Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, at det jobba noen unge innvandrer-damer der.

Blant annet Songül Özgyr, som var lillesøstera til Hava og Sema Özgyr, som jeg jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, da jeg jobbet som assisterende butikksjef der, fra 1996 til 1998.

Songül ville bli politi, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

Og hu klarte å jobbe både i frukta og posten, (for det hadde blitt post i butikk der, siden sist jeg jobba der, på 90-tallet).

Og hu Songül, hu klarte også å lede de andre medarbeiderne, (husker jeg).

For hu var flink til å få folk til å jobbe, så en gang, så delegerte jeg det til henne, (husker jeg), å si fra til folk, om hva de skulle gjøre, da.

Og hu Songül, hu hadde en gang med et bilde på jobben, som hu viste meg, (i tippekassa/posten der), av sin eldre søster Sema og hennes lille datter, vel.

(Av en eller annen grunn).

Og jeg mener jeg overhørte at Toro baksnakka meg, borte i kassa, da hu Songül viste meg det her bildet, da.

Og det lå også et brev, (eller noe sånt), med adressen vel, til Songül og Sema sin eldre søster Hava, og fløyt i garderoben, på Rimi Bjørndal, en gang, (husker jeg), rundt høsten 2002, da.

Men jeg prøvde å leve opp til mitt motto, om ikke å blande ‘business and pleasure’, så det var ikke sånn at jeg ringte hverken Hava eller Sema, da.

Selv om jeg muligens hadde Sema sitt telefonnummer på mobilen enda, på den her tida.

(Siden det hadde vært snakk om at hu og han pakistaneren med ‘hakk i hue’, skulle bli med meg, (og Glenn Hesler), og spille fotball, med ‘Tom-gjengen’, den gangen, i 1998 da, må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av de første gangene, som jeg jobba samme vakt, som hu Songül.

Så rydda hu hyller, i potetgull-avdelingen, vel.

Og noen esker, med Maarud Potetgull, som stod oppå topphylla.

De var det hull nederst i, i omtrent alle potetgull-posene. da.

Så det var ‘rotter’ da, mente hu Songül.

For det var et hull i veggen der.

Som rottene antagelig må ha kommet inn gjennom, da.

Så jeg foreslo vel for butikksjef Irene Ottesen, at vi skulle ringe et skadedyr-firma, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen ung innvandrer-dame som jobba der, det var Lome.

Lome var nabo med Songül, på Holmlia.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Og Lome var fra Makedonia, fortalte hu meg.

Og Lome syntes noen ganger at det ble litt mye Songül, (husker jeg at hu sa).

(For hu møtte Songül både på jobb og der hu bodde, da).

Lome sa også en gang, at hu syntes at det var som at butikksjef Irene Ottesen ville ‘inn i hodet hennes’.

Og Lome, hu pleide også å dra ned til noe slekt i Larvik, (noen ganger), husker jeg at hu sa.

Men jeg fortalte ikke det, til hu Lome, at jeg selv var fra Larvik, da.

For jeg prøvde å holde litt distanse, til mine ‘undersotter’, da.

For hu Lome, hu var litt ung, og kom plutselig med sånne kommentarer, ‘utafor sammenhengen’ da, (må man vel si).

Og Lome var forresten også ei pen og sjarmerende jente.

Fakhar fortalte meg ihvertfall det, (husker jeg), at han var forelsket i Lome, (eller ihvertfall likte henne godt), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det jobba også ei ung pakistansk dame der, som het Anica.

Hu sa en gang det, til Songül og ei annen ung innvandrerdame, (husker jeg).

At: ‘Er det slavejobb?’.

(Om en arbeidsoppgave, i butikken, da).

Så det er tydelig at det foregikk et eller annet rart, på Rimi Bjørndal, (vil jeg si).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ei annen ung innvandrerdame, som jobba, på Rimi Bjørndal, det var ei med det vel litt spesielle navnet Fiza.

Hu jobba mye i posten, (husker jeg).

Og en gang, som David Hjort, (som på den her tida, hadde slutta i Rimi og begynt å jobbe, som hjelpepleier, i Groruddalen, sammen med sin samboer Melina vel), var innom, på Rimi Bjørndal.

Så sa han hei, til hu Fiza, da.

Og han forklarte meg det, at dette var hans tidligere medarbeider, (eller noe sånt), da.

For David Hjort og Fiza, de hadde tidligere jobbet sammen, på Rimi Ljabru, da.

(Ettersom jeg skjønte det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Fiza, hu jobba i posten, fra cirka klokka 9, (må det vel ha vært), til klokka 18, på lørdagene, da.

Men plutselig, så skulle hu begynne å gå hjem klokka 17, (eller noe sånt), på lørdagene da, (husker jeg).

Og den samme lørdagen, så kom det plutselig to håndtverkere innom, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).

(Noe som var litt rart, så seint, på en lørdag, vil jeg si.

For jeg hadde ikke bestilt disse håndtverkerne, eller fått beskjed på forhånd, om at de skulle dukke opp der, da).

Og de håndtverkerne, de var stressa, og skulle inn i garderoben, (av en eller annen grunn), da.

Og jeg var jo ikke vant med det, at den garderoben, ble brukt, rundt klokka 17, på en lørdag.

Så jeg åpna døra, men uten å gå inn da.

(I tilfelle det var noe der, kanskje).

Og da hørte jeg et kvinne-skrik, (husker jeg).

Så da bare lukka jeg igjen døra, da.

For da stod visst Fiza og skifta da, (må det vel ha vært), inne i garderoben.

Og etter det her, så gikk bare hu Songül rett inn i garderoben, et par ganger.

Mens jeg stod og skifta, og stod der i bare boksershortsen, da.

Og jeg spurte henne ihvertfall en gang, om hu hadde hørt om å banke på.

Men hu svarte da bare: ‘Har du hørt om å skrike, eller?’.

Men å stå der inne i garderogen og skrike, det virka ikke som noe naturlig, for meg da, (husker jeg).

Men dette her var kanskje noe slags sharia, (eller noe sånt), fra de muslimske damene.

Siden jeg nesten hadde sett hu Fiza, mens hu skifta, da.

Men dette greiene virker veldig konstruert, for meg, når jeg tenker tilbake på det.

For at hu Fiza skulle gå hjem, rett før den travleste og siste timen, på lørdagene, det virker litt rart, vel.

Og at to håndtverkere dukker opp, på en lørdag, uten at jeg, (som var leder, på den vakta), hadde fått vite det.

Det var vel kanskje litt rart.

Og at disse håndtverkerne skulle inn i garderoben, det var vel også rimelig rart.

(For hva skulle de der, liksom).

Men det funker kanskje dårlig, med fellesgarderobe og muslimske damer, da.

Det er mulig.

Men den fellesgarderoben var ihvertfall der, (på Rimi Bjørndal), da jeg begynte å jobbe der, i 1996.

Og når man er stressa, så kan man glemme å banke på døra, til garderoben, da.

(For jeg ble stressa, av de her håndtverkerne, da).

Men jeg pleide alltid å banke på døra der ellers, når jeg skulle skifte, da.

Men den her gangen, så skulle jeg bare vise noen håndtverkere, som skulle fikse noe greier, (i garderoben), hvor garderoben var, da.

Og jeg lurte vel på hva de egentlig skulle fikse der.

(For dette var ikke klart for meg, da).

Så derfor åpna jeg vel døra til garderoben, da.

(Noe sånt).

Så jeg var stressa, da det her skjedde.

Men hu Songül, hu var nok ikke stressa, de to gangene, som hu bare gikk rett inn i garderoben, (på Rimi Bjørndal), akkurat mens jeg stod i bokser-shortsen der, da.

Dette må nok dette ha vært noe planlagt, fra hu Songül, vil jeg si.

Men hvordan hu klarte å få timingen riktig, sånn at hu gikk inn der, akkurat mens jeg hadde minimalt med klær på meg.

Det veit jeg ikke.

Men hu må nok ha brukt tid på å forberede seg, på det her, for å klare å få timingen riktig, (begge gangene).

(Vil jeg tippe på, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Rundt årsskiftet 2002/03 en gang.

Så fikk forresten Irene Ottesen sparken, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

(Av en eller annen grunn).

Hu begynte ihvertfall å jobbe som assistent, på Rimi Mortensrud, (under butikksjef Kjell der).

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og han nye butikksjefen, på Rimi Bjørndal.

Det var en som het Johan, fra Telemark, vel.

Og som var homo, (mener jeg at ble sagt, ihvertfall).

Og han Johan, han husker jeg at syntes, at var dårlig, til å kommunisere.

Han ga liksom bare ordrer, men hørte liksom ikke på det man sa, da.

(Hvis man hadde en mening om ditt og datt).

Så etterhvert, så ble denne jobben, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, veldig slitsom, da.

Selv om jeg bare jobba to vakter i uka der.

(Det var sånn, at jeg ikke orka å gå ut på byen, for eksempel.

Etter å ha jobba bare fra klokka 13 til klokka 19, på en lørdag, på Rimi Bjørndal.

For jeg bytta tirsdagsvakta mi, mot å jobbe seint, på lørdager.

For jeg prøvde å konsentrere meg om studiene mine, ved HiO IU, da.

Så da syntes jeg det ble enklere, hvis jeg jobba torsdager og lørdager.

Enn hvis jeg jobba tirsdager og torsdager, da.

For da kunne jeg liksom konsentrer meg om studiene, i begynnelsen av uka.

Og så konsentrere meg om jobben, i slutten av uka).

Og siden at jeg syntes at samarbeidet, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, funka så dårlig.

Så syntes jeg at det var greit, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, om jeg kunne jobbe noen vakter, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, våren 2003.

For det hadde skåret seg helt mellom den nye butikksjefen der, Thomas Bruun, (på den ene siden).

Og assistent Sølvi Berget og resten av de ansatte, på Rimi Langhus, (på den andre siden).

Så Anne-Katrine Skodvin, hu lurte på om jeg kunne jobbe litt, på Rimi Langhus, og være litt ‘gem’, mot de ansatte der, da.

For å liksom roe ned ‘ståa’, i den butikken, da.

Og det syntes jeg at var greit.

For jeg syntes ikke at den jobben min, på Rimi Bjørndal, virka så trygg, da.

Siden jeg hadde ganske store samarbeidsproblemer, med butikksjef Johan, da.

Så da Thomas Bruun tilbydde meg det, å jobbe som låseansvarlig fast, på Rimi Langhus, på fredagsettermiddagene.

Så slo jeg til på det, da.

For da hadde jeg liksom to bein å stå på, innen Rimi, da.

For jeg tenkte at hva hvis jeg fikk sparken, av butikksjef Johan, (som jeg gikk dårlig sammen med), på Rimi Bjørndal.

Da må jeg jo ha flyttet ut, fra Rimi-leiligheten min.

For jeg måtte jo jobbe i Rimi, for å få lov, til å bo der.

Siden at husleia der, ble trukket direkte, fra lønnslippen min, da.

Så da tok jeg heller på meg det, å også jobbe en seinvakt, (fra klokken 13 eller 14 til cirka klokken 21 vel, på fredagene), i uka, på Rimi Langhus.

Sånn at jeg fortsatt hadde den Rimi Langhus-jobben, i tilfelle det skar seg helt, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, da.

Så fra våren 2003.

Så jobba jeg som låseansvarlig, på to Rimi-butikker, da.

Nemlig Rimi Bjørndal og Rimi Langhus, da.

Noe som var litt slitsomt.

For da måtte jeg jo huske kodene og sånn, til to Rimi-butikker, i huet, da.

Så jeg ble kanskje litt distre, av det her.

Og en gang, som Magne Winnem, var innom på besøk, i Rimi-leiligheten min.

Og så det, at det i ‘rote-skuffen’ min, (eller hva man skal kalle den reol-skuffen, der jeg pleide å ha lommeboka mi osv., og hvor min fetter Ove en gang stjal noen tiere, som lå løst oppi der), lå nøklene til to forskjellige Rimi-butikker.

Da fikk Magne Winnem et slags anfall da, (husker jeg).

Og mente visst at det var noe kriminelt, (eller noe sånt), å jobbe, som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.

Så Magne Winnem han er ikke helt stø, vil jeg si.

Han mente også, (noen år før det her, som vel har skrevet om i et tidligere kapittel), at det var galt, å jobbe med telefonsalg, når man ikke likte å bli oppringt, av telefonselgere selv, (husker jeg).

(Noe jeg ikke likte da.

Selv om jeg hadde jobbet, med telefonsalg.

Nemlig den ekstrajobben, hos Norsk Idrettshjelp, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Altså, må man like noe, for å selge det?

Må man for eksempel like sukkerspinn, for å selge det?

Må man like fisk, for å jobbe i en fiskebutikk?

Må man være vegetarianer, for å legge opp frukta, i Rimi?

Tydeligvis, ifølge Magne Winnem.

Og det er tydeligvis også kriminelt, å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.

Så Magne Winnem, han er sånn, at han tror at helt vanlige ting, er ulovlige, vil jeg si.

Han blander inn noe slags forvirret moralisme, (eller hva man skal kalle det), med lover og regler, (vil jeg si).

Så Magne Winnem, han vil jeg advare litt mot igjen.

Han er litt forvirret, vil jeg nesten si, at det virker som.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Det var også forresten, høsten 2003.

At jeg hadde jobbet så mye, som en slags ‘sommer-butikksjef’, (da butikksjef Thomas Bruun hadde ferie), på Rimi Langhus.

(Det ble mye mer jobbing, enn jeg egentlig trengte å jobbe.

Men jeg var fleksibel da, og ofret en del sommeruker, for jobben, da.

Siden det var ‘mangelvare’, på sjefer, på Rimi Rimi Langhus, på den her tiden, da).

Så jeg hadde råd til å kjøpe meg både en laptop og en Ipod, (som var ganske dyre, på den her tiden).

Høsten 2003, da.

Da jeg fikk juli og august-lønningene, fra Rimi.

Og høsten 2003, så hadde vi også Linux, som eget fag, ved HiO IU.

Og popstjernen Dag Anders Rougseth, han var jeg igjen på samme gruppe som, på HiO IU, da.

Og vi skulle jobbe hjemme hos meg, med noe Linux-greier, da.

Og Rougseth, han likte en linux-versjon som het ‘Red Hat’, da.

(Husker jeg).

Og jeg ville ikke drive å tulle, med oppsettet, på min stasjonære PC, da.

For jeg var jo også op på #quiz-show og jeg hadde min egen chattekanal, (nemlig #blablabla).

(Og den stasjonære PC-en min, den var jo også den av et multimedia-anlegg, som jeg hadde, i Rimi-leiligheten min der).

Så jeg ville ikke tulle for mye, med den stasjonære PC-en, da.

Så jeg installerte istedet Linux, på laptop-en, da.

Og en gang, da Magne Winnem igjen dukka opp, på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min.

Så virka han igjen forvirra da, (vil jeg si).

For han mente da, at det var kriminelt, (mer eller mindre), å installere Linux på en ny laptop, som det hadde fulgt med Windows på, da.

Men det er jo bare tull og tøys.

For jeg har jo jobbet på vegne av Microsoft sin produktaktivering, her i Liverpool, seinere.

Og den Windows-lisensen, som følger med en PC.

Den er gyldig selv om man har hatt Linux på PC-en, i en periode.

En sånn Window-lisens, (som følger med, når man kjøper en PC), den betyr at man har _rett_ til å ha Windows på en PC.

Den betyr ikke at man har _plikt_ til å ha Windows, på PC-en, liksom.

Så her fremstod igjen Magne Winnem som litt forvirret, vil jeg si.

Selv om han jo jobbet som foreleser, ved IT-akademiet, (på den her tiden), og vel burde ha god greie på sånne her ting.

Så når jeg tenker tilbake på den her tida.

Så fremstod Magne Winnem som forvirret ihvertfall tre ganger.

Nemlig da han sa noe sånt som at det var kriminelt å være lei av å bli oppringt av telefonselgere, hvis man hadde jobbet med telefonsalg tidligere.

Og da han sa noe sånt som at det var kriminelt å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, samtidig.

Og også da han sa noe sånt som at det var kriminelt, å ha Linux, på en PC, som det hadde fulgt en Window-lisens med, når man kjøpte den.

Så Magne Winnem, han er visst sånn, (når jeg tenker tilbake på det).

At han ser spøkelser på høylys dag, liksom.

(For å si det sånn).

Han ser forbrytelser og kriminelle forhold, i forbindelse med helt dagligdagse ting, (vil jeg si).

Og jeg kan ikke huske det, at Magne Winnem fremstod, som like forvirret, for eksempel det året, som vi var russ sammen, på Gjerdes videregående, i Drammen.

(Nemlig skoleåret 1988/89).

Så Magne Winnem, han forandra seg nok, etter at han gifta seg med Elin fra Skarnes, (vil jeg si, at det virker som nå, ihvertfall).

Så kanskje han har blitt påvirket av henne, (som jo har vært politiker for KRF, i Oslo, osv.), til å bli som en slags mørkemann, (eller hva det heter igjen), som ser synd og fandenskap, over alt, da.

Magne Winnem har kanskje blitt som en slags helvetespredikant, (må man vel nesten kunne si), etter at han ble sammen med Elin fra Skarnes, da.

For han slutta jo også å drikke, (huske jeg).

Så dette ‘helvetespredikant-greiene’, til Magne Winnem, det kan kanskje være litt slitsomt, i lengden, da.

For han fremstår jo som litt forvirret, (vil jeg si, nå i ettertid, ihvertfall), når han begynner med det her helvetespredikant-greiene sine, da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.