Det var også sånn, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

At de noen ganger hadde problemer, med å få tak i noen til å jobbe ledervakter, på Rimi Ammerud, som var en stasjon nærmere Stovner, langs Linje 5, enn Kalbakken, da.

Så distriktssjef Anne Neteland, hu spurte meg en gang, om jeg kunne jobbe en seinvakt, (var det vel), på Rimi Ammerud, da.

Og det sa jeg at var greit, da.

Så jeg jobba en vakt, som leder, også på Rimi Ammerud, da.

Mens jeg først dreiv og jobba, i Groruddalen der, liksom.

Selv om Rimi Ammerud var en veldig stille butikk, siden det lå en veldrevet Rema, rett over veien, for Rimi Ammerud, da.

Så Rimi Ammerud, den butikken hadde vel enda færre kunder, (hvis jeg husker det riktig), enn det Rimi Nylænde, (hvor jeg jobba som butikksjef, før jeg begynte på Kalbakken), hadde.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn forresten, at assistent Kjetil Prestegarden, (på Rimi Kalbakken), han sa en gang til meg det, (utenom sammenhengen, må man vel si).

At han som jobba som butikksjef, på Rema Ammerud, på den her tida.

Han hadde slitt ut tre assistenter, på så og så kort tid, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg jobba som butikksjef, i Rimi, så hendte det også et par ganger, at David Hjort, (fra Rimi Bjørndal), spurte meg, om jeg kunne jobbe ledervakter, for han, i de butikkene han jobbet som assistent i, da.

Så jeg jobba en ledervakt, for David Hjort, på Rimi Ljabru, (husker jeg).

I 1999, (må det vel ha vært).

(Mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde).

Og da husker jeg at jeg kjørte innom, og henta David Hjort sin samboer, Linn Korneliussen, på Rimi Nylænde, da.

For de stengte på omtrent den samme tida, da.

Og kjørte henne ut til Billingstad, hvor David Hjort og Linn Korneliussen bodde, på den her tida.

Og da reagerte Nordstrand-Hilde, (mener jeg å huske).

Til hu hørte at Linn Korneliussen var sammen med David Hjort, vel.

For Norstrand-Hilde, hu mente vel det, at Linn Korneliussen var ung for meg kanskje, da.

(Noe sånt).

Men jeg hadde jo som policy å ikke blande business og pleasure, for mye.

Så jeg prøvde å holde labbene unna de kassadamene, som jobba, i den samme butikken som meg da, (for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på den tida, som jeg slutta, på Rimi Kalbakken.

(Altså rundt mai 2001).

Så jobba jeg enda en ledervakt, for David Hjort, (husker jeg).

Og David Hjort, han hadde da begynt, som assistent, på Rimi Karlsrud, (husker jeg).

Og jeg hadde jo jobba et par ledervakter, på Rimi Karlsrud tidligere, (som jeg har skrevet om, i denne boken og Min Bok 4, vel).

Men likevel så fikk jeg mye kjeft da, husker jeg.

Fra David Hjort, da.

Etter å ha jobba den seinvakta for han, på Rimi Karlsrud, våren 2001, da.

For lageret hadde visst sett så fælt ut, da.

Hadde David Hjort sin svenske sjef sagt, vel.

Men jeg hadde jo jobba et par ledervakter, på Rimi Karlsrud, da hu Cille, var butikksjef der.

Og da hadde jeg ikke fått noen klager.

Og det lageret på Rimi Karlsrud, det var jo ikke så stort heller.

Så det var vel litt begrenset hvor jævlig det var mulig å få det lageret til å se ut, vel.

Så hva de Rimi Karlsrud-folka egentlig klagde på, det skjønte jeg vel egentlig ikke.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg har skrevet en del, om distriktsjef Anne Neteland, i de siste kapitlene, av denne boken.

Så har jeg kommet på noe fra Mellomhagen, hvor jeg bodde, (sammen med mora mi og dem), fra 1976 til 1978, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

Og der var det sånn, (husker jeg), at noen jenter, (på min alder vel), i Mellomhagen.

De pleide å synge en sånn klappelek-sang, (heter det vel).

Og den gikk sånn her da:

‘Anne Liane.

Anne merci my darling.

Clap for you.

Clap for me.’.

Osv.

Så sånn kan det gå, når man skriver om jobbinga si, som butikksjef, osv.

Og har hatt en distriktsjef som heter noe med Anne.

Da kan det noen ganger hende at man får flashback osv., har jeg funnet ut.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.