Det var også sånn, at mens jeg jobba, på Rimi Langhus.

(Dette må vel ha vært etter at jeg begynte å jobbe der for andre gang, (som låseansvarlig), våren 2003).

At jeg noen ganger satt på med Trond Berget, (fra Rimi Langhus), bort til Vevelstad jernbanestasjon, etter jobben.

(Noe sånt).

Og det var vel fordi jeg ikke ville være uhøflig, når Trond Berget spurte om jeg skulle sitte på, (tror jeg).

For å gå i fem minutter, det har vel sjelden vært noe jeg har sett på som et stort problem, (for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det som var spesielt, med bilen, til Trond Berget.

(Husker jeg at han viste meg.

En gang, da jeg gikk ut av bilen hans, ved Vevelstad togstasjon, da).

Det var at Trond Berget hadde fylt opp hele bagasjerommet, i bilen sin, med en svær subwoofer, til bilstereoen da, (husker jeg).

(Og han hadde vel muligens også et ekstra bilbatteri der, til stereoanlegget.

Noe sånt).

Så man kan kanskje si det da, at Trond Berget var en slags sjefs-råner, (eller noe sånt), da.

(Eller at han var ‘über-harry’).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Trond Berget, han hadde vel forresten fått støpt noe slags innlegg, i hardplast, (eller om materialet kan ha vært aluminium), til å sette inn i bagasjerommet, (på bilen sin), da.

Et slags hardplast-innlegg, som hadde rom, til subwooferen, (til bilstereoanlegget hans), blant annet, da.

(Hvis jeg skjønte det riktig).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Trond Berget, han slutta å jobbe, på Rimi Langhus, rundt sommeren 2003, (eller noe sånt), vel.

Og sommeren 2004, (var det vel antagelig).

Så var Trond Berget innom Rimi Langhus, (som kunde), husker jeg.

Og dette var mens jeg rydda, i melkedisken, fra utsida, (altså fra den sida av melkedisken, som kundene tok melka fra), da.

Og da Trond Berget så at det var jeg, som dreiv og ‘surra’, i melkedisken, (på Rimi Langhus), der.

Så viste han meg en ‘keltisk bånd’-tatovering, (tror jeg at det var), som han hadde fått seg, på overarmen sin.

Og så sa han at det var ‘tribal’, (husker jeg).

Og så gikk han videre, (for å handle), da.

Men hva Trond Berget prøvde å forklare for meg, ved å vise meg, den her keltisk bånd-tatoveringen sin.

Det veit jeg ikke.

Kanskje han prøvde å forklare at han var kelter?

Kelterne var vel de som bodde i England, før anglerne, sakserne og jydene, tok over der.

Kelterne er vel de rødhårede, hvis jeg har forstått det riktig.

Selv om Trond Berget hadde lyst hår, (mener jeg å huske), da.

Så Trond Berget drømte kanskje om å få seg rødt hår, da.

Det er mulig.

(Hva vet jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg begynte å jobbe, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, sommeren 2002.

Så hadde jeg ikke garderobeskap, (mener jeg å huske).

Men etterhvert, så fikk jeg garderobeskap.

(Etter at butikksjef Irene Ottesen slutta, en gang i 2003, vel).

Og da, så var jeg ikke vant til, å ha garderobeskap der.

(Ihvertfall ikke et garderobeskap med lås).

Noe sånt.

Så jeg glemte nøkla mine, i garderobeskap-døra, et par ganger, på lørdagene, da.

For det var så masete, på Rimi Bjørndal, etter stengetid, (på lørdagene).

For alt gikk i et veldig raskt tempo, da.

(Og jeg som hadde ledervakta.

Jeg hadde veldig mye å tenke på, da.

Hvis jeg husker det riktig).

Så når det ble en ny ting å huske.

(Nemlig å ta ut nøklene, av garderobeskapet, før jeg dro hjem).

Så ble det en ting for mye, da.

(Noe sånt).

Så det var nok for mye stress, på Rimi Bjørndal, vil jeg si.

(Under han butikksjef Johan, da).

Og jeg måtte jo da dra opp til Rimi Bjørndal igjen, med bussen.

Og ringte vaktselskapet og forklare det, at jeg måtte låse meg inn der.

For å hente nøkla mine, da.

Og vaktselskapet ringte vel også en gang til butikksjef Johan, (mener jeg å huske).

(Og da måtte vel jeg forklare hva som hadde hendt, (over telefonen), til butikksjef Johan, da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

(Noe jeg jo jobbet som fra høsten 1998 til høsten 2000).

Så ansatte jeg en gang ei ung dame om het Leyla, (fra Skullerud), husker jeg.

Og hu sa det, (husker jeg), at hu var vant til å bli kalt Laila, på skolen.

Så det var liksom det samme for henne, om man kalte henne Leyla eller Laila da, (husker jeg at hu sa).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som hu Leyla dukka opp, på jobben.

Så var også distriktsjef Jan Graarud og regionsjef Jon Bekkevoll, i butikken, (husker jeg).

Og jeg mener at jeg overhørte det, at Jon Bekkevoll da sa til Jan Graarud, (om meg), noe lignende av:

‘Det er ikke noe rart at han liker å jobbe seinvakter, når han jobber sammen med så pene damer’.

Noe sånt.

Så Jon Bekkevoll tenkte visst bare på damer, (og sånn), da.

Mens jeg tenkte mest på hva som var bra for butikken liksom, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Som ny butikksjef, så prøvde jeg liksom å komme litt på ‘godfoten’, med de ansatte, da.

(Jeg prøvde å få de til å bli mer fornøyde, liksom.

Sånn at de ikke skulle bli ilojale, (eller hvordan man skal forklare det), da).

Så jeg pleide ganske ofte, å la medarbeiderne sitte på hjem, etter jobben.

(På den tida som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter).

Og ihvertfall en gang, så kjørte jeg hu Leyla, (og venninna Warzan, som også jobba på Rimi Lambertseter), til Skullerud, (der hu Leyla vel bodde), mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.