Det var også sånn, på ingeniørhøyskolen, at Dag Anders Rougseth aka. Dagga der, plutselig en dag.
(Høsten 2003, tror jeg det må ha vært).
Begynte å ‘bable’ om, (utenfor sammenhengen, må man vel si), at alle i Oslo-politiet, var ‘fra Toten’.
Noe han sa på en slags Toten-dialekt da, (må det vel ha vært).
(Av en eller annen grunn).
Denne bablinga, til Dagga, om ‘Toten-purker’.
Den satt meg litt ut.
Så jeg ble vel bare paff, og sa vel ikke noe selv, da han Dagga begynte med den her kryptiske bablinga si.
For dette var liksom som noe helt utafor sammenhengen, (syntes jeg), da.
Hvorfor begynte Dagga å nevne det her, liksom?
Var det noe galt, som foregikk, som lettlurte Toten-purker aldri kom til å skjønne noe av?
Var det noe Dagga tulla om her, som han bare ville si ‘A’, men ikke ‘B’, om?
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at det var en farget kunde, (i 20-åra vel), ved navn Muhammed, på Rimi Bjørndal, på den tida, som jeg jobba som låseansvarlig der, (husker jeg).
Og dette var den samme Muhammed, som David Hjort hadde ment om, at var med på et stort tobakkstyveri, på Rimi Bjørndal.
På den tida, som jeg jobba som assisterende butikksjef der, (nemlig fra 1996 til 1998), da.
(For han Muhammed, han hadde da stått og hengt, ved frukt-avdelinga.
I mange minutter, den siste timen, (var det vel), en lørdag, som jeg hadde jobbvakt, (husker jeg).
Og den siste timen, på Rimi Bjørndal, på lørdager.
Den timen er veldig travel, da.
Så jeg kunne liksom ikke fokusere på han Muhammed, hele tida, da.
Og finne ut hvorfor han hang i frukta, (like ved en alarm-sensor, som ble satt ut av spill, ved at den ble sprayet over, med noe slags lakk, vel).
For det var så mye annet som heftet meg, da.
Og da David Hjort ringte og vekte meg, mandagen etter.
Så bare sa jeg ‘nei’, da David Hjort mente at han Muhammed hadde vært med på det her ranet, da.
For jeg hadde jo ikke noe bevis for det, liksom.
(For det kunne jo ha vært noe lureri og, tenkte jeg kanskje.
Og David Hjort, han hadde fortalt meg det.
Like etter at han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.
At han pleide å ha mange kriminelle kamerater, osv.
Så jeg syntes kanskje det ble litt rart, at David Hjort, som hadde mer eller mindre vært kriminell selv, ringte meg om det her, da).
Og jeg likte ikke å bli veket på den måten heller, av en hysterisk David Hjort, (må man vel si at han var).
Så jeg prøvde vel å roe det ned, da.
For hvorfor ringte David Hjort meg om dette, liksom?
Han var jo ikke noe sjef, (eller noe), på Rimi Bjørndal.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hun Songül Özgyr, (fra Rimi Bjørndal), hun kjente han ‘kunde-Muhammed’ da, (husker jeg).
(Altså ikke broren hennes Muhammed, men en annen Muhammed, da).
Og det ble også til at jeg vekslet noen ord, med han kunde-Muhammed, noen ganger da, (husker jeg).
For leder-kollega Fredrick og jeg.
Vi hadde møtt han Muhammed, på T-banen, ned til sentrum, en gang, da.
(Så han Fredrick må vel muligens ha kjent han kunde-Muhammed, da.
Siden vi satt liksom i en gruppe med han, på T-banen, på vei ned til sentrum, da.
For jeg kjente ikke egentlig han kunde-Muhammed, da.
Så det hadde nok ikke vært naturlig for oss, å sitte sammen på T-banen, hvis ikke han Fredrick hadde vært der, da.
For å si det sånn.
Så kunde-Muhammed og jeg, vi kjente hverandre, gjennom han lederkollega-Fredrick, da.
For å få med om det).
Og da hadde han Muhammed prata om, at han hadde tenkt å flytte til London, (eller noe sånt), da.
(For han var arbeidsledig, men kjente noen folk som bodde i London, da.
Noe sånt).
Og seinere, så spurte jeg han Muhammed, om han hadde vært i London, (eller noe sånt), da.
Men da svarte vel han Muhammed ved å spørre meg et spørsmål om en tilbudsplakat, som hang på veggen, i kassaområdet, på Rimi Bjørndal, da.
Noe sånt.
(Så dette må vel ha vært mens jeg dreiv og stengte butikken da, antagelig.
Og etter at han kunde-Muhammed hadde preika med hu Songül, i posten, vel.
Noe sånt).
Så han kunde-Muhammed, han svarte ikke alltid klart på det jeg spurte han om, da.
(For å si det sånn).
Og en gang, (når han var og handla, på Rimi Bjørndal).
(Og jeg også stod i kassaområdet der.
Og han vel også prata med hu Songül, i posten, først).
Så spurte jeg han kunde-Muhammed, om hvorfor han gikk på krykker da, (eller noe sånt).
Og da svarte han kunde-Muhammed, at han hadde ‘blitt skutt’ da, (husker jeg).
Så Bjørndal var nesten litt som New York da, (kan man vel kanskje si).
Siden folk ble skutt der, (og sånn), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
