Terningmoen.
(Hu var vel kanskje 15-16 år gammel da).
Dette var ei pen, og veldig ung brunette, som satt i gangen, på brakka vår, og pussa noe våpen da.
Og et eller annet befal, (fra en annen tropp vel), hjalp henne da.
Men plutselig så stakk han befalet, og hu unge jenta, hu ble sittende igjen der aleine, sammen med mange soldater, som hu ikke kjente da.
Og hu spurte plutselig om noen ville ha resten av twisten da, (som det ble kalt, pussegarnet, som vi pussa våpen med).
Og ingen sa noe til henne.
Men da tenkte jeg, at noen måtte jo svare henne, ellers så ble kanskje hu jenta redd.
Så jeg sa at jeg kunne ta det da.
Også la jeg den twisten, inn i fellesskapet, på lagsrommet vår, (lag 2), da.
Sånn at vi hadde masse twist, til å pusse våpen med, noe ofte befalet kunne være litt lite rause med, å gi oss, når det var tid for å pusse våpen, etter at vi hadde vært på skytterbanen, osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også noen karer, i kompanistaben, som hadde blitt kjent med ei ungjente, på 14-15-16 år vel, som de smugla inn i leiren, mener jeg å huske at Skjellum og Sundheim, (var det vel), snakka om.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når jeg var i militæret, så hadde jeg fortsatt den Casio-klokka mi, (husker jeg), som jeg ringte, (fra huset til bestemor Ågot), og bestilte, fra Dixsons, i Weymouth, etter at jeg hadde vært der, på språkreise, sommeren 1986.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Men den klokka, den var jo da, over seks år gammel.
Og reima, den pleide å ryke, sånn cirka en gang i året, (eller en gang annenhvert år, kanskje).
Og da pleide jeg å gå til en urmaker, ved Jernbanetorget, (ovenfor Plata der, må man vel si, at den butikken ligger nå), for å bytte reim da, (og andre ganger batteri vel).
Men det var ikke så lett for meg, å komme meg til den urmakeren, mens jeg var i militæret da.
Så jeg gikk en stund, med den klokka, i lomma da.
Og en gang, så hadde sersjant Johansen, funnet et armbåndsur da.
Også svarte jeg, at jeg hadde mista klokka mi da.
Og da spurte sersjant Johansen, hvilket merke det var da.
Og da svarte jeg ‘Casio’.
Også fikk jeg klokka mi tilbake da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Frisell, han hadde visst hatt en dyr klokke, som han visstnok knuste, med en stein.
For å få penger i erstatning, fra Forsvaret.
Men da ble Frisell nekta penger, fordi Forsvaret hadde svart det, at det var bare lagførere, som hadde behov, for å ha klokke.
Så menige som fikk ødelagt klokka si, under førstegangstjenesten, de fikk ingen erstatning da.
Så Frisell hadde driti seg ut, (og prøvd å jukse), da.
(Sånn som historien lød, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Jeg overhørte forresten at Bricen, prata med en kar, på lagsrommet, en gang.
Han karen sa det, at det hadde jo vært en neger, i Oslo, som hadde blitt forfulgt, av en bil, med folk inni, som slo etter han negeren, med kjetting da.
‘Det var meg, det’, sa Bricen.
(Bricen mente at det var han, som var han negeren da).
Og da svarte vel ikke han andre karen så mye vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bricen hadde også radioprogram om hasj en gang, husker jeg.
Bricen ville intervjue meg, i døra til lagsrommet der cirka vel.
Og han spurte om jeg hadde sett hasj da.
Jeg måtte innrømme, at det hadde jeg ikke.
Og da syntes nok Bricen at jeg var litt kjedelig, tror jeg.
Men jeg nevnte ikke noe om at jeg hadde en tante, (tante Ellen i Sveits), og en søster, (Pia), som var ‘de hasjisene’, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bricen pleide forresten også å ta seg en joint, på søndagskveldene, etter at vi hadde kommet til leiren, med toget, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og jeg tror at han røyka sammen med Vik.
For jeg husker at de pleide å snike seg litt unna vel, (noen ganger ihvertfall), når en gjeng av oss, hadde gått fra togstasjonen, etter å ha kommet til Elverum, med det siste toget, på søndagene da, (fra Oslo).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette kapittelet skulle egentlig være om tillitsmann.
10 Torp ble valg til tillitsmann, i begynnelsen av året.
Det var vel ikke så mange andre som ville være tillitsmann, så han ble valgt da.
(Sånn som jeg husker det).
Så hendte det en episode, når 10 Torp hadde sagt fra, hos Adm. Off., (eller noe), om at han selv ikke skulle ha en vakt, men at Bekklund, (på lag 1), skulle ha den vakta.
Men det hadde visst ikke Bekklund godtkjent da.
Så da ble 10 Torp avsatt i en Troppens Time, som verneombud.
Og Bakke, (nestlagføreren på kanonlaget), ble valgt, istedet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg var faktisk den i troppen, som hadde flest vaktpoeng, (tror jeg).
(Jeg var ihvertfall en av de, som hadde flest vaktpoeng da).
Likevel så satt Bakke meg opp, på mange vakter da.
Så jeg prøvde å ta noe som nesten var en alvorsprat med han, og lurte på hvorfor han tulla med vaktlista da.
Men da svarte han ikke noe.
Og unnskyldningen som ble presentert i Troppens Time seinere, (eller hvordan det var igjen), det var vel at det var umulig å få det helt likt.
Men altså, det virka som at Bakke ikke prøvde engang.
Det ble jo sånn at noen hadde mange fler vaktpoeng, enn andre da.
Men hvor vanskelig kunne det være liksom?
Nei, her var det nok noen ugler i mosen, mistenker nesten jeg, den dag i dag.
(Siden jeg måtte ha så mange vakter da, enda jeg hadde, (mer eller mindre), flest vaktpoeng).
Så jeg var mer misfornøyd, med det nye verneombudet, siden han tulla sånn, og satt meg opp på for mange vakter da.
Enn jeg var med det forrige.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bakke, han sang/ropte også, ‘the Workaholic’, (fra en kjent sang, på den tiden), mens han stod like ved meg, på troppens oppstillingsplass, en gang.
(Og jeg var den eneste som var i nærheten der, unntatt en annen kar, på kanonlaget vel).
Så hva det var om, det veit jeg ikke.
Men de kanonlag-folka, de var kanskje litt umodne hele gjengen da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var kanskje det.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Så jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Gmail – Leakage again 
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Leakage again
-
Lagfører Bricen, han jobbadimma, en måned før førstegangstjenesten var ferdig cirka, sommeren 1993 da.
Og like før Bricen jobbdimma, så skjedde det noe spesielt.
Dette var en torsdagskveld, (husker jeg), så det var vel natta før Bricen dimma da.
Jeg hadde vært på Alexis og drukket meg stup full da, (som jeg noen ganger gjorde, på torsdager, hvis jeg hadde penger, osv.).
Da jeg kom tilbake til Terningmoen, så begynte Furuset, (som var norsk mester, i karate, eller noe, fra Brumundal), å dra med meg med rundt i leiren.
Han skulle gi Bricen vannseng, sa han.
Noe jeg, som ‘fyllik’, syntes at var ganske morsomt da.
Vannseng, det var at man heiv en bøtte med vann, oppi senga, til noen som sov da.
Som sagt så gjort, Furuset ga Bricen vannseng da, (han heiv en bøtte med kaldt vann på han, mens Bricen lå og sov, i senga si), med meg på slep da.
Så dro Furuset meg med, til et tomt rom, i den brakka som stod tom, like ved vår kaserne da.
Og så venta vi litt der, (av en eller annen grunn).
Også gikk jeg tilbake til rommet mitt.
Og da hadde noen tatt ut bunnen, av senga mi.
Sånn at madrassen datt ned på gulvet da.
(Sånn som reservene gjorde med senga til Torp, et drøyt halvår før det her vel).
Men jeg hadde underkøye, (og ikke overkøye da, sånn som Torp).
Men jeg var litt full da.
Så jeg bare lå på gulvet, den natta da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den siste dagen, som Bricen var der, (var det vel), så tok han og begynte å slåss med meg, inne på rommet.
Jeg var ikke helt med, men jeg skjønte plutselig det, at Bricen prøvde å ta et kast på meg.
Så jeg måtte holde rundt halsen, på Bricen da, for å unngå å bli slengt hardt i gulvet da.
Og da kommenterte nestlagfører Frydenlund, (husker jeg), og sa det, at det var ‘flaks for Ribsskog’, (eller noe), at jeg hadde holdt rundt halsen på Bricen, da.
For ellers så kunne jeg ha blitt alvorlig skada da.
Så Bricen prøvde omtrent å drepe meg, den siste dagen hans der, må jeg nok si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, noen måneder før det her.
Så gikk jeg av perm-toget, fra Elverum, på Oslo S., da.
Og når jeg kom ut av Oslo S. der, så var søstera mi Pia der.
Hu skulle noe ærend, inne på Oslo S. der, og jeg hang meg på henne da.
Mens vi gikk oppover, ved siden av rulletrappene der, inne på Oslo S., da.
Så kom Bricen rullende, ned rulletrappa der da.
Også sa han ‘stjerna Ribsskog’, til meg.
(Antagelig fordi at jeg var der sammen med en dame da.
Han skjønte vel ikke at det var søstera mi kanskje.
Og jeg bare hilste eller gliste tilbake vel.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og seinere, den dagen vel, (må det vel ha vært), så sa søstera mi, til meg, at han i rulletrappa, (Bricen), han burde jeg ikke ha noe med å gjøre.
Men Pia forklarte ikke da, hvorfor hu sa det her.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer, som hendte, den tida, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
