johncons-blogg

En annen ting, som var et problem, når jeg skulle flytte, til Sunderland.

Det var den Jackie Chan DVD-en, til Khaldoon, (fra Rimi Bjørndal).

(Den DVD-en som jeg egentlig ikke hadde hatt lyst til å låne.

Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Jeg lurte på om jeg skulle dra til den 7-Eleven-butikken, som Khaldoon jobba i, (på Grønland), med DVD-en.

Men jeg bestemte meg for å ikke ta noen unødvendige sjanser, da.

For kunne jeg stole på Khaldoon, liksom?

(Etter at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, da).

Så den DVD-en, (eller om det var en VHS-kassett), den ligger sammen med de andre tingene mine, (hos City Self-Storage), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde også to boder, i Rimi-bygget.

(En i kjelleren og en på loftet).

Og jeg mener å huske at jeg rydda disse bodene, før jeg flytta.

Ihvertfall så var jeg og så gjennom de, for å se om det var noe jeg skulle ta vare på, av tingene, som jeg hadde, i disse bodene da, (husker jeg).

Og jeg fant den grå ranselen min, (fra det siste året på videregående og som jeg også brukte mens jeg studerte ved NHI vel), i boden på loftet.

(Og oppi den ranselen, så lå vel kryssordprogrammet mitt, (og andre dataprogrammer, som jeg hadde lagd, i sin tid), mener jeg å huske).

Og jeg fant også den 20 tommers Mitsubishi TV-en, som jeg hadde kjøpt, på Spaceworld i Drammen, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

(For jeg fikk stipend, (fra Lånekassa), var det vel.

Etter at Kjetil Holshagen, (var det vel), hadde rådet meg til å søke om det, da).

Og den Mitsubishi TV-en, den var sånn, at mange av knappene på den, ikke virket ordentlig, vel.

Sånn at når man hadde sett en stund, på en kanal, så hoppet knappen ut igjen, og man fikk bare se noe slags snø, (eller hva man skal kalle det), på skjermen, da.

(For den TV-en, den fulgte det vel ikke fjernkontroll med, da den var ny).

Men den TV-en, den kjøpte jeg vel, på midten av 80-tallet.

Så den var jo nesten 20 år gammel, i 2004.

Og den TV-en, den hadde jeg jo hatt, mens jeg bodde, på Bergeråsen, også.

Så jeg bestemte meg for det.

(Av en eller annen grunn).

Å ta vare på den TV-en, da.

For den TV-en, den var vel ikke verdt noe.

Så jeg tenkte vel ikke på det, å prøve å selge den TV-en, til han brukthandelen, som blant annet kjøpte min ganske nye 28 tommers Grundig stereo-TV.

(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

En TV som jeg hadde kjøpt for cirka 4000 kroner vel, (på Elkjøp på Carl Berner), mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

(Noe jeg jo jobba som, fra høsten 1998 til høsten år 2000).

Så jeg bestemte meg for det, å ta vare på, den Mitsubishi TV-en, da.

(Av sentimentale grunner liksom, må man vel si).

Så den Mitsubishi TV-en, (som jeg også har skrevet om, i Min Bok. vel), den ligger sammen med de andre tingene mine da, hos City Self-Storage.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at mens jeg bodde, på Bergeråsen.

(På 80-tallet).

Så var mora mi på besøk der, en gang.

Og da hadde hu med seg en gave, (til meg), og det var noe slags treskjæring, som bestefar Johannes, (hennes far), hadde laget, mens han levde, da.

(Noe treskjæring, som skulle forestille jomfru Maria, (eller noe sånt), tror jeg).

Og det var ganske fin treskjæring, (må jeg vel si), selv om jeg ikke er religiøs, da.

(Og jeg hadde ikke noe annet, etter morfaren min).

Så den treskjæringa, den pleide jeg å ha stående, enten inni eller oppå en av reolene mine, i Rimi-leiligheten min, (på St. Hanshaugen), da.

Og den treskjæringa, den pakka jeg inn i en genser, (eller om det var noen håndklær, eller noe lignende), mener jeg å huske.

(Før jeg flytta til Sunderland, da).

Sånn at den treskjæringa, (til bestefar Johannes), ikke skulle bli skada, under flyttinga, da.

Så den treskjærings-kunsten, (til bestefar Johannes), den ligger også sammen med de andre tingene mine, hos City Self-Storage, (på Majorstua), da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg lurte også på om jeg skulle selge bøkene mine, før jeg dro til Sunderland.

Jeg hadde jo samlet litt på bøker, for jeg tenkte at jeg skulle prøve å få meg et biliotek, etterhvert.

(Sånn som onkel Runar hadde, i det store huset sitt, i Son).

Så jeg hadde den nederste hylla, i begge stue-reolene mine, fulle av bøker, da.

Og jeg hadde også en del bøker, i boden, på loftet.

Og dette var bøker, som var etter min mor, da.

Og som jeg hadde fått, da Pia, onkel Martin og jeg, liksom skulle rydde leiligheten til mora mi, etter at hu døde, (i 1999), da.

Men jeg bestemte meg etterhvert, for å ikke selge disse bøkene, da.

(Selv om jeg var innom et antikvariat, i Ullevålsveien vel, husker jeg.

Og spurte om de kjøpte brukte bøker, var det vel.

Noe sånt).

Så jeg stabla bøkene mine, oppi noen banan-kasser, (som jeg vel muligens fant, på lager-rampa, til den Rimi-butikken, som holdt til, i det samme bygget, hvor jeg bodde).

Og så kjørte jeg, utpå kvelden, dagen før jeg skulle flytte, til Sunderland.

Med den leiebilen, fra Bislett Bilutleie.

Med en del ting, (som jeg ikke skulle ha med til England), bort til den lagerboden, (hos City Self-Storage), da.

Og det holdt å kjøre en gang, (mener jeg å huske).

Og jeg fikk fint plass til disse eskene mine, (med for det meste bøker og klær da), i den lagerboden.

(For jeg hadde ganske mange klær, på den her tida, husker jeg.

Og noen av de klærna, som jeg hadde, de var liksom så kule, at jeg sjelden gikk med de, da.

Noe sånt).

Og jeg tok med to kofferter, til Sunderland.

Men likevel, så fikk jeg ikke plass, til alle klærna mine, da.

Og en del ting, kasta jeg bare, i søppel-dunken, som stod utafor Rimi-bygget, (husker jeg).

Jeg kasta blant annet tennstempelet og tennstempelfjæra, til AG-en min.

(De delene som jeg hadde kjøpt, fra USA.

Noen måneder tidligere).

For jeg ville ikke at noen skulle klare å bruke AG-en min, i tilfelle den ble stjålet, fra den lagerboden min, hos City Self-Storage, da.

Så de delene, (som HV-folk hadde måttet sende til Heimevernet, men som jeg etter dette igjen, hadde bestilt, fra USA, etter å ha lest i en nettavis, at det var lov).

De delene, de bare kasta jeg, da.

(Dagen før jeg skulle flytte, til Sunderland).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Andre ting, som jeg husker, at jeg pakket i banan-kasser, og satte, i den lagerboden, (hos City Self-Storage).

Det var platesamlingen min, (altså vinyl-plater, CD-er og noen kassetter).

Det var gamle kjærestebrev, (fra Nina Monsen, Siri Rognli Olsen og Sari Arokivi, osv.).

Og russekort, (fra russetida mi), osv.

Ting som jeg muligens hadde hatt i en skuff, i leiligheten.

(Hvis jeg ikke hadde lagt disse tingene, i den gamle ranselen min, i boden, på loftet, (og at de lå der noen år), da.

Det husker jeg ikke helt nøyaktig, nå.

Men disse tingene havnet ihvertfall uansett i den boden, hos City Self Storage, til slutt da, (husker jeg)).

Og jeg hadde også et frimerkealbum, da jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette albumet, det var fra 70/80-tallet, da.

Og der hadde jeg sånne spesielle førstedagsbrev osv., som jeg ikke hadde villet selge, da.

(Og som ikke var verdt så mye.

Men de var fra 70-tallet.

Så de hadde litt sentimental verdi, da.

For å si det sånn).

Og i det frimerkealbumet, så lå også det kortet, som min mormors morfar, (var det vel), nemlig Anders Gjedde Nyholm.

Hadde fått av danskekongen.

En gang som min tippoldefar, (som pleide å være en slags forsvarssjef, i Danmark, i mellomkrigstiden), hadde bedt danskekongen, i sin bursdag.

Og jeg husker at det stod på det kortet, (som hadde svart ramme, vel).

At danskekongen ikke kunne dukke opp alltid, når han ble bedt på noe.

For han hadde så mye på programmet, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg hadde også et fotoalbum, da jeg bodde, på St. Hanshaugen.

(Hvis jeg husker riktig, ihvertfall).

Og det var et album som jeg hadde hatt, fra den tida jeg bodde, på Bergeråsen.

Det var blant annet bilder av meg selv, under oppveksten, da.

(Blant annet fra ferien til Jugoslavia, sommeren 1980).

Og det var et bilde jeg hadde tatt av en sirkus-elefant en gang, (i Karlstad, på begynnelsen av 80-tallet).

En elefant, som det satt en sirkus-ansatt oppå, (var det vel).

Og som gikk gjennom byen, (Karlstad), for å reklamere for sirkuset, da.

(Noe sånt).

Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Andre ting, som jeg hadde, da jeg bodde på St. Hanshaugen.

(Og som havnet i den lagerboden min, hos City Self-Storage, da).

Det var flere antikke ting, som jeg hadde fått, av bestemor Ingeborg, (på 80- og 90-tallet, må det vel ha vært).

Det var et blant annet et askebeger av sølv, (uten sølvstempel), som jeg en gang fikk, (i bursdaggave, eller noe sånt, vel), av bestemor Ingeborg.

(Et askebeger som hadde en figur av en Lama på blant annet, vel).

Og det var et gammelt, innrammet fransk kart, over Norge og Sverige, som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg, på begynnelsen av 90-tallet, vel.

(I bursdaggave, eller noe sånt, kanskje).

Og det var en gammel bok, av Shakespeare, som jeg en gang fikk, (i bursdaggave, eller noe sånt, vel), av bestemor Ingeborg.

Og over TV-en min, (mens jeg bodde, på St. Hanshaugen), så pleide det å henge en gammel, innrammet tegning, (av et forslag, til blå brannuniformer, for Christiania eller Oslo sitt brannvesen), som jeg hadde funnet, da jeg var med på å tømme et slags skrot-lager, for Forsvarets Overkommando, i 1990, (var det vel).

(Dette har jeg skrevet om, i Min Bok 2.

Det var min tidligere stefar, Arne Thomassen.

Som dro meg med, på den her jobbinga.

Og som sa at jeg kunne beholde det bildet, (som hadde en litt knust ramme), da.

Så jeg redda denne tegningen fra å bli kasta da, må man vel si.

For dette var både helgearbeid og hastearbeid.

Og vel også overtid, for de fleste av oss.

Og vi hadde instruks om å kaste det som ikke var helt, i en container, da.

Så hvis noen andre, (i det sjaue-firmaet, som var med på den her jobbinga), hadde funnet den tegningen, så hadde den nok muligens endt opp i den containeren, da.

Siden glasset i ramma, (til den tegningen), hadde blitt knust, da.

Det var vel antagelig derfor, at denne ganske fine tegningen, hadde havnet, på dette skrot-lageret, (må man vel kalle det), da).

Og alle disse fine, antikke tingene.

De havnet, (sammen med det tidligere nevnte sølv-ølkruset, som jo også var antikk), i den nevnte lagerboden min, hos City Self-Storage, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde også en blå adressebok, (som jeg faktisk hadde rappa, på Lyches bokhandel, i Gågata, i Drammen, det året, som jeg var russ).

Og i den boka, så hadde jeg blant annet adressen til min tidligere klassekamerat, (fra russeåret i Drammen), Fred Bing.

Og også adressen til blant annet Hege Furfjord, (som jeg møtte på danskebåten det skoleåret), husker jeg.

(Og sikkert til Sari Arokivi, fra Vantaa, i Finland, også.

Som jeg jo møtte i Brighton, sommeren etter, det skoleåret).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg bodde i Oslo, så hadde jeg også en vase, fra NHI, (husker jeg).

Og det var en vase, som jeg fikk, på slutten av vår-semesteret, i 1992.

Og på den vasen, så stod det: ‘NHI 1990 – 1992’, (eller noe sånt).

Det ble litt dumt, for meg da, med den vasen.

Siden jeg jo hadde hatt et friår, studieåret 1990/91.

(Så jeg hadde jo begynt der, i 1989, (og ikke i 1990, som det stod på den vasen)).

Men jeg hadde jo gått på NHI, i studieåret 1991/92, ihvertfall.

Så jeg hadde likevel den vasen stående framme, (i den ene reolen min), da.

Og oppi den vasen, så hadde jeg mange ting, fra militæret, osv.

Blant annet så hadde jeg vernepliktsmedaljen.

(Som jeg fikk etter førstegangstjenesten min, i Geværkompaniet, på Terningmoen, fra juli 1992 til juni 1993, var det vel).

Og jeg hadde også noen merker, (oppi den vasen), som jeg hadde fått, under førstegangstjenesten.

Og det var infanterimerket, skiskytter-merket, skyttermerket i bronsje, skyttermerket i sølv og feltidretts-merket.

Jeg var i ganske god form, mens jeg avtjente førstegangstjenesten.

Så jeg klarte mange merker, da.

Troppsjefen vår, det første drøye halvåret, i Geværkompaniet.

Det var Sverre Frøshaug.

Og han var skytter.

Så jeg hadde også det frivillige skyttervesenet sitt bronsjemerke, oppi den vasen, (husker jeg).

Og Nais-medaljen, i bronsje.

Den hadde jeg også klart, under førstegangstjenesten.

Men det merket, det var det noen som stjal, under førstegangstjenesten, (husker jeg).

(Hvis det ikke det hadde falt av perm-uniformen min, (eller noe sånt), da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde også et birkebeiner-tøymerke, (altså logoen til Geværkompaniet/Oppland regiment), oppi den vasen, (mener jeg å huske).

For det merket fikk jeg aldri tid til å sy på perm-uniformen min, på slutten, av førstegangstjenesten, (husker jeg).

Og jeg hadde vel også muligens et Haraldsmerke, oppi den vasen.

For det fikk jeg aldri tid til å sy på feltlua mi, mens jeg var i Heimevernet, (mellom 1996 og 2004), husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Andre ting, som hadde oppi den vasen.

Det var dødsbrikken min, fra førstegangstjenesten.

Og vi skøyt jo veldig mye, (med AG-3), under førstegangstjenesten.

Så vi måtte ofte rydde tomhylser, da.

Og da var det noen av mine soldat-kolleger, som mente det, at det var kult, å spare på noen brukte kuler.

(Altså ikke selve patronen.

Men bare kula, som hadde vært i spissen, av den brukte patronen, da).

Så jeg hadde også en eller to sånne kuler, (fra militæret), oppi den vasen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Oppi den vasen, så hadde jeg også et merke, som jeg hadde fått, da jeg var med Rimi Munkelia, (og butikksjef Magne Winnem der), på Osloløpet, våren 1993, (mens jeg var i militæret), husker jeg.

Og jeg hadde også et merke fra Manpower-stafetten vel, (også med Rimi Munkelia), fra høsten 1993, vel.

(Og under disse to konkurransene, så var jeg forresten på samme lag, (blir det vel), som hu Ihne Vagmo, som seinere har blitt kjent fra Robinson-ekspedisjonen, osv).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde forresten mer etter morfaren min, (Johannes Ribsskog), kom jeg på nå.

For oppi den vasen, (fra NHI), så lå også to par, (var det vel), med mansjett-knapper, etter bestefar Johannes, (husker jeg).

Og dette var noe jeg hadde fått, av bestemor Ingeborg, (i bursdaggave, eller noe sånt, vel), på begynnelsen av 90-tallet, kanskje.

(Og bestemor Ingeborg, hu hadde nok sendt med dette, med søstera mi Pia, til Oslo, da.

For det var sånn hu pleide å gjøre det, med de andre gavene, (antikviteter osv.), som jeg fikk av henne, på den her tida, (nemlig på 80/90-tallet), da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og oppi den vasen, så lå også det eneste jeg har etter min fars foreldre, (husker jeg).

For etter at farfaren min, (Øivind Olsen), døde, på første halvdel av 80-tallet.

Så fikk jeg en minnemynt, (med litt jord på), med Eidsvoll-bygningen, som motiv, (var det vel).

(Hvis det ikke var et motiv, fra frigjøringen, eller noe sånt, (på den mynten), da.

Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

Men det var ihvertfall en norsk minnemynt, fra 60/70-tallet, (eller noe sånt), da).

Av farmora mi Ågot, da.

Og den mynten, den sa bestemor Ågot om, (mens hu fant den fram, og ga den til meg), at den hadde Øivind funnet, en gang.

Og bestemor Ågot, trodde det, (sa hu), at Øivind ville ha ønsket, at jeg skulle få den mynten, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var også sånn, at mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

Så var det noen kunder, som pleide å betale, med noen gamle kronestykker, med hull i.

(Dette var før de nye kronestykkene med hull i, dukka opp, vel).

Og jeg hadde ikke hjerte, til å sende disse gamle kronestykkene, til banken.

(For jeg hadde nemlig tidligere pleid å samle på gamle mynter, da.

På 80-tallet, osv.

En myntsamling som broren min Axel tagg til seg.

På begynnelsen av 90-tallet, en gang, var det vel.

Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

Så jeg byttet ut noen av de gamle kronestykkene, (som en, (eller om det var flere), kunder betalte med, i kassa, på Rimi Lambertseter), med mine egne mynter, (som jeg hadde i lommeboka mi), da.

Og de gamle kronestykkene, (fra 1920/30-tallet kanskje), de ligger også, oppi den vasen, fra NHI-da.

(Det er vel snakk om 3-4-5 sånne gamle kronestykker, (med hull i), kanskje.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og oppi den vasen, (fra NHI), så lå det også en Everton-slipsnål, (mener jeg å huske).

En slipsnål, som jeg hadde fått, da jeg ble medlem, (i den da ganske nystartede Everton Supporters Club Scandinavian Branch vel), mens jeg bodde på Bergeråsen, på 80-tallet.

Og det lå også diverse pins, som jeg hadde fått, på den tida, som jeg jobba, i Rimi, (oppi den vasen), husker jeg.

Det var vel snakk om to-tre Lillehammer OL-pins.

Og også en pin, som het ‘the Third Pole’, (eller noe sånt), og det var angående at han eventyreren, som ble forlegger, (nemlig Erling Kagge), klatret til toppen av Mount Everest, (eller noe sånt). var det vel.

Og da var han kanskje sponset, av Rimi da, (eller noe lignende).

Ihvertfall så fikk alle som jobba i Rimi, (på den her tiden).

Hver sin Erling Kagge-pin, da.

(Litt utpå 90-tallet en gang, (var vel det her, antagelig).

Og jeg lurer også på om jeg hadde enda et skyttermerke, oppi den vasen, (fra NHI).

Nemlig et skyttermerke, for luftpistol.

Som jeg tok, en gang Magne Winnem, Stein fra Røyken/Hurum og meg, var på Hjem og Hobby-messa, på Sjølyst, under russetida, vel.

(Det vil si våren 1989, da).

For da tok vi alle tre et sånt skyttermerke, (som vel må ha vært i bronsje), for luftpistol, da.

Og jeg måtte skyte flest ganger, (av oss tre), for å klare det merket, (husker jeg).

(Men jeg ga meg ikke, før jeg hadde klart det, jeg og da, husker jeg).

Så Magne Winnem og Stein fra Røyken/Hurum, de var noen gode skyttere da, (må jeg nok innrømme).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Langhus, fra våren 2001 til sommeren 2002.

Så var de ansatte ‘alltid’ ivrige, med å hjelpe, hvis det var noen som stjal, i butikken.

De ville spole på overvåkingssystemet, sånn at vi fant video-opptak av stjælinga, osv.

Men sommeren 2004.

Så var det ikke noe ‘futt’ liksom, i medarbeiderne, (husker jeg).

Det var ingen som liksom gadd, å spole på overvåkingssystemet, en gang det skjedde et tyveri.

Og da jeg ringte politiet, (eller om det var hovedkontoret), om dette tyveriet.

Så var de ikke interesserte, (husker jeg).

Vi måtte printe ut et bilde, av forbryteren, (husker jeg).

Men dette med at Rimi-butikker skulle ha printere tilkoblet overvåkingssystemet.

Det var nytt for meg.

Det hørte jeg aldri noe om, den tiden jeg jobba heltid, i Rimi.

(Nemlig fra høsten 1993, (må man vel si), til høsten 2002).

Men jeg fikk bestilt en sånn printer, ihvertfall.

Men jeg fikk dem ikke montert på, da.

For det var mye annet å gjøre der og.

Men dette var ting som burde ha vært oppe å kjøre, før jeg som sommervikar tok over, mener jeg.

Dessuten så var det det samme overvåkingssystemet, som vi hadde hatt, da jeg var butikksjef der.

Så politiet, (eller om det var sånn at det var Rimi sin sikkerhetsavdeling, som ville det, at vi skulle printe ut et bilde), de hadde forandret rutinene sine, da.

Så man kunne ikke gjøre dette på ‘gamlemåten’ lenger da, (husker jeg).

Men jeg fikk ihvertfall bestilt en sånn printer, da.

(Fra Rimi, eller hvem det var igjen).

Sånn at den bare var å montere på.

Ikke verst av en ‘sommer-butikksjef’ det, mente jeg da.

Selv om det vel ble noe mumling der, fra Espen Sigmund Nornes, (eller hvem det kan ha vært igjen), da jeg sa det.

Men ingen virka interessert i å bidra, med å bevise tyveriet, denne sommeren, (mener jeg å huske).

Det var liksom jeg som måtte gjøre alt selv, da.

Men så ble det likevel klaging, hvis jeg ikke var verdens mest oppdaterte Rimi-butikksjef, (med verdens best oppdaterte Rimi-butikk), liksom.

Og ting som det var den forrige butikksjefens feil, at ikke hadde blitt gjort.

(At en printer ikke hadde blitt bestilt og montert, på video-overvåkingssystemet).

Det ble liksom til en klage på meg da, (fra mine ‘undersotter’, som trodde at de var som mine sjefer da).

Noe sånt.

Så det ble liksom som noe slags bakvendt-land da, (må man vel si).

(Men dette var ikke formelt, da.

Men jeg mener at jeg oppfattet noe surmuling og mumling liksom, blant medarbeiderne, da.

Som jeg tolket sånn som jeg har beskrevet det ovenfor, da.

Så man kan kanskje lure på hvordan innstilling disse ‘guttehvalpene’ hadde, siden de liksom satte seg over meg, på denne måten, (i sitt eget hode), da.

(Noe sånt).

Hvis jeg skjønte det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For jeg tenkte vel sånn, at mitt hovedansvar, denne sommeren, det var å få butikken til å se bra ut, for kundene.

Og det med å koble en printer på overvåkingssystemet, det ble liksom som et prosjekt, (for meg), da.

Og det likte jeg ikke å gjøre, med han Espen Sigmund Nornes, liksom hengene over skulderen, da.

Men jeg kunne jo ha fått noen til å ta vakta mi, hvis jeg hadde vært butikksjef der.

Og så kunne jeg ha tatt en vakt, hvor jeg gjorde sånne ting, som å montere på en printer, på overvåkingssystemet, osv.

For det visste jeg ikke at var mulig engang, å gjøre.

Så da måtte jeg nok hatt en bruksanvisning, for eksempel.

Eller, hvis jeg hadde vært butikksjef der, (på heltid), så hadde jeg nok spurt distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om dette, når hu kom tilbake, fra ferie.

Og så kunne jeg ha blitt oppdatert, om hvordan det var meninga, at dette skulle være.

For her var det noe jeg ikke hadde blitt informert om, da.

Og det var muligens sånn at noen utenfor Rimi tulla med meg, siden jeg ikke kunne gjøre dette, på gamlemåten, liksom.

Så her ville jeg ha ønsket å sjekket dette, med distriktsjefen, før jeg bestemte meg, for hva jeg skulle gjøre.

Men jeg var ikke butikksjef der.

Og jeg skulle jo flytte til England, noen uker seinere.

Så dette fikk bli som noe den nye butikksjefen måtte ordne med, (tenkte jeg).

Og denne stjelinga, den var bare et engangstilfelle, (denne sommeren).

(Ihvertfall såvidt jeg visste).

Så jeg tenkte nok det, at jeg hadde så mye ansvar fra før, (med alle bestillingene osv.), så jeg lot han vanlige butikksjefen, (som skulle begynne der, noen uker seinere), få ordne opp i problemene med det her overvåkingssystemet, da.

(For han nye butikksjefen, han ville jo da også ha distriktsjefen tilgjengelig.

Og det hadde jo ikke jeg, midt i fellesferien.

For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var mer sånn, (denne sommeren), at det var mangel på ledere, (enn omvendt).

Jeg måtte jo få han Simen til å jobbe noen ledervakter.

Enda han egentlig hadde slutta.

(Noe sånt).

Og jeg hadde ikke bare ansvaret for alle bestillingene.

Jeg hadde også ansvaret for frukta, og svinnet, og å telle safen, vel.

(Noe sånt).

Og jeg hadde ansvaret for å lage vaktlister.

Noe som var komplisert, for denne butikken.

For de som jobba der, de ble sure, hvis man ikke fulgte et intrikat system, når man lagde disse vaktlistene.

(For de som jobba der, de ønska ikke å jobbe de samme dagene, hele tida, da.

Hadde jeg fått vite, (av assistent Sølvi Berget vel), da jeg begynte som butikksjef der, våren 2001.

Må det vel ha vært).

Så å begynne å surre med å montere på en printer, på overvåkingssystemet.

Før jeg hadde fått noe informasjon, om hvordan det var meninga, at dette egentlig skulle være, (fra distriktsjefen).

Nei, det ble som noe som det var greiere nesten, at den nye butikksjefen dreiv med, syntes jeg.

Ihvertfall så lenge det ikke var noe stort problem, med stjæling, denne sommeren.

(For dette var et engangstilfelle da, sånn som jeg husker det).

Og før vi fikk den printeren, i posten.

Så hadde det jo gått mye tid.

Så da ble det nesten som noe dumt, å anmelde denne stjælinga da, (må man vel si).

Og jeg husker at jeg hadde så mye annet å gjøre der, så jeg hadde ikke tid til å se ordentlig på dette, med å montere på printer, på overvåkingssystemet, da.

Og det var kanskje meninga at jeg skulle ha ringt en tekniker om dette.

Hva vet jeg.

Men jeg ble kanskje litt irritert, over at dette ikke hadde vært i orden, før jeg begynte der, som ‘sommer-butikksjef’, da.

Hvis dette ikke hadde blitt gjort før ferien.

Så gjorde det vel ikke noe, om det ikke ble gjort, før etter ferien, tenkte vel kanskje jeg.

(Noe sånt).

For det var vel ikke sånn, at Rimi hadde endra på rutinene sine, når det gjaldt anmeldelse av stjeling.

Midt i fellesferien, liksom.

Nei, det ville isåfall vært som noe idiotisk, mente nok jeg.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn denne sommeren, (sommeren 2004).

At David Ulriksen.

(Som jeg jo hadde ansatt, for å vaske noen hyller der, på den tida jeg jobba som butikksjef, i den butikken, (nemlig Rimi Langhus).

Noe jeg jo jobba som, fra våren 2001 til sommeren 2002).

Han hadde i mellomtiden blitt forfremmet til låseansvarlig, på Rimi Langhus, (husker jeg).

(Og jeg vet ikke hvem som gjorde David Ulriksen til låseansvarlig.

Men jeg husker det, at han ihvertfall fikk en fast vakt, i uka, (som lagerhjelp vel), på den tida, som jeg slutta, som butikksjef, på Rimi Langhus.

(Nemlig sommeren 2002).

For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

Hu ville ikke at Trond Berget skulle få den lagerhjelp-vakta, da.

Siden Trond Berget var sønnen til assistenten, i den butikken da, (nemlig Sølvi Berget).

Og de butikksjefene, som var etter meg, på Rimi Langhus.

Det var Jan Ove, (eller hva han heter igjen).

Og han var butikksjef der, fra sommeren 2002 til våren 2003, vel.

(Noe sånt).

Og så var det Thomas Brun.

Og han var butikksjef der, fra våren 2003 til høsten 2003, vel.

(Noe sånt).

Og så var det Stian Eriksen.

Og han var butikksjef der, fra høsten 2003 til sommeren 2004, da.

(Noe sånt).

Så Rimi Langhus hadde jo fire butikksjefer, fra sommeren 2002 til sommeren 2004, da.

Nemlig meg selv, Jan Ove, Thomas Brun og Stian Eriksen.

Så dette var kanskje en problembutikk, da.

Siden det var så stor gjennomtrekk, (av butikksjefer), der.

Men jeg vet ikke grunnen, til at noen av disse tre butikksjefene, som etterfulgte meg der, (nemlig Jan Ove, Thomas Brun og Stian Eriksen), slutta.

Så det tørr jeg ikke å uttale meg sikkert om.

For å si det sånn.

Eller forresten, Stian Eriksen, han slutta jo som butikksjef, på Rimi Langhus, for å begynne å jobbe, i et ingeniørfirma.

Men hvorfor Jan Ove og Thomas Brun slutta som butikksjefer der.

Det veit jeg ikke).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker også det, fra denne sommeren, (sommeren 2004).

At det skjedde en rar episode.

Som involverte en liten gjeng av disse ‘guttehvalpene’, som jeg jobba sammen med, (på Rimi Langhus), denne sommeren, da.

For disse guttehvalpene, de begynte å ringe Thomas Brun, (husker jeg).

(Av en eller annen grunn).

Fra telefonen, inne på kontoret, på Rimi Langhus, da.

(En dag etter stengetid.

Må vel dette antagelig ha vært).

Og jeg husker det, at disse guttehvalpene, de informerte Thomas Brun, om at jeg jobba, som en slags butikksjef der, denne sommeren.

(Av en eller annen grunn).

Og dette virka veldig rart for meg, at disse guttehvalpene skulle ringe Thomas Brun, (som jo ikke jobba på Rimi Langhus lenger), om noe med meg, da.

Og dette stusser jeg over enda, (hvis jeg skal være ærlig).

Hva var det egentlig som foregikk her, tro?

Hm.

Men den av guttehvalpen som ringte.

Det lurer jeg på om kan ha vært David Ulriksen.

Og jeg lurer på om det var Fredrik Karlsson, som var den, som liksom fikk David Ulriksen, til å ta denne telefonen, da.

(I samarbeid med noen av de andre guttehvalper der, vel).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, denne sommeren, (sommeren 2004), på Rimi Langhus.

At assistent Sølvi Berget.

(Som enten var sykmeldt eller hadde mye ferie denne sommeren, vel.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Hu fortalte meg det.

(Før hu ble sykmeldt.

Eller om det var sånn, at hu hadde en rimelig lang ferie.

Hm).

At inne på kontoret, (på Rimi Langhus), så lå det en ‘haug’ med mobiler, da.

(For det meste Nokia-mobiler, vel).

Og disse mobilene, de var priset ned, til halv pris, da.

For dette var mobiler som hadde vært på aktivitet.

Og som Rimi Langhus ikke hadde fått solgt alle av, da.

(Selv om de mobilene vel var ganske billige).

Og selv om disse mobil-tilbudene, vel ble annonsert om, i Rimi sine landsdekkende kundeaviser, da.

(Noe sånt).

Og Sølvi Berget, hu fortalte meg også det.

At de hadde ringt, til Rimi sitt hovedkontor.

Og fått godkjent det, at de satt ned prisen, på de her ‘rest-mobilene’, til halv pris, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etterhvert, som tiden nærmet seg, for at jeg skulle flytte, til Sunderland.

Så tenkte jeg det, at det hadde kanskje vært kjekt å ha, en sånn ekstra-mobil.

(I tillegg til den Sony Ericsson-mobilen, (med kamera), som jeg hadde kjøpt meg, cirka et halvt år tidligere, da.

Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Siden jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, osv.

Og siden jeg jo hadde planlagt å ringe, til noe slags spesialister, (i politiet), innen mafia-kriminalitet, etter at jeg hadde klart å flykte, til utlandet, da.

Så jeg bestemte meg etterhvert, for å kjøpe en av disse Nokia-mobilene da, (var det vel), som lå inne på kontoret, på Rimi Langhus der.

Og det var David Ulriksen, som satt i kassa, (da jeg betalte for den mobilen), husker jeg.

Og jeg husker at jeg fikk nesten sjokk, da jeg skulle betale for den mobilen, til David Ulriksen.

For David Ulriksen, han begynte å åpne esken, som den mobilen lå i, da.

Og han begynte vel også å åpne selve mobilen, (tror jeg).

(Noe sånt).

Samtidig med at han hadde et ansiktsuttrykk, cirka som han Herr Flick, i ‘Allo, Allo’, da.

(Noe sånt).

Altså, David Ulriksen, han hadde et slags alvorlig steinansikt, da.

Samtidig med at han ikke sa noe.

Så han kunne jo sikkert ha jobba i Gestapo, (eller noe sånt), tror jeg.

Ihvertfall så fikk jeg nesten sjokk, av det å kjøpe mobil, i kassa til David Ulriksen da, (husker jeg).

For han var liksom som en purk, eller som en av Hitlers nazister, (eller noe sånt), da.

Må man vel si.

(For å prøve å forklare, liksom).

Og det syntes jeg at ble litt rart.

Siden jeg jo liksom var David Ulriksen sin overordnede, da.

Og siden jeg jo var den, som hadde ansatt David Ulriksen, (i Rimi-systemet), i sin tid.

Dette ble jo som at David Ulriksen mistrodde meg, syntes jeg nesten.

Når han var så nøye og alvorlig, da jeg kjøpte meg, den her mobilen.

Noe som ikke var en stor handel, for meg.

(Må jeg si).

For jeg hadde jo en mye bedre og dyrere mobil, fra før, (for å si det sånn).

(Som jeg jo hadde kjøpt meg, cirka et halvt år tidligere.

Og jeg hadde jo også kjøpt meg en Nokia 3210, ikke så lenge etter det, at mora mi døde, (høsten 1999).

Da jeg fikk noen slags livsforsikrings-penger, etter henne.

Og det var jo da en mobil, som kosta cirka 2000 kroner, på den her tida.

(Nemlig på begynnelsen av år 2000, var det vel).

Og det var jo fem-ti ganger mer, enn denne ‘rest-Nokia-mobilen’, fra Rimi Langhus kosta, i 2004, da.

Og funksjonene på den ‘rest-mobilen’, de var vel cirka de samme nesten, som på den Nokia 3210-mobilen, som jeg hadde kjøpt meg, 4-5 år tidligere, da.

Så dette var som et kjedelig innkjøp, for meg da, (må jeg nok si)).

Så dette å handle mobil, fra David Ulriksen, det rystet meg nesten da, (må man vel si).

Og jeg lurte vel kanskje på, hvordan David Ulriksen var, ovenfor de andre kundene, som handla, på Rimi Langhus.

Og det lurer jeg vel fortsatt litt på, (hvis jeg skal være ærlig).

Selv om det selvfølgelig var bra, at David Ulriksen gjorde jobben sin, på en nøye måte.

Men jeg hadde vel ikke fått med meg det, at det var meninga, at vi skulle sjekke de mobil-eskene så nøye, når vi satt i kassa.

Den instruksen hadde ikke jeg fått med meg, (for å være ærlig).

Og uansett, så syntes jeg det, at David Ulriksen var unødvendig morsk, da.

(Mens jeg kjøpte meg den her mobilen).

Han kunne vel ha prøvd å være litt hyggelig, (eller jovial), ihvertfall.

(Mens han gjorde dette ‘Hitler-greiene’ sine, da.

Eller hva man skal kalle det).

For å si det sånn.

Jeg var jo tross alt den fungerende ‘sommer-butikksjefen’, i denne butikken.

Og jeg hadde jo hadde fått mye tillit, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, siden jeg ble bedt om å ta på meg denne jobben, (et par måneder tidligere).

Og jeg var jo også en tidligere Rimi-butikksjef, (fra blant annet denne butikken).

Så jeg hadde vel regna med det, at jeg skulle bli møtt med mer respekt der, kanskje.

Enn det en nazist ga en jøde, i en konsentrasjonleir liksom, (for å si det sånn).

(For å ta et stygt eksempel, kanskje.

Men likevel).

For rimelig spesiell, syntes jeg at denne episoden var, da.

Selv om det er vanskelig å sette fingeren på noe, som David Ulriksen gjorde feil, da.

Men jeg husker ihvertfall denne mobil-handlinga ganske godt enda.

Og det var nesten sånn at jeg jeg grøsset, over hvor kald David Ulriksen var, mens han inspiserte mobilen min, (husker jeg).

For å si det sånn.

Det var nesten som at David Ulriksen hadde fått en ordre, (fra en eller annen), om å sjekke mobilen nøye, hvis jeg kjøpte meg en da.

(Må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og den siste dagen, som jeg jobba, på Rimi Langhus.

(Rundt månedsskiftet august/september, i 2004, vel).

Så jobba jeg vel tidligvakt, (eller mellomvakt), tror jeg.

Ihvertfall så husker jeg det, at jeg gikk av toget, på Nasjonalteateret stasjon.

Og at jeg lurte på om hu Selma, (fra Rimi Nylænde), så meg, mens jeg gikk forbi den Narvesen-kiosken, som hu jobba i, på den togstasjonen.

Og at mens jeg gikk, fra Nasjonalteateret stasjon.

Og i retning av der jeg bodde, i Rimi-bygget.

Så fikk jeg en telefon, (husker jeg).

(Mens jeg gikk opp Ullevålsveien.

Et steinkast fra der jeg bodde, cirka).

Og det var disse guttehvalpene, (fra Rimi Langhus), som ringte meg, da.

Det var Fredrik Karlsson, og to-tre til, av denne gjengen, med guttehvalper, da.

Og grunnen til at de ringte meg, (på mobilen).

Det visste seg å være det, at de ville si hadet til meg, på en barnslig måte da, (må man vel si).

(Av en eller annen grunn).

Selv om jeg vel måtte ha sagt hadet allerede, til de fleste, i butikken, (tror jeg).

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertall).

Så hvorfor de folka ringte meg, på en sånn rar, (eller skrullete), måte.

Det veit jeg ikke.

Men dette var like etter at den samme gjengen, (må det vel ha vært), hadde ringt om meg, til han Thomas Brun, da.

(En episode som jeg har skrevet om tidligere, i dette kapittelet).

Så det er mulig at dette, (at de ‘guttehvalpene’ ringte meg, på mobil, på veien hjem, den siste dagen, som jeg jobba, på Rimi Langhus), hadde noe med den samtalen, (da den samme gjengen ringte Thomas Brun om meg), å gjøre, da.

Hva vet jeg.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 5 – Kapittel 226: Enda mer om flyttinga til Sunderland

Mer fra Facebook

Petter HøydahlDu vet du er fra Sande når…..

Gastromat er fra Sande i Vestfold. Den var gode herlige krydder i Sande i Vestfold

Jeg sendte en e-post til the Jobcentre

Jeg tror det her må være den sølvbutikken, som jeg skriver om, i det siste kapittelet, av Min Bok 5

Min Bok 5 – Kapittel 225: Mer om flyttinga til Sunderland

Min Bok 5 – Kapittel 224: Enda mer fra Rimi Langhus sommeren 2004

Jeg fortsetter å søke på jobber. Denne gang som Web Designer