http://www.dagbladet.no/2009/07/01/kultur/debatt/fildeling/6989186/#comments_container
-
PS.
Jeg leste litt om denne trosretningen, på Wikipedia nå.
For Godwin, reagerte rasistisk, mot meg, sånn som jeg ser det, da hun sa til meg at hun Wallin fra Sverige, var hyggelig osv.
Så sa jeg bare ja, for jeg syntes at hun omtrent var den eneste som oppførte seg ordentlig der.
Og da så Godwin stygt på meg.
Jeg lurer på om dette har noe med de tapte israelske stammene å gjøre.
For denne religionen, som Godwin er med i, den sier at de stammer fra en stamme, som utvandret til USA, og var indianernes stamfedre.
Så da kan det være dette, med at Benjamin-stammen, blir mislikt, fra de andre stammene, i historisk tid.
At Benjamin-stammen har en forbannelse mot seg, og at Godwin tok med dette inn på Bertelsmann Arvato sin Microsoft-aktivering, og at dette kanskje også var i firmaets policier, siden de norske måtte svare så mange fler samtaler, enn de andre, uten å få mer betalt?
Jeg skal finne mer fra Wikipedia, om denne religionen.
Det virket ihvertfall på meg, som at Godwin reagerte rasistisk mot meg, siden jeg ikke sa noe stygt, om en nordisk jente, på jobben.
Jeg skal finne mer om denne religionen.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Her er mer om dette:
Siste Dagers Hellige
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
De Siste Dagers Hellige
MormonereTempelet i Salt Lake City i Utah i USA.
Grunnlagt 1830
Grunnlegger Joseph Smith
Antall medlemmer 13 millioner
Hvor Tyngdepunkt i USA, særlig Utah, men finnes over hele jorden
Andre skrifter Mormons bok, Lære og Pakter, Den Kostelige Perle, Bibelen
De Siste Dagers Hellige er fellesbetegnelsen for flere trossamfunn som bygger på læren til den amerikanske religionsstifteren Joseph Smith. Betegnelsen “hellig” ble brukt om de første kristne i Det nye testamente, og “de siste” skal markere at de er Kristi etterfølgere i nyere tid. På grunn av Mormons bok har de fått tilnavnet “mormonere”. De ser på seg selv som kristne, og deres lære (ofte omtalt som “mormonisme”) bygger på Mormons bok, Lære og Pakter, Den Kostelige Perle, Bibelen og tilleggsåpenbaringer fra profeter i nyere tid. De legger vekt på blant annet familieliv, tjeneste og misjonsvirksomhet. Templer er viktige sentre for religiøse handlinger. Det langt største av samfunnene er Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Innhold [skjul]
1 Bakgrunn
2 Dannelse av forskjellige samfunn
3 Lære
3.1 Hellige skrifter
3.2 Guds rike på amerikansk jord
3.3 Polygami
4 Kritikk
5 Se også
6 Eksterne kilder
Bakgrunn [rediger]Joseph Smith ble født i Sharon, Windsor County, Vermont, 23. des. 1805 (se Joseph Smith – Historie [JSH] 1:3). Omkring 1818-19 flyttet familien til Palmyra i delstaten New York. På den tiden var det en sterk religiøs vekkelse i det området Smith bodde. ”Den begynte hos metodistene, men ble snart alminnelig blant alle sekter i denne delen av landet, ja, hele dette området syntes å være grepet av den, og store skarer sluttet seg til de forskjellige religiøse samfunn, noe som skapte en ganske så stor splid blant folket idet noen ropte. ”Se her”, og andre: ”Se der”. Noen kjempet for metodistenes tro, noen for presbyterianernes og noen for baptistenes”. (JSH 1:5). Joseph Smith skriver videre: ”… prest stred mot prest og konvertitt mot konvertitt – slik at alle deres gode følelser for hverandre, om de noensinne hadde hatt noen, ble fullstendig borte i ordstrid og meningsbrytninger.” (JSH 1:6).
Farens familie ble vunnet for den presbyterianske tro, og fire av dem sluttet seg til denne kirken (hans mor, hans to brødre Hyrum og Samuel Harrison, og hans søster Sophronia). Joseph gikk på sitt femtende år. Han ble meget opprørt av disse stridighetene, men holdt seg utenfor kirkesamfunnene. Etter hvert ble hans oppmerksomhet rettet mot metodistene, og han skriver at han ønsket til en viss grad å slutte seg til dem, ”men forvirringen og striden mellom de forskjellige trossamfunn var så stor at det var umulig for meg – ung og ukjent med verden og menneskene som jeg var – å komme frem til en bestemt avgjørelse om hvem som hadde rett og hvem som tok feil” (JSH 1:8).
En dag leste Joseph i Jakobs brev 1:5, hvor det står: ”Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud, for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse, og så skal han få den.”
Joseph skriver: ”Aldri har et skriftsted gått så rett til hjertet på noe menneske som tilfellet da var med meg. Det syntes å trenge inn i mitt hjertes innerste med stor kraft. Om og om igjen overveide jeg det, for jeg visste at om det var noen som trengte visdom fra Gud, så var det meg. Hva jeg skulle gjøre, visste jeg ikke, og hvis jeg ikke fikk mer visdom enn jeg hadde i øyeblikket, ville jeg aldri få vite det, for de forskjellige sekters religionslærere tolket de samme skriftsteder så forskjellig, at de tilintetgjorde all min tro på at spørsmålet kunne besvares ved å henvende seg til Bibelen. Omsider kom jeg til den konklusjon at jeg enten måtte forbli i mørke og forvirring, eller gjøre som Jakob anviste, det vil si, be til Gud. Etter en stund bestemte jeg meg for å gå til Gud i bønn, og jeg trakk den slutning, at hvis han ga visdom til dem som manglet visdom og gjorde det villig og uten å bebreide, kunne jeg driste meg til å gjøre det.” (JSH 1:12-13).
”En skjønn og klar morgen tidlig om våren 1820” (JSH 1:14) gikk Joseph ut for å be. Det var første gang han hadde forsøkt noe slikt, og ”til tross for all min engstelse, hadde jeg aldri før forsøkt å be høyt.” (JS – Historie 1:14). Etter at han hadde kommet frem til det stedet hvor han ville be og hadde forvisset seg om at han var alene, knelte han ned og begynte å be til Gud. Straks etter kom en makt som fullstendig overmannet ham og ville han skulle slutte å be. Faktisk var den så sterk at den ”… bandt min tunge så jeg ikke kunne tale. Tykt mørke omsluttet meg, og en stund forekom det meg at jeg var dømt til en øyeblikkelig ødeleggelse.” (JSH 1:15) Til tross for dette fortsatte Joseph å påkalle Gud så han kunne bli befridd fra denne kraften, og ”nettopp i dette skremmende øyeblikk så jeg en lysstøtte rett over mitt hode, klarere enn solen, stige ned inntil den hvilte på meg. Den var knapt kommet til syne før jeg oppdaget at jeg var befridd fra den fiende som hadde holdt meg bundet. Da lyset hvilte på meg, så jeg to personer hvis glans og herlighet overgår enhver beskrivelse, stående over meg i luften. En av dem talte til meg, kalte med ved navn og sa idet han pekte på den annen: ”Dette er min elskede Sønn. Hør ham!” (JSH 1:16-17). Dette er Kirkens offentlige versjon, men det finnes mange andre som Joseph Smith og andre skrev ned.
Josephs hensikt med bønnen var å vite hvilket kirkesamfunn som var det rette, men han fikk vite at de alle var på avveie. Herren forbød ham å slutte seg til noen av dem. Andre ting ble også uttalt. Det er ofte dette som refereres til som ”Det første syn”, der Joseph Smith så Gud Faderen og Jesus Kristus som to adskilte personer.
Kirken ble offisielt organisert i Fayette i New York 6 april 1830 og fikk navnet Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Senere mottok Joseph Smith en åpenbaring om å samle Kirkens medlemmer i Ohio (des. 1830). Kirkens hovedkvarter ble da etablert i Kirtland, Ohio (vinteren 1831).
Den 27. mars 1836 ble Kirtland tempel innviet, og Joseph Smith og hans venn Oliver Cowdery mottok viktige prestedømsnøkler av Moses, Elias og Elijah (3. april. 1836). Siden Kirken møtte store forfølgelser, dro medlemmene til Far West, Missouri (14. mars 1838). Til sist slo de seg ned i Nauvoo i Illinois (våren 1839). Den 6. april 1841 ble hjørnestenen til Nauvoo tempel lagt ned, og ett år etter, den 17. mars 1842, ble Hjelpeforeningen organisert for kvinnene.
I en alder av 38 år led Joseph, sammen med sin bror Hyrum, døden i Carthage fengsel, Illinois, 27. juni 1844. Årsakene til at han ble myrdet var sammensatte. Etter Joseph Smiths død tok Brigham Young, som var president for De tolv apostlers råd, ledelsen. Han ledet den første gruppen med pionerer over 1600 km med ubefolket prærie. De nådde frem til Saltsjødalen , dagens Utah i USA, i 1847, og etablerte hovedsetet for Kirken.
Kirken har i dag ca. 13 millioner medlemmer og over 60.000 misjonærer i hele verden. Disse benytter seg av Bibelen og oversettelser av Mormons bok utgitt på over 90 språk. De første misjonærene kom til Norge i 1851 og døpte det første medlemmet i Risør samme år. Det er ca. 4000 medlemmer her i landet. Det har også blitt normalt å sende unge mormonere til andre samfunn for eksempel Norge der de har menigheter på flere steder.
– Østlandet: Drammen, Fredrikstad, Hamar, Moss, Oslo, Romerike, Sandvika, Skien, Tønsberg – Sørlandet og Vestlandet: Bergen, Haugesund, Stavanger, Kristiansand, Evje, Arendal – Midt-Norge Kristiansund, Mo i Rana, Trondheim, Ålesund – Nord-Norge Alta/Hammerfest, Bodø, Harstad/Narvik, Tromsø
Dannelse av forskjellige samfunn [rediger]De fleste av tilhengerne fulgte Brigham Young som sin nye leder etter Smiths død. Under hans ledelse flyktet de til Utah under en lang, strabasiøs ferd. Siden den tid har Salt Lake City vært hovedsetet for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Men ikke alle fulgte Young, og flere andre samfunn ble dannet. Joseph Smiths kone, Emma Smith, ble ikke med dem som drog med Young.
Den største og mest kjente av disse andre kirkene er Kristi Samfunn (tidligere Den Reorganiserte Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige). Smith hadde en sønn, som også het Joseph Smith. Han var bare 11 år da faren ble myrdet. Han og moren ble værende igjen i Illinois sammen med flere av tilhengerne, og han ble deres leder da han vokste opp.
Flere andre kirker ble også til i den første tiden. Noen fulgte Sidney Rigdon, som hadde vært visepresidentkandidat da Smith var presidentkandidat. Noen av dem organiserte seg med tiden i en menighet i Pennsylvania under ledelse av William Bickerton. De ble kjent som The Church of Jesus Christ (Bickertonittene).
Noen fulgte James Jesse Strang. De slo seg med tiden ned på Beaver Island og dannet en gruppe som praktiserte polygami. Strang ble kjent som deres konge. Senere ble han skutt og drept i forbindelse med en ransaking. Disse ga opphav til dem som i dag kaller seg strangitter, og som ikke lenger praktiserer polygami.
Noen fulgte Alpheus Cutler og gav opphav til det som i dag er Church of Christ (Cutlerittene).
Noen som hadde brutt ut allerede mens Smith levde, fulgte Granville Hedrick og dannet Church of Christ (Temple Lot). De så det som sin oppgave å bygge et stort tempel i Missouri.
Kristi Samfunn har også gitt opphav til utbrytergrupper, ikke minst etter at den i den senere tid har begynt å følge en liberal teologi. Til disse hører The Restoration Church of the Latter Day Saints og The Remnant Church of the Latter Day Saints.
Det fins også flere andre grupper, de fleste små. Noen av dem praktiserer polygami den dag i dag, og disse gruppene finnes særlig i de sydvestlige statene.
Lære [rediger]Trosartiklene er tretten grunnleggende punkter for trosoppfatningene i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Joseph Smith skrev dem første gangen ned i et brev til redaktøren i avisen Chicago Democrat, John Wentworth, som et svar på hva Kirkens medlemmer trodde på. Brevet ble kjent under Wentworth-brevet og ble første gang offentliggjort i Times and Seasons i mars 1842. Den 10. oktober 1880 ble Trosartiklene, ved medlemmenes stemmegivning, formelt godkjent som hellig skrift og ble tatt inn i Den kostelige perle.
1. Vi tror på Gud, den evige Fader, og på hans Sønn, Jesus Kristus, og på Den hellige ånd.
2. Vi tror at menneskene vil bli straffet for sine egne synder, og ikke for Adams overtredelse.
3. Vi tror at hele menneskeheten kan bli frelst gjennom Kristi forsoning, ved å adlyde evangeliets lover og ordinanser.
4. Vi tror at evangeliets første prinsipper og ordinanser er: 1) Tro på den Herre Jesus Kristus. 2) Omvendelse. 3) Dåp ved nedsenkning til syndenes forlatelse. 4) Håndspåleggelse for Den hellige ånds gave.
5. Vi tror at en mann må kalles av Gud, ved profeti og ved håndspåleggelse av dem som har myndighet, for å kunne forkynne evangeliet og forrette dets ordinanser.
6. Vi tror på den samme organisasjon som fantes i den opprinnelige Kirke, nemlig apostler, profeter, hyrder, lærere, evangelister osv.
7. Vi tror på tungemålsgaven, profeti, åpenbaring, syner, helbredelse, tydning av tungemål osv.
8. Vi tror at Bibelen er Guds ord så langt som den er riktig oversatt. Vi tror også at Mormons Bok er Guds ord.
9. Vi tror på alt som Gud har åpenbart, alt som han nå åpenbarer, og vi tror at han fortsatt vil åpenbare mange store og viktige ting angående Guds rike.
10. Vi tror på Israels innsamling i bokstavelig forstand og på gjenopprettelsen av De ti stammer; at Sion (Det nye Jerusalem) vil bli bygget på det amerikanske kontinent; at Kristus personlig vil regjere på jorden, og at jorden vil bli fornyet og få sin paradisiske herlighet.
11. Vi fordrer rett til å dyrke Den allmektige Gud i overensstemmelse med vår egen samvittighet, og innrømmer alle mennesker den samme rett. La dem tilbe hva som helst, hvor som helst og på hvilken som helst måte de ønsker.
12. Vi tror at vi må innordne oss under konger, presidenter, fyrster og øvrighetspersoner, og at vi må adlyde, hedre og oppholde lovene.
13. Vi tror at vi må være ærlige, trofaste, kyske, kjærlige, dydige, og at vi må gjøre godt mot alle mennesker. Vi kan i sannhet si at vi følger Paulus’ formaning — vi tror alt, vi håper alt, vi har tålt meget, og vi håper å bli i stand til å utholde alt. Vi trakter etter alt som er dydig, skjønt, prisverdig og godt.
Hellige skrifter [rediger]
Om Mormons bok sa profeten Joseph Smith: «Jeg fortalte brødrene at Mormons Bok var den mest korrekte av alle jordens bøker, sluttstenen i vår religion, og at et menneske ville komme nærmere Gud ved å følge dens forskrifter enn ved å følge noen annen bok.» Gullplatene som han fant nedgravet ved veiledning av engelen Moroni, skal ha utgjort kilden til denne boken. Elleve andre Siste Dagers Hellige vitnet senere om at de hadde sett disse platene (“De tre vitners vitnesbyrd” og “De åtte vitnes vitnesbyrd”).
DE TRE VITNERS VITNESBYRD
DET BEKJENTGJØRES for alle nasjoner, slekter, tungemål og folk som dette verk skal komme til, at vi, ved Gud Faderens og ved vår Herre Jesu Kristi nåde, har sett platene som inneholder denne opptegnelsen, som er en opptegnelse om Nephis folk og også om lamanittene, deres brødre, og også om Jareds folk som kom fra tårnet som er omtalt. Og vi vet også at de er blitt oversatt ved Guds gave og kraft, for hans røst har fortalt oss det. Derfor vet vi med sikkerhet at verket er sant. Vi bevitner også at vi har sett graveringene på platene, og de er blitt vist oss ved Guds og ikke ved menneskers kraft. Og vi erklærer høytidelig at en Guds engel kom ned fra himmelen, at han hadde med seg platene, og at han la dem foran oss så vi kunne se og betrakte platene og det som var gravert på dem. Og vi vet at det er ved Gud Faderens og vår Herre Jesu Kristi nåde at vi så, og vi bærer vitnesbyrd om at alt dette er sant. Og i våre øyne er det forunderlig. Likevel befalte Herrens røst oss at vi skulle bære vitnesbyrd om det, og for å være lydige mot Guds befalinger bærer vi derfor vitnesbyrd om det. Og vi vet at hvis vi er trofaste i Kristus, skal vi rense våre klær for alle menneskers blod, bli funnet plettfrie for Kristi domstol og skal bo med ham i himlene i all evighet. Og la æren tilfalle Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som er en Gud. Amen.
OLIVER COWDERY DAVID WHITMER MARTIN HARRIS
Selv om de tre vitner etter noen år forlot kirkefellesskapet, stod samtlige alltid fast på at det de skrev virkelig hadde skjedd. Oliver Cowdery og Martin Harris kom tilbake til kirken etter Joseph Smiths død. David Whitmer kom aldri tilbake, men arrangerte på sine gamle dager en underskriftskampanje der fremtredende mennesker i lokalsamfunnet signerte en erklæring om at han var en pålitelig og troverdig mann. Dette gjorde han for at det i ettertid skulle bevitnes at han til tross for at han gled vekk fra selve kirkeorganisasjonen, likevel stod fast på at Guds engel hadde vist ham platene som ung mann. Martin Harris bekreftet til og med på sitt dødsleie at historien om gullplatene og engelen som viste seg for ham og de to andre mennene, virkelig var sann.
DE ÅTTE VITNERS VITNESBYRD
DET BEKJENTGJØRES for alle nasjoner, slekter, tungemål og folk som dette verk skal komme til, at Joseph Smith, jr., som har oversatt dette verk, har vist oss de omtalte plater som later til å være laget av gull. Og de platesidene som nevnte Smith har oversatt, berørte vi med våre hender, og vi så også graveringene på dem, som alle later til å være gammelt og sirlig utført arbeide. Og vi bærer vårt høytidelige vitnesbyrd om at nevnte Smith har vist oss dette, for vi har sett og løftet dem, og vet helt sikkert at nevnte Smith har de platene som vi har omtalt. Og vi gir våre navn til verden for å bevitne for verden det vi har sett. Og vi lyver ikke, Gud er vårt vitne.
CHRISTIAN WHITMER HIRAM PACE JACOB WHITMER JOSEPH SMITH SEN. PETER WHITMER JR. HYRUM SMITH JOHN WHITMER SAMUEL H. SMITH
Mange av disse vitnene sa senere at de ikke hadde sett platene fysisk, bare åndelig. Ifølge Smith ble imidlertid platene tatt opp til himmelen igjen da dokumentet var ferdig oversatt til engelsk. Den 8. trosartikkelen henviser til at også Bibelen er Guds ord – så «langt som den er riktig oversatt». Andre viktige bøker er Den kostelige perle og Lære og pakter.
Guds rike på amerikansk jord [rediger]
De Siste Dagers Hellige tror at en gruppe israelitter, dvs. profeten Lehi, hans familie og noen tilhengere, utvandret fra Jerusalem ca. 600 år f. Kr. og bosatte seg på det amerikanske kontinent. Fra Lehis sønner kommer to folkeslag, nephittene (etter Nephi), og lamanittene (etter Laman).
Jesus viste seg så for dette folket i Amerika etter sin død og oppstandelse og valgte ut tolv apostler blant dem. Noen av disse folkene hevder man er forfedre til den amerikanske urbefolkningen, indianerne. De Siste Dagers Hellige tror at tusenårsriket skal begynne ved Kristi annet komme når Israel blir samlet, de ti tapte stammer blir gjenopprettet og Sion (Det nye Jerusalem, jf. Johannes’ åpenbaring) bokstavelig talt blir bygget på det amerikanske kontinent under ledelse av Jesus Kristus.
Polygami [rediger]
I følge de fleste kilder hevdet Smith på et tidspunkt å ha mottatt en åpenbaring om polygami, og dette ble etter hvert praktisert av 5-7% av Kirkens medlemmer (fra ca. 1850 til 1890), med høye krav til både moral og økonomi. Det var stor forfølgelse av Kirken i de første årene, og mange menn ble drept. Resultatet var mange enker med barn som ikke kunne forsørge seg i et utsatt nybyggersamfunn. Mange har i ettertid sett polygamiet i denne sammenheng. Det finnes imidlertid også noen som mener at Smith selv aldri forkynte eller praktiserte polygami. De kirkesamfunnene som etter hvert ble dannet, utviklet forskjellig syn på dette. I dag er det fortsatt enkelte av de minste samfunnene i USA som har denne praksis. Disse er ikke tilknyttet den opprinnelige Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, hvor det fører til utelukkelse av Kirken dersom noen praktiserer polygami, som altså opphørte i 1890.
Kritikk [rediger]De mange særegne læresetningene til de Siste Dagers Hellige har ført til at de er blitt kritisert av andre kristne. En del ser dem heller ikke som egentlige kristne; det blir henvist til Paulus’ brev til galaterne 1:6-9, som fordømmer framtidige engler som eventuelt skulle komme og forkynne «et annet evangelium». Noen anser Siste Dagers Hellige som en del av det man kaller nyreligiøsitet. Kirken hevder selv å ikke forkynne et annet evangelium slik Gal. 1:6-9 forbyr, men kommer med nok et testamente om at Jesus virkelig er Kristus, Messias.
Kritikere hevder at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har drevet med rasisme, polygami, falske profetier, motsigelser, endringer i skriftene (også i Mormons bok, “den mest korrekte”), hemmelige, frimurerlignende tempelsermonier og kontakt med døde – noe Bibelen sier er ondskap. Videre påstås det at mange av de kvinnene Joseph Smith ble beseglet til, allerede var gift med andre menn.
Mange forskere anser ikke historiene i Mormons bok som reelle. Det store flertall av vitenskapsmenn mener det ikke finnes beviser på Mormons Boks sannhet i forhold til arkeologi og andre fag. The Smithsonian Institute i New York ser ikke på Mormons Bok som et historisk dokument og mener boken er ren fiksjon. National Geographics.Arkeologer som selv er mormonere, forsker stadig på området og hevder at det finnes visse bevis på bokens innhold (http://www.fairlds.org + www.farmsresearch.com).
De Siste Dagers Hellige har også blitt anklaget for å ha rasistiske synspunkter. Visse individer innenfor kirken lærer at “Kains merke” som han fikk av Herren etter å ha myrdet sin bror Abel, var møkere hud (Bibelen, 1 Mosebok 4:15), men denne tankegangen er ikke kirkens offisielle doktrine. En av tekstene det er blitt reagert på, finner man i Mormons bok, 2 Nephi 5:21, der det står at tegnet på lamanitenes forbannelse (den mørke huden), ville bli fjernet dersom de omvendte seg til Herren. «Og på grunn av deres misgjerninger hadde han latt forbannelsen komme over dem, ja, en svær forbannelse. For se, de hadde forherdet sine hjerter mot ham, så de var blitt som flint. Derfor, da de var hvite og overmåte skjønne og tiltalende, lot Gud Herren dem få en mørk hud …» (2 Nephi 5:21). Imidlertid har personer av enhver rase og hudfarge alltid vært medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, og siden 1978 har alle verdige mannlige medlemmer kunnet motta prestedømmet.http://no.wikipedia.org/wiki/Siste_Dagers_Hellige
PS 2.
Hun her er også litt pervers.
Jeg husker at en gang, så satt hun, Godwin, og prata høyt om, på jobben, på Arvato, om hvordan hun koste seg med dildoen sin osv.
Og hun fant en Polo-godteri-rull, som jeg mista gulvet, på starten av dagen, og ga meg den tilbake, på slutten av dagen.
Og en annen gang, så ga hun og Steinsland meg, snickers-sjokolade og tannbørste, og oppførte seg som om de hadde gjort noe galt.
Det var egentlig Godwins premie, i en konkurranse.
Så jeg tror at de har tulla med godteriet mitt, på jobben, og kanskje gjort noe ekkelt med det.
Så sånn er det.
Hun skrøyt også av at hun hadde internett-kjærester, over halve jordkloden.
Men jeg kunne se på f.eks. Anna Riski, at hun ikke trodde på henne, men kanskje var redd for henne, for hun er så kraftig, må man vel kalle det.
Så sånn var det.
-
-
-
Jeg har jo skrevet det på bloggen, at jeg og søstra mi, egentlig er fra både Larvik og Berger.
Men like etter at jeg flytta til faren min, i 1979, så flytta mora mi og søstra mi og den tidligere stefaren min, Arne Thormod Thomassen, og halv-broren min, Axel Thomassen.
De flytta til Stenseth Terrasse, i Solbergelva, like utenfor Drammen.
Jeg skal sjekke hvilken kommune det er i.
Der kan nok søstra mi ha blitt smitta av noe ‘mafian’ eller illuminati, eventuelt.
Det er mulig.
Noe var det ihvertfall som foregikk der.
En jente, dytta søstra mi, så hun slo ut en tann, på skolen.
Uten noen ordentlig grunn, tror jeg.
De hadde også noen spesielle naboer, en gutt på min alder, og ei jenta på søstra min sin alder.
Og hun var ganske pen husker jeg, hun søstra.
Og hun la også ann på meg, husker jeg.
Hun sa, at hvis fjellet, som lå like ovenfor Stenseth Terrasse, falt ned, så ville jeg overlevd, siden jeg var raskere enn henne, mens hun ville ha dødd.
Så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle tolke det.
Men hun var ganske vakker, hun nabojenta der, og jeg var vant til å ha min egen leilighet, så jeg var litt bortskjemt, for jeg var vant til at jenter dukka opp i leiligheten min, så jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med hun nabojenta, så jeg sa ikke noe.
Så sånn var det.
Jeg var der på besøk, på et par nyttårsaftener, blant annet.
Og en kar, som bodde i første etasje, i en blokk der, han pleide alltid å sove med vinduet oppe.
Og han hadde visst fått en rakett inn i senga.
Kanskje det var noen som ikke likte at han sov med vinduet oppe, i første etasje?
Hva vet jeg.
En nabofamilie, hadde også tatt katta vår, og adoptert den, mot mora mi og dem sin vilje, tror jeg.
Så jeg måtte gå og krangle med dem, for å få med katta, som jeg pleide å ha på Bergeråsen.
For vi hadde det sånn, at katta var i Drammen annenhver gang, og på Bergeråsen, hos meg, annenhver gang.
Det var min ide da.
Som de andre gikk med på etterhvert.
Men det var fordi at jeg syntes katta var så stressa der.
Den ble så stressa av Axel, tror jeg, som var født i november 1978.
Jeg flytta til faren min, i oktober 1979, vel.
Og så flytta mora mi til Drammen, eller Solbergelva, i desember 1979, kanskje.
Så jeg var der på nyttårsaften, i desember 1979.
Men jeg hadde ikke lyst til å være der.
For det var alltid så ‘hysterisk’ steming der.
Så jeg ringte til onkel Runar og dem, som var på Sand.
(Jeg husker ikke hvor faren min var da, men kanskje hos hun Margrethe, som han var sammen med, mer eller mindre, i Oslo?)
Men jeg fikk ikke lov å dra til Sand da.
Enda jeg gikk på rutebilstasjonen, i Drammen, og var klar til å gå på Berger-bussen.
For jeg visste hvor den gikk fra, for jeg hadde vært i Drammen med farmora mi, med bussen, eller rutebilen, som hun sa, et par ganger.
Men han tidligere stefaren min, Arne Thormod, han satt og prata med en kar, på kafeterian, på Drammen Jernbanestasjon.
Og han fant meg, der jeg satt, på Drammen Rutebilstasjon, like ved, før jeg fikk tatt bussen til Berger da.
Så jeg klarte ikke rømme til Berger.
Og den juleferien gjorde meg ganske traumatisert, jeg likte ikke å være hos dem.
Det kan ha vært en del med, at faren min alltid sa at mora mi var sinnsyk.
Og mora mi, hun hadde en forkjærlighet, for søstra mi, foran meg.
Hun behandla meg kaldere, enn hun behandla søstra mi, vil jeg si.
F.eks. så ville hun ha det til at Pia lærte å knyte skolisser før meg.
Men det var egentlig ikke sant.
Jeg visste hvordan jeg knytte skolisser, jeg bare var litt laid-back, da vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.
Det var så mange unger der, som vi leika med, så det var så artig å bo der.
Så jeg brydde meg ikke så mye om å knyte lisser kanskje.
Jeg var bare glad da, husker jeg.
I noen måneder ihvertfall.
Før mora mi begynte å klage på det her med skolissene osv.
Så sånn var det.
Så det var et sted det var artig å bo, Storgata på Østre Halsen.
Der hadde jeg og søstra mi mange venner og det var også mange matbutikker der, som vi fikk lov å gå til, for å kjøpe godteri osv.
Selv om vi holdt på å bli overkjørt av bussen en gang.
Bussen stod veldig lenge, foran et fotgjenger-felt.
Og jeg var ikke vant til hva man skulle gjøre da.
Det virka som om bussen tok pause, foran fotgjenger-feltet.
Men jeg venta lenge da, så gikk jeg over med søstra mi.
Men jeg var 3-4 år, og søstra mi var 2-3 år, så vi var så små.
Så det er mulig at bussjåføren ikke så oss.
Men ei dame løp foran bussen og varsla sjåføren da.
Men jeg synes det var rart, at bussen skulle stå sånn så lenge.
Også rett foran fotgjenger-feltet, det syntes jeg var idiotisk.
Vi stod der lenge og venta på at bussen skulle kjøre.
Men bussen bare stod der.
Så ble det en scene da, når vi først gikk ut i fotgjengerfeltet, for da skulle visst bussen plutselig kjøre.
Så det var litt traumatiserende.
Bikkja vår, en schafer, som het Cora, ble visst også overkjørt av bussen der, uten at jeg vet helt hva som skjedde.
Det hørtes rart ut, syntes jeg.
Men ei dame gikk ut i veien da, og fikk stoppa bussen, så jeg og søstra mi ble ikke overkjørt.
Men vi gikk bare videre.
Det var litt traumatiserende, for meg, men jeg tror ikke søstra mi skjønte det, at vi nesten ble overkjørt av bussen, siden vi var så små, at busssjåføren, nok ikke så oss, fordi bussen stod like ved fotgjengerfeltet, og sjåføren kunne ikke se så kort avstand foran bussen, så jeg og søstra mi var nok i en blindsone, for sjåføren da.
Og sånt var ikke så enkelt for meg, som tre-fire åring å skjønne.
Bussen stod jo stille så.
Men jeg skjønte nok egentlig hva som skjedde, men vi stod så lenge å venta på bussen.
Hva hvis han hadde hatt pause, så måtte vi stått der en halvtime liksom.
Det var vanskelig å si.
Men men.
Men hva skulle jeg skrive om.
Jo, Stenseth Terrasse ja.
Stenseth Terrasse, ligger visst i Krokstadelva, på andre siden av Drammenselva, fra Mjøndalen.
Hvis man kjører fra Stenseth Terrasse, mot Drammen og Bragernes da.
Så tror jeg at man kjører forbi Solbergelva og Solberg.
Og jeg tror at det var den veien søstra mi dro for å gå på skolen, men jeg kan ikke si det helt sikkert.
Stenseth Terrasse, var omtrent som Bergeråsen, på den måten at det vel ikke var noen butikker der, tror jeg.
Det var kanskje en butikk der, men det var vel et ganske kjedelig sted.
Det gikk ann å gå, i 15-20 minutter, så kom man til en kiosk.
Han som jobba i kiosken, han plukka smågodt, med hendene, oppi kremerhus-posen.
Og mora mi hadde skrevet på lappen, at han ikke måtte plukke med henda.
Men det gjorde han likevel, og lo til kollegaen sin.
Mora mi sa at han også pelte seg i nesa, mens han stod i kiosken, så han fikk ikke lov å plukke godteri med henda, men det blåste han i.
Det var visst en som var utifra Berger der, han som plukka godteri med henda, tror jeg.
Så sånn var det.
Og man kunne også gå på skøyter der.
Og jeg hadde skøyter, tror jeg.
Men søstra mi var flinkere enn meg, så det syntes jeg ikke var noe morsomt.
Men jeg lærte det vel såvidt, til slutt.
Så sånn var det.
Ellers var det ingenting å gjøre der.
De hadde en kassett, som het Randi Hansen, og ‘vil du være sola mi’.
Så jeg tror egentlig at både mora mi, og han tidligere stefaren min, Arne Thormod Thomassen, at de var egentlig nordlendinger?
Mora mi hadde jo vokst opp i Stokmarknes.
Og Arne Thormod var også fra Nord-Norge, selv om han vel også hadde litt svensk familie, mener jeg mora mi sa.
En gang, så skulle søstra mi ha bursdagsselskap, på Stenseth Terrasse.
Og da gikk jeg og mora mi, en lang tur.
Og også søstra mi.
Det var jo bare jenter, som skulle komme, i enten 8- eller 9-årsdagen til søstra mi da.
Men den må hun ha feira på sommeren.
For da var det noen som spilte fotball.
Vi gikk ikke mot den kiosken, men den andre veien, mot Krokstadelva da.
Og da fikk jeg være med å spille fotball, husker jeg.
Og det var artig, for de spilte fotball på en ordentlig, ganske teknisk måte da, og ikke sånn der mæling av ballen og sånn da, men ordentlig løkke-fotball liksom.
Så det var artig.
Så ble jeg forsinka til det forsinka bursdagselskapet til søstra mi da, pga. fotballsparkinga.
Men da var det bare jenter jeg ikke kjente der uansett, så det var kanskje like greit.
Så sånn var det.
Jeg så også på noen andre som spilte fotball der en gang.
En gutt som trente til å være keeper, og en litt eldre gutt, som trente han da.
Og han rulla seg rundt flere ganger da, og trente ganske profft.
Men jeg hadde ikke noe å gjøre der.
For jeg var ikke så god kamerat, med han nabogutten der da.
Han var litt slitsom, synes jeg, så jeg holdt meg vel mest for meg selv.
Og det var enda kjedeligere der, enn på Bergeråsen, må man vel nesten si.
Og, der kunne jeg jo ikke være så mye hjemme, som på Bergeråsen.
Siden at, på Stenseth Terrasse, så bodde jo mora mi og han tidligere stefaren min og søstra mi, og Axel.
Så det var jo alltid mye mas der, så jeg måtte jo gå ut.
Så det var egentlig ikke meg imot, at de flytta tilbake til Larvik igjen.
De flytta til Jegersborggate igjen, og så til Tagtvedt, som ligger ved Nanset, i Larvik.
Så sånn var det.
Men det var ikke sånn, at det skjedde noe bråk, eller noe sånn, de gangene jeg var på Stenseth Terrasse der.
Så det var ikke sånn at jeg hadde noe imot stedet heller.
Det var vel et nøytralt forhold, som jeg hadde til det stedet, vil jeg si.
Så flytta mora mi tilbake til Larvik igjen, og i Jegersborggate, så hadde jeg jo bodd i over et år selv, og jeg syntes det var artig å gå i alle butikkene i Larvik og handle og spørre om klistremerker, osv., som var en av hobbyene mine, da jeg bodde i Larvik.
Da vi flytta til Larvik Sentrum, så var det om sommeren, og jeg og søstra mi sykla rundt i sentrum der.
Og da ble vi kjent med alle folka.
Mora mi ville at jeg skulle bli med en gutt på noe sånn bedehus-greier, hvor gutter måtte be og sånn da.
Men jeg tok det ikke alvorlig, for faren min hadde fortalt meg, at det ikke fantes noe Gud.
Men de andre der tok det skikkelig alvorlig, så det er mulig at jeg blir tulla med, pga. at jeg ikke tok den rare beinga dems så alvorlig.
Jeg tror de også talte i tunger der, nemlig.
Det er det bedehuset, som ligger ovenfor Herregården, i Larvik.
I Larvik, så skriver de, i fjellveggen, når kongene kom til byen.
Og de startet, da Norge var under Danmark.
Og de skriver på den samme måten, i fjellet, med de norske kongene, som med de danske.
Er ikke det litt rart?
Burde ikke Larvik ha markert, at de siste kongene, som besøkte byen, var norske og ikke danske?
Vi får se.
Det skjedde også noe rart der.
Jeg og søstra mi, fant et rart dyr, utenfor det bedehuset der, når vi gikk forbi, i et annet ærend.
En slags mus, som hoppet på bakbeina.
Jeg har aldri sett noe sånt dyr, hverken før eller siden.
Og da kom det plutselig en gutt, som var eldre enn meg, fra det bedehuset, og kjefta.
Enda vi bare så på det dyret.
Så det virka litt rart, var dette noe plott?
Hvem vet.
Men men.
Jeg visste ikke hva jeg skulle si, for jeg var litt redd for at han gutten nok måtte ha vært hjernevaska.
For jeg visste litt om hva som foregikk der, for en annen gutt hadde dratt meg med på et par møter der, hvor lederen talte i tunger, mens alle knelte osv.
Og vi ble også sendt, en av de første dagene, til å samle inn penger, til menigheten.
Og jeg samla inn 175 kroner, tror jeg det var.
Og da var jeg bare syv-åtte år, tror jeg.
Og jeg ville gå aleine.
Ei dame, var febersyk.
Og da visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre.
Hun skreik i ørska da.
Og jeg ringte på igjen, i en blokk, tror jeg det var.
Så stod hun opp, etterhvert da, og jeg spurte om hun ville støtte da.
Men jeg skjønte ikke hva jeg skulle gjøre da.
Andre steder fikk jeg kanskje et glass vann eller et glass brus da.
Så alle var hyggelige, ville jeg si.
Jeg banka på hos oss og, for moro skyld.
Og da klagde de fælt, på at jeg tigde hos dem.
Men det var jo mora mi som sa at jeg skulle gå dit.
Og de behøvde jo ikke å gi, jeg bare sa det for moro skyld.
Jeg trodde de ville bli litt imponert jeg, mora mi og Arne Thormod, over at jeg klarte å gjøre sånne ting, men de ble bare sure.
Men de ga fem kroner da.
Og når jeg kom hjem, med de 175 kronene, så rappa de de pengene, og brukte de på kaffe og røyk sikkert.
Mora mi og han tidligere stefaren min, Arne Thormod.
Så jeg er ikke sikker på om den menigheten fikk tilbake de pengene.
Men da kunne jeg ikke gå på fler møter da, siden jeg ikke hadde de pengene.
Så jeg slapp unna den der tungetalen osv.
Så det var jeg ganske glad for, for jeg kjøpte ikke helt de greiene.
Men den sekten var ganske fundamentalistisk, kristen fundamentalistisk, tror jeg.
Så det var kanskje ikke så smart, å tulle med pengene deres.
To eldre koner, som bodde sammen, ble også sure, og skrev om det i avisen vel, at den menigheten, sendte 7-åringer, (sommeren 1978 vel), som ikke visste hva menigheten drev med, på dørene.
(For dette var vel det første møtet mitt der, tror jeg, eller andre.
Jeg var der en gang det var snø også, forresten, kom jeg på.
Da gikk vi til Tollerodden, og gikk opp spor i snøen, og leika sisten, i noen ganger i snøen da.
Så sånn var det.
Jeg var den yngste som var med, så jeg syntes det var artig.
For de dytta ikke og sånn, de her kristne.
Så sisten-greiene var artig.
Men den tungetalen, det var ikke så morsomt.
Så det var kanskje like greit at jeg slutta der.
Han som tok meg med dit, var vel 2-3 år eldre enn meg vel, og bodde ovenfor det gamle vinmonopolet i Larvik der, i Nansetveien.
Nedenfor gatekjøkkenet der, og der det pleide å være tivoli, på en slette der, hvor det senere ble bibliotek, med rar arkitektur, på 80-tallet.
Så sånn var det.
Så jeg, men spesielt Pia da, er også litt fra Krokstadelva, faktisk, eller Stenseth Terrasse da.
Og også Axel.
Axel lærte å gå der, husker jeg, i juleferien, i 1979.
Så sånn var det.
Så det er ikke sånn at vi bare har vokst opp i Larvik og på Berger, men også litt i Nedre Eiker, ihvertfall søstra mi da.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Og utover der, så er de nok norske.
For faren min skulle gjøre narr av meg, en gang, tror jeg.
Dette var under Bros-tida.
Jeg gikk vanligvis til frisøren, på Bragernes, i Gågata der, for å få en vanlig klipp.
Men, så sa frisørdama, at Bros-sveis, var populært i England.
Så klipte hu Bros-sveis på meg, som alltid hadde hatt håret rett ned.
Og jeg pleide sjelden og klippe meg, mens jeg gikk på ungdomsskolen, så jeg skjønte meg ikke på sånt.
Så jeg bare lot hu klippe, så fikk jeg piggsveis da.
Og da kjørte faren min meg ut til et gatekjøkken, ut mot Krokstadelva der.
Sikkert bare for å få noen ‘norske’ folk uti der, etter meg, siden jeg hadde Bros-sveis.
Noe sånt.
Eller kanskje han syntes jeg så for norsk ut, med Bros-sveis, og skulle mobbe meg?
Det var også uti der, at faren min kjørte.
Jeg maste i juleferien 1980 vel, om å besøke søstra mi.
Og da kjørte jeg og faren min, og onkel Runar, og fetterne mine Tommy og Ove.
Vi kjørte i Runars gelendevagen, tror jeg.
Til forbi Krokstadelva der, og oppi ‘dalom’ nesten, i en minst en halv time, tror jeg.
Og da fant faren min, i en butikk der, såpa han hadde laget, noen år før, som Charlotte Kosmetikk.
Og jeg lurer på om søstra mi var i såpa, og at Pia, (som er nå), er en spion?
For søstra mi reagerte så fælt, da jeg kalte henne for Pia Charlotte, en gang.
Og så dro vil til Stenseth Terrasse da, og da spøy jeg i badekaret dems.
For jeg var så bilsjuk.
Jeg burde ha spydd i doen, men jeg var helt kvalm.
Men da var ikke mora mi sur, av en eller annen grunn.
Enda hu pleide å være slitsom, men den dagen var hu hyggelig, husker jeg.
Så her var det noe rart kanskje.
Så noe var nok rart, oppe i Krokstadelva og sånn.
Kanskje ikke ‘mafian’, som faren min antagelig nok var med i, hadde kontroll oppi bygdene der.
Så derfor solgte de sjampoen til farer min, som nok antagelig inneholdt mye rart, oppi der?
Hvem vet.
Noe var det nok ihvertfall.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Og det drøye året, som jeg bodde i Jegersborggate, midt i Larvik, da pleide jeg å drive med mye forskjellig.
Faren min og hans nye dame, Haldis, på Berger, de blåste i om jeg var med på fritidsaktiviteter, osv.
Men, mora vår, i Larvik, hun ville at vi skulle være med på turn, på Torstrand skole.
Og søstra mi var litt spesiell, på den måten, at hun var den eneste jenta, som ville dusje etter turn-øvinga.
Ikke spørr meg, det var bare noe jeg kom på.
Men men.
Søstra mi har kanskje alltid vært litt spesiell da.
Det er mulig.
Mer da.
Jeg var med i tre frimerkeklubber.
Jeg var og spilte fotball på Fram, en eller to ganger.
Jeg var med på turn, som sagt.
Og jeg var med på det kristne greiene, i det menighetshuset.
Og det var vel det kanskje.
Søstra mi var med på noe danseskole-greier, som jeg også måtte være med på, en gang vel, men da stod jeg bare å så på.
Men men.
Turn, var heller ikke min ting, jeg klarte ikke den hoppinga og sånn, så bra.
Jeg var nok ikke myk nok i kroppen.
Sikkert fordi jeg spilte for mye fotball.
Noe sånt.
Jeg var også med i en sånn filmklubb nesten, eller jeg fikk et sånt slags nesten klippekort, til Munken Kino da, som kinoen i Larvik het.
Så da jeg bodde i Larvik, så var jeg en ganske aktiv person, vil jeg si.
Som da jeg var i førstegangstjenesten, i militæret.
Da var jeg med på fotball, i Leto-hallen, på fritida, som den hallen vel het.
Jeg trente styrketrening og kondisjon, på fritida der.
Og jeg gikk på ex-phil, på fritida der.
Og jeg var med på nærradio, med lagfører Bricen, en gang, eller det var vel ikke under sending.
Mer da.
Jeg pleide å dra å bade, i Elverum der, om våren, sammen med to karer på laget, som het Schellum og en fra Valdres, som jeg ikke husker hva het nå, men som het Odd vel, Sundheim ja.
Og Schellum kommenterte hvordan ei lyshåra dame bøyde seg osv., med rumpa i været da,og ikke med knebøy, for å ta opp håndkleet sitt, på stranda, eller noe.
Og vi dro også på kino i Hamar, for kinoen i Elverum, hadde brent ned, og så Bram Stockers Dracula vel.
Jeg vet ikke helt hva jeg skulle si om det.
Og noen dro meg også med på Velferden, for å se Basic Instinct, som de hadde leid.
Og jeg lånte også noen Hamsun-bøker og sånn, men jeg husker ikke om det var på biblioteket i Oslo, Hoved-Deichmanske, eller om det var bibliotek i militæret.
Hm.
Og jeg pleide også ganske ofte, å være med på diskotek, Alexis, i Elverum.
Vi var der blant annet på en DumDumBoys-konsert, som var skikkelig bra, husker jeg, en torsdag.
Da spilte de de samme sangene, som vi pleide å høre på, på laget vårt.
Det var Splitter Pine-kassetten, tror jeg.
Og den var også populær, under russetida, husker jeg, i 1989.
Så vi hørte på en kassett fra 1989, i 1992.
Og DumDumBoys, de spilte også sangene, fra 1989, i 1992.
Men jeg tror ingen klagde på det, for det albumet var skikkelig bra, vil jeg si.
Så sånn var det.
Og jeg syntes også det var artig, å gå inn til Elverum, og handle på Rimi og Rema der.
For jeg jobba på Rimi, på Munkelia, ved Lambertseter, i Oslo, annenhver helg, for vi fikk fri i helgene.
Så da pleide jeg å handle med ting til folka på laget da.
Og jeg var med på dimmefesten og, i Oslo.
Så jeg var ganske sosial, i militæret.
Så jeg var ikke noe spesielt einstøing vel, i militæret, selv om jeg vokste opp aleine.
Jeg var vel selvstendig, men jeg var vel ikke noe einstøing, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
-
PS.
Da jeg skulle i butikken idag.
Så kræsja jeg nesten med et par i 20-årene vel, da jeg gikk ut døra.
Og de glante så fælt, så jeg måtte gå i retning av Tithebarn St., istedet for i retning av Dale St., som jeg vanligvis pleier å gå.
Det virka nesten som om de visste hvem jeg var.
Er det noe med ‘mafian’ eller?
Hva vet jeg.
Men jeg føler meg rimelig som en idiot, iom. at politiet lar alt foregå over hodet på meg, iom. at jeg ikke vet noe om hva som foregår, i forbindelse med at jeg overhørte, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i 2003.
Mer da.
Jo, så gikk jeg Eberle St. da., istedet for Leather Lane, til Dale St.
Og da så jeg på der hvor de måkene, er.
Og den måkemora, kan ikke være så veldig smart.
For de måkene ligger jo rett over diskoteket gbar, (gay-bar som det sikkert står for), som spiller musikk, fire kvelder og netter i uka, sånn at det kan høres rett inn i leiligheten her.
Så det er nesten som at jeg er på diskotek fire ganger i uka.
Så sånn er det.
Så den måkemora, kan ikke ha tenkt så veldig langt.
Men men.
I Eberle St., så er det også diskoteket Garland, som ikke er homosted vel, som gbar, men nesten homosted.
Og, så er det diskoteket Passion, hvor det går en rekke unge forstadsjenter da, som kler seg opp, sånn at de ser ut som om de kunne vært med i en musikkvideo da, med Lady Gaga, eller noe.
Så det er litt av en gate, Eberle St.
Og man kan også se, at taket på Percy Buildings, som bygningen heter, som måkene ligger på.
Det taket skrår litt ut mot Eberle St. og, selv om det vel er mye brattere der.
Det er sikkert lettere for måkene å gå på taket, som er ut mot Leather Lane, hvor jeg har filmet de, med mobilkameraet, over.
Men det er kanskje en liten sjangse, for at den tredje måkeungen, (som jeg ikke har sett på en del dager nå), oppholder seg på taket som skrår ned mot Eberle St.
Selv om dette kanskje ikke er så sannsynlig, siden jeg syntes at den delen av taket, så rimelig bratt ut.
Så sånn er det.
Mer da.
Tja.
Jeg husker ikke helt hva som var på de andre bildene.
Jo, mat ja.
Hundre kroner, koster den maten som jeg tok bilde av.
Jeg hadde ikke så mye penger igjen, etter å ha vært på byen, i helgen.
Men jeg hadde prøvd et sånt tilbud, hos Bet365, i Norge, om å få ti pund, hvis man spilte for ti pund, på fotballtipping.
Jeg tror jeg gjorde noe galt, så jeg spilte for 20 pund.
Men jeg har ihvertfall vunnet 13 pund, foreløbig.
Og de fikk jeg på kontoen idag, og det visste jeg egentlig om at jeg kom til å få da.
Så jeg har hatt litt kontroll her ihvertfall.
Så da kjøpte jeg litt mat idag.
Og jeg har også ganske mye basismat, i hyller og skap her, så jeg kommer ikke til å sulte ihjel akkurat, selv om jeg har litt lite penger.
Men men.
High juice, det er vel det samme som solbærsirup, vil jeg si.
Så det er saft, med mye frukt og bær i da.
Og man får det med andre typer bær, enn solbær og.
Men jeg kjøpte feil ‘high juice’.
For den jeg kjøpte hadde aspartam i seg, istedet for sukker.
Så de tuller til og med med ‘high juice’-en nå.
Så her i England må man virkelig følge med, når man kjøper saft (som blir kalt squash), sirup-drikker, som blir kalt high juice, eller hvis man kjøper brus.
For jeg kan nesten vedde for, at de har aspartam i over halvparten av slagene, med brus, ‘sirup’ og saft nå, i England.
Så det aspartam-greiene har tatt av skikkelig her.
Og det er nesten umulig å se forskjell på flaskene, vil jeg si.
Så sånn er det.
Og det aspartam-greiene, er visst ikke så bra, men kan gi kreft og forskjellig annen styggedom, mener jeg å ha lest.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=557547
PS.
Hun som grunnla forsøksgym, er visst død.
Tante Ellen, (Savoldelli født Ribsskog), hun gikk visst på forsøksgym, i Oslo, under hippie-enes storhetstid, på slutten av 60-tallet.
Jeg vet egentlig ikke så mye, om Forsøksgym.
Men, de hadde visst fritt fremmøte, så jeg nå.
Så det var kanskje derfor, at tante Ellen, hang så mye i Slottsparken, og røyka hasj, sånn at bestefar Johannes måtte reise inn til Oslo, fra Klokkarstua, i Hurum, hvor de bodde.
(Klokkarstua, er like over fjorden fra Svelvik, så mora mi og tanta mi, de var kanskje nesten som Svelvik-jenter, mistenker jeg litt.
De bodde også i Holmsbu og på Sætre, på 60 og 70-tallet, og alle disse stedene ligger altså ganske nære hverandre, på Hurumlandet.
Så ikke spør meg hvorfor de flytta så mye).
Siden de ikke krevde fremmøte, på Forsøksgym, som da altså var i Oslo.
Og tante Ellen bodde vel på Forsøksgym, tror jeg.
Så bestefar Johannes og bestemor Ingeborg, de var nok ikke så smarte, da de sendte tante Ellen, som 15-16 år gammel ungjente, inn til Oslo, for å gå på Forsøksgym, hvor de ikke førte fravær.
Så da valgte nok tante Ellen heller å gå ‘livets forsøksgym’, i Slottsparken, og de andre stedene hvor hippiene vanket i Oslo Sentrum.
Jeg lagde en tegneserie, hvor vi så bestefar Johannes gikk rundt for å leite etter tante Ellen, i Oslo, mens hun var forsvunnet fra Forsøksgym da, hvor hun nok ble borte fra, i dagesvis i strekk, som 15-16 år gammel ungjente, i Oslo, siden de da ringte bestefar Johannes og lurte på om Ellen var i Klokkarstua.
Noe hun selvfølgelig ikke var.
Skal jeg se om jeg finner den tegneserien.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er den tegneserien igjen:
PS 3.
Så Ribsskog-familien, de bodde på Hurumlandet, på 60 og 70-tallet.
Og nå bor hele gjengen.
Av de som er igjen.
Bestemor Ingeborg, og hennes barn Ellen og Martin.
De bor nå i Larviksområdet.
Mora mi var jo den første fra Ribsskog-familien, til å flytte ned dit, i 1973 ca.
Faren min liker seg ikke så godt der.
Det kan ha vært, at noe ‘mafian’, tulla med Ribsskog-familien.
Blant annet at de tulla med tante Ellen, da hun gikk på forsøksgym i Oslo da.
Og at faren min også var med i den mafian.
Faren min var nesten en Oslo-gutt, selv om han bodde på Berger.
Han kjente Atle, som var fra Oslo, og hadde også mange andre kjente i Oslo.
Ei som nesten var dama hans, som het Margrethe, som bodde på Bislett, for eksempel.
Så faren min kan også ha vært noe ‘mafian’, som tulla med mora mi da.
Så flytta mora mi ned til Larvik, for der liker ikke faren min seg.
Jeg tror grensen mellom ‘mafian’ og Norge går ved Tønsberg.
Noe sånt.
Men men.
For når Axel er med ned å besøker bestemor Ingeborg, så slapper han alltid av, på tilbakeveien, når vi kommer til Tønsberg.
Men kan tante Ellen ha blitt sendt av ‘mafian’, fra Sveits, for å tulle med bestemor Ingeborg?
Bestemor Ingeborg, har også et nettverk, tror jeg.
Ettersom at hun har så mange gjester i bursdagene sine, og at hun kjente så mange forretningsfolk osv., og hadde disse som gjester, (som hadde respekt for henne), da hun bodde i Stavern.
Enda onkelen min Martin, ser mest på mormora mi som ei skrulle, så oppførte de i handelstanden seg i Stavern, seg veldig respektfullt, ovenfor bestemor, en sommer jeg besøkte bestemor i Stavern.
Da hadde hun nok mange andre gjester.
Jeg måtte ligge på sofaen i stua.
Og da våkna jeg en morgen, så satt halve handelstanden i Stavern rundt et bord i stua til bestemor Ingeborg, da jeg våkna.
Så det var en litt surrealistisk opplevelse, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
PS 4.
Så jeg følte meg ikke så hjemme i Stavern.
Så da jeg så at halve handelstanden der, satt i stua til bestemor Ingeborg, da jeg våkna.
Så da bare følte jeg, at her var jeg ikke helt med.
Så jeg er nok mer fra Berger enn fra Larvik, vil jeg si.
Siden Stavern jo er en del av Larvik nå.
Jeg bodde jo seks år, i Larvik, under oppveksten.
Men, jeg og søstra mi, var jo nesten hele tida, tilbake på ferier, på Berger.
Og jeg bodde jo dobbelt så lenge på Berger, under oppveksten, som i Larvik.
Så om jeg er fra Berger eller Larvik.
Jeg er nok fra Berger, men jeg trivdes nok bedre i Larvik egentlig.
For på Berger, så var det bare en hovedvei, og et byggefelt omtrent.
Mens i Larvik, så var det jo masse veier både hit og dit, hadde jeg nær sagt.
På Berger, så kunne jeg ikke gå overalt, uten å bli mobba, vil jeg si.
Jeg for eksempel omtrent aldri opp på Øvre.
Mens i Larvik, der pleide jeg å gå rundt overalt, uten at noe skjedde.
Det var nok tøffere på Berger, enn i Larvik, vil jeg si.
Men jeg har tenkt litt på, om jeg skal si at jeg er fra Larvik eller Berger.
Og jeg kan jo si, at jeg er skillsmissebarn da, og at faren min bodde på Berger og mora mi i Larvik, og jeg vokste opp på begge de stedene da.
Noe sånt.
Pluss at jeg også vokste opp litt i England nesten, siden jeg var rimelig ofte på språkreise og ferie i England, under ungdomstida.
Pluss en sommer, så var jeg og søstra mi hos tante Ellen i Sveits, og da bodde vi jo i byen der, Aesch, som vanlige folk.
Og det var jo ikke sånn at vi bodde på hotell, eller noe.
Og vi var også hos Viggo, (bodybuilderen), og dem, i Køge i Danmark, et par ganger.
Så vi vokste opp litt i utlandet og.
Men men.
Så jeg får si at jeg vokste opp både i Larvik og på Berger da.
Siden jeg jo var på Berger, i feriene, de årene jeg bodde hos moren min i Larvik.
Men jeg var også i Larvik, i ganske mange av helgene, den tida jeg bodde hos faren min på Berger.
Så jeg får si at jeg vokste opp også i Larvik da, selv om jeg er vel mest fra Berger, vil jeg si.
Men jeg vel også litt fra Larvik, vil jeg si.
Jeg føler meg hjemme på Berger, det gjør jeg.
Bergeråsen er liksom hjemme da.
Men Larvik, det er liksom ikke like mye hjemme, men jeg er kjent overalt der da.
Så det er kanskje mer mora mi sin familie som er fra Larvik.
For det var aldri sånn, at jeg følte meg så hjemme, da jeg bodde hos mora mi og den tidligere stefaren min, Arne Thormod Thomassen, i Larvik.
Nei, det var så mye mas og stress.
Det var omtrent som en krig.
Mens da jeg bodde på Bergeråsen, så hadde jeg jo en hel leilighet for meg selv, og hadde mye lommepenger, og hadde kontrollen da.
Så jeg er nok mer fra Berger enn fra Larvik ja.
F.eks., i Larvik, så spilte jeg bare en fotballkamp, for Fram.
Mens på Berger, så spilte jeg kanskje 50 kamper, eller noe, for Berger.
Hvem vet.
Og scorte 3-4 mål vel.
Enda jeg var veldig tynn.
Men men.
Men jeg var i frimerkeklubben da, i Larvik.
Så jeg fant aldri roen, da jeg bodde i Larvik, pga. at mora mi og også mormora mi og også tildels stefaren min, var slitsomme.
Mens på Berger, så var det noen år, som var rolige.
For eksempel de to årene jeg gikk på Sande Videregående.
Og årene før jeg begynte på ungdomsskolen.
Men jeg kan jo ikke vite hvordan det hadde vært å bodd i Larvik, de samme årene.
Det er jo sant.
Men jeg bodde i Larvik som barn da, og på Berger som ungdom, kan man vel nesten si.
Og i Oslo som voksen.
Noe sånt.
Bare noe jeg kom på.
