-
PS.
Bedriftsfotball-laget, til Rimi Langhus, de dro til Kristiansand, og vant en fotball-turnering der, etter at jeg slutta.
Det er mulig at det var det, som disse pengene, gikk til.
Det var assisterende butikksjef Sølvi Berget, som ga meg brevet, hvor det stod, at jeg hadde vunnet, Rimi Gullårer.
Så hu burde huske dette.
Sølvi Berget tok også opp dette, i 2002, (eller om det var 2003), og spurte om de kunne bruke de pengene.
Dette var mens jeg studerte, men jeg jobba på Rimi Langhus, på en varetelling, må det vel ha vært.
Jeg spurte distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om de pengene, (for Sølvi Berget).
Skodvin misforstod, og trodde at jeg mente at jeg ville ha pengene selv.
Men jeg skulle bare spørre Skodvin, fra Sølvi Berget, om Rimi Langhus kunne bruke de pengene.
(Jeg hadde jo tatt et opp et forbrukslån, (på cirka 60.000 vel), hos DNB Aker Brygge, like etter at jeg begynte å studere.
Så jeg trengte ikke disse 30-40.000, som var til sosiale formål, siden jeg vant Rimi Gullårer, i 2001, da.
Jeg skjønte at de pengene var ment for butikkens ansatte.
Selv om jeg kanskje ikke skjønte, hvorfor jeg som butikksjef kun fikk en Rimi metall-penn og et pent brev, fra Rimi-Hagen.
Jeg fikk ikke noe penger, som butikksjef.
Men det var vel meningen, at jeg som butikksjef, skulle være med å bruke, disse cirka 35.000 kronene, (eller hva det var), som var til hele butikken, da.
Og vanligvis, så fikk vi bare 500 kroner, per ansatt, å bruke på sosiale formål, hvert år.
Så dette året, (som var 2002, men da var jeg sykmeldt i flere måneder, på begynnelsen av året, så bruken av pengene, ble lagt på is, og gikk i glemmeboka, for jeg slutta like etter at jeg var tilbake igjen, fra sykmelding, nemlig sommeren 2002).
Så fikk butikken mye mer penger, å bruke, på sosiale ting, da.
Kanskje så mye som et par tusen kroner, per ansatt.
Noe sånt.
Men hva pengene ble brukt til, det vet jeg ikke.
Jeg ble ikke invitert, av Rimi Langhus, til å være med, å bruke dem.
Enda det var jeg som hadde vunnet dem, (som butikksjef da), for å si det sånn.
Magne Winnem er ganske god på sånne ting, tror jeg.
Så han hadde kanskje fått Anne-Katrine Skodvin, til å gi han de pengene.
(Hvis han hadde vunnet Rimi Gullårer, og så blitt sykmeldt, og sluttet like etter han kom tilbake, fra sykmelding).
Men jeg var ikke like god på paragrafer og sånn, som Magne Winnem.
Så noe sånne ‘tryllekunster’, det klarte ikke jeg å få til, da.
Og da hadde vel også butikkens ansatte blitt litt sure, tror jeg.
Men jeg fikk en brev, fra Rimi-Hagen ihvertfall, da.
Hvor det stod at jeg var en god leder, osv.
Selv om det var slitt hull, (i bretten), på det brevet, (da jeg fikk det av Sølvi Berget, som pleide å åpne posten, på Rimi Langhus), husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Brevet som jeg fikk, (fra Rimi-Hagen), da jeg vant, Rimi Gullårer, det lå igjen, på gården Løvås, da jeg flykta til England, i 2005.
Jeg fikk også en metall Rimi-penn, (i samme konvolutt, som brevet), og den ligger sammen med tingene mine, hos City Self-Storage.
Jeg leste også om at jeg vant Rimi Gullårer, på intranettet, til Rimi, (mener jeg at det var).
(Hvis det ikke var før intranett begynte.
Da står det i ukes-publikasjonen ‘Rimi-Nytt’).
Så alle som kjenner en Rimi-butikksjef, kan egentlig sjekke dette, på Rimi sitt intranett/Rimi-Nytt.
(Dette var på slutten av år 2001, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
https://www.facebook.com/groups/5368852887/
PS 3.
Irene Ottesen, (som var butikksjef på Rimi Bjørndal, på den tida, som jeg vant Rimi Gullårer).
Hu gratulerte meg, med å ha vunnet.
Og sa at det var artig, at for en gangs skyld, så var det en liten butikk, som vant gullårene.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Jeg har et tracking-cookie-program, som heter StatCounter, på bloggen, og der kan jeg se, hvilke nettsteder, som sender trafikk, til johncons-blogg:
-
http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=773314
PS.
Jeg har et tracking-cookie-program, som heter StatCounter, på bloggen, og der kan jeg se hvilke nettsteder, som sender trafikk, til johncons-blogg:
-
Rundt årtusenskiftet en gang, så dro David Hjort meg med, på en fest, hos Alex fra Rimi Sinsen, (på Ullevål), husker jeg.
Dette var etter at jeg hadde fått meg CD-brenner, til PC-en.
Og jeg hadde parabol-antenne.
Og der fikk jeg inn MTV2, (men ikke vanlig MTV).
Så jeg fikk med meg en del musikkvideoer, innen alternativ musikk, (siden jeg noen ganger hadde på MTV2, (i bakgrunnen), mens jeg chatta på nettet, for eksempel), da.
Og jeg dro med meg en CD, som jeg hadde brent noen musikkvideoer på.
(Etter å ha først sett disse musikkvideoene, på MTV2, (eller om den TV-kanalen heter M2).
Og så funnet de, på nettet.
Og så brent de, på en CD.
På en måte, sånn at de kunne sees, på enkelte DVD-spillere, da.
Blant annet en type DVD-spiller, som Rimi solgte for cirka tusen kroner, ikke så lenge etter årtusenskiftet).
For han Axel, (fra Rimi Sinsen), han hadde en DVD-spiller, da.
(Må vel David Hjort ha fortalt meg).
Som man kunne se på den musikkvideo CD-en min på.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De musikkvideoene, som jeg hadde tatt opp, på den CD-en.
Det var Cypress Hill, med sangen ‘Rock Superstar’.
Det var Basement Jaxx, med sangen ‘Where’s Your Head At’, (som David Hjort hadde hatt med, på en CD, til meg, en gang, og spilt på min DVD-spiller, vel).
Det var en sang med Marylin Manson, som var ny på den her tida.
(Det var vel sangen ‘mOBSCENE’, som var ny på den her tida, og som var litt fengende da, (syntes jeg).
Den samgen ble forresten gitt ut i 2003, så jeg, på Wikipedia nå.
Så dette var nok i 2003 da, (på begynnelsen av 2003 da, antagelig), hvis jeg skulle gjette.
Noe sånt).
Pluss noen fler sanger antagelig, som jeg ikke husker lenger nå, da.
(Men en av de, var vel muligens Fatboy Slim, med ‘Funk Soul Brother’, hvis jeg skulle tippe.
Jeg pleide ihvertfall å høre en del på den sangen, på den her tida, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens vi så på de musikkvideoene, oppe hos Alex, fra Rimi Sinsen.
Så begynte plutselig han ‘Rimi Bjørndal-jobbsøkeren’, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), å prate, om Marilyn Manson, da.
Han mente at Marilyn Manson, var pervers.
For Marilyn Manson hadde operert bort to ribbein, sånn at han kunne suge seg selv, (eller noe lignende), var det vel, at han ‘Rimi Bjørndal-jobbsøkeren’ sa, da.
Det er mulig at det stemte.
Men det var ikke derfor, at jeg hadde brent, den sangen.
Men det var fordi at jeg hadde hørt den sangen, på M2, mens jeg chatta, på nettet, da.
Og så hadde jeg lagt merke til den sangen, fordi at den hadde et fengende refreng, da.
(Den delen når de ‘sparke-damene’ synger, osv.
Noe sånt).
Men jeg hadde ikke sett så nøye, på den musikkvideoen, tror jeg.
Jeg syntes vel bare at sangen var bra nok, til å ha med, som en av mange sanger, på den CD-en, da.
Og jeg tok vel opp musikkvideoene, (istedet for bare mp3-ene), fordi at jeg var litt fascinert, av mulighetene, som den da fortsatt ganske nye bredbånd-internett-teknologien, bragte med seg.
Som gjorde at det gikk an, å laste ned musikkvideoer, fra nettet.
Og så brenne disse musikkvideoene, på en CD eller DVD, da.
Og så spille den CD-en, på for eksempel en DVD-spiller, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo begynt å lasta ned musikkvideoer, fra vanlig internett, noen år før det her.
Men da var det mer sånn, at man bare fant en musikkvideo, som gikk an å laste ned, liksom.
(Og lastet ned den, da).
Uten å bry seg så mye, om hvilken sang dette var, liksom.
Og en av de første sangene, som jeg fant, på nettet, som musikkvideo.
Det var ‘Wicked Games’, med Chris Isaak.
Og en gang, som Magne Winnem var på besøk hos meg, like før årtusenskiftet, vel.
Så ville han at jeg skulle brenne den musikkvideoen for han, (husker jeg).
For han jobbet på den tiden, som foreleser, ved IT-Akademiet.
Og han ønsket da, å spille den musikkvideoen, for en klasse, i en forelesningssal, på IT-Akademiet.
For å vise studentene der mulighetene, som den internett-teknologien bragte med seg, da.
For kvaliteten på disse musikkvideoene, den var rimelig bra, da.
Selv om de nok var litt komprimert.
Mpeg het vel et av de formatene, som var mest vanlig, på denne tiden, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=773159
PS.
Ole gikk litt for fort fram, synes jeg.
Vi satt ved siden av hverandre, i klassen.
Men på Torstrand skole, (i Larvik).
Hvor jeg gikk, før dette.
(Jeg bytta skole i oktober.
Midt i skoleåret, liksom).
Så satt elevene på rekke og rad, ved hver sin pult, med mellomrom mellom.
Mens på Berger skole, så stod pultene ved siden av hverande, hulter til bulter.
Og Ole lurte også på om jeg hadde spilt mye fotball, (i Larvik).
Og prøvde å finne ut hvor god jeg var i fotball, i friminuttene, (mens gutta i vår klasse, (var det vel, for det meste), spilte fotball, på asfaltbanen, (der en forbrenningsovn stod, som man kunne brenne seg på), på Berger skole.
Og Ole dro med Hege Rønjom og meg, for å selge lodd, (for Berger skole), i Svelvik.
(Ikke i Svelvik sentrum, (der bestemora til Gry Stenberg bodde liksom), men på Ebbestad, (var det vel), overfor sentrum).
Og dette var lodd som vel egentlig bare skulle selges, på Berger.
Men jeg ble med på loddselginga i Svelvik.
For det syntes jeg at hørtes litt morsomt ut.
(Siden Berger jo var et litt mindre sted enn Larvik, hvor jeg hadde bodd).
Men jeg flytta pulten min vekk fra pulten til Ole.
Etter en dag eller to.
(Husker jeg).
For jeg ville ikke være som ‘slaven’ til Ole, liksom.
(Som jo hadde bodd på Berger, i ‘alle år’.
Og som nok var litt mer ‘varm i trøya’ der, på skolen, osv.
Selv om jeg også var litt ‘varm i trøya’ der.
Og kjente folk som Geir Arne Jørgensen, Aina Svendsen, Christer Sandum og Erland Borgen.
Fra feriebesøk hos faren min, mens jeg bodde hos mora mi, i årene før 1979.
Jeg hadde vel ikke prata med Aina Svendsen.
Men jeg husker at hu gikk rundt, som en gaupe, (eller noe lignende), i Hellinga, (ved parkeringsplassen/postkassene der, var det vel).
Mens jeg var på ferie-besøk, hos faren min i Hellinga, midt på 70-tallet cirka, må det vel ha vært.
Det var vanskelig å glemme Aina, siden hun var pen, (eller om man skal si vakker/yndig), og hadde så pent, lyst hår, da).
Jeg ville liksom være selvstendig, da.
Jeg hadde jo lovet lillesøstera mi i Larvik.
(Nemlig Pia).
Å sende henne en tyggispakke hver dag.
(Siden jeg syntes synd på henne, som måtte fortsette å bo hos mora vår.
Som vi nesten aldri fikk noe godteri av).
Så jeg kunne ikke bare gjøre sånne ting som Ole sa, for eksempel.
Jeg ville ha kontroll over min egen fritid, da.
Og bestemor Ågot sitt hus.
(Hvor jeg spiste middag, hver dag, etter skolen).
Det var jo pauserom for Strømm Trevare.
(Så min farfar satt der i pauser og etter jobben.
Og min onkel Håkon satt der i pauser).
Og det var også et sted, som onkel Runar, og hans kone og tre unger, dro til, på helgebesøk, en gang i måneden cirka.
Og jeg dro også på helgebesøk, en gang i måneden cirka, til mora mi, i Larvik.
Og jeg hadde en yngre fetter, på Nedre, nemlig Tommy.
Og jeg ble kjent med hans kamerater vel.
Som var eldre enn Tommy, men yngre enn meg.
Nemlig Stefan og Daniel og muligens Jørn.
Noe sånt.
Så jeg var ikke ensom, (de første månedene, mens jeg bodde, hos faren min), selv om jeg ikke ville være bestekamerat med Ole, (som jeg syntes at var litt slitsom, og gikk litt for raskt fram, liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg hadde også en par år yngre fetter, som het Ove Christian.
(Onkel Runar sin eldste sønn.
Og de var ganske ofte på helgebesøk, hos farmora mi.
Og da pleide jeg å henge en del sammen, med Ove og søstera hans Heidi, da).
Så det ble kanskje litt rart, å ha en kamerat, som het Ole Christian.
Når jeg hadde en fetter, som het Ove Christian, (mener jeg).
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer om dette:
-
En gang, et par år før årtusenskiftet, (må det vel ha vært).
Så dro David Hjort, (og noen av kameratene hans), meg med på Valentinos, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det som var rart, (husker jeg).
Det var at ihvertfall en av dørvaktene der, (på Valentinos), var fra Bjørndal.
Dette var en innvandrer-ungdom, som var litt mørk i huden, (husker jeg).
Så han var vel fra midt-Østen, (eller noe sånt), tror jeg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg advarte mot han Valentinos-dørvakten, og en neger vel, (muligens han som het Muhammed og som seinere sa at han hadde blitt skutt i beinet, på den tida jeg jobba der, som låseansvarlig, fra 2002 til 2003), på et personalmøte, på Rimi Bjørndal, (på den tida jeg jobba der, som assisterende butikksjef, fra 1996 til 1998).
(Siden disse to hadde stjålet.
Eller hadde gjort noe annet, som gjorde at de ikke lenger fikk lov til å handle, på Rimi Bjørndal, da).
Og da sa jeg, (på det personalmøtet), at han ene var fra Afrika og at han andre var fra Asia, (husker jeg).
Men da mente Vanja Bergersen, (som var adoptert fra Korea vel), at han Valentinos-dørvakten ikke var fra Asia, da.
Men det er forskjell på Midt-Østen og Det Fjerne Østen, (som vel Vanja Bergersen er fra), mener jeg.
(Selv om jeg ikke sa det, på dette personalmøtet.
Jeg ble bare litt paff, vel.
(Da hu Vanja Bergersen protesterte, mener jeg).
For jeg visste ikke hvordan jeg skulle forklare det om Midt-Østen og Det Fjerne Østen (på den her tida), da).
Men Midt-Østen ligger jo også i Asia, liksom.
Mener jeg å huske, (fra geografi-timene osv.), ihvertfall.
Selv om det kanskje hadde vært riktigere, å gitt han Valentinos-dørvakten signalementet ‘orientalsk’, ‘østlig’ eller ‘mongolsk’, (eller noe lignende).
Det er mulig.
Men jeg var ikke så vant til å gi signalement, (på mørkhudede), da.
Så jeg sa bare: ‘En fra Afrika og en fra Asia’, da.
(Noe sånt).
Jeg kunne jo ha sagt at det var en neger og en svarting, for eksempel.
Men jeg prøvde vel kanskje å være litt politisk korrekt, (eller hva man skal kalle det), da.
(Noe sånt).
For jeg hadde jo også en søster, (nemlig Pia).
Som hadde sagt til meg det, mens vi bodde på Ungbo, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
At negre ikke likte å bli kalt negre.
Men at de ville bli kalt ‘afrikanere’, da.
Så det var kanskje derfor at jeg sa ‘en fra Afrika’, og ikke ‘en neger’, da.
(Som kanskje var vanligere å si, på den her tida).
Og når jeg først sa ‘en fra Afrika’, om negeren.
Så ble det vel bare til det, at jeg også sa ‘en fra Asia’, om han østlige, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, da jeg prøvde å få han Valentinos-dørvakten, til å gå ut av butikken, (må det vel ha vært).
(Siden han var ‘bannlyst’, fra å handle der, da).
Så ble det mer eller mindre slåsskamp, mellom han Valentinos-dørvakten og meg.
(Like ved der fruktdisken var, på Rimi Bjørndal, på den her tida).
For han Valentinos-dørvakten fløy på meg, og reiv i Rimi-skjorta mi, (eller noe lignende), sånn at den gikk ut av buksa, (husker jeg).
(Sånn at jeg liksom måtte trykke skjorta ned i buksa igjen da, husker jeg).
Dette var vel rundt 1997 en gang, tror jeg.
Og jeg måtte ringe politiet, (husker jeg), for han Valentinos-dørvakten.
(Som var der sammen med noen kamerater, vel).
Han nekta å gå ut av butikken, da.
(Sånn som jeg husker det nå, ihvertfall).
Men politiet brukte lang tid, på å komme seg til butikken, fra politistasjonen, på Manglerud.
(Det tar egentlig bare cirka ti minutter, å kjøre, fra Manglerud til Bjørndal.
Og det tar sikkert enda kortere tid, med politisirener.
Men disse politifolka, de brukte kanskje en time, (eller noe lignende), på å komme seg til Bjørndal, da.
Så når de dukka opp, så var situasjonen liksom normalisert.
Disse innvandrerne hadde gått ut av butikken, for lenge sida.
Og jeg hadde fortsatt på den vanlige jobbinga, da.
Og jeg hadde vel ikke så lyst til å kaste bort mer tid, på dette.
Så jeg så bare til politiet, at de bare kunne glemme det, da.
(Noe sånt).
Siden at disse ungdommene jo hadde forlatt butikken.
Og siden at jeg kanskje hadde vært litt brysk mot dem.
Når jeg skulle hive dem ut.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det må vel ha vært assisterende butikksjef Irene Ottesen, som hadde fortalt meg det, at disse to kara, (han afrikaneren og han Valentinos-dørvakten), var bannlyst, da.
(Noe sånt).
Men det ble til at det var jeg, som informerte de andre ansatte om dette, (at disse to nevnte utlendingene var bannlyst), på det nevnte personalmøtet, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fra inne på Valentinos der.
(Denne kvelden).
Så husker jeg det.
At David Hjort sin kamerat Bjørn Erik.
(Han som jobba på Elkjøp Storo.
Ihvertfall ifølge David Hjort).
Han begynte å ‘bable’ om det.
(Av en eller annen grunn).
At det var greit å sjekke opp søtten år gamle damer.
Hvis det bare var for å ha sex med dem.
(Noe sånt).
Uten at jeg vet hvorfor han begynte å bable, om det her.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
