Jeg gikk jo læretiden min, i Rimi, på Rimi Nylænde, (også kjent som Rimi Lambertseter), fra 1993 til 1996.

Jeg begynte som kasserer deltid der, høsten 1993.

Og ganske raskt, så ble det sånn, (etter at Elisabeth Falkenberg ble ny butikksjef der), at jeg ble mye brukt, ute på ‘gølvet’ i butikken, med å stable varer, osv.

Og så ble jeg låseansvarlig, i den samme butikken, sommeren 1994.

Og så ble jeg aspirant, i den samme butikken, høsten 1994.

Og så ble jeg assisterende butikksjef, i den samme butikken, på nyåret, i 1995.

Men jeg hadde jo gått mange læretider, i Norge.

Jeg hadde jo gått en læretid på ungdomsskolen, (hvor jeg blant annet hadde handelsfag, som valgfag).

Og jeg hadde jo gått en læretid, på handel og kontor, (på videregående), i tre år.

Og jeg hadde jo gått en læretid, i matbutikken CC Storkjøp, i Drammen.

Og jeg hadde jo gått en læretid, de to årene, som jeg studerte informasjonsbehandling, ved NHI.

Og jeg hadde jo gått en læretid, de par årene, som jeg jobba, på Matland/OBS Triaden.

Men jeg måtte likevel gå en nye læretid, i Rimi.

Så jeg gikk altså minst seks læretider, i Norge.

(Eller minst Sju læretider, hvis jeg også tar med om det, at jeg også gikk en slags læretid, i Rimi.

Den tida jeg jobba, på Rimi Munkelia, ved siden av militæret, fra juletider, i 1992.

Og jeg husker at jeg jobbet, på Rimi Munkelia, da åpningssermonien, for Lillehammer-OL var, i 1994.

Så jeg jobba også på Rimi Munkelia, i et par år, da.

Selv om jeg jobba mest, på Rimi Nylænde, etter at jeg var ferdig, med militæret).

Før jeg ble assisterende butikksjef.

Og tjente ‘fantastiske’ 140.000 i året, (var det vel).

Så min karriære, i Norge, den gikk egentlig veldig tregt.

Og jeg fikk lite lønn, for alt strevet, (må jeg si).

Så jeg må si at mitt liv i Norge, på mange måter var en fiasko.

Selv om jeg ble butikksjef til slutt.

Så var veien dit veldig lang.

Og jeg fikk dårlig betalt, for alt strevet, (og alle læretidene mine), må jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På den tida, som jeg gikk min sjuende læretid, (eller hva det var), i Norge.

Så var det en høy kar, (med lyst hår vel), som var Bakers-sjåfør, (og som pleide å levere brød, til Rimi Nylænde), husker jeg.

Og på den tida, som jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus.

(Noe jeg jobbet som, fra våren 2001 til sommeren 2002).

Så dukket han Bakers-sjåføren plutselig opp, i den butikken, (husker jeg).

Han sjåføren, han hadde da blitt forfremmet, til regionsjef, (eller noe sånt), i Bakers, (husker jeg).

Og han liksom syntes litt synd på meg, (syntes jeg at det virka som).

Siden jeg liksom måtte jobbe, ute i Follo, da.

(Og ikke i Oslo, hvor jeg hadde pleid å jobbe, under den sjette og sjuende norske læretida mi, eller hva man skal kalle det).

Men jeg er jo fra Berger.

Og Berger er jo et enda mindre sted, enn Langhus, (må man vel si).

Så jeg syntes egentlig at det var litt artig, å jobbe på et sted, som minnet meg litt om hjemstedet mitt kanskje, da.

Men det er mulig, at de ‘butikk-folka’, som jeg ble kjent med, da jeg liksom gikk læretida mi, på Rimi Lambertseter.

At de trodde det, at jeg var fra Oslo.

Og at de ikke visste det, at jeg var fra Berger.

Hva vet jeg.

Det var vel aldri noen som spurte meg, om hvor jeg var fra, på den tida, som jeg liksom gikk læretida mi, på Rimi Lambertseter, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

(Altså fra høsten 2000 til våren 2001).

Så var det sånn, at en kveld, så satt jeg hjemme, og fulgte med, på hvordan Everton gjorde det, i en Premiere League-kamp, mot Arsenal.

Og på den her tida, så var Everton et lag, som ikke pleide å ligge så høyt oppe, på tabellen.

(Det var nære på, flere ganger, ihvertfall et par ganger, på 90-tallet, at Everton nesten rykket ned).

Så på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Så var det nesten som noe litt deprimerende, å sjekke fotball-resultatene, fra England, (husker jeg).

(Siden jeg holdt med Everton, da.

Et lag som gjorde det ganske bra, på 70 og 80-tallet.

Men som hadde en del svake sesonger, litt ut på 90-tallet, da).

Så da jeg så det, at Everton hadde scoret to ganger, mot Arsenal, (som var et veldig sterkt lag, på den her tida).

(Stillingen i den kampen, var vel 2-2, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

Litt ut i andre omgang, vel).

Så fikk jeg lyst til å se denne kampen, på TV, (husker jeg).

Og jeg hadde jo Canal Pluss.

(Jeg kjøpte meg jo en parabolantenne, for noen av pengene, som jeg fikk, etter at mora mi døde, (i 1999).

Siden mora mi visst hadde hatt en slags livsforsikring).

Og da gikk jeg forbi Kiwi-butikken, til Tom, (fra ‘Tom-gjengen’ og Lørenskog).

(En butikk som lå i Waldemar Thranes gate.

Et par kvartaler nærmere Bislett stadion.

Enn der jeg selv bodde, i Waldemar Thranes gate 5).

For like ved siden av butikken til Tom, (fra Tom-gjengen).

Så lå det en slags sportspub, (hvor jeg tidligere hadde sett Rosenborg slå et tysk lag vel, i en Europacup), husker jeg.

(Dette var den samme puben, hvor min studiekamerat Dag Anders Rougseth, (vokalisten fra bandet Autopulver, som kalte seg ‘Dagga’), en gang tok en utepils, (et par år seinere), husker jeg).

Da jeg kom ned i kjelleren, på den her bydels-puben.

Så viste de Everton-kampen, på TV-skjermene der, (husker jeg).

Men jeg hadde jo hatt masse problemer, på jobben, på Rimi Kalbakken.

Og når jeg endelig skulle gjøre noe annet, enn å gruble, over problemene, i den butikken.

Hva skjedde da?

Jo, i den puben, så oppholdt en av mine butikksjef-kolleger, (i distriktsjef Anne Neteland sitt distrikt), seg.

Dette var en litt lav kar, (i tjueårene vel), med mørkt hår, (husker jeg).

Jeg husker ikke hvilken butikk, som han var butikksjef i.

Men det kan ha vært en i Trondheimsveien, kanskje.

(Siden flere av Rimi-butikkene, i Anne Neteland sitt distrikt, (inkludert Rimi Kalbakken, hvor jeg jobbet som butikksjef), lå i nettopp Trondheimsveien, da).

Jeg hadde ikke sett han butikksjefen, på denne puben før.

Men jeg nikket vel, og sa ‘hei’, (eller noe sånt), tror jeg.

Jeg ble litt nedfor, av å se han ‘filuren’, i den puben.

For jeg trengte liksom litt avveksling, fra jobben, da.

Og jeg hørte vel også det, at han butikksjefen, begynte å prate om meg, til sine kamerater, i dette lokalet, da.

Og han sa vel noe sånt, som at det var synd på meg.

Som hadde hatt så mye problemer på jobben.

Og når jeg så stakk huet ut av leiligheten min.

Så dukka det jaggu opp en Rimi-kollega, på min lokale pub og.

(Noe sånt, var det vel, som han butikksjef-kollegaen min sa).

Dette var vel forresten en slag Vålerenga-pub, på den her tida, (tror jeg).

Siden Vålerenga pleide å spille hjemmekampene sine, på Bislett stadion, (som lå et steinkast unna denne St. Hanshaugen-puben), på den her tida.

(Selv om Vålerenga ‘flytta’ til Ullevål stadion, på 2000-tallet en gang, vel.

Så det var vel bare i noen år, på 90-tallet for det meste, at Vålerenga spilte hjemmekampene sine, på Bislett stadion.

Noe sånt.

Og da Bislett stadion ble revet, mens jeg studerte, på ingeniørhøyskolen, (hvor jeg studerte fra høsten år 2002 til våren 2004), vel.

Så må jeg innrømme at jeg plukket opp noe små biter, av muren, fra Bislett stadion.

Da jeg gikk forbi rivetomten, en kveld.

Og disse bitene, av Bislett stadion, de har jeg sammen med de andre tingene mine, (fra Norge), hos City Self-Storage).

Så jeg lurer på om han butikksjef-kollegaen min, var Vålerenga-fan.

Det er mulig.

Og Everton tapte vel den Arsenal-kampen, med 3-2, (tror jeg).

Men et år eller to senere, så dukket talentet Wayne Rooney opp, på Everton.

Og da scoret han et vinnermål, mot nettopp Arsenal.

Høst-sesongen 2003, kan det vel kanskje ha vært.

(Hvis det ikke var året før).

Og det var sjelden kost, på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet.

At Everton klarte å slå, ‘gigant-lag’, som Arsenal, og så videre.

Og jeg hadde kanskje et kjedelig liv, i Norge.

Så ting som fotballresultater.

(Spesielt hvordan Everton gjorde det).

Det hadde litt å si, for humøret mitt, og så videre, da.

Så jeg ble nok litt mer oppstemt, etter at Everton fikk David Moyes som manager.

For cirka ti år siden.

Og etter at Everton så begynte å gjøre det bedre, i Premiere Leauge, og så videre.

(Spesielt i enkeltkamper, mot de beste lagene, så ble Everton bedre, under David Moyes, må man vel si.

Og det syntes jeg at var artig da, husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

(Nemlig fra våren 1996 til høsten 1998).

Så jobbet jeg jo sammen med blant annet Hava Özgyr der, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

Og Hava Özgyr, hun bodde jo, på Holmlia.

Så hun pleide ofte å ta den samme bussen eller T-banen, ned til sentrum, som meg, (husker jeg).

Og en gang, som Hava Özgyr og jeg, satt på en slags ringbuss, som gikk mellom Bjørndal og Mortensrud.

(Den bussen var liksom som en slags forlengelse, av T-banen, som nettopp hadde blitt bygget ut, fra Skullerud, til Mortensrud, da).

Så sa Hava Özgyr der, (husker jeg), at hu hadde blitt kjent med en låseansvarlig, på Rimi Mortensrud, (som da var en helt ny butikk), husker jeg.

Eller, da Rimi Mortensrud åpnet, så jobbet jeg jo, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

Så dette må ha vært før Rimi Mortensrud åpnet.

Så det må ha vært snakk om Rimi Klemetsrud, tror jeg.

(En butikk som lå på cirka det samme stedet, som Rimi Mortensrud ble bygget.

Men navnet på butikken ble endret, (da de bygget nytt senter), av en eller annen grunn).

T-banen begynte kanskje å gå til Mortensrud, før Mortensrud Senter, var helt ferdig.

Det er mulig.

(Det husker jeg ikke helt sikkert.

Men før T-banen begynte å gå til Mortensrud.

Så gikk blant annet 71-bussen, helt fra Bjørndal og ned til Jernbanetorget.

Så det kan ha vært for eksempel 71-bussen, som Hava Özgyr og jeg, satt på, da Hava Özgyr fortalte meg det, at hun hadde blitt kjent med, han her låseansvarlige, da).

Jeg vet ikke hvem han Rimi Klemetsrud-låseansvarlige var.

Eller hvorfor Hava Özgyr fortalte meg om det her.

Jeg bare kom på at hu fortalte meg om dette, (en gang, på den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som Axel var på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen.

Så fortalte han meg det, at han og faren hans, (Arne Thomassen), hadde møtt en tysker, som var innpåsliten, (eller noe sånt), da de bodde nede i Spania, (hvor Axel vel bodde, på rundt den tida, som jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Kalbakken, noe jeg jo jobbet som, fra høsten år 2000 til våren 2001).

Og da hadde visst Arne Thomassen sagt til han tyskeren, noe sånt som at: ‘Vi habe der maskinpistol unt vi habe der gasskammer. Maskinpistol, gasskammer. Maskinpistol, gasskammer’.

(Noe sånt).

Men hvorfor Arne Thomassen hadde sagt de setningene, til en tysker, (som jeg aldri hadde hørt om før), det veit jeg ikke.

Men det er mulig at Axel veit det.

(For jeg ble vel litt satt ut, av den her ‘drapsmetode-pratinga’.

Det er mulig).

Men dette var kanskje ment som en slags trussel, mot meg, (på en eller annen måte)?

Var Arne Thomassen og Axel i noe slags kriminelt miljø?

Hva vet jeg.

Men man kan vel kanskje lure på om dette var noe underfundig trussel, (eller noe sånt), fra Axel, mot meg.

(Hva vet jeg).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.