-
-
PS.
Jeg kan se hvilke nettsteder som sender trafikk til bloggen, på StatCounter:
-
-
Glenn Hesler, han bodde jo i samme bofelleskap, (på Ungbo), som søstera mi Pia og meg, på midten av 90-tallet.
Og Glenn Hesler var veldig opptatt av enkelte fotballspillere og hadde ‘egne’ navn på disse, husker jeg.
Han kalte Jan Åge Fjørtoft, for ‘Fjøra’, husker jeg.
Og fra rundt årtusen-skiftet, så husker jeg det, at Glenn Hesler kalte fotballspilleren Jan Derek Sørensen, for ‘Duste-Derek’.
Men hvor Glenn Hesler fikk disse kallenavnene sine, på fotballspillere fra.
Og hvorfor han var så hatsk mot dem.
Det veit jeg ikke.
Eller, Glenn Hesler hadde jo et kredittkort, fra Lillestrøm fotballklubb.
Så han var vel en del på LSK-kamper, tror jeg.
Men det var aldri jeg.
For jeg holdt jo ikke med Lillestrøm.
Så det var ikke sånn at jeg ble med Glenn Hesler og så på LSK-kamper.
Og det var heller ikke sånn at Glenn Hesler ble med meg, og så på Vålerenga-kamper, under de periodene, som jeg jobba, som tippeansvarlig, i Rimi.
Og hadde kommisjonærkort, da.
(For når man har et sånt kommisjonærkort, så kan man få to gratisbilletter, til alle tippeliga-kampene, i Norge, da).
Men Glenn Hesler dro vel ikke på så mange LSK-fotballkamper, tror jeg.
(Uten at jeg husker det helt nøyaktig).
Men det kan kanskje ha vært sånn.
At Glenn Hesler og onkelen hans, prata mye om fotball.
Når de jobbet sammen, i blikkenslagerfirmaet, som onkelen hans arvet etter Glenn Hesler sin bestefar, (som døde i en fall-ulykke), vel.
Det er mulig at onkelen til Glenn Hesler.
(Altså han onkelen som eier blikkenslagerfirmaet, (Hesler og sønn AS), som Glenn Hesler også jobber i).
Er en slags fanatisk fotballsupporter, da.
Hvem vet.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Glenn Hesler var mye mer opptatt av norsk fotball, enn meg.
Jeg holdt med Vålerenga.
Men det var liksom ikke på samme måten som Glenn Hesler og ‘Tom-gjengen’ holdt med Lillestrøm.
Glenn Hesler var hatsk, mot enkelte fotballspillere, som spilte, på rival-lagene, til Lillestrøm.
Og han hadde LSK-kredittkort.
Og Tom-gjengen trykte til og med opp egne LSK t-skjorter, etter at LSK slo Vålerenga.
Så Glenn Hesler og Tom-gjengen, de var fanatiske LSK-supportere da, (må man vel si).
Men jeg var ikke en fanatisk Vålerenga-supporter.
Jeg var ikke med i Klanen, eller noe sånt.
(For å si det sånn).
Og jeg tok ikke norsk fotball så nøye, egentlig.
Jeg var jo fra Larvik og Berger.
Og ingen av disse stedene hadde topplag, i norsk fotball, på den tida, som jeg bodde der.
Men jeg holdt jo med Everton.
Men det var ikke sånn at jeg gikk rundt i Everton-drakt, liksom.
Men jeg samla på Everton-fotballkort, da jeg var sju-åtte år, liksom.
Det var mer den stilen der.
Så jeg var vel ikke noe fanatisk Everton-supporter, vil jeg si.
(Ihvertfall ikke på den her tida).
Selv om jeg fulgte med på kampene.
(Men det var kanskje på grunn av at jeg kjeda meg, da).
Men hvis jeg hadde vokst opp på Romerike, så hadde jeg sikkert holdt med Lillestrøm, jeg og.
For å si det sånn.
Men jeg var jo vokst opp i Vestfold, hvor folk kanskje hadde et litt mer tilbakelent forhold, til fotball, da.
(Ihvertfall på Bergeråsen).
Så denne fotball-fanatismen.
Til Glenn Hesler og Tom-gjengen.
(En fanatisme som man vel også finner hos for eksempel Vålerenga-klanen, må man vel si).
Den var litt fremmed, for meg, da.
Må jeg innrømme.
Så når jeg var med Glenn Hesler og spilte fotball, med Tom-gjengen.
Så var jeg en outsider liksom, da.
Siden jeg var fra Vestfold og ikke fra Romerike, da.
Og når man er fra Vestfold, så tar man det ikke så nøye, om man holder med Vålerenga eller Lillestrøm.
(For å si det sånn).
Men når man så flytter inn til Oslo.
Og blir kjent med folk fra Romerike.
(Siden tremenningen min Øystein Andersen, er fra Lørenskog).
Så blir dette Vålerenga/Lillestrøm-greiene liksom blåst opp, da.
(Iforhold til hvordan det var, da jeg bodde, på Bergeråsen, ihvertfall).
Så dette med denne fotball-fanatismen syntes jeg at ble litt spesielt.
For jeg vet ikke om Tom-gjengen liksom skjønte hvordan det var, å vokse opp i Vestfold.
(På ganske lang avstand, fra både Vålerenga og Lillestrøm, liksom).
Tom-gjengen trodde kanskje at jeg var en like fanatisk Vålerenga-fan, som de selv, var Lillestrøm-fans.
Fordi jeg liksom holdt mer med Vålerenga enn med Lillestrøm, da.
Men sånt er ganske tilfeldig.
Og ikke så høytidelig.
Når man vokser opp i Vestfold, liksom.
(Vil jeg si, ihvertfall).
Men jeg er ikke sikker på om Tom-gjengen forstod dette, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
At en gang, som jeg gikk en ‘rar’ vei hjem, fra Rimi Langhus, (sommeren 2004).
(Det vil si at jeg gikk av toget på enten Nasjonalteateret eller Skøyen stasjon).
Så skjedde det noe rart, mens jeg gikk, mellom Frogner og Bislett, (husker jeg).
Jeg kunne se det, at en eller annen kar, pekte med et slags ‘lasersikte-lys’, fra en terrasse, som jeg gikk forbi, på veien, da.
(En fredagskveld var vel det her, tror jeg).
Midt på beste vestkant.
Så det var litt spesielt, husker jeg.
Men det var vel bare en slags ‘laser-penn’, som man kan peke med, antagelig.
(Sånn at det ser ut som en laserstråle, fra et laser-sikte, da).
Noe sånt.
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
At en gang, under ‘#blablabla-tida’.
(Som varte fra 1998 til 2004, vel).
Noe sånt.
(Dette her var vel rundt årtusenskiftet, vil jeg tippe på).
Så spurte jeg hu Zera, (altså Linda Wold, fra Halden), på #blablabla.
Om hu ville at jeg skulle sende henne en ny Madonna-mp3, som jeg hadde lasta ned.
(Noe sånt).
Men da sa hu Zera det, at hu ville ikke ha den mp3-en.
For hu Madonna var jo ei ‘gammal kjærring’, (som hu sa).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Noen få dager før jeg flytta til England.
Så var det noen som ringte meg, (på mobilen min), fra et Drammens-telefonnummer, husker jeg.
Og jeg regna med at det var faren min.
Selv om det ikke var ofte, at han ringte meg.
Og jeg kjente ikke igjen nummeret.
Så jeg ringte opplysninga, og fikk opplyst det, at det var Drammen tingrett, som hadde ringt meg.
(Av en eller annen grunn).
Og da gjorde jeg ingenting, husker jeg.
For jeg tenkte at det var kanskje faren min, som hadde ringt meg fra tingretten, (eller noe sånt), da.
Og jeg ville ikke at noe skulle stoppe meg, fra å flytte til England, da.
Så jeg ringte ikke tilbake, da jeg fikk denne ‘rare’ oppringingen, (må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En av grunnene til at jeg syntes det, at denne oppringingen, var så rar.Det var det, at det ‘aldri’ var noen som ringte meg, (på mobilen min), fra Drammen.
Drammen var liksom et sted, som jeg var en gang i året.(Og knapt nok det).
Jeg prøvde å kutte ut min fars familie, etter problemene, under oppveksten.
Så jeg hadde liksom ikke noe annet hjem, (de drøye åtte årene jeg bodde på St. Hanshaugen), enn Rimi-leiligheten min, da.
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at de nordlending-jentene, som bodde i leiligheten ved siden av meg, (i Rimi-bygget).
(Nemlig de som bodde i leilighet 304, var det vel.
En leilighet som muligens var litt større, enn de andre leilighetene, i tredje etasje, i Rimi-bygget.
Mener jeg at Magne Winnem muligens sa en gang, ihvertfall.Men jeg har aldri vært inne i den leiligheten.
(Såvidt jeg kan huske, ihvertfall).
Selv om min fetter Ove en gang hoppa over fra min terrasse, og gikk inn i den leiligheten.
Men Ove er ikke så lett å prate med, synes jeg.
Han er litt brå og ‘uhøvla’ noen ganger, (som sin far), vel.
Så å spørre Ove om leilighet 304, (som negerdama Sophia da bodde i), var større, enn min leilighet.
Det vet jeg ikke om hadde hatt noen hensikt.
Jeg hadde nok bare fått et slags degenerert ‘Follo-svar’ tilbake, tror jeg.
Noe sånt).Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Disse nordlending-damene.
(Eller om det bare var hu assistent-dama fra Rimi Ringen som bodde der).
De flytta ut, noen måneder før jeg flytta, til Sunderland.
Og jeg mener å huske at jeg overhørte det.
At disse damene prata om det, (seg imellom).
At de måtte flytte, siden at jeg, (tror jeg at det må ha vært), var forfulgt, av ‘mafian’.
Noe sånt.(Hvis jeg hørte riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten sånn, at etter at jeg overhørte det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i desember 2003.Så begynte jeg å ha det mye mer stille, i leiligheten min, enn før jeg overhørte dette.
For jeg pleide ofte å ha på TV-en ganske høyt.
(Etter at jeg fikk meg den nye stereo-TV-en i år 2000, ihvertfall).
Men etter at jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.
Så ville jeg ha fred, for å tenke klart, liksom.
Så da skrudde jeg ned lyden, på TV-en, da.
Så de nabojentene, i leilighet 304, de har nok antagelig merka det, at noe var galt, da.
(Det mener jeg å huske, at jeg overhørte, at de prata om også.
Noen måneder før de flytta ut.
Noe sånt).
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at jeg jo fikk meg en ny frisyre, (hvor håret liksom gikk mer nedover, istedet for til sida, som jeg jo hadde hatt det, siden begynnelsen av 90-tallet, vel), etter at jeg begynte å studere igjen, i år 2002.
Dette var det en frisør på Oslo City, (eller om det var en frisør på Arkaden-senteret like ved), som forandra, (husker jeg).
(Uten å spørre, egentlig).
Men jeg skulle jo begynne å studere.
Så jeg tenkte vel at jeg liksom kunne ha en litt kulere frisyre, da.
Men etterhvert, så ble jeg litt lei av, å betale 400-500 kroner, for å klippe meg, som frisøren på Oslo City, skulle ha, da.
Så jeg begynte å klippe meg, noen ganger, hos en frisør, som lå på skrått over gata, for der jeg bodde, i Waldemar Thranes gate.
Det var ei innvandrer-dame, i 40-50-åra, som klipte meg der, (husker jeg).
Og hu skulle ha mindre enn halvparten, enn hva frisørene på Oslo City osv., skulle ha betalt, da.
Men en gang, som jeg klipte meg, hos hu innvandrerdama, i Waldemar Thranes gate.
Så spurte hu meg, om: ‘Er du Erik?’, (husker jeg).
Og det var kanskje fordi at jeg hadde fått skada trynet og at det var kjent, da.
Hva vet jeg.
Jeg fikk ihvertfall litt sjokk, (husker jeg).
(Siden hu frisørdama visste navnet mitt, da).
Så jeg slutta å klippe meg der, da.
(Og ikke så lenge etter, så flytta jeg til England, da).
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.Vi får se.
