Laptoper, de var ganske dyre, i 2003, (husker jeg).

Men jeg fikk en Elkjøp-brosjyre i posten, (må det vel ha vært), og der reklamerte de med en Toshiba-laptop, til 7-8.000, da.

(Noe som var nesten halv pris, av vanlig pris, på laptoper, på den her tiden.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da jeg dro til Elkjøp, på Carl Berner, for å kjøpe denne laptopen, så hadde de den ikke på lager, (husker jeg).

Jeg måtte forhåndsbetale, og hente laptopen, en del uker seinere, (var det vel).

(Noe sånt).

Og når jeg fikk laptopen, så var det en piksel-feil, (nemlig en død piksel, heter det vel), på skjermen, (husker jeg).

Og Dag Anders Rougseth aka. Dagga, (må det vel ha vært), han sa det, at det ville ikke han ha funnet seg i, da.

(Noe sånt).

Men da jeg gikk for å bytte laptop-en, så fikk jeg ikke ny laptop, siden den piksel-feilen dekket mindre enn en prosent av skjermen da, forklarte de hos Elkjøp.

(Og da hadde man ikke rett til å få ny laptop, hvis det var snakk om pikselfeil på mindre enn en prosent av skjemen, mente han Elkjøp-karen som jeg prata med, da).

Så de som bestemte i Elkjøp, de hadde visst ikke gått på handel og kontor, (sånn som meg), og lært at kunden alltid har rett, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og ikke nok med det.

Etter at tredje semester var godt i gang.

Og jeg hadde installert Linux, (en Red Hat-distro, (som det vel heter), siden han Dagga likte den Linux-versjonen da), på laptop-en, siden Dagga og jeg, hadde et Linux-fag, ved HiO IU, da.

Så virka plutselig ikke laptopen lenger.

Og jeg måtte levere den inn til reparasjon, på Elkjøp, på Carl Berner.

(Midt i tredje semesteret, da.

En laptop som bare var noen få måneder gammel).

Og det tok jo ihvertfall en måned, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Før jeg fikk tilbake den laptopen, fra Elkjøp, da.

Og jeg fikk ikke noe tilbud om låne-PC, (eller noe lignende).

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så problemene med Elkjøp og den Toshiba-laptopen, de ødela jo for hele tredje semesteret mitt, på HiO IU, (vil jeg si).

Siden Dagga og jeg, ikke fikk jobbet med Linux, (den ganske lange tida, som den laptopen, var inne til reparasjon), og siden disse problemene med den Toshiba-laptopen gjorde meg stresset og anspent da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dagga og jeg, vi brukte jo min Rimi-leilighet, som en slags datalab, nesten.

Og en gang, (kom jeg på nå), så prata vi også om litteratur, (husker jeg).

(Antagelig fordi at jeg hadde en del paperback-bøker, stående, i de to ‘Rimi-reolene’ mine, da).

For jeg husker at jeg, (av en eller annen grunn), forklarte Dagga det, at jeg ikke skjønte noe, av de Macht und Rebel-bøkene, til Matias Faldbakken, da.

(For de syntes jeg at bare ble vulgære da, liksom).

‘Matias ja’, nærmest fnøs Dagga, da.

(Noe sånt).

For det viste seg at Dagga kjente Matias Faldbakken, (men vel ikke likte han, hvis jeg skjønte det riktig), siden de begge var fra Hamar, (og vel vanket i de samme kretsene der), da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var jo sånn, at jeg var litt nedfor, etter sommerferien, i 2003.

(Eller ihvertfall litt skuffet).

Siden jeg hadde måttet jobbe så mye, den sommeren, da.

(På Rimi Langhus).

Når jeg egentlig hadde planlagt å ligge på stranda osv., og lese til den eksamenen, i faget Relasjonsdatabaser, som Dagga mente at det var mulig å ta, høsten 2003, da.

Men jeg fikk jo som tidligere nevnt et par høye lønninger, (i juli og august), må det vel ha vært.

Etter all denne jobbingen min, på Rimi Langhus, sommeren 2003, da.

Så det var derfor jeg kjøpte meg den Toshiba-laptopen, på Elkjøp, da.

Siden de liksom ‘kuleste’ studentene, ved HiO IU, (på den her tiden).

De satt med laptoper, i auditoriet, da.

(Istedet for å sitte å kladde, i en blokk, da).

Så jeg følte meg kanskje litt dum, da, (i første og andre semester).

Siden jeg satt der og klussa på noen ark da, og ikke skrev direkte inn i Word, som vel de kule gutta der gjorde, (må man vel si).

Så det var vel mye derfor at jeg ville ha meg laptop da, (for å si det sånn).

Siden det liksom var et slags press, om å være kul, på HiO IU, da.

For da ble jeg liksom en av de kule gutta jeg og da, (for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og når Dagga og jeg, begynte å ‘surre’, med de Red Hat-Linux CD-ene, til Dagga.

Så hadde jeg lest om noen Linux-kommandoer, på nettet, (eller noe sånt), vel.

(På den stasjonære PC-en min, da).

Så plutselig, så hadde jeg en laptop, som var ‘dual bot’ da, (som det vel heter).

Nemlig at det var både Linux og Windows, på PC-en, da.

Så når man startet laptopen min, så kunne man trykke på en knapp, da.

Og så startet Linux.

Og hvis man ikke trykket på noen knapp, så starta vel Windows XP da, (mener jeg å huske).

(Noe sånt).

Så var jeg vel kanskje litt morsom jeg og da, tenkte jeg vel.

Siden jeg hadde en sånn ny laptop, som jeg klarte å ha både Windows og Linux på samtidig, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Grunnen til at jeg ikke ville drive å jobbe med Linux, på den stasjonære PC-en min.

(Som var ganske moderne, på den her tiden, (må man vel si).

For jeg hadde jo oppgradert hovedkortet, og kjøpt TV-kort og en del sånt, til den.

For noen av de pengene jeg fikk, etter at moren min døde, da).

Det var det, at jeg var jo op, på #quiz-show.

Og jeg hadde jo også chatte-kanalen #blablabla.

Så hvis jeg skulle ha installert Linux, på den stasjonære PC-en min.

(Som del av det faget, hvor vi lærte om Linux, på ingeniørhøyskolen, da).

Så kunne nok dette lett endt med at jeg hadde fått slettet alle mp3-ene mine, (som jeg hadde på PC-en), for eksempel.

Og jeg forestilte meg også det, at jeg da lett kunne endt opp med en PC, som kanskje ikke hadde den samme funksjonaliteten lenger, da.

(Hvis jeg hadde begynt å ‘surre’, med Linux, på den stasjonære PC-en min).

For jeg var så vant med å bruke Windows, på den PC-en.

(Etter å ha gått på det Windows NT Server-kurset, hos Global Knowledge Network blant annet, i 1998, da).

Så å drive å ‘knote’, med å finne irc-program, mp3-program, video-program og drivere osv., til Linux.

Det tror jeg nok at hadde gjort meg veldig stressa, på den her tida, da.

Og jeg hadde jo også studiene mine ved ingeniørhøyskolen og jobb som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, å tenke på.

Og dessuten, så var jeg jo op på #quiz-show og hadde chatte-kanalen #blablabla, da.

Og jeg var også veldig glad i mp3-samlingen min, som jeg hadde brukt opp mange år, på å bygge opp, da.

(Og dette var vel før nesten alle kjente sanger havnet på YouTube, for eksempel.

Og YouTube blir kanskje ikke det samme som mp3, heller.

Når det gjelder lydkvaliteten, osv.

Hva vet jeg.

Og for å høre på YouTube, så må man jo ha en rask internettforbindelse, da.

Og det trenger man jo ikke, for å høre på mp3).

Så jeg ville ikke drive å ‘surre’ for mye, med min ‘kjære’ stasjonære PC, da.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når jeg skriver om mp3-samlingen min.

Så kan jeg jo også ta med om det.

At i 1999, (må det vel ha vært).

(Året etter at jeg hadde gått på det kurset, i Windows NT Server Core Tech, hos Global Knowledge Network, på Skullerud.

Som jeg jo har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Så dukka plutselig Øystein Andersen opp, (under nicket Heihachi), på irc-kanalen #blablabla, som jeg hadde startet, året før da, (må det vel ha vært).

Og dette kom som et slags sjokk på meg, (husker jeg).

For som jeg har skrevet om, i et av de første kapitlene, i Min Bok 4.

Så dukket jo Øystein Andersen opp, på et slags seremonielt vis, (må man vel si), på Ungbo, i Skansen Terrasse.

For å si fra til meg, (like etter militæret, i 1993), at han ikke ville ha noe mer med å gjøre lenger.

(Uten å oppgi noen grunn for dette, da).

Og det var jo en ting.

Og det taklet jeg såvidt.

Men når han så, fem-seks år senere, plutselig dukket opp, på #blablabla.

På tross av at han i 1993, hadde sagt det, at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre.

Nei, da ble jeg litt redd for Øystein Andersen, (må jeg innrømme).

For han viste vel da, at han ikke var mann for sitt ord, liksom.

Så Øystein Andersen, han er vel ikke som en mann, (vil jeg si).

Han er vel mer som en bortskjemt drittunge, (må man vel si).

Noe sånt.

(Hvis jeg ikke tar helt feil av han, da).

Og like etter det, at jeg kicket og bannet Øystein Andersen, fra #blablabla.

(Etter alle disse årene.

Siden jeg ble redd for han, da.

Siden han ikke hadde holdt det han hadde sagt, i 1993, da.

Nemlig at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre.

Og siden #blablabla jo var min irc-kanal, (må man vel si).

Så ønsket jeg ikke å ha Øystein Andersen der, da.

Siden han skremte meg litt, da.

For å si det sånn.

Så jeg kick-bannet han derfra, da).

Og like etter dette igjen, så skjedde det, at noen slettet cirka halvparten, av mp3-ene mine, fra harddisken, PC-en min.

(Ved å hacke PC-en min, da).

Og disse hackerne, de endret også passordet, på PC-en min, til ‘idiot’, (eller noe sånt), da.

Men jeg hadde på den her tiden en slags dual-bot, (eller hva det heter igjen), på den stasjonære PC-en min, da.

For jeg hadde jo fått en CD, med Windows NT Server på.

Da jeg tok det kurset, (i nettopp Windows NT Server), hos Global Knowledge Network, i 1998, da.

Og jeg hadde vel også fått en Windows XP-cd, av Magne Winnem, (må det vel ha vært).

Så da den hackeren endret passordet, på mitt ene operativsystem, da.

Så kom jeg meg med en gang på irc igjen, via det andre operastivsystemet, som jeg også hadde installert, på den samme PC-en, da.

Så jeg var på irc hele tida, selv om jeg hadde blitt hacket, da.

Og Glenn Hesler, (som brukte nicket Kazuya, på irc), han fortalte meg det, at passordet, til det hackede operativsystemet mitt, det var ‘idiot’ da, (eller noe lignende).

Så Glenn Hesler, han var også litt innblandet i den her hackingen, da.

(Må man vel si).

Det var ihvertfall han jeg fikk vite det endrede passordet av.

(Hvis jeg husker det riktig).

Og etter det her igjen, (seinere i 1999 en gang, må det vel ha vært), så kontaktet forresten Øystein Andersen meg, på message, en gang, (på irc).

Og da ville han at jeg skulle kjøre og møte han, på en veikro, (eller om det var et gatekjøkken), langt inn i Romerike et sted da, (var det vel).

Men det syntes jeg at virka litt utrygt da, (husker jeg).

Så jeg sa det til han, at det turte jeg ikke.

For jeg syntes at Øystein Andersen virka litt ustabil da, (må man vel si).

Siden han først hadde kuttet meg ut, (på en sermoniell måte, må man vel si).

Og så plutselig ønsket å møte meg, på en veikro, ute i ‘Huttaheita’, seks år seinere, da.

Nei, da virka det litt som at det var noen ugler i mosen, syntes jeg, (må jeg innrømme).

Så jeg gadd ikke å bli med på å møte Øystein Andersen igjen, langt oppi ‘bygda’, da.

For jeg visste at han kjente mange kriminelle, osv.

For han hadde pleid å nevne det, på den tida, som vi var kamerater, (nemlig på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet).

At han hadde masse ‘kontakter’, da.

(Som han kalte det).

Og jeg hadde ikke noe lyst til å for eksempel plutselig bli bortført, av noen av Øystein Andersen sine kriminelle kontakter, like ved en veikro, langt oppe i Huttaheita, da.

(For å si det sånn).

Så jeg droppa å møte Øystein Andersen igjen, da.

(For det syntes jeg ikke at var verdt risikoen da, må jeg innrømme.

Etter at han kutta meg ut, i 1993, så kunne vel aldri kameratskapet vårt bli som før igjen uansett, mente vel jeg, da.

For Øystein Andersen hadde jo ikke da lenger noe troverdighet, (må man vel si).

Og hvem vi ha en kamerat som ikke har noe troverdighet?

Nei, ikke jeg, ihvertfall.

Så etter denne formelle avskjeden, som Øystein Andersen tok med meg, i 1993.

Så kan det ikke lenger bli noe troverdig kameratskap, mellom Øystein Andersen og meg igjen, mener jeg.

Så det ville bare blitt som noe tull, at Øystein Andersen og jeg, skulle hatt noe mer med hverandre å gjøre, etter denne sermonielle ‘begravelsen’, som Øystein Andersen foretok, av kameratskapet vårt, i 1993, da.

Mener nå jeg ihvertfall, da).

Og jeg har ikke hatt noe direkte med Øystein Andersen å gjøre, siden han kutta meg ut, (på sermonielt vis, må man vel si), i 1993.

Jeg jobba på TG, for Glenn Hesler og Øystein Andersen sitt automatfirma, i 1994.

Men det var etter at Glenn Hesler hadde spurt meg, (og ikke Øystein Andersen), da.

Og jeg har vel også skrevet noen få Facebook-meldinger, til Øystein Andersen, etter at jeg flyktet hit til England, i 2005.

Og Øystein Andersen og jeg, vi har et par ganger begge samtidig vært med ‘Tom-gjengen’, å spille fotball, (på Ellingsrud), uten å si ‘hei’ en gang, hvis jeg husker det riktig.

Men det er det, liksom.

Så jeg har ikke vært kamerat, med Øystein Andersen, siden 1993, da.

(For å si det sånn).

Og jeg fikk litt sjokk, må jeg innrømme, da Øystein Andersen plutselig dukka opp på #blablabla, (i 1999, var det vel).

Og liksom ødela den fine stemningen, som vi hadde der, da.

(For å si det sånn).

Siden Øystein Andersen hadde oppført seg så teatralsk, (må man vel si), da han besøkte meg, på Ungbo, (mens Pia også var der), i 1993, ens ærend for å fortelle meg det, at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre, da.

Noe som liksom satt et støkk i meg, da.

Siden Øystein Andersen oppførte seg så rart, da.

Så derfor reagerte jeg ganske kraftig, (må meg innrømme).

Da Øystein Andersen plutselig dukka opp på #blablabla, (som jo var min irc-kanal, må man vel si), så mange år etter, at han hadde kutta meg ut, som kamerat, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.