-
En gang, den første tiden, som jeg jobbet som butikksjef.
(Jeg begynte jo som butikksjef, høsten 1998, på Rimi Lambertseter).
Så sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin til meg, (husker jeg).
At de folka, som jeg ansatte, (på Rimi Lamberseter), ikke måtte være under femten år, for da ble det ‘barnearbeid’ da, (som hu sa).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det var ikke sånn, at det var jeg, som liksom hadde funnet på det, å ansette ungdomsskole-elever, i Rimi.
Jeg jobbet jo som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i to-tre år, før jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.
Og den siste tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
Så ansatte butikksjef Kristian Kvehaugen, ei ungdomsskole-jente der, (må hu vel ha vært), som pleide å rydde flaskebordet og ta tippinga, en eller to vakter i uka, (husker jeg).
(Dette var vel dattera til en bekjent av Kristian Kvehaugen, (mener jeg at han sa).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg begynte å jobbe, (som butikksjef), på Rimi Lambertseter.
Så jobba det en ungdomsskole-gutt der, som het Lars, (husker jeg).
Og som den tidligere butikksjefen ‘Audi-Monika’, hadde ansatt, da.
Og han hadde vel jobba gratis, (mer eller mindre, ihvertfall), i den butikken, flere dager i uka, i et år, (eller noe sånt), da jeg begynte der, som butikksjef, (høsten 1998).
Siden han var på praksisplass der, (fra ungdomsskolen), mens han gikk i niende klasse, (eller noe sånt), da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så da jeg begynte, på Rimi Lambertseter.
Så gikk vel assisterende butikksjef Wenche Berntsen, (tror jeg at det må ha vært), god for Lars.
Og de tryglet nesten, om at Lars, måtte få en vakt eller to, i uka, som han fikk lønn for, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og siden jeg ga Lars litt bedre lønn, enn min forgjenger ‘Audi-Monika’, hadde gitt han, da.
Så hadde jeg vel litt ‘goodwill’, hos Lars, (tror jeg).
Men jeg syntes at samarbeidet gikk dårlig, med de andre, som jobba der.
Så jeg spurte han Lars da, om han visste om noen andre, som også trengte jobb.
(For jeg ble ganske fort lei, av de andre, som jobba, på Rimi Lambertseter, da.
For jeg syntes at de var mye mer vanskelig, å jobbe sammen med, enn de jeg nettopp hadde jobbet sammen med, på Rimi Bjørndal, da.
Så jeg ønsket å ansette noen nye ansatte der, (på Rimi Lambertseter), som jeg liksom kunne forme litt, da.
Noe sånt).
Og så kom han Lars tilbake, med ei ung dame da, som het Kristin.
Og som han sa, at var den peneste jenta, i klassen hans da, (eller noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og grunnen til at jeg syntes at det var greit, å ansette noen ungdomsskole-elever, til å vaske flaskebordet og dørene til melkekjøla, (og sånn).
Det var fordi at på den tida, som jeg jobba sammen med hu Hilde fra Rimi Hellerud der, (på Rimi Lambertseter).
(Noe som vel var, fra høsten 1993.
Til høsten 1994).
Så sa hu, en gang det, at på Rimi Hellerud, (var det vel), så satt de noen til å vaske dørene til melkekjøla, (og sånn), en gang i uka.
Og da satt de lønnsutgiftene, for den ‘vaske-vakta’, på budsjettet for vasking da, (husker jeg, at hu sa).
Så da fikk de liksom en ekstra person, i butikken, da.
Og da ble de mindre stress, for de andre som jobba der, med å stable varer osv., da,.
For da var det greit, hvis den som hadde ‘vaske-vakta’, også tok flaskebordet osv., sa hu Hilde fra Rimi Hellerud, da.
Så når jeg ansatte noen, til å ta en sånn ‘vaske-vakt’, en gang i uka.
Så var det for at de andre ansatte, i butikken, liksom skulle få litt mer ro, på jobben, da.
For da ble det liksom litt mindre stress, for de andre ansatte, da.
(Siden de da måtte løpe litt sjeldnere, til flaskebordet, osv.
Siden den som hadde ‘vaske-vakta’, også kunne rydde flasker).
Og det var jo også for å få butikken til å se ren og fin ut, selvfølgelig.
(At jeg begynte, med den ‘vaske-vakta’).
Men dette med den ‘vaske-vakta’, det var altså et slags triks, (må jeg vel si).
(Sånn gjorde, at man slapp å strebe så mye, (som butikk-ansatt), i butikken, da.
Uten at man fikk kjeft, fra distriktsjefen, for å ligge for høyt, på lønnsbudsjettet, da).
Som jeg hadde lært, at hu Hilde fra Rimi Hellerud, da.
(Fire-fem år, før jeg selv, ble butikksjef).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg jobbet, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
(Fra våren 1996.
Til høsten 1998).
Så jobbet jeg jo mest med å ta tippeoppgjøret, ta bestillinger, legge opp kjølevarer, spre tørrvarer og med å lede seinvaktene.
Men å regne lønninger, det var noe som var butikksjef Kristian Kvehaugen sitt bord, da.
Og han lærte meg nesten aldri opp i noe, direkte.
Men han lærte vel opp assisterende butikksjef Merethe, (fra Follo), til å regne lønningene, (tror jeg).
(Hvis det ikke var hennes forgjenger, Irene Ottesen, som Kristian Kvehaugen lærte opp, til å ta lønningene, da.
Noe sånt).
Og så lærte vel hu meg, å regne lønninger, (ganske overfladisk), da.
(Noe sånt).
Og så måtte vel jeg, regne lønningene, (på Rimi Bjørndal), en av de siste ukene, som jeg jobba der, (mener jeg å huske, ihvertfall).
(Noe sånt).
Og da lærte jeg vel kanskje det, at ungdom, som var mellom 15 og 18 år gamle.
Kun fikk litt mer enn halvparten, i timelønn, enn det, som folk får, når de er over 18 år, da.
(Siden det jobba ei, på Rimi Bjørndal, på den tida, som kun var 15-16 år gammel, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg begynte, som butikksjef, høsten 1998.
Så sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det, (husker jeg).
At jeg kunne spørre henne om hjelp, når det gjaldt det meste, innen butikkdrift.
Men ikke når det gjaldt å få tak i medarbeidere.
Det måtte butikksjefene klare selv, (sa hu).
Og etter at jeg da ansatte Lars og Kristin, (som begge var seksten år gamle, vel).
Så sa Anne-Katrine Skodvin det, at jeg ikke måtte ansette noen, som var under femten år gamle.
For da ble det barnearbeid.
Og jeg skal ikke påstå, at jeg kunne alle reglene, om sånt, på rams.
Men faren min, han fikk jo meg til å jobbe, for Strømm Trevare, fra jeg var ni år gammel, da.
Og han hadde også ei jente, fra Svelvik ungdomsskole, jobbende på Strømm Trevare.
(Ei som jobba der, som utplassert, fra ungdomsskolen).
Og hu 15-16 år gamle Svelvikjenta.
Hu dro han jo med på Danmarkstur osv., (med Strømm Trevare), husker jeg.
(Som jeg jo har skrevet om, i Min Bok).
Men jeg visste altså det, at det gikk an, å ansette 15-16 år gamle folk, i Rimi.
Siden butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde ansatt ei på den alderen, (på Rimi Bjørndal), like før jeg begynte å jobbe, som butikksjef, selv.
Og han Lars var jo ansatt, av min forgjenger, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.
(Nemlig ‘Audi-Monika’).
Så jeg gjorde egentlig bare, som mine butikksjef-kolleger, på Rimi, og ansatte noen folk, som gikk det siste året, på ungdomsskolen, da.
Så jeg syntes ikke at jeg gjorde noe galt liksom, da.
Det var vel aldri snakk om, (fra min side), å ansette noen, som var under femten år, liksom.
Så hvorfor distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, sa det, at det ikke var lov, å ansette folk, som var under femten år gamle.
Når jeg ikke hadde tenkt til å gjøre det.
Det veit jeg ikke.
Men det veit hu vel kanskje selv.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg bodde, på Abildsø.
(Studieåret 1989/90.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Så var det jo en kar, (fra Abildsø), som var i 16-17-års alderen, vel.
Som fikk jeg seg jobb, på Rimi Ryen.
(Mener jeg å huske.
Hos hu Kirsti Sørhagen, (heter hu vel), som jo jobba som butikksjef der, (på Rimi Ryen), i mange år, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Må det vel ha vært).
Så det var ikke sånn, at det å ansette folk, som var mellom 15 og 18 år, i Rimi.
Var en trend, som jeg begynte med, liksom.
Det var andre butikker, som begynte med dette, lenge før meg.
Så jeg bare tok etter dem liksom, da.
(Når jeg endelig ble butikksjef selv, etter 6-7 år, i Rimi).
For når man er butikksjef, så må man overholde et lønnsbudsjett.
Og da blir det fristende, å ansette folk, som er 16-17 år gamle, da.
For de får jo bare litt over halvparten i lønn, iforhold til folk, som er over 18 år gamle.
Så man kan ansette tre 17-åringer.
For samme ‘prisen’.
Som man betaler, for å ansette to 18-åringer, da.
(Noe sånt).
Men hvem stabler mest varer av en 17-åring og en 18-åring, liksom?
Nei, det er vel ofte ganske hipp som happ.
(Vil jeg tippe på, ihvertfall).
Så derfor kunne det lønne seg, å heller ansette en 17-åring, enn en 18-åring, da.
Og det var også en del mangel, på 18-åringer liksom, på den her tida, da.
For det var oppgangstider da, og vanskelig å få ta tak i nok folk, i butikkene, da.
For 17-åringer, de har jo ikke lov til å selge øl, i kassa.
(Så derfor, så venta jeg alltid, til folk hadde fylt atten år.
Før jeg ga de opplæring, i kassa.
For jeg syntes at det hadde blitt for useriøst, å hatt 17-åringer, i kassa, da.
Når de ikke hadde lov, til å selge øl, mener jeg).
Så det er litt upraktisk, å ansette 17-åringer og.
Men de har lov til å jobbe i tippekassa da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Så det funka ganske greit, å ansette en del 16-17-åringer, på Rimi Lambertseter, (vil jeg si).
Den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.
Dette var jo på den samme tida, som industrien, ble hevet ut, av Rimi-butikkene.
Så da ble det ikke så komplisert, å stable varer, i Rimi.
For man behøvde da ikke lenger, å sortere ut varene, (til industrien).
Så man behøvde ikke lenger å vite så mye, om hvilket firma, som hadde agentur, på de og de varene, da.
Så derfor, så funka det ganske greit, å få 16-17-åringer, til å fylle opp tørrvarer, på Rimi Lambertseter, (vil jeg si).
For tørrvarer, det er varer, som har lang holdbarhet.
Så de er ikke så sårbare, for svinn.
(Som for eksempel kjølevarene er, da).
Og på den tida, (etter at industrien, liksom ble hevet ut, fra Rimi).
Så skulle jo alle tørrvarene, bare stables rett inn, i hylla, liksom.
Så da behøvde man ikke lenger å ha gått, i to år, på Varehandelsen høyskole, liksom.
For å stable varer, inn i hyllene, på Rimi.
Så da sparte vel Rimi Lambertseter en del penger, (vil jeg si), på å bruke disse 16-17-åringene, til å stable, (for det meste), tørrvarer, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og ikke nok med at jeg hadde en dømmende distriktsjef.
(Nemlig Anne-Katrine Skodvin).
Som mer eller mindre beskyldte meg for å ha organisert barnearbeid.
(Eller hva hu nå mente, med den ‘barnearbeid-bablinga’ si).
Bare fordi jeg tok etter mine butikksjef-kolleger i Rimi, og ansatte noen 16-17-åringer, (noe som jo var fullt lovlig), da.
Nei, da.
Jeg fikk også etterhvert, en assisterende butikksjef, på Rimi Lambertseter.
(Nemlig Stian Eriksen).
Som var litt sånn ‘wanna-distriktsjef’, (ovenfor meg da), må man vel si.
For han sa en gang til meg det, (husker jeg).
(På sin liksom milde, lune og godslige, (eller om man skal si bestefaraktige), måte).
At en butikksjef, som holdt til, oppe i ‘hutta-heita’, (et eller annet sted).
Han vant alltid Rimi Gullårer da, (var det vel).
Siden at han hadde så voksne ansatte, (som var ansvarlige og sånn), da.
Så Stian Eriksen, han ville at jeg, (som var hans sjef), skulle ansette eldre ansatte da, (mener jeg å huske).
Men da svarte jeg vel ikke noe, (mener jeg å huske).
For sånn hadde jeg ikke tenkt på det før, (hvis jeg skal være ærlig).
Og er det noe automatikk i det liksom, at man vinner Rimi Gullårer, hvis man ansetter mange ‘bestemødre’?
Nei, det er vel rimelig tvilsomt, (at det liksom skal finnes en sånn automatikk), vil jeg si.
Dessuten.
Hvor mange bestemødre, (eller koner), var det som dukka opp, på Rimi Lambertseter, for å søke om jobb?
Nei, det var vel så og si ingen, (vil jeg si).
Så denne nevnte ‘wannabe-distriktsjef’-pratinga, til han Stian Eriksen.
Den gir vel kanskje ikke så mye mening, da.
(Vil jeg si, ihvertfall).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Stian Eriksen, han var jo rimelig fersk, i Rimi, sammenlignet med meg.
Og han hadde ikke jobba, i tre år, i andre kjeder, (før han begynte i Rimi), sånn som jeg hadde gjort.
(Såvidt jeg vet, ihvertfall).
Han kom rett fra militæret, og ble ansatt som assisterende butikksjef, da.
Uten å behøve å være fast heltidsansatt varestabler/kasserer og aspirant liksom, (som jeg selv var, i min tid), da.
(Selv om han hadde jobbet litt deltid i Rimi.
Ved siden av skole og sånn, vel.
Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall.
Fra cirka 1996, (da jeg først hørte om Stian Eriksen, siden Henning Sanne da sa at han kunne jobbe en vakt, på Rimi Bjørndal, da vi trengte folk der, etter at jeg hadde bytta assisterende butikksjef-arbeidssted, fra Rimi Lambertseter til Rimi Bjørndal da, (som var en cirka dobbelt så stor butikk, som Rimi Lambertseter, når det gjaldt omsetning), siden jeg hadde en slags karriere, i Rimi da), og utover.
Siden jeg mangla assisterende butikksjef, i butikken, (på den tida, som Stian Eriksen, var ferdig, med militæret), da.
Så jeg måtte bare finne en jeg kunne bruke, (som assisterende butikksjef), da.
Siden distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, jo hadde sagt til meg det.
At medarbeidere, det måtte jeg få tak i selv, da.
(De kunne jeg ikke be om hjelp, til å få tak i, (fra distriktsjefen), liksom).
Men Stian Eriksen, han hadde jo ikke drevet, med å regne lønninger, liksom.
(Det ville vel jeg isåfall ha visst om).
Og han hadde jo ikke vært på møter, hvor ting som lønnsbudsjettet, ble tatt, av distriktsjefen, (i Rimi), osv.
Så det, at han begynte å ‘bable om’, hvem jeg burde ansette, osv.
Det ble vel som noe rart, på flere måter, (vil jeg vel kanskje si).
Så det kan man vel kanskje undre seg over, hvorfor han Stian Eriksen, begynte å ‘bable’, om min ansettelses-poltikk, (eller hva man skal kalle det), på Rimi Lambertseter, da.
(Siden jeg var butikksjef.
Og Stian Eriksen var assisterende butikksjef, (altså min underordnede da), mener jeg).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
- Samtale startet 1. januar 2008
-
- 2. januar 2008
-
-
- 6. januar 2008
-
- 7. januar 2008
-
- 7. januar 2008
-
- 14. februar 2008
-
- 9. april 2008
-
- 31. mai 2008
-
- 9. juni 2008
-
- 9. juni 2008
-
- 17. november 2009
-
- I dag
-
-
- Samtale startet 7. februar 2008
-
- 7. februar 2008
-
-
-
-
- 17. november 2009
-
- 20. november 2009
-
-
-
-
-
-
- 20. november 2009
-
- I dag
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
-
PS.
Her er mer om dette:
-
Det var ikke sånn, at det kun var utvekslingsstudenter, som bodde, på the Forge, (husker jeg).
Nei, da.
I blokk 3, så bodde utvekslingsstudentene, i de to leilighetene, som var, i første etasje.
Mens i etasjene ovenfor.
(Det var vel kanskje fire-fem etasjer, tilsammen, på the Forge.
Noe sånt).
Så var det britiske studenter, som bodde da, (husker jeg).Og disse syntes jo at brannalarmen var så morsom, da.
Så de første ukene, (eller om man skal si de første månedene), så startet jo brannalarmen, i gjennomsnitt en gang, hver kveld, (må det vel ha vært).(Noe sånt).
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når brannalarmen, (som var veldig høy), startet.
Så måtte alle gå ut, av leilighetene, da.
Og så skulle vi møtes, på plenen, som var utafor vinduet, fra loungen, i vår leilighet, da.
Og en gang, som jeg gikk ut, av døra, av vår leilighet.
Så husker jeg det, at en av de britiske studinenne, som samtidig kom ‘travende’ ned trappa, på grunn av brannalarmen.
Det var en lyshåret skjønnhet, i 18-19-års alderen, da.
Som kom gående, i bare undertøyet.
Og med en tynn neglisje, (eller noe sånt), over skuldrene, da.
Så hu kunne jo nesten like gjerne, ha gått naken.
(Må man vel si).
Men dette var kanskje den andre eller tredje brannalarmen, da.
Iløpet av like mange kvelder.
Så folk begynte jo selvfølgelig, å bli lei av det, at brannalarmen startet, så ofte, da.
(Uten at det noen gang egentlig var brann, da).
Og etterhvert, (etter noen uker, eller måneder), så begynte folk bare å bli i leilighetene, (ihvertfall vi, i vår leilighet), mens brannalarmen gikk, da.
Det gjaldt bare å ligge i senga, med en pute over hodet.
Og vente på det, at brannalarmen, skulle bli slått av, da.
For det ble så kjedelig, med alle disse brannalarmene da, etterhvert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig at det kan ha vært, på en av disse ‘brann-øvelsene’, at de tyske damene, i leiligheten min, introduserte meg, for Brusk, (som jo hadde gått på samme skole som meg, nemlig HiO IU, studieåret før).
Det er mulig.
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det bodde forresten også en annen nordmann, på the Forge.
Og det var en som het Magnar, husker jeg.
(Etter at jeg fikk Facebook, i 2007, (var det vel), så har jeg funnet ut det, at hans fulle navn var Magnar Skorven, da.
Noe sånt).
Og han Magnar, han møtte jeg, på den sida av Jobling House, som vender ut, mot det andre bolig-komplekset, på the Forge.
Og dette var i forbindelse med, at en gjeng, av oss ‘Jobling House-folka’, skulle på Manor Quay, (eller noe sånt), tror jeg.
(Noe sånt).
Og han Magnar, han bare stod der liksom, i en gruppe, av utvekslingsstudenter, da.
Og jeg fikk ikke så bra kontakt med han Magnar, (husker jeg).
Muligens fordi at Magnar er vestlending, og kanskje litt nedlatende eller sjenert, ovenfor østlendinger, da.
Hva vet jeg.
Magnar studerte forresten til å bli sykepleier.
Og studiestedet hans, det var vel sykehuset, som lå kanskje en kilometer, (eller noe sånt), nærmere Sunderland sentrum, da.
Og å være sykepleier, det syntes vel kanskje ikke jeg, at hørtes så karslig ut, da.
Så det ble vel med denne ene ‘fylle-praten’, mellom han Magnar og meg, tror jeg.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
For det var sjelden, at jeg var i andre oppganger, enn blokk 3 sin, i Jobling House, (på the Forge), da.
(Av en eller annen grunn).
Og der bodde ikke han Magnar.
Han bodde kanskje i blokk 1, (eller noe sånt), i Jobling House, (da).
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Og der var vel jeg kun en eller to ganger, vel.
(Noe sånt).
På et ‘Greek party’, osv.
Men til daglig, så var jeg aldri, i noen andre leiligheter, enn de to som lå, i første etasje, i blokk 3, i Jobling House der, da.
Det bare ble sånn, liksom.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
-
En av de første dagene, som jeg var, på St. Peters Campus.
(Dette var før forelesningene begynte.
For de begynte vel ikke, før den tredje uka, som jeg var der, tror jeg.
Noe sånt).
Så fikk jeg møte en amerikanske foreleser der, som het Harry Erwin, (og som var professor eller doctor), på hans kontor, (i the Goldman Building da), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til dette.
Det var fordi at jeg strevde, med å finne ut, hvilke fag, som jeg skulle ta, (i Sunderland), husker jeg.
Og det var fordi, at jeg manglet, et andreårs-fag, fra HiO IU, som het Linux, (blant annet), var det vel.
Så jeg prøvde å finne fag, sånn at jeg skulle få en norsk Bachelor IT-grad, (etter dette studieåret), da.
Og da måtte jeg ta noen fag, fra andre-året, i Sunderland, (husker jeg).
Så dette var som en slags kabal, som liksom skulle gå opp, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det eneste, som jeg husker, fra dette møtet, med Dr. Erwin.
Det var at han brukte uttrykket ‘equivalent’, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I kjelleren i Vardy-building.
Så lå det et rom, hvor man kunne få tatt kopier, (var det vel), husker jeg.
Og en av de første dagene, som jeg var, på St. Peters, så havnet jeg der, da.
Men da jeg spurte, om å få tatt enda en kopi.
(Var det vel).
Så sendte de meg bort, på en bensinstasjon, (ikke så langt unna), husker jeg.
Og da måtte jeg gå, på en sti, omringet av noen busker, husker jeg.
Og det var like varmt, som om sommeren i Norge omtrent, (vil jeg si).
Men det som ikke var så artig, ved å gå, på denne stien.
Det var at det var fløy noen svermer, med bittesmå fluer, rundt der, (som man måtte gå gjennom da), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=750970
PS.
Jeg har et tracking-cookie-program, som heter StatCounter, på bloggen, og der kan jeg se hvilke nettsteder, som sender trafikk, til johncons-blogg:
-
En av de første dagene, på universitetet.
(Den første dagen som jeg var på St. Peters Campus.Må det vel ha vært).
Så var det sånn ‘seanse’, som alle de nye studentene, måtte gjennom, (husker jeg).
En høy og tynn kar, (var han vel).
I 50-åra, kanskje.
Han ville se på karakterutskriftene mine, fra HiO IU og NHI, (husker jeg).
Og jeg husker det.
At han karen.
Han liksom baksnakket meg, på engelsk, (til en kollega, som var i det samme rommet), da.(Jeg hadde jo vært mye i England før, på språkreiser og ferier, (som jeg har skrevet om, i de tidligere Min Bok-bøkene).
Så jeg skjønte jo hva som ble sagt, da.
For å si det sånn).
Han universitets-karen liksom mistenkeliggjorde meg, da.
Og sa, (på engelsk): ‘Hvorfor vil han studere her, når han har så bra papirer?’.(Til han kollegaen, da).
Noe sånt.Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.Grunnen til at jeg begynte å studere igjen.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).
Det var jo noe jeg gjorde, i samarbeid, med fastlegen min.
Etter at jeg liksom hadde ‘møtt veggen’, i Rimi, da.
For å ha noen rolige år liksom, før jeg begynte å jobbe igjen, (i næringslivet), da.
Og jeg følte meg også dum, siden jeg ikke hadde en grad, (husker jeg).
Så det var også en av grunnene, til at jeg begynte, å studere igjen, i 2002.
At jeg ville ha en grad, da.
(Og ikke bare en cirka ti år gammel karakterutskrift, fra NHI).
Og jeg begynte jo på et Bachelor IT-program, på HiO IU, høsten 2002.
Og det programmet, det varte jo i tre år, da.
Og dette året, i Sunderland.
Det skulle liksom være, som det tredje året, av det Bachelor IT-studiet, (i Norge), da.
Det var ihvertfall sånn jeg hadde tenkt det, da jeg like etter nyttår, (var det vel), i 2004.
Leverte et søknadsskjema, til University of Sunderland.
I resepsjonen, hos HiO IU.
(I Cort Adelers gate der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg hadde ikke fått noe grad ennå, fra HiO IU, i 2004.
Men HiO IU hadde godkjent et fag, fra NHI, som het ‘algoritmer og datastrukturer’, vel.
For det hadde jeg prøvd å få til, mens jeg gikk fjerde semester, ved HiO IU.
For å liksom vise, at jeg hadde grunnlaget, for å gå det tredje året, (av dette studiet), i England, da.
For det var en veldig kronglete søkeprosess, hos HiO IU, da.
Hvor de hele tiden liksom ‘fant på’ grunner, for å nekte meg, å få Erasmus-stipend, (som var et tilleggsstipend, for utenlandsstudenter), da.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).
Og til slutt, så kom jeg jo inn, på University of Sunderland, via IEC, (som nå heter Kilroy Education).
(Som på den her tida holdt til, i Nedre Slottsgate, i Oslo.
Ved siden av McDonalds der.
Var det vel).
Så søkeprosessen, før jeg kom inn, ved University of Sunderland, den hadde vært rotete, da.
(Og dette var hundre prosent HiO IU sin feil, (mener jeg).
Siden de saboterte mot meg, (vil jeg si), når søkte, om å studere, det tredje året, (av studiet mitt), i Sunderland, da.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette møtet, på St. Peters Campus.
Det må vel ha vært i Goldman-building, (som var data-bygget, på St. Peters), vil jeg tippe på.
Det fantes også flere bygg, på St. Peters, (som var et ganske nytt campus).
‘Økonomistudie-bygget’ het Vardy-building, husker jeg.
Og det var etter firmaet Reg Vardy, (husker jeg).
Og det navnet, det hadde jeg sett før.
For det er jo de som hadde reklame, på Sunderland sine fotball-drakter, (på den her tida ihvertfall), husker jeg.
Og jeg husker at jeg spurte han høye karen, (i 50-åra).
(Han som baksnakket meg, i begynnelsen av det møtet, liksom).
Om hvordan type firma, som Reg Vardy var, da.
(Da han nevnte det, at noen av forelesningene mine, skulle foregå, i Vardy-building, da).
Og da forklarte han det, at Reg Vardy, det var et firma, som solgte biler, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På St. Peters Campus, så lå det også et media-bygg, (hvor blant annet Dörte studerte), husker jeg.
Og det var også et fjerde ‘stor-bygg’ der, som var kombinert bibliotek og kantine.
(Eller to kantiner, var det faktisk, i det bygget.
En øvre og en nedre.
Og de solgte vel varmmat, i den nedre kantina.
Og kaldmat liksom, i den øvre kantina, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker det, at jeg en gang satt sammen med Iwo, (og en eller flere av hans tyske kamerater vel), i den nederste kantina, (der hvor de serverte varmmat), da.
(Vanligvis satt jeg aleine, i den øverste kantina.
Og spiste en sandwich, eller noe sånt, da.
Men Iwo må ha dratt meg med ned, til den nederste kantina, en gang, da).
Og akkurat, mens jeg satt der, og spiste, (sammen med Iwo og dem), da.
Så ringte det på mobilen min, (husker jeg).
(Jeg hadde fortsatt min norske mobil.
For jeg hadde abonnement, (fra Nokia), da.
For det var vanskelig for nordmenn, å få ‘engelske mobiler’, med abonnement, (som jeg var vant til å ha), da.
Og det var butikksjefen, fra Meny Langhus, som ringte meg, (husker jeg).
(Den butikken som det seinere har vært i media om.
At det har blitt funnet kjøttvarer, som har gått ut på dato, på fryselageret til).
Rimi Langhus sin konkurrent-butikk, da.
Og jeg visste jo såvidt hvem han Meny Langhus-butikksjefen var.
(Fra den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus).
For han hadde vært innom Rimi Langhus en gang, (på den tida), og lånt kremfløte, (var det vel), av assisterende butikksjef Sølvi Berget, (på Rimi Langhus da), husker jeg.
For det var sånn butikkene pleide å gjøre det, (ute i Follo der liksom), forklarte hu Sølvi Berget, da.
(Selv om Rimi og Meny egentlig er konkurrenter, da).
Butikksjefen på Meny Langhus.
Han lurte på om jeg kunne anbefale David Ulriksen.
(Han som hadde sjekket den ekstra kontantkort-mobilen som jeg kjøpte meg, noen uker tidligere, (på Rimi Langhus), så nøye.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).
For David Ulriksen, han søkte seg tydeligvis bort, fra Rimi Langhus, da.
(Av en eller annen grunn).
Og man har jo ikke lov til, å si noe negativt, om medarbeiderne, i sånne samtaler.
(Og jeg ble også litt paff, (eller ihvertfall overrasket), siden jeg jo var i England.
Og liksom ikke hadde ventet, å få ‘butikksjef-telefoner’, fra Norge, da.
Og jeg fortalte også det, til han Meny Langhus-butikksjefen.
(Mener jeg å huske).
At jeg var på universitet, i England, da).
Så jeg sa bare det, at jeg kunne anbefale han David Ulriksen, da.
Selv om jeg husker det, at han David Ulriksen, ble rimelig sur, de første vaktene, som han jobba, på Rimi Langhus.
(På den tida, som jeg jobba som butikksjef der.
Noe jeg jo gjorde, fra våren 2001 til sommeren 2002).
For det eneste jeg trengte folk til, (på Rimi Langhus), på den tida, som David Ulriksen var innom, og søkte om jobb der, (som 16-17-åring).
(Våren/sommeren 2001, må vel det her ha vært.
For David Ulriksen var jo seinere med på bedriftsfotball-laget, til Rimi Langhus, mener jeg huske.
For jeg mener å huske det, at han spilte en del bedriftsfotball-kamper, på samme lag, som meg, da.
Og at han var ganske god, som forsvarsspiller, vel.
Og det var vel også muligens David Ulriksen, som spilte keeper, (for Rimi Langhus), mot Follo Taxi, (høsten 2001), mener jeg å huske.
Noe sånt).
Det var for å vaske hyller da, (husker jeg).
Så han fikk jobb der, (på Rimi Langhus), for å vaske hyller da, (husker jeg).
Men likevel så husker jeg det.
At jeg ikke var helt fornøyd, med måten, som han David Ulriksen, utførte den vaskejobben på, da.
(Det virket ihvertfall som at han egentlig ikke likte det, å vaske hyller, husker jeg.
Så det funka ikke så veldig bra da, må man vel si.
Jeg måtte ihvertfall klage litt på han David Ulriksen, (mener jeg å huske), når han dreiv, med den hyllevaskinga, da.
Siden han hadde slurva litt, (eller noe sånt), mener jeg å huske.
For når man ansetter noen, for å vaske hyller.
Da vil man jo gjerne det, at den jobben, skal bli gjort ordentlig, liksom.
Sånn at man kan se forskjell, ihvertfall.
På hvordan det var før og etter, at den personen, liksom vaska en bestemt hylle, da).
Men dette var jo mange år tidligere.
Og David Ulriksen, han ble vel etterhvert låseansvarlig der, (på Rimi Langhus), mener jeg å huske.
En gang etter at jeg slutta som butikksjef der, (på Rimi Langhus), sommeren 2002.
Men før jeg jobbet som ‘sommer-butikksjef’ der, sommeren 2004, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
