johncons
  • nevlunghavn

    PS.

    Her er mer om dette:

    bestefar johannes bestemor ingeborg

    PS 2.

    Jeg synes det er litt rart, at bestemor Ingeborg, sa til avisen, at hun het Ankerita.

    Det var det aldri noen i familien, som kalte henne, (ikke sånn at jeg hørte det, ihvertfall).

    Jeg synes også det er litt rart, at Aftenposten skriver, at det var et ‘lite’ skipperhus.

    Det huset husker jeg godt i hodet.

    For som det står, så var det ni år de hadde bodd der, i 1984.

    Så de flyttet dit, i 1975.

    Og på den tiden, så bodde jeg hos moren min, i Larvik.

    Og vi var på besøk, hos bestefar Johannes, og bestemor Ingeborg, nesten hver søndag, vil jeg si.

    Fra 1975, til 1979, da jeg flyttet til faren min.

    Jeg dro til til og med alene med bussen fra Larvik en gang.

    For bestefar Johannes, ville prate med meg, av en eller annen grunn.

    Like før jeg flyttet til faren min.

    Men men.

    Og jeg og søstra mi, dro dit en vinter, fra Larvik, på 70-tallet.

    Og da ville bestemor Ingeborg, at vi skulle skli ned en bratt bakke der, på isen, sånn som de lokale ungene gjorde, ifølge henne.

    Så jeg husker bestemor Ingeborg som veldig streng, og masete.

    Men bestefar Johannes, som veldig morsom og snill vel.

    Selv om han kunne være litt fjern da.

    Men men.

    Jo.

    Det huset hadde en spistestue, en tv-stue, en peisestue, og enda en stue, (som var nesten som et museum), og kjøkken og hall/gang, og toalett, nede.

    Og oppe så var det bad, med bidet, (husker jeg at moren og mormoren min pratet om at det var, da de kjøpte huset), tre soverom, og et kammers, som jeg og søstra mi noen ganger måtte sove i.

    Og loft og boder ute.

    Så ‘lite’ var vel kanskje ikke det huset, men.

    Så den artikkelen virka litt sånn som at det var noe muffens nesten, vil jeg si.

    Bestefar Johannes døde også vinteren etter, i Spania.

    Og han ble gravlagt i Spania, av en eller annen grunn.

    Og bestemor Ingeborg solgte det fine huset, på billigsalg nesten, før det ble oppgang i boligmarkedet.

    Man skulle vel tro at et sånt hus, var verdt mye penger.

    Spesielt siden det var en så fin hage, og det huset var fullt av fine antikviteter osv., som de pleide å kjøpe i London.

    Men likevel, da min mormor døde ifjor sommer, så hadde hun brukt opp alle pengene fra det huset.

    En del på forskudd på arv, men likevel.

    Jeg flytta jo til faren min, i 1979.

    Men, i 1983, var det vel, så døde min farfar.

    (Som ikke likte min morfar, av en eller annen grunn).

    Og da ringte jeg min morfar, og sa fra om at min farfar var død.

    (For da ble jeg trist da, men ville trøste meg med at jeg ihvertfall hadde en bestefar igjen da).

    Og da ble jeg og søstra mi bedt til bestefar Johannes og bestemor Ingeborg, i det huset, sommeren 1983.

    Og da ble bestefar sendt til å kjøpe poteter av en bonde osv., huska jeg nå i hue.

    Og en gang jeg var hos bestemor Ingeborg, i hennes andre hus i Nevlunghavn, (en kommunal eldrebolig), sommeren 1996.

    Så maste bestemor Ingeborg, noe helt for jævlig på meg, når vi skulle inn til Larvik.

    (Jeg skulle ta båten til Danmark, for det var sommerferien min, å dra med en ganske nyinnkjøpt Toyota HiAce, til Danmark).

    Og da hadde min mormor sagt til min mor, at hun ville at jeg skulle dra innom henne først da, i Nevlunghavn.

    Så da gjorde jeg det da.

    For jeg kjørte også innom min mor, i Tønsberg, på veien.

    Så sånn var det.

    (Jeg hadde nettopp fått lappen, så det var min første tur til utlandet, alene, med bil).

    Og da kræsjet han som kjørte ombord i ‘superspeed’-båten før meg.

    Og ripet opp lakken på en dyr bil.

    Og da kjørte jeg forsiktig.

    Og da var det noen utenfor bilen som jeg hørte ga meg tyn for det.

    Mens andre sa at det var fordi det var første gangen jeg kjørte til utlandet.

    Men de så vel ikke han som fikk ripa opp lakken.

    Jeg dro til Østre Halsen, og så på den gamle badestrandet osv. der, Hvittensand.

    For jeg var tidlig ute til ferja, fordi min mormor maste da.

    Men hun la kanskje en plan mot meg?

    Hvem vet.

    Sort te, ville hu ha i Danmark, og det kjøpte jeg med.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og jeg ble stoppa i tollen, og de skulle gjennomsøke bilen, da jeg kom tilbake til Larvik.

    Men men.

    Så det er mye rart.

    Men men.

    En gang hadde jo bestemor Ingeborg møte, med noen sånne butikk-folk, eller noe, i Stavern, med Marin-Alpin jakker.

    I huset hun kjøpte i Stavern, for pengene etter huset i Nevlunghavn.

    Hun fikk bare en rekkehusleilighet, i 2. etasjer riktignok, for den store villaen i Nevlunghavn.

    Men men.

    Så jeg mistenker bestemor Ingeborg litt for urent trav.

    Enten hun eller onkel Martin.

    Eller begge to.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    I den artikkelen, så sa heller ikke min mormor og morfar, noe om, at de hadde arvet Holger baron Adeler osv.

    Og at min mormor var fra kjente familien, i Danmark.

    Det stod vel ikke nevnt at hun var fra Danmark, engang.

    Det ville vel vært sånn som var artig å nevne, i sånne artikler.

    At oldemoren hennes het Maren Gjedde, og oldefaren hennes var hoffjægermester i Danmark og het L.C. Nyholm?

    Og at hennes andre oldefar var Anker Heegaard, kjent industriherre.

    Og hennes morfar, øverstkommandrende general, i Danmark, på 1920-tallet, Anders Gjedde Nyholm.

    Men det skrev de ikke noe om.

    Men men.

    Det var kanskje ikke noe interessant?

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Her kan man se meg og min søster, utenfor det samme, (‘lille’ ifølge Aftenposten), skipperhuset, i Nevlunghavn.

    Dette mener jeg var sommeren 1983.

    Altså et år før den Aftenposten-artikkelen ovenfor ble skrevet.

    Og da vel et og et halvt år før min morfar døde.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Jeg plukka jordbær den sommeren 1984, var det vel, som den artikkelen ble skrevet.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Så vi besøkte dem ikke da.

    Det er katten min Kitty, som noen ganger pleide å sitte på skulderen min, bort til min farmor Ågot, mens jeg sykla.

    Det må ha vært sommeren 1984, at jeg sykla med den katten på skulderen da.

    Så da hadde jeg en rolig sommer, husker jeg.

    Man kan se det, at den katten ikke er så gammel, i 1983.

    Den katten fikk jeg av Christell.

    Og da var den katten helt hjelpesløs nesten.

    Så jeg måtte bare roe den ned, det første døgnet jeg hadde den, for den hadde nok blitt tatt fra moren sin for tidlig.

    Noe drepte den katten, høsten 1984, eller noe.

    Eller noen skadet den, så tarmen hang ut og kjeven hang ned.

    Så en dyrlege i Sande avlivde den katten.

    Uten at jeg så selve avlivingen.

    Dyrlegen så først ikke at tarmen hang ut.

    Så dyrlegen sa at det kom til å bli bra, (en litt eldre dyrlege, som bare så at det var noe galt med kjeven).

    Men så viste jeg han at tarmen hang ut.

    Og da sa dyrlegen, at da var det nok best å avlive.

    Dyrlegen snakka om at katten kunne være på dyresykehus, eller noe.

    Men det syntes jeg ble litt for dumt.

    Jeg visste ikke om vi hadde råd til det.

    Og det ville gått ut over skolen og sånn.

    Men men.

    Så jeg sa at han bare skulle avlive katta da.

    Selv om jeg egentlig ikke ville at katta skulle dø selvfølgelig.

    Jeg bare syntes at det virka mest fornuftig.

    Og etter det, så orka jeg ikke å ha fler katter.

    For det var den fjerde katten min, som døde, på ca. tre år, på Bergeråsen.

    Og det syntes jeg var nok.

    Jeg bodde jo alene, så de kattene var ofte mitt eneste selskap i enkelte uker og måneder.

    Men det tæret litt på, å sørge de, når de døde.

    Spesielt den første katten, Pusi, som også hadde bodd hos mora mi, i Larvik, tok det på at døde.

    Det var litt slemt gjort kanskje, av meg, å ta med den katten, fra mora mi.

    Men den hadde det ikke så bra der, den var stressa.

    Og i begynnelsen var det sånn, at vi skulle ha katta annenhver gang.

    Men da jeg skulle ha katta, for andre gang, så var det noen på Stenseth Terrasse, i Drammen, som hadde tatt katta.

    Så da måtte jeg krangle i en halv time, for å få katta, av den familien da.

    Så etter det, så beholdt jeg katta, til den døde.

    Så det ble kanskje litt dumt.

    Men men.

    Men det var også egentlig min katt så, Pusi.

    Etter at jeg redda den ned fra fjellet, bak hagen vår, i Mellomhagen, på Østre Halsen, i 1976 en gang, eller noe.

    Da den var kattunge, og hadde blitt borte en kveld, like etter at vi fikk den, (merkelig nok vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    PS 5.

    Her er mer om dette:

    4327818646_0fd3b37438_b

  • min morfars onkel angriper kristendomsfaget

    PS.

    Kanskje det er derfor jeg blir tullet med?

    Var det at min mormor giftet seg med min morfar, et angrep på Ribsskog-familien, fra Johanitterordenen?

    Min mormor sa at Bernhof Ribsskog og min oldefar Johan Ribsskog, sin mor, (Marta Maria Klemetsdatter Høstland), var så aktiv i indremisjonen, at det var såvidt at min oldefar fikk lov å dra på lærerskolen, i Elverum.

    Var dette sant?

    Han var jo også på befalskole, leste jeg tidligere idag, (i Aftenpostens tekstarkiv).

    Har min mormor, Ingeborg Ribsskog, løyet?

    Var ikke denne Ribsskog-familien ‘kjempe-kristen’ likevel?

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her kan man se at min oldefar, Johan Ribsskog, gikk på ‘underoffiser-skole’, eller befalskole, blir det vel, på moderne norsk:

    oldefar johan ribsskog

    PS 3.

    Det at han oldefaren min, Johan Ribsskog, gikk på befalskole, før han begynte på lærerskole.

    Det stemmer vel dårlig med det min mormor, Ingeborg Ribsskog, fortalte meg, på telefon, for et par år siden.

    (Før hun døde ifjor sommer).

    At han Johan Ribsskog sin mor, var så aktiv i indremisjonen, at hun såvidt lot sin sønn dra på lærerskole.

    Han hadde jo vært på befalskole og, mener jeg.

    Eller tenker jeg feil nå.

    Var det damene på lærerskolen, som min tippoldemor ikke ville at min oldefar skulle møte.

    Hm.

    Vi får se om det er mulig å finne ut mer om dette mysteriet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • svømt med klærna på

    PS.

    Noen ganger ble visst min morfar kalt ‘Johs.’.

    Jeg vet ikke hva det skyldes.

    Om det var avisa som forkorta navnet hans, eller om det var min morfar, som skrev det sånn.

    Jeg tror vel at min morfar skrev det som Johannes men.

    Men men.

    Jeg skal ikke si det sikkert.

    Men men.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • min morfars nevø ola ribsskog

    PS.

    Han Ola Ribsskog, er nok Høyremann, tror jeg, siden han var med i et sånt utvalg, som var nedsatt av Europabevegelsen.

    Så det kan virke som at ikke absolutt alle, i Ribsskog-slekten, er/var i Arbeiderpartiet.

    Selv om jeg må innrømme at en god del av dem var det, blant annet min morfar, som var i kommunestyret, i Hurum, for Arbeiderpartiet vel.

    Noe sånt.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • en kunde på rimi nylænde

    PS.

    Spørsmålet er hvorfor han kunden ikke kom i avisa.

    Og hvorfor ikke Rimi Nylænde fikk et lite bilde engang.

    Det er kanskje litt merkelig.

    Jeg tror ikke at han kunden fikk noe premie heller, og jeg vet ikke om politiet engang kontaktet han.

    Kunden kontaktet meg, og sa at han hadde fått skrevet ned bilnummeret, på ransbilen.

    Så, noen minutter senere, så dukket det opp noen høye herrer, (eller en mann og en dame, i 50-60 årene vel), fra Oslo-politiet.

    (Det var litt kaos i butikken, siden det nettopp hadde vært ran).

    Jeg ba da politi-etterforskeren, (som var i sivil), å prate med den kunden, som nettopp hadde fortalt meg, at han fikk skrevet ned bilnummeret.

    (For han kunden kunne kanskje være litt sånn at han ikke likte meg så bra, siden jeg ikke var fra Lambertseter, eller Oslo, egentlig.

    Men jeg tenkte at han kunden nok ville gi bilnummeret til politiet.

    Siden jeg regna med at begge de var fra Oslo.

    Og at han kunden nok syntes det var gjevere, å få prate med en politietterforsker, enn med meg, som bare var en litt kjedelig butikksjef).

    Men politi-etterforskeren, reagerte, så jeg, på at han måtte snakke med kunden, som så litt ‘harry’ ut.

    (For han politietterforskeren var vel litt snobbete da, virka det som for meg).

    Kunden var vel i 60-70 åra, tror jeg.

    Men politietterforskeren, fant etterhvert raneren, og ransbølgen ble stoppet.

    Men han ‘harry’ kunden fra Lambertseter, han fikk vel ikke engang navnet i avisa, tror jeg.

    Og jeg lurer på om han politietterforskeren, tok æren for dette, og derfor tuller med meg.

    For jeg vet hvordan det egentlig var.

    Jeg leste et sted, at han etterforskeren, sa at han satt i timesvis, for å pusle sammen bilnummeret.

    Men kanskje det bilnummeret til han kunden, egentlig var riktig skrevet.

    Men så ville han høye politietterforskeren gjerne ha hele æren selv da.

    Og derfor tuller Politiet i Oslo, med meg, siden jeg vet hvordan det egentlig hang sammen.

    Er det dette som foregår?

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    mer om ransbølgen i oslo

    PS 3.

    I artikkelen over, så står det forresten presentert sånn, som at Rimi Nylænde kun hadde et ran.

    Men, jeg husker det sånn, som at det var to ran på Rimi Nylænde den høsten.

    Og et ran, på Rimi Langbølgen.

    Så Aftenposten har rota, mener jeg.

    PS 4.

    Han regionsjefen, Jon Bekkevoll, sendte meg også denne artikkelen i posten, mener jeg å huske, noen måneder seinere.

    Og da visste ikke jeg, at ranene var oppklarte.

    For jeg hadde ikke sett det i avisa.

    Og ingen hadde sagt fra til meg om det.

    Så sånn var det.

    Men det var ganske ofte ran der.

    Det var vel også et ran i år 2000.

    Og også et ransforsøk, i den perioden der, som jeg oppdaget, husker jeg.

    Så det ble veldig mye, med tre ran og et ransforsøk.

    Fordi etter det første ranet, på Rimi Langbølgen, så ringte han Thomas Kvehaugen meg, som var butikksjef der.

    Og klagde på at personalet ble skremt, og sånn, av det ranet.

    Så ble det like etter, 2-3 ran, på Rimi Nylænde.

    Så jeg begynte jo å sitte i kassa, på seinvaktene på lørdager osv.

    For å roe ned bemanningen.

    Så jeg jobba seks dager i uka, i den perioden der, som det var så mange ran.

    Aftenposten, presenterer det, sånn at man nesten synes synd, på han som var raneren.

    For han hadde gjeld osv.

    Men for oss i butikkene, som ble rana, så var dette her et helvete, som gjorde jobben vår mye mer slitsom.

    Sånn var det ihvertfall for meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ranene ble etterhvert nesten en del av hverdagen, i den jobben jeg hadde der, som butikksjef på Rimi Nylænde.

    Det var ranskurs og sånn hele tiden og.

    Vi butikksjefene ble opplært til å se på alle kundene som var i butikken.

    Å la kundene legge merke til, at vi observerte de.

    Så den vanen la jeg til meg da.

    Siden jeg ville at ranene skulle slutte, for jeg var redd for at medarbeiderne der, kom til å slutte, pga. alle ranene.

    Så det var en tung tid for meg.

    Og moren min døde også i denne perioden.

    Og farmoren min døde vel også i denne perioden.

    Så jeg tenkte nesten nå, at hele den ransbølgen må ha vært noe mafia-angrep på meg.

    Med Kristian Kvehaugen, (min sjef i den forrige jobben, som assistent på Rimi Bjørndal, som kanskje ikke likte det, at jeg ikke ville være ‘slaven’ hans lengre, men heller bli butikksjef selv).

    Og min far, som kanskje kan ha hatt en finger med i spillet.

    Han ville nok ikke at jeg skulle bli butikksjef osv.

    For han kontaktet butikksjefen, da jeg jobbet som assistent, på Rimi Nylænde, noen år før.

    Elisabeth Falkenberg, het hun.

    (Og Magne Winnem sa en gang, at hun var i ‘mafian’).

    Faren min kontaktet Falkenberg, over hodet på meg.

    Og Falkenberg ga meg en brosjyre, som faren min hadde sendt eller levert.

    Om flyvelederutdanning i Sveits, eller noe.

    Men det var ikke noe jeg ønsket å jobbe som.

    For jeg var så flink til å spille dataspill, mente faren min, så han mente at jeg burde jobbe som flyveleder.

    Sa Falkenberg.

    Men det var ikke noe som fristet meg.

    Sitte der hele dagen, foran en skjerm.

    Og hvis man gjorde en feil, så døde 500 mennesker.

    Nei, det syntes jeg ikke var noe fristende å jobbe med, dessverre.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den her ‘mafian’ var nok bak hele det greiene her.

    Hvem nå de egentlig er.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    PS 5.

    Og det at Rimi, (på ranskurs for butikksjefer), fikk meg til å legge meg til den vanen, å observere alle kundene i butikken, og la de merke at de ble observert.

    Det tror jeg fikk meg inn i problemer, på Rimi Langhus.

    For jeg mener at jeg overhørte der, at Sølvi Berget og Kjetil Furuset, prata om meg, bak ryggen min, men sånn at jeg hørte det.

    At jeg så på damer og jenter, i butikken.

    Men det var altså noe Rimi hadde lært meg til, på et ranskurs, et par år før, at man skulle se på alle kundene i butikken.

    Så da så jeg på alle kundene i butikken, som en vane, uansett om det var menn eller damer, eller hva de var.

    Men det kan jo være at jeg reagerte mer på damene da.

    Hvis de gikk sånn lettkledde, som damene og tenåringsjentene ofte gjorde ute på Langhus.

    De gikk mer lettkledde der, enn damene inne i Oslo gjorde, hadde jeg inntrykk av.

    Men jeg var opplært til å se på alle kundene i butikken.

    Så kanskje noen trodde jeg var pervers, siden jeg så på alle damene, når de gikk forbi meg, når jeg stod og satt opp varer i hyllene osv.

    Men det var altså noe jeg hadde lært på Rimi ranskurs for butikksjefer, et par år før, etter den ransbølgen i Oslo, i 1999.

    For hvis folk merket at de ble sett på inne i butikken, så var det sånn, at de ofte avbrøt ransforsøket osv., lærte vi.

    Og kundene stjal også mindre da, var det vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

'Bokhylla' 70-tallet 80-tallet 90-tallet Anmeldelse Arne Mogan Olsen Berger Bergeråsen Brev Christell Humblen Dagbladet.no Datatilsynet Drammen E-post Facebook Google Haldis Humblen Hm Identitetstyveri Ingeborg Ribsskog irc Jobbsøking i England Johannes Ribsskog johncons-blogg Karen Ribsskog Klage Larvik Liverpool Magne Winnem Mobilbilder Musikk Nettmobbing Online trakassering Oppdatering Oslo Pia Ribsskog Politiet Rimi Slektsforskning StatCounter Svelvik Twitter Wikipedia YouTube Ågot Mogan Olsen