Etter at Pia og dem hadde dratt tilbake til Norge, en av de første dagene, i januar, i 2005.

Så dukket etterhvert leilighetens tre student-damer opp igjen, (på the Forge), etter å ha vært på juleferie, hjemme hos familiene sine.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det første jeg husker, av Federica, i 2005.

Det var at hu satt oppå kjøkkenbenken, (en gang som jeg gikk inn i det rommet som var kombinert lounge og kjøkken), og dingla, med beina sine, (av en eller annen grunn), husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det første jeg husker av Rosario, i 2005.

Det var at jeg møtte henne, på Aldi, (i Millfield).

Og Rosario trillet vel rundt på en handlevogn der, (mener jeg å huske).

Ihvertfall, så var det sånn, at hu sa til meg noe sånt som, at: ‘I buy a lot of food’, (eller noe lignende), husker jeg.

Så Rosario var kanskje nedfor, på grunn av et eller annet, da.

Og så trøstespiste hu mye mat, og la på seg litt, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo fortsatt en del igjen, av de hundre pundene, som søstera mi hadde lånt meg, like før jul.

Så jeg svarte det, at jeg også kjøpte mye mat, da.

(Noe sånt).

Vi snakka også med hverandre om hva vi hadde gjort den dagen.

Og jeg hadde ikke gjort så utrolig mye.

Jeg hadde vært på the Sports Centre.

Og jeg hadde vel også kjøpt meg Dog and Bone-card, (for hustelefonen), tror jeg.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg mener også at det var noen britiske mannfolk, som overhørte hva Rosario og jeg prata om, i den butikken.

Og at de kommenterte om at jeg hadde hatt en ‘easy day’, (eller noe sånt).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo forresten trent, en del, på Sats osv., i Norge.

Så det var naturlig for meg, å bli medlem, på University of Sunderland sitt Sports Centre.

En av de første dagene, som jeg var, i Sunderland.

Så la jeg merke til det, at det hang en plakat, for the Sports Centre, like ved resepsjonen, i the Goldman Building, (på St. Peter’s Campus).

Og for studenter, så kostet det bare 20-30 pund, (eller noe i den duren), å trene, i et studieår, da.

(Noe sånt).

Så å trene i Sunderland, det var veldig billig, da.

Iforhold til hvor mye det kostet, å trene, (på Sats osv.), i Oslo.

Så jeg kunne trene et år, i Sunderland, for cirka det samme beløpet, som det kostet meg, å trene, på Sats, i Oslo, i en måned, da.

(Noe sånt).

Og det var det samme, med Metro-en.

Et Metro-kort, for studenter, i Sunderland.

Det kosta cirka like mye, for et år.

Som det kosta, for et månedskort, med Oslo Sporveier, da.

(Noe sånt).

Så levekostnadene, de var veldig lave, i Sunderland, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men the Sports Centre, (ved University of Sunderland), var ikke så bra, når det gjaldt trenings-apparater, (husker jeg).

(Hvis man sammenlignet dem, med Sats Ila, for eksempel.

Hvor jeg var medlem, de to siste årene, som jeg bodde, i Oslo).

For på the Sports Centre, så fantes det ingen tredemøller da, (av en eller annen grunn).

Så for å liksom få fart på kondisen og fett-forbrenningen min.

Så ble det til det, at jeg begynte å svømme ganske ofte, (i svømmebassenget til the Sports Centre), da.

Siden jeg jo hadde problemer med trynet mitt.

Som hadde blitt skikkelig svidd, (må man vel si), den siste tida, som jeg bodde, i Oslo.

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).

Så jeg så ‘rar’ ut i trynet da, (må jeg si).

Og jeg brukte treningen som en slags medisin, da.

For jeg har lest det et eller annet sted.

At når man trener, så lager kroppen et stoff, som kalles endorfiner.

Som liksom er kroppens eget ‘narkotikum’, (eller noe lignende), da.

Ihvertfall så er det sånn, at man føler velvære, av å trene, da.

Så for å komme over problemene mine, (med trynet osv.).

Så var det faktisk sånn, at jeg prioriterte det, å trene, (fremfor studier osv.), den tida som jeg bodde, i Sunderland.

For ellers så er jeg ikke sikker på det, at jeg hadde klart å komme meg gjennom denne vanskelige tiden, (for meg), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siden sist jeg hadde drevet med svømming.

(Som vel må ha vært, på midten/slutten av 90-tallet, i Oslo).

Så hadde jeg nok blitt litt mer muskuløs. (eller ihvertfall bredskuldret).

(Av vare-sjauingen på Rimi og treningen på Sats).

Så svømmingen gikk ganske greit.

Jeg klarte å svømme, i over en time, i strekk, (uten å stoppe for å ta pauser), husker jeg.

(Selv om jeg bare klarte å drive med bryst-svømming, husker jeg.

Siden jeg ikke hadde lært meg å crawle, (under oppveksten min i Norge), da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg hadde bodd i Sunderland, i to-tre måneder, (eller noe sånt).

Så hadde jeg visst fått ganske bra kropp, av all denne treningen min, da.

(Jeg husker for eksempel det, at jeg på et tidspunkt, (mens jeg bodde, på the Forge), hadde klart å bli helt kvitt ‘bil-ringene’ mine, som jeg ofte hadde pleid å hatt, rundt magen, de siste årene, som jeg bodde, i Oslo).

For jeg mener å huske at det var sånn.

At en gang, som jeg gikk inn i lounge-en, (i leiligheten hvor jeg bodde, på the Forge).

Så skrøyt en eller annen ‘gjeste-student-dame’, av at jeg hadde fått så bra kropp, da.

(Noe sånt).

Til enten Dörte eller Federica, (var det vel).

(Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

Men da svarte Dörte, (var det vel), det.

(På engelsk, må det vel ha vært).

At jeg ikke gjorde noe ut av meg, av den grunn.

(Noe sånt).

Siden jeg fortsatt gikk i ganske store t-skjorter, (og ikke i for eksempel singletter), da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.