Da jeg begynte som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, høsten 2002.
Så hadde forresten ei kunde-dame, som het Kristin, begynt å jobbe der, (mener jeg å huske).
Og ikke nok med det.
Hu Kristin, (som var ei ganske røslig dame, må man vel si), hu hadde også funnet meg på Blink, (husker jeg).
(Selv om jeg vel ikke brukte mitt virkelige navn, på blink.
Jeg brukte vel bare nicket mitt, (johncons), mener jeg å huske.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten sånn, at da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, (fra 1996 til 1998).
At hu ‘røslig-Kristin’, (som på den her tida, ikke ennå hadde begynt å jobbe, på Rimi Bjørndal).
Hu røslig-Kristin, hu pleide å lage litt ‘rabalder’, (som kunde), mener jeg å huske.
(Hu skreik vel litt, (og sånn), var det vel).
Når hu skulle i tippinga, da.
(Noe sånt).
For jeg hadde tippenøkkelen i lomma, mens jeg jobba, med å legge opp kjølevarer, et annet sted, i butikken.
(Noe sånt).
Og det tålte ikke hu Kristin, da.
At jeg liksom måtte gå fra A til B, for å ta tippinga, da.
(Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).
Hu Kristin ville kanskje at vi skulle hatt en person stående i tippinga, hele tida.
(Hva vet jeg).
Jeg vet ikke helt hvordan dette var, (for å være ærlig).
For hu Kristin, hu prata, (eller skravla), med kassadamene, da.
Men hu skreik for det meste bare, til meg, da.
Så jeg klarte ikke helt å skjønne hva hu kunde-Kristin mente, da.
(For å si det sånn).
Men de andre som jobba, i den butikken.
De ble på fornavn, med hu kunde-Kristin etterhvert, da.
(Hu kunde-Kristin var kanskje husmor, (eller noe sånt), og kjeda seg litt hjemme, da.
Hva vet jeg).
Og jeg var jo heller ikke butikksjef, i den butikken.
(Det var det jo Kristian Kvehaugen som var).
Så jeg fikk helt oversikten over hva som var problemet, med hu kunde/røslig-Kristin, da.
(Altså, hva som var årsaken til at hu liksom skreik så mye da, mener jeg).
Men det er mulig at butikksjef Kristian Kvehaugen fikk med seg hva som var problemet.
(Hva vet jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten sånn.
At jeg hadde lagt merke til ‘røslig-Kristin’ sitt bilde, på Blink, før jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal igjen, (høsten 2002).
Men jeg hadde ikke skjønt det, at det profil-bildet, tilhørte hu røslig-Kristin, da.
Før røslig-Kristin fortalte meg dette.
Mens vi begge var på jobb en gang.
(Like etter at jeg begynte på Rimi Bjørndal igjen, høsten 2002.
Må det vel ha vært).
Da skjønte jeg med en gang det, hvem hu røslig-Kristin var, (på Blink), da.
Men dette hadde ikke gått opp for meg, (at den profilen som ble visst, i et lite vindu på Blink vel, var ei jeg visste hvem var, fra før, da).
Dette gikk opp for meg, akkurat da hu røslig-Kristin begynte å ‘bable’ til meg, i butikken, om at hu hadde funnet meg på Blink, (eller noe sånt), da.
(Noe sånt).
Og da ble jeg litt paff, (husker jeg).
(Da hu røslig-Kristin, fortalte meg det her, på jobben.
Like etter at jeg hadde begynt, på Rimi Bjørndal, igjen.
Om at hu hadde funnet meg, på Blink, da).
For jeg syntes at det ble nesten som noe slags spionering, eller noe sånt da, (husker jeg).
Jeg lurte ihvertfall på hvordan hu røslig-Kristin, kunne vite hvem jeg var, på Blink, da.
For å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var heller ikke sånn, at jeg kontakta røslig-Kristin på Blink.
Hverken før eller etter at hu fortalte meg det, (på jobben, på Rimi Bjørndal), at hu hadde funnet profilen min, på Blink.
For jeg syntes ikke at det bildet hennes så noe fint ut, da.
Så derfor kontaktet jeg ikke henne, før jeg visste hvem hu var, da.
Og jeg ønsket ikke å blande jobb og fritid for mye.
Så derfor kontakta jeg ikke røslig-Kristin, på Blink, etter at jeg fikk vite det, at det var hennes profil, som jeg kunne se, på siden min, på Blink.
(Og jeg syntes også det, at hu røslig-Kristin, var litt vel kraftig, da.
Og hu hadde jo skriki så fælt til meg, i tippinga.
Noen år før det her.
(Som kunde, på Rimi Bjørndal).
Så jeg likte ikke hu røslig-Kristin, på noen måte da, må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
