PS.

Det skjedde selvfølgelig mye.

Dette var en vanskelig tid for meg.

Jeg var ferdig med førstegangstjenesten, i infanteriet, i juli, var det vel, ca. tre måneder tidligere.

Min søster, Pia Ribsskog, hadde flyttet inn på rommet mitt, på Ungbo, (for hun var bostedsløs).

Jeg prøvde å få meg kontorjobber, sånn at jeg kunne drive med programutvikling, på fritiden, men jeg fikk ingen jobber.

Men den samme Magne Winnem, hadde jo ansatt meg, som butikkmedarbeider, på Rimi Munkelia, et snaut år tidligere.

Etter at ei kassaleder, på OBS Triaden, begynte å tulle med avtaler, som jeg hadde med dem, om å få jobbe i ferier fra militæret.

Så jeg jobba mye ekstra, også på to andre Rimi-butikker, på Lambertseter.

Rimi Nylænde og Rimi Karlsrud.

Og jeg jobba også på Rimi Skullerud, en uke, da noen var syke der, osv.

Og på Rimi Manglerud, var det ihvertfall snakk om at jeg skulle jobbe husker jeg.

For jeg prata med en Warzika, eller noe sånt, om han skulle være med på utdrikningslaget, til Magne Winnem.

Men det ville han ikke.

Det var vel bare jeg og Andre Willassen, og Tim Jonassen eller Leiv Jørgensen, (en av de, vi var bare tre personer til sammen, med brudgommen), som dro på utdrikningslaget.

Jeg hadde sett filmen Ungkarsfesten, med Tom Hanks, mange ganger, på video, på Bergeråsen, på 80-tallet.

Så jeg begynte nok å planlegge utdrikningslaget litt feil.

Det ble ikke som i den filmen, i det hele tatt.

Men men.

Men vi dro på en bytur i Oslo sentrum da.

Men men.

Og jeg jobba også en dag, på Rimi Askergata, for Elin, kona til Magne, skulle noe greier, da vel, en dag.

Noe sånt.

Så jeg fikk jobba på en god del Rimi-butikker, rundt om i Oslo Øst.

Men jeg hadde gått til lege, for å få sovetabletter faktisk, på den tida her.

For å være arbeidsledig og samtidig få ansvaret for søstra mi.

Det ble litt mye.

Og Magne advarte meg for familien hans, at de var spesielle.

Og jeg hadde aldri vært forlover før, så jeg var litt anspent.

Og familien til Magne, de var veldig kristne.

Så det ble ikke servert noe alkohol, i middagsselskapet, som ble holdt på et sted i Kongsvinger-traktene, som het Sanngrunn, mener jeg.

Noe sånt.

Jeg surra litt i kirken, for jeg skulle bære en slags salmebok, med vielsesattest inni.

Men det skjønte ikke jeg, så jeg satt fra meg den boka, sammen med de andre salmebøkene.

Og da ble det styr, når vi kjørte til fotograferinga.

Bruden begynte å klage, for det var noe viktige papirer da.

Så jeg måtte løpe ut av bilen, og hente kirketjeneren.

(Alt dette ble filma med videokamera, som jeg fikk se seinere.

Magne sa at det så ut som en ‘mafiafilm’.

Men men).

Mer da.

Kirketjeneren, han hadde t-skjorte, med satanist-band trykk.

Han låste opp kirken, (eller våpenhuset, heter det vel), og jeg prøvde å finne den salmeboka, men fant den ikke.

Men men.

Så var det til fotografering.

Og så til middagsselskap da.

Andre Willassen, fra Gjerdes VGS., og Morten Jenker, fra Rimi, (som da var butikksjef vel, men senere har fått en slags byråkrat/revisor-jobb, på hovedkontoret til Rimi.

Jenker var naboen til Magne og Elin, i Avstikkeren, på Bergkrystallen, i Oslo.

Og han var også min uvenn.

For han ødela for meg, en gang jeg var litt på sjekkeren, ovenfor ei som het Sophie, som jobba på Rimi Karlsrud, hvor Magne var butikksjef.

(Jeg sa hadet til festen, som var i Rimi-leilighetene på St. Hanshaugen, hos assistent på Rimi Karlsrud, Geir.

Geir fikk senere sparken, for å ha tulla med safen, og fikk seinere jobb i Rema vel.

Noe sånt.

Hu Sophie sa noe til meg.

Og da hørte ikke jeg hva som ble sagt.

(Jeg var litt full da).

Så spurte jeg hva som ble sagt.

Og så sa Jenker, ‘hu sa hu skulle suge pikken din’.

Eller noe sånt.

Men det tror jeg vel ikke akkurat at hu sa, foran hele selskapet.

Så han ødela litt da.

Han var litt uhøflig da.

Men hva hu sa, det veit jeg ikke.

Men hu var visst fra Frankrike, eller noe, hu Sophie, (hu hadde vel ihvertfall et fransk etternavn, mener jeg), så hu prata kanskje ikke så tydelig norsk alltid, i fylla osv.

Det er mulig.

Hvem vet.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se).

Men det er mulig at det var seinere.

Hvem vet.

Jeg slo Jenker en gang i ryggen, på fotballtrening, med Magne Winnem, på Lambertseter.

Som hevn for det, og for at han prøvde å skade meg, virka det som, han subba baklengs, med føttene i retning mot ankelen mine da.

Og en gang, så brukte Jenker meg som slave, på vei til en fest.

Jeg måtte bære hans pose med øl.

Så det var litt spesielt.

Men men.

Magnes storebror var der, (som bodde ut mot Krokstadelva vel).

En med lyst hår.

Og Magne sa at han storebroren var litt dum/spesiell, (eller ‘litt rar’, var det vel kanskje at Magne sa, at han eldste broren han var).

Men men.

Mens hans yngre bror var normal da, skjønte jeg.

Da vi kom fram til Sanngrunn, så ba Magne meg om å gå på bensinstasjonen, for å kjøpe et beger cola til han.

Det gjorde jeg.

Og da nekta mora hans meg, å ta med det begeret, inn i selskapslokalet.

Hu trodde nok ikke på det, at det var Magne som hadde bedt meg om å kjøpe det.

Colin, fra England, var også der.

Søstera hans, var også i Norge, på 90-tallet, og studerte på Blindern, og jobba med å vaske Rimi Munkelia.

(Det var vel en litt uvanlig løsning, som Magne Winnem brukte da.

Men hu jobba kanskje der, i et vaskefirma.

Hva vet jeg).

Colin, han studerte på Blindern, det samme skoleåret, som jeg flytta til Oslo, for å studere på NHI, dvs. 1989/90.

Og Colin dro tilbake til England, i en ganske lang juleferie.

Og da fikk Magne låne Colins rom, i bofelleskap, på Kringsjå.

Og der var jeg også en del da, for jeg og Magne festa mye i Oslo.

Magne fikk låne TV-en og videoen min, mens jeg var hos Ågot, var det vel, og på Gol, på juleferie, som faren min og Haldis arrangerte.

Magne fikk også låne videoen min, mens jeg var i militæret.

Og Magne og Elin, de leide nok mye video, der de bodde i Oberst Rodes gate, på Nordstrand vel.

Så den videoen ble aldri den samme igjen.

Den ble ganske slitt ut, av å være hos Magne og Elin, i et helt år, vil jeg si.

Så dem var nok ikke mye ute på byen.

Men men.

Winnem var i politikken for Høyre, og kona hans, Elin, i politikken for KRF.

I bydelspartier, for Lambertseter da, før EU-valget og sånn vel.

Men men.

En gang, det første året, som jeg bodde i Oslo.

Så hadde Colin bil, var det vel.

Hvis ikke det var Magne som kjørte.

Og da kjørte vi til Kringsjå.

Så var det et par, som var nakne, og begynte å ha sex, foran åpne gardiner.

Og da kjørte Colin fram og tilbake mange ganger.

Men men.

Samme det.

Colin kjørte fra England til Norge.

Og da han kom med ferja til Helsingborg, så hadde han funnet seg en svensk hippiedame, i 30-åra vel, på ferja.

Og kjørte henne litt sydover i Sverige, og hadde et slag sex-eventyr, med henne da, skjønte jeg, fra det han fortalte.

Det var vel da, når han kom hjem fra England, på nyåret 1994 da.

Noe sånt.

Så det er mye rart.

Ellers så skjedde det kanskje ikke så mye i det bryllupet.

Det var helt annerledes, enn bryllup, som jeg hadde vært i, med slekta til Haldis f.eks., hvor det ble drukket mye.

Selskapet begynte tidlig, og sluttet tidlig.

Så det var vel sånn at vi nok var tilbake i Oslo, lenge før midnatt.

Jeg satt vel på med Morten Jenker og Andre Willassen, tror jeg.

Elin hadde ei venninne, som var hennes forlover.

Og hu måtte kjøre brudeparet, for jeg fikk meg ikke lappen, før to år seinere.

Hu var visst singel, sa Magne.

Så Magne hadde lovt meg, at jeg skulle få sitte i nærheten av henne, under middagen.

Men så hadde noe skjedd, en dag eller to før bryllupet.

Hu hadde visst hatt seg et eventyr, og var ikke singel lenger.

Så da måtte de gjøre om på bordene, var det vel.

Men men.

Så det var mye rart.

Det var kanskje mer som skjedde og, som jeg har glemt.

Jo, hu som var forloveren til hu Elin, holdt tale vel.

Og hu sa det, at Elin hadde fortalt det, at Magne ikke kunne kline, da han møtte henne, i en butikk, på Nordstrand vel.

Dette var da Magne bodde i en Rimi-leilighet, som lå ovenfor Rimi Nylænde.

Så Magne hadde nok ikke hatt så mange damer, før han traff Elin.

Og på et julebord i Rimi, jula 1994 kanskje, så syntes jeg at jeg kunne merke det på han.

For da satt han aleine sammen med ei ung lagerhjelp, og flørta, nede ved utgangen, til Bekkelagshuset.

I etasjen under der festen var.

Jeg fikk litt sjokk, så jeg gikk tilbake til festen.

Også venta jeg en time, og gikk hjem igjen.

Så jeg sa ‘hadet’ to ganger, til Rimi Nylænde-folka, som jeg var aspirant-leder for.

Så jeg dumma meg litt ut da.

Men jeg var jo litt full da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Magne Winnem viste meg seinere en video, fra Colin sitt bryllup.

Som jeg ikke ble invitert i.

Og da hadde Berlevåg Mannskor, (som var ganske kjente da), underholdt i bryllupet hans.

Og Colin, han driver mye med å jobbe på Skibladner, på Mjøsa, enten som yrke, eller fritidsinteresse.

Så han har grodd fast i Norge, kan man si.

Men men.

PS 3.

Jeg spurte Winnem, under eller like etter bryllupet, om han var sur, fordi jeg hadde tulla med salmeboka osv., i bryllupet hans.

Og da svarte Winnem, på en måte som vel var truende.

At ‘ikke be meg om å være forlover i ditt bryllup’.

Det var alt han svarte.

Så det var vel kanskje litt truende og spesielt?

PS 4.

Winnem, han skulle ha billig seng, den tida han og Elin bodde på Bergkrystallen.

Så han dro med meg til Drammen, og til vannsengbutikken, (som da var en vanlig sengebutikk, egentlig), til faren min og Haldis, i Drammen.

(Hvor jeg aldri pleide å være, untatt en sjelden julaften, hvis jeg ikke hadde noen andre steder å dra).

Haldis sa at Magne skulle få 20% rabatt, (var det vel), siden han kjente meg.

Også sa Haldis, at jeg også selvfølgelig, skulle få 20% rabatt, hvis jeg ville kjøpe seng av henne.

Jeg som var hennes stesønn, ihvertfall offisielt.

Men men.

Så det var jo uhølig av Haldis da.

Jeg burde vel fått mer enn 20% rabatt på et eventuelt sengekjøp, siden jeg var hennes stesønn.

Så hu Haldis, hu var slem mot meg, må jeg si.

Selv om jeg ikke kjente henne så bra.

Men men.

Og Magne, han var sånn at han overkjørte meg litt.

For å dra kamerater til den butikken, det var ikke noe jeg vanligvis ville ha gjort.

Siden forholdet mitt til min stemor var litt dårlig.

Men Magne var sjefen min, på Rimi Munkelia, så han utnytta kanskje det litt, at han var sjefen min på Rimi.

Jeg hadde nok ikke gått med på det, hvis jeg fortsatt hadde jobba på OBS Triaden.

Men men.

Faren min advarte meg mot Winnem, den dagen, som Winnem og jeg var i butikken til Haldis og faren min, på Strømsø, i Drammen.

Faren min likte ikke Winnem, men sa ikke hvorfor.

Det tok lang tid, for faren min, å få kjørt inn alle delene til senga til Winnem.

For noen deler var utsolgt fra produsent, visstnok.

Så Magne og Elin, de måtte sove på gulvet, i mange måneder.

For faren min tulla med dem da.

Eller hva det var.

PS 5.

Jeg hadde jo dårlig råd.

Men Magne Winnem, han visste et sted, i Storgata, i Oslo, hos Dressmann.

Hvor han kunne ta med meg, på et slags resteutsalg.

(Kanskje Stein, fra Gjerdes VGS., hadde fortalt dette.

Han jobba nemlig i Dressmann, ihvertfall tidligere).

Og da fant en veldig dyktig eldre herre der, som jobba med å selge klær.

Han fant en smoking til meg, som kosta meg kanskje 150 kroner, eller noe.

Ikke mer enn 200 ihverfall, mener jeg.

Noe sånt.

Og som jeg brukte i bryllupet til Magne da.

(For Magne ville at jeg skulle se litt stilig ut da, og matche hans antrekk).

For jeg hadde dårlig råd etter militæret.

Og jula etter.

Så var jeg invitert, til Haldis og faren min og Christell og Jan Snoghøj og dem, på Bergeråsen, i ‘Haldis-huset’.

(Søstera mi, hu var vel hos mora mi eller mormora mi vel.

Men jeg var ikke på god fot med mormora mi, for hu ville ikke låne meg penger, mens jeg studerte.

Enda jeg hadde, mer eller mindre, kutta ut faren min.

Men mora mi var enig, i at min morfar, eller ihvertfall min farfar, ville ha hjulpet meg.

Når jeg spurte mora mi, et par år seinere vel.

Men begge mine bestefedre, døde allerede på 80-tallet, så det var bare bestemødrene mine, som var i livet, på 90-tallet, og de var ikke så rasjonelle alltid da, eller hva man skal kalle det.

Men men).

Og da, så ble faren min full da, ved julebordet.

Og så ble han misunnelig.

Og sa, at han hadde ikke så fin smoking, da han var ung.

For jeg brukte smoking-buksa, for dressbuksa mi var slitt ut.

Enten det, eller så fant jeg den ikke.

(Enda jeg hadde dårlig råd, og hadde kjøpt smokingen på resteutsalget til Dressmann.

Som ikke var en snobbebutikk, i det hele tatt).

Men men.

Så faren min, han kunne noen ganger bli som en liten unge, og være barnslig og misunnelig, på meg, som var hans sønn, som han hadde latt bo aleine, fra jeg var ni år.

For så å selge huset mitt, må jeg vel kalle det, på Bergeråsen.

Hvor det var plen både foran og bak huset.

Men men.

Så jeg stod på bar bakke, da jeg flyttet inn til Oslo, for å studere, i 1989.

Jeg hadde ingen fet bankkonto, med barnetrygd på, eller lignende.

Og har ikke fått mye hjelp, av faren min, i årene etter at jeg ble myndig.

Det er bare en sjelden gang, som jeg har vært nødt til å be han om hjelp.

Og det var bare de første årene, etter at jeg flyttet hjemmefra.

For eksempel da jeg fikk studielån-regning, mens jeg var i militæret.

Da dro jeg til Bergeråsen, og fikk låne penger, av faren min og Haldis.

Men men.

Det var kanskje litt dumt, sånn som dem er.

Men i militæret, ihvertfall der jeg var, så er soldatlivet så tøft, så jeg glemte litt detaljene fra hvordan mitt vanlige liv var.

Så jeg ble litt midlertidig dum, og bomma litt da.

På ting i mitt vanlige liv, noen ganger, kanskje.

Så sånn var nok det.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Faren min ble forresten også misunnelig på meg, hvis naboene mine, i Leirfaret, så at Ulf Havmo hadde vært på besøk, og/eller søstera mi.

På 80-tallet.

For Ulf Havmo hadde langt hår, og da hørte jeg naboene spionerte og fikk sjokk, da han dro.

For de trodde jeg hadde fått meg en jente.

Og da klagde faren min, og var misunnelig, eller noe.

Jeg fikk visst ikke lov til å ha jenter på besøk.

Enda vel søstra mi og stesøstra mi, de fikk lov til å ha gutter på besøk, ettersom jeg skjønte det.

Så faren min bare kødda med meg, må jeg si.

Men han gjorde det ikke så åpent og direkte.

Så det er vanskelig for meg, å arrestere han for det.

Men han er nok i noe slags ‘mafia’, eller noe.

Faren min er ihvertfall veldig rå, vil jeg si.

Så han er det nok ikke best for meg, å ha så mye med, for å si det sånn.

Han er nok troendes til litt av hvert, vil jeg tippe på.

Han er ikke så veldig i balanse, vil jeg si, når han blir sånn misunnelig på sønnen sin i fylla osv.

(På grunn av en smokingbukse fra Dressmann.

Som jeg måtte ha, siden jeg skulle være forlover i bryllupet til Magne Winnem).

Han er nok ganske umoden da.

Og samtidig rå og litt kynisk da kanskje.

Så han er det nok smartest av meg, å holde meg unna, vil jeg si.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 6.

Her er mer fra Magne Winnem:

PS 7.

Man kan se at Magne Winnem skriver ‘real nedgang’.

Men jeg tror det skal være ‘realnedgang’.

I et ord.

Noe sånt.

Men så har vel ikke språkfagene vært Winnems sterkeste side kanskje.

Sommeren 1989, så jobba jeg på CC Storkjøp.

Og da var klasseforstander Arne Karlsen, fra Gjerdes VGS. innom, og fortalte at en i klassen hadde strøket, på engelsk-eksamen.

Og noen måneder seinere, (var det vel), så fortalte Winnem meg, at det var han, som hadde strøket.

Men han tok vel den eksamenen igjen, en par år seinere tror jeg.

Noe sånt.

Så jeg tror han fikk artium, (eller det som nå kalles generell studiekompetanse da).

Men jeg er ikke helt sikker.

Men han har studert på BI, osv., så jeg regner med at han må ha tatt opp den eksamenen igjen, før han begynte på BI.

Så sånn var vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 8.

Man kan se det, at det var vanskelige tider, i Norge, i 1993:

PS 9.

De vanskelige tidene, på begynnelsen av 90-tallet, skyldtes en konkursbølge og børsnedgang, som var i Norge, på slutten av 80-tallet, på slutten av jappetida.

Og jeg husker det, at vi på NHI, vi ble advart, om de vanskelige tidene, allerede i skoleåret 1989/90.

En som var leder for elevrådet, eller noe, og ville kapre representanter dit, før det neste skoleåret, var det vel.

Han sa det, at man var ikke garantert jobb, etter to år på NHI, sånn som tidene var.

Så han sa, at det var lettere å få jobb, med verv som tillitsvalgt, for eksempel.

Men da hadde jeg allerede bestemt meg for å ta et friår, for NHI-studiene var dyre.

Så jeg trengte å spare opp litt penger.

(Som gikk dårlig for jeg avtalte med min halvbror Axels foreldre, at jeg skulle leie et rom av dem, for 1000 kroner måneden, i det skoleåret.

Men, da forrandra min halvbrors far, Arne Thormod Thomassen, og stemor, Mette Holter, det, sånn at jeg også måtte betalte en del av strømregninga.

Og de klagde også til en som het Svein Martinsen, (som hadde fortalt meg at dem hadde jobb på OBS Triaden).

For det var så mange kunder, på Matland, da det ble OBS Triaden der, rundt juletider, 1990.

Så jeg tjente mye penger.

Og da ble Arne Thomassen og Mette Holter misunnelige da.

Siden de var arbeidsledige.

Og de syntes ikke da at 1000 kroner i måneden var nok.

Men avtalen var jo 1000 kroner i måneden.

Så de dreiv og forrandra litt på avtalen, vil jeg si.

Jeg ble også plassert i et mye mindre rom, (Axel sitt gamle rom).

Så Arne Thomassen og Mette Holter, de tulla, når jeg leide rom hos dem.

For jeg mener det var avtalt, at jeg skulle bo der, i det friåret jeg hadde.

Og jeg forklarte at det var sånn, at jeg prøvde å spare opp penger, til videre studier.

Men det glemte dem visst.

Dem gikk kanskje for mye på bingo og travbanen, sånn at dem glemte ting.

Hva vet jeg.

For dem begynte å tulle med den leieavtalen da, mener jeg ihvertfall.

For å si det sånn da.

Så frista det ikke akkurat til gjentagelse, ihvertfall, å leie rom av dem.

Men men.

Det var jo vanskelige tider.

Men jeg passa også Axel, som var spesialskoleelev, og som vel egentlig skulle hatt pass fra folk som var opplært til å takle hans ville oppførsel, må jeg vel kalle det.

Men Mette Holter og Arne Thomassen, de ville nok bare utnytte meg da.

Og de var litt umodne, mener jeg, siden de skulle begynne å forrandre på en avtale.

Og ville hive meg ut før, og ville at jeg skulle betale for strøm også, noe som ikke ble nevnt før jeg flytta inn der.

Og de klagde også, til venner, sånn at jeg hørte det, på at jeg fikk så mye penger, og ikke ga penger til de.

Men de var jo ikke mine foreldre heller.

Vi hadde jo en avtale liksom.

De visste jo det, at jeg ville bo billig, for å spare penger, til 2. året, på NHI.

Men de forrandra på det, og lot som at de glemte det, tror jeg.

For de ble også sure, siden jeg ikke ville jobbe på en bingo, som de hadde planer om å starte.

Så det ble ikke sånn som jeg tenkte meg det, at jeg skulle leie et rom av dem, og det var det.

Neida, de ville ha meg inn i familien.

For Mette Holter sa at alle i familien, måtte jobbe på den bingoen.

Men da nekta jeg, og sa at jeg heller ville fortsette å jobbe på OBS Triaden.

For jeg syntes at Arne og Mette var litt vanskelige å inngå avtaler med.

Så jeg orka ikke å ha mer med dem å gjøre, enn jeg måtte.

Dem var litt sleipe, syntes jeg.

Så sånn var det.

Selv om det kunne være morsomt å bo der og, men vi kræsja på noen punkter da.

Selv om hu Mette Holter, sa at det blei stille, eller kjedelig, i huset, etter at jeg flytta ut.

Så da klagde hu ikke, i ettertid.

Men men.

Men dem glemte jo det da, at jeg jo skulle fortsette utdannelsen min, og bare ha et friår for å spare penger.

Det klarte de ikke å huske, fra et skoleår og til det neste.

Så da lurer jeg på om det var fordi de ikke ville huske det, eller hva det kan ha vært.

Hvem vet.

For når jeg fikk høye lønninger, så huska de ikke det jeg sa, før jeg flytta inn der, at jeg ville spare penger, til 2. året på NHI, (som var en privat høyskole).

Og når de hadde planer om å starte bingo, så huska de heller ikke det, at jeg jo bare hadde et friår, og skulle begynne å studere høsten etter igjen, og at det ikke ville passet for meg å jobbe på noe bingo.

Så det ble litt kræsj, når jeg bodde hos Axel sine foreldre.

For dem vrei og vrengte litt på avtaler og sånn, og var litt sånn sleipe da, syntes jeg.

Dem klarte liksom ikke bare å inngå en avtale.

Dem måtte forrandre og tulle med den avtalen først også, før dem var fornøyd.

Sånn var det, at det virka for meg.

Så sånn var det.

Men dem hadde nok et image, som det kosta penger for dem, å holde oppe.

Hu Mette hadde et image, som hu som alltid vant på bingo, (fortalte hu, at folk sa om henne).

Og dem hadde hatt fabrikk og forskjellige virksomheter, under jappetida da.

Og de var vant med å gå mye på travbanen og bingo da.

Og dette kosta jo penger, så da ble det ikke så mye penger igjen til mat og sånn da.

Og Arne Thormod Thomassen, hadde gått konkurs da, så han betalte nok mye penger til kreditorer også.

Så jeg skjønner jo det, at dem nesten ble desperate etter mer penger.

For det var vanskelige tider, etter jappetida, som man kan se i PS-et ovenfor, fra Aftenposten.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

PS 10.

Og det var også derfor, at jeg gjerne ville hatt meg datajobb, i militæret.

For han i elevrådet, (eller hva det var), på NHI, et par år tidligere, hadde jo fortalt oss det, at bare to år på NHI, det var litt tynt, når det gjaldt å få bra jobb, siden det var vanskelige tider.

Så derfor søkte jeg på datajobber, under førstegangstjenesten.

Så fikk jeg ikke den jobben jeg søkte på, men ble tilbudt, en tre måneders jobb, som hjelpelærer, på et datakurs, for høyere offiserer.

Og det tenkte jeg, at hadde sett bra ut på CV-en.

Og jeg syntes også at infanteriet var tøft for meg, som var ganske pinglete, så jeg ble ikke lei meg, da jeg fikk den jobben.

Men så, så mista jeg plutselig den jobben, som datakurs-hjelpelærer, etter en dag, uten å ha gjort noe galt.

Så da ble jeg veldig skuffa.

For da tenkte jeg sånn, at med den jobben, så kunne jeg fått en bra karriære.

Så da gikk karriæren min i vasken, tenkte jeg, da jeg mista den jobben.

Så da ble jeg demotivert.

Og jeg pussa ikke AG-3 en min så bra, en dag etter stridsløypa, når vi bodde i en telt-leir, for HV-folk.

(Da sersjant Dybvig skreik, ‘Dette er bedre enn EDB, Ribsskog’, til meg.

Mens jeg krøyp gjennom noen trange grøfter fulle av gjørme, og de sprang noen slags kinaputter, rett ved stridsløypa, for å simulere krig da.

For han visste at jeg hadde mista den datajobben da).

(Innbilte jeg meg at grunnen var).

Så da mista jeg plassen på lag 2 og, som sanitetsmann, for Paulsen, også på lag 2, hadde søkt min stilling.

Så han var litt sleip da, syntes jeg.

Så da ble jeg reserve, i 2-3 måneder.

Før en fra Sarpsborg, Grønning vel, skulle overføres til HV.

Og da havna jeg på lag 2 igjen.

(Hvor Marvin Bricen fortsatt var lagfører).

Men denne gangen som geværmann 1, (og ikke geværmann 2).

Så sånn var det.

Så derfor, så tenkte jeg det, at det var kanskje enklere å få en vanlig kontorjobb.

(Siden han sjefen for elevrådet, på NHI, sa at det var vanskelig å få seg jobb, i nedgangstidene, med kun to år fra NHI).

(Men jeg søkte også noen datajobber, som en jeg søkte hos Direktoratet for Sivil Beredskap).

Så kunne jeg jobbe med systemutvikling, på fritiden.

For jeg var vant til å lage programmer, som spill og kryssordprogram, på NHI og Gjerdes VGS.

Men det jo vanskelige tider, så jeg fikk ikke engang en kontorjobb, som var plan B da.

Så da plan B gikk i vasken, så måtte jeg finne en plan C, som ble å få meg en karriære i Rimi.

Så Rimi var bare en plan C for meg.

Men det visste kanskje ikke mine kolleger og andre i Rimi, at Rimi bare var en plan C for meg.

For jeg var motivert etter å få suksess i livet.

Og jeg var vant til å stå på, fra infanteriet da, som var en stå-på tjeneste, må man vel nesten kalle det.

Og jeg hadde også forventningspresset, som jeg hadde vokst opp med, fra faren min, på 80-tallet, i bakhode, om at jeg måtte få meg jobb med begynnerlønn på 300.000 osv.

Så jeg var ikke noen lykkelig person, på begynnelsen av 90-tallet.

Jeg hadde liksom press på meg, for å lykkes, fra faren min, (som på en måte liksom programmerte meg kanskje, på 80-tallet, fra før jeg var i tenårene).

Og så var det samtidig vanskelige tider, dvs. nedgangstider, når det var vanskelig å få seg jobb.

Og søstra mi, hu flytta også til meg, så jeg hadde nesten en adoptivdatter å ta vare på, (som var et og et halvt år yngre enn meg).

Så det var litt mye, og det var ikke noen glad tid dette, på begynnelsen av 90-tallet.

Men sånn var det vel kanskje for andre og.

Vinter OL på Lillehammer, i 1994, hjalp kanskje litt på folks humør, på 90-tallet.

Det er nok mulig.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 11.

Her er mer om det bryllupet, til Elin og Magne Winnem:

PS 12.

Jeg kan vel ta med det også.

At foreldrene til Magne Winnem, vel sa i bryllupstalene, at Magne var den yngste, som noen gang hadde blitt Rimi-butikksjef, da han ble butikksjef, på Rimi Munkelia, på begynnelsen av 90-tallet.

Som 20-åring, eller 21-åring, eller noe sånt noe.

Winnem hadde da han jobbet på Rimi Asker, ved siden av videregående, sendt en skriftlig klage, på noen ‘slappinger’, som jobbet i den butikken.

Og den klagen, den hadde visst noen tatt med på et møte for Rimi-direktører.

Så Winnem var kjent blant direktørene i Rimi, fra før han var ferdig med videregående.

Så Winnem var fast bestemt, allerede det året vi var russ i Drammen, husker jeg, på å satse på en karriære som leder i Rimi.

Mens vi andre datarussene, vi syntes kanskje ikke at det hørtes så fristende ut med butikkjobb da.

Men det ble karriære i Rimi på meg likevel til slutt gitt.

Men men.

Så sånn var det.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 13.

Det her mener jeg er faren til Magne Winnem.

Jeg mener at faren døde ganske tidlig, seinere på 90-tallet vel.

Jeg visste at foreldra hans var kristne.

Men jeg visste ikke at faren hans var fra Sandefjord.

Men men.

Mora døde også ganske tidlig, mener jeg å huske.

Men men.

Her er mer om dette: