Det forsvant et par pass, fra Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, (husker jeg).

For både da jeg skulle på ferie, til London, sommeren 2003, (kan det vel ha vært).

Og da jeg skulle flytte til Sunderland, for å studere, høsten 2004.

Så fant jeg ikke passet mitt.

Så jeg fikk nytt pass minst to ganger, mens jeg bodde på St. Hanshaugen, da.

Og det passet, det pleide alltid å ligge i en skuff, hvor jeg også pleide å ha lommeboka mi, osv.

Så jeg lurte på hvem som hadde stjålet passet mitt, (to ganger), må jeg innrømme.

Men jeg er ikke sikker på hvem det kan være.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg skulle på ferie til Brighton, (sammen med min adoptiv-tremenning Øystein Andersen), sommeren 1990.

Så måtte jeg ha nytt pass, (husker jeg).

(For når man er tenåring, så får man bare pass, som er gyldig, for noen få år av gangen, da.

Siden utseendet ens forandrer seg, ganske raskt, når man er i den alderen, da).

Jeg dro da til Politihuset på Grønland, (husker jeg).

Hvor det var mange andre som også ventet på nytt pass.

Og det var lang ventetid.

Da jeg skulle ha det første passet, da jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Så dro jeg også til Politihuset på Grønland, da.

(Som jeg hadde gjort det, i 1990).

Dette må ha vært enten før jeg dro til London, sommeren 2003.

Hvis ikke, så var det før jeg dro til Thassos, sommeren 1997.

Eller før jeg dro til Ayia Napa, sommeren 1998.

For jeg var vel ikke utenlands, på sommerferie, mellom sommeren 1998 og sommeren 2003.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Med unntak av sommeren år 2000, og sommeren år 2002.

Da jeg var i henholdsvis Arvika og Gøteborg, i Sverige.

(Men man trenger jo ikke pass, for å dra til Sverige, liksom).

Og jeg var også på en Danmarkstur, med Rimi Kalbakken, (eller man vel si at det var Kjetil Prestegarden, som arrangerte den turen, som jeg har skrevet om tidligere), på slutten av år 2000 eller begynnelsen av år 2001.

Men jeg hadde nok ikke med meg passet mitt, på den dansketuren heller.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg dro på Politihuset på Grønland der.

(Enten før jeg dro til Thassos i 1997, eller om det var før jeg dro til Ayia Napa i 1998.

Eller om det var før jeg dro til London, sommeren 2003).

Så husker jeg det, at ei svirrete dame, gikk før meg, inn på politihuset der.

Man fikk da passene, i et mye mindre rom, (husker jeg), enn der hvor jeg hadde fått det, sommeren 1990.

(Noe som vel var litt rart.

At pass tydeligvis hadde blitt så mye mindre populært, (mener jeg), på disse årene.

Forstå det den som kan).

To ‘cowboy-aktige’ og ‘biffete’ politimenn, satt bak lukene, i pass-avdelingen der, (husker jeg).

Og muligens ei politi-dame, satt også der.

Og disse pratet seg i mellom, sånn at jeg overhørte det.

Og en av dem sa noe sånt, som at hu svirrete dama og jeg, kunne ha vært et par, (eller noe sånt).

Siden jeg var så rolig.

Og hu svirre-dama var så nervøs og svirrete, da.

For da kunne jeg liksom ha roa ned hu svirrete dama, da.

(Som jeg vel måtte hjelpe, for at hu skulle finne fram, inne på Politihuset der.

For hu spurte meg vel om hvor passkontoret var, (eller noe sånt), tror jeg.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

‘Oslotonen’, det var jo noe som regionsjef i Rimi, Jon Bekkevoll, en gang nevnte, på et Rimi driftsmøte, (må det vel ha vært), på Rimi sitt hovedkontor, på Sinsen, (iløpet av den tida jeg jobba som Rimi-butikksjef, fra 1998 til 2002).

Oslotonen det var noe de hadde i Oslo, da.

Og dette med Oslotonen, det gikk vel ut på, at folk var mer uhøflige, i Oslo, enn i resten av landet, da.

(Noe sånt).

Så man behøvde ikke å si: ‘Takk for handelen’, (for eksempel), når man satt i kassa, i Oslo, (mente Bekkevoll), da.

(Noe sånt).

Og denne Oslotonen, den mestret de ganske bra, på postkontoret, på St. Hanshaugen, (husker jeg).

En gang, under ‘#blablabla-tida’.

Ikke så lenge etter at mora mi døde vel.

(Og jeg fikk de mer enn hundre tusen kronene, etter henne, siden hu hadde hatt noe slags livsforsikring.

Så pleide jeg å kjøpe en del frimerker, på postkontoret der, (på St. Hanshaugen).

Og da likte jeg de frimerkene, som var laget som klistremerker, (husker jeg).

For da slapp jeg liksom å sleike bakpå frimerkene, da.

For jeg likte ikke den lim-smaken, da.

(For å si det sånn).

Og en gang, som jeg var på postkontoret, (i krysset Waldemar Thranes gate/Ullevålsveien der), på St. Hanshaugen.

Så ba jeg om å få kjøpe mine vanlige 20 eller 30 frimerker, da.

(Noe sånt).

Og da, så smalt det plutselig, fra hu post-dama, bak luka.

(Ei dame i 20-årene, vel).

At: ‘Hvorfor kjøper du ikke bare en hel rull, da?’.

Og en rull med frimerker, det viste seg å være en rull, med hundre frimerker på, da.

Og det ble til at jeg kjøpte en sånn rull en gang, (husker jeg).

(En rull som kosta cirka 400 kroner, vel.

Noe sånt).

Og jeg fikk vel brukt den opp og.

Siden jeg pleide å sende en del CD-er, i øst og vest, da.

(Til ‘#blablabla-folk’, osv).

Men for en tone.

For meg som hadde gått tre år på handel og kontor.

Og jobbet heltid som kasserer, i bortimot et års tid, på OBS Triaden.

(Som jo lå i Lørenskog, hvor det var ganske stor konkurranse, mellom OBS Triaden og et annet hypermarked, som het Maxi Skårer, (som lå bare noen hundre meter unna), på den her tida).

Jeg fikk jo helt sjokk egentlig, over hvor frekke i tonen, (og nedlatende, må man vel si), som Oslofolk, kunne være, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, da jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.