Jeg har skrevet litt om 90-tallet, (og Iduns gate), på bloggen, i det siste.

Min søster Pia, dro meg med, på visning, i Iduns gate, sommeren 1993.

Men det var fullstendig meningsløst, mener jeg.

Ettersom at jeg nettopp var ferdig med studier og førstegangstjeneste.

Og ikke hadde begynt, å jobbe, enda.

Og derfor ikke hadde noen oppsparte penger.

Og det hadde heller ikke Pia.

Så vi satt jo der, som noen idioter, siden at vi ikke hadde penger, til depositumet.

Og jeg ble skikkelig driti ut, (må jeg si), foran masse folk.

Og det må vel ha vært, det mest pinlige, som har opplevd, hele livet.

Noe sånt.

Så hva Pia tenkte, (rundt det med Iduns gate), det veit jeg ikke.

Det er mulig, at hu bare prøvde, å få meg, til å se dum ut.

Hva vet jeg.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Og jeg bodde jo, på Ungbo, på den tida, som Pia dro meg med, på visning, i Iduns gate.

Så jeg hadde jo tak over hodet, (for å si det sånn).

Så jeg tenkte mer, på å få meg jobb, (må det vel ha vært), på den tida.

Og jeg spurte Pia, om hvordan hun tenkte, (rundt det depositumet og det).

Men Pia mente, at vi kunne bare dra på visning.

Vi behøvde ikke å ha det i orden, med depositum, osv.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Men Ungbo, de kan jeg heller ikke anbefale.

For det som skjedde, var at etter at jeg ble butikksjef, i 1998.

Så dukka det opp ei Ungbo-dame, på Rimi Lambertseter, (hvor jeg jobba).

Og hu Ungbo-dama, hu underminerte meg, i jobben min, (mener jeg).

For hu begynte å spørre meg, om hvem jeg leide av nå.

Og om det gikk bra med meg, og sånn.

Og det var sånn, at det overhørte, ei kassadame, (Ingunn), som jobba der.

Og da begynte hu, å si, til kollegaene våre.

At jeg hadde vært på barnehjem, (eller noe sånt).

(For hu trodde vel det, etter å ha overhørt samtalen, mellom Ungbo-dama og meg).

Og så ble jo min stilling underminert, i hele butikken, (må jeg si).

For jeg mistet vel da respekten, til mine underordnede.

Og da, ble nok jobben min, mye vanskeligere, (og tøffere), der.

(Noe sånt).

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.