(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

(Av en eller annen grunn).

Men det er klart at når jeg tenker på dette igjen nå.

Og at damer vel ofte synes at det er gjevt, å kjenne popstjerner, da.

Noe sånt).

Og han som ble drept, det viste seg å være kameraten til kjæresten, til hu Vestlandsdama, da.

Mener jeg å huske, ihvertfall.

Sånn at man skjønte at hu nok var ‘opptatt’ da, liksom).

Og vi hadde kanskje et lite håp om at hu ville bli med på gruppa vår igjen, når vi ble litt flinkere, (eller noe sånt), da.

(For da fikk jeg ikke tid til å lese, til den eksamenen, husker jeg.

Siden jeg vel hadde tre andre eksamener, (eller noe sånt), iløpet av en uke eller to).

(Noe sånt).

Dag Anders Rougseth aka. Dagga, han var veldig fattet til vanlig, vil jeg si.

Selv om han også kunne være direkte,  hvis det var noe han ikke likte, og komme med en klagende kommentar.

Men da vi skulle presentere vårt Web Design-prosjekt, (var det vel), på en stor skjerm, i et avlangt klasserom, (som muligens lå i første etasje vel), på ingeniørhøyskolen, i Cort Adelers gate, der.

Så ble Dagga plutselig til en slags ‘entertainer’, (husker jeg).

Han ble energisk, (noe han vanligvis ikke var), vil jeg si.

Og han virket engasjert i hver minste detalj, (enda han vanligvis virket mer tilbakelent), vil jeg si.

Så Dagga, han nesten spratt rundt, foran lerretet der, og holdt et engasjert foredrag, om ‘data-musikk’ og musikk-filer, (var det vel), som var temaet for gruppearbeidet vårt, (sikkert foreslått av Dagga), da.

Og da jeg selv holdt et vel mye mindre energisk foredrag om hva Midi-filer var, (eller noe sånt, for det var det jeg hadde fått i oppdrag, av gruppe-leder Dagga, å gjøre, på dette prosjektet, nemlig å skrive innhold, (om Midi-filer), og ikke drive med web-design), så stirret Vestlandsdama og ei annen blond dame, på årskullet vårt, på bachelor IT vel, på meg, på en måte som gjorde meg overrasket, (husker jeg).

Som om jeg var så veldig flink, når alt jeg hadde gjort, var å gjøre noe research, (på nettet), om Midi-filer, og skrevet en slags artikkel, om dette, da.

Jeg prioriterte å bruke tiden min, på å lære Java.

Og så tok jeg liksom Web Design, på sparket, da.

For jeg hadde jo drevet mye med Basic og Pascal-programmering tidligere.

Så jeg trodde at jeg kunne ta Web Design ganske på sparket, da.

Så jeg printet ut et slags online kompendium, med HTML-kommandoer, og satt dette i en perm, (husker jeg).

Sånn at jeg hadde dette, i tilfelle jeg trengte det seinere, da.

For på dette studiet, det var så omfattende, og basert på samarbeid.

Så det ble sånn, at man nesten måtte spesialisere seg da, (husker jeg).

Så selv om jeg vel fikk karakteren ‘A’, i Web-Prosjekt, det første semesteret, ved HiO IU.

Så hadde jeg nesten ikke drevet noe med web-design, på den her tida, (husker jeg).

Men sånn blir det vel gjerne, når studie-modellen er sånn som den er.

Nemlig at mange av fagene er basert på gruppe-arbeid, (og ikke har individuelle innleveringer eller eksamener), da.

Så derfor var vel Daggas plan, om å få seg en bachelor-grad i IT, uten å lære seg programmering, ikke helt urealistisk.

(Så det er mulig at Dagga hadde kontakter, som han hadde pratet med dette om.

For Dagga var ganske sikker, på at dette skulle være mulig).

For IT-feltet har så mange kunnskaps-områder.

Så det er vel neppe sånn at alle IT-folk er eksperter på alle kunnskapsområder, innen IT.

Ikke engang på alle de kunnskapene som de har papir på at de har kunnskaper innen, (vil jeg si).

Så denne studiemodellen, den er kanskje litt ‘tvilsom’, da.

(Kan man vel kanskje si).

Siden den nok fører til at man får en del ‘gratis-passasjerer’.

For det er ikke sånn, at mer enn en tredel kanskje, av data-studentene, har noe særlig peiling, på for eksempel Java-programmering, vil jeg si.

Ihvertfall var det vel cirka sånn det var på bachelor IT, ved HiO IU, (vil jeg si).

Det var en kar, (med lyst, tilbakegredd hår vel), som gikk rundt og spurte Vestlandsdama, Dagga og meg, om hvem som liksom var ‘programmerings-guruen’, på vår gruppe, husker jeg.

(Noe sånt).

Og da ble jeg pekt på, av Vestlandsdama og Dagga, vel.

Så hver Java-gruppe måtte liksom ha sin egen ‘programmerings-guru’, da.

Og de var det vel kanskje bare 5-6 stykker av, (muligens inkludert meg selv), på bachelor IT, da.

(Fikk jeg inntrykk av, ihvertfall).

Så da er jo de resterende studentene.

(Nemlig kanskje 30-40 andre studenter).

De er jo da gratispassasjerer, i større eller mindre grad.

(Må man vel si).

Selv om disse da gjør ting som å skrive brukerveiledninger, osv.

Men sånn var det jo også på Gjerdes videregående, husker jeg.

At på tentamen og eksamen, i data.

Så var jeg den eneste som kunne noe særlig Pascal-programmering, da.

Mens Tim Jonassen og Fred Bing liksom var gratispassasjerer, da.

Som skrev brukerveiledningen, osv.

Og da fikk jeg kjeft av klasseforstander Arne Karlsen, fordi at jeg bare satt og programmerte, (husker jeg).

Men dette var jo ikke fordi at jeg ikke klarte å lage brukerveiledninger.

Men det var fordi at jeg var den som var best på programmering, (på vår gruppe og muligens i hele klassen), da.

Så vi spesialiserte oss, under eksamen.

Men jeg var jo god i omtrent alle fag, på skolen.

Så jeg kunne vel også ha klart å skrive brukerveiledninger, liksom.

Men Arne Karlsen straffet meg, (for kjeft er en slags mild straff, lærte vi om, i et organisasjon/ledelse-fag), da.

Siden jeg var god på programmering _også_.

For vi hadde jo vært den samme gruppa, på tentamen også.

Og vi på datalinja, vi kjente hverandres ferdigheter, da.

(Siden vi satt mange timer sammen, nede i datasalen, hver uke).

Så det var vel ikke sånn at jeg dikterte alt som skulle gjøres, på gruppa vår.

For Fred Bing, han var jo en kjempe, som hadde gått på high school, (eller noe sånt), i USA.

Og Tim Jonassen bodde jo i en svær villa, (med mange vakthunder osv.), ute i Hyggen.

Så det var vel mer sånn at jeg var en slags ‘programmerings-slave’, på gruppa vår, som tilfeldigvis var den samme, både på tentamen og eksamen, da.

Og så får jeg på toppen av det hele kjeft, fordi jeg liksom er programmerings-slave.

Nei, klasseforstander Arne Karlsen var en rar skrue, vil jeg si.

Han hadde vel ikke beina på jorda, under den her kjeftinga si, (vil jeg si).

Han rappa jo også en gang en diskett, med et spill, som jeg hadde programmert, på fritiden, i datasalen, på Gjerdes videregående der.

Så han hadde kanskje en slags kampanje mot meg.

Det var vanskelig for meg å skjønne hva han egentlig klagde på, når han kjefta fordi at jeg lagde et spill, på fritiden, mellom skoleoppgavene.

Og når han klagde på at jeg satt for mye foran skjermen.

Hva var galt med dette liksom?

Nei, det skjønte jeg ikke helt, (må jeg innrømme).

Men samtidig, så var Arne Karlsen en voksen mann, som brukte en aggressiv tone, (må man vel si), når han kjeftet.

Så han brukte nok ‘skremming’, som metode, under undervisningen da, (må man vel si).

Så jeg ble da litt satt ut, og klarte ikke å få meg til å spørre om hva han egentlig klagde på, da.

Siden vedkommende klasseforstander, (Arne Karlsen), var så affektert, da.

Og da er det vanskelig å kommunisere, på en bra måte, vil jeg si.

(For da må man liksom prøve å roe det ned, hvis en person er affektert, vil jeg si.

Og da kommer man jo ikke lenger, når det gjelder kommunikasjonen.

For da må man jo liksom ‘holde kjeft’, for å prøve å roe det her ned, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.