johncons

  • Min Bok 5 – Kapittel 77: Arvika-festivalen

    Sommeren 2000, så maste David Hjort på meg, om å bli med, på Arvika-festivalen.

    Et par år tidligere, (like etter at jeg ble butikksjef), så hadde David Hjort mast på meg om å bli med på Danmarkstur.

    Men jeg hadde jo en travel jobb, som butikksjef, osv., så jeg hadde sagt nei takk til det, da.

    Men sommeren år 2000, så hadde jeg ikke så mye annet å finne på, da.

    Så jeg ble med på Arvika-festivalen, da.

    Og med i Sierra-en min, så var også Linn Korneliussen, Erik Dahl, David Hjort og den nye butikksjefen, på Rimi Ryen, nemlig en ung kar ved navn Kristian, som var en bekjent av David Hjort, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort, Linn Korneliussen og Erik Dahl.

    De hadde alle tre farget håret sitt.

    David Hjort hadde vel blått hår vel, Linn Korneliussen rødt hår, og Erik Dahl grønt hår.

    Og David Hjort sa at folk sa når de så dem.

    At: ‘Her kommer Karius og Baktus og en til’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort ville at vi skulle kjøre avgårde grytidlig om morgenen, på den første festivaldagen.

    For han ville at vi skulle få teltplasser der og der, langt oppe i lia, på Arvika-festivalen, da.

    Mens jeg selv, (som jo kjørte), ikke orka å stresse så mye, i ferien min.

    Og jeg var vel også litt overarbeida, på den her tida.

    Så jeg tok det litt rolig, og fylte litt ekstra luft i dekkene osv., i Oslo, før vi kjørte avgårde, mot Sverige, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom til Arvika, så var Systembolaget fortsatt åpent.

    Men jeg hadde tatt med meg noen Ringnes-pils, som jeg hadde hatt, i kjøleskapet mitt, i Rimi-leiligheten min, husker jeg.

    Og å kjøpe øl på Systembolaget.

    (Som David Hjort ville).

    Det var ikke noe som fristet, syntes nå jeg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel Telenor-abonnement, mener jeg å huske, på den her tida.

    Og det hadde nettopp vært en konflikt, mellom Telenor og Telia, i forbindelse med en eventuell sammenslåing, av de to selskapene.

    Blant annet så hadde vel en svensk minister kalt Norge for ‘den siste Sovjetstat’, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var vant til at mobilen min virket, da.

    Sånn at for eksempel assistent Stian, på Rimi Nylænde, kunne få tak i meg, hvis det var noe spesielt, da.

    Men i Arvika, så virket ikke mobilen min, da.

    Siden Telia ikke lot Telenor-mobiler bruke nettet deres, da.

    (Må det vel antagelig ha vært).

    Etter at det ikke ble noe av sammenslåingen av Telenor og Telia, da.

    Så derfor, så kjøpte jeg meg heller et svensk kontantkort-abonnement, i en aviskiosk, (var det vel), i Arvika sentrum da, husker jeg.

    Istedet for å stresse på Systembolaget, for å kjøpe øl, da.

    Så hadde jeg mobildekning mens jeg var der og.

    For jeg hadde jo en lader til Nokia 3210-mobilen min, i hanskerommet i Sierra-en min da, (hvis jeg husker riktig).

    (Sammen med dekselet til bilstereoen, blant annet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til festivalområdet.

    Så hadde David Hjort sin kamerat Roger fra Sagene allerede slått leir der.

    Blant annet sammen med en kamerat av seg, som bare hadde en arm, (husker jeg).

    Og som David Hjort kommenterte om vel.

    At han spilte i band, eller noe, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde satt opp teltene, (var det vel).

    (Jeg hadde brukt som unnskyldning, for å ikke bli med på denne turen, at jeg ikke hadde noe telt.

    Men David Hjort svarte da at han hadde et ekstra telt da, som jeg kunne låne.

    Et lavt og avlangt et, husker jeg.

    Som jeg ikke er helt sikker på hvor han fikk fra).

    Så møtte Kristian fra Rimi Ryen, Erik Dahl og meg.

    En ung svensk dame, som sa at det var kult å møte noen ‘norske grabbar’, (eller noe).

    Men hun ble nesten med en gang borte fra oss, da.

    Og dagen etter, (var det vel), så hørte vi at hu hadde liggi å pult hele natta, sammen med en forfyllet svenske vel.

    Som hadde merker på ryggen sin, etter neglene hennes, da.

    Så det var jo veldig artig å tenke på, at det først var oss tre norske kara, som kjente henne, liksom.

    (Men Kristian fra Rimi Ryen, Erik Dahl og meg.

    Vi kjente ikke hverandre så bra, da.

    Og jeg tok det kanskje litt rolig, i begynnelsen der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første kvelden der, (var det vel).

    Så var det Laibach-konsert, da.

    Det bandet som Pia sine kommunist-venninner, i Svelvik, hadde likt så bra, på slutten av 80-tallet.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Men de spilte ikke favorittsangen til Pia sine kommunist-venninner, da.

    Nemlig ‘Across the Universe’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og David Hjort, han hadde ikke bare fjollet seg til ved å farge håret.

    Han hadde også tatt med seg noen store, oppblåsbare plast-klubber.

    Som han liksom skulle slåss mot meg med, da.

    Og jeg ble fort full, for jeg var vel litt overarbeidet, på den her tida.

    Og jeg syntes at det var artig, med Laibach-konsert, da.

    Så jeg begynte å slå på han med det lyse håret, i Army of Lovers, (eller en som ligna på han, ihvertfall), som stod litt foran oss, på Laiback-konserten, da.

    Med den her oppblåsbare plastklubba til David Hjort, da.

    Før jeg skjønte at jeg måtte prøve å oppføre meg litt mer normalt, da.

    Så etter det her, så prøvde jeg å besinne meg litt da, mens jeg var på den her festivalen, da.

    Men jeg hadde jo ikke vært på festival før, liksom.

    Så jeg dreit meg nok litt ut, og tok av litt, den første kvelden der da, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristian fra Rimi Ryen, han dro meg med for å se et band som het Fantomas, husker jeg.

    Men det bandet syntes jeg at bare spilte støy.

    Så det var ikke sånn at jeg orka å høre ferdig den konserten, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Festivalens høydepunkt var Moby.

    Han spratt rundt på scenen der mens han spilte sine kjente sanger, (husker jeg).

    Og David Hjort ville se Man With No Name, (som han trodde at het Man Without a Name, sånn som jeg husker det, ihvertfall), men jeg husker ikke om vi rakk det.

    Og jeg så på nettet nå at Saint Etienne var der, men jeg kan ikke huske at jeg fikk med meg de.

    Men det var vel fler scener og sånn der, (mener jeg å huske).

    Og vi var jo en hel gjeng, så jeg kunne vel ikke akkurat trumfe igjennom viljen min hele tida, heller.

    (Uten at jeg husker nøyaktig hvordan det her var, da.

    Men Roger fra Sagene og dem var jo der også.

    Så det er mulig at de fortalte oss hvilke konserter som var bra og, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjørte også ned til Arvika sentrum, da vi våkna, den andre dagen, (husker jeg).

    (Og vi kjørte vel innom McDonalds osv., mener jeg å huske).

    Og det var kanskje ikke noe ‘sjakktrekk’, som de sier.

    For da vi så kom tilbake igjen til festivalområdet, så var den eneste parkeringsplassen som var ledig, ved siden av noen skikkelig harry-e svensker som spurte om Sierra-en min var en Cosworth, husker jeg.

    Og da vi gikk fra parkeringsplassen, så mente butikksjef Kristian fra Rimi Ryen at de harry svenskene nok kom til å tulle med bilen min.

    (Eller noe sånt).

    Så da dro jeg tilbake og henta bilen min igjen og spurte så vaktene om jeg kunne parkere Sierra-en liksom foran hovedinngangen, til festivalen der.

    (Sånn at vaktene kunne følge med litt på bilen, da).

    Og det fikk jeg lov til, da.

    Utrolig nok.

    Så arrangørene der var ikke så firkanta, da.

    Så Sierra-en min stod liksom parkert i veikanten der, (eller noe sånt), like ved hovedinngangen til festivalområdet, da.

    Den siste kvelden av festivalen, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som hele gjengen av oss.

    Det vil si Linn Korneliusen, David Hjort, Erik Dahl, Kristian fra Rimi Ryen og jeg.

    Gikk rundt i Arvika sentrum der.

    (Altså antagelig den første dagen, da).

    Så ble Kristian fra Rimi Ryen hengende litt etter oss andre, mens vi gikk rundt i Arvika der da, (husker jeg).

    Og da vi andre spurte han om hva han hadde drevet med.

    Så sa han Kristian fra Rimi Ryen at ei dame, som vi hadde gått forbi.

    Som satt på en benk, (eller noe).

    Ikke hadde hatt truse på seg, da.

    Så han Kristian fra Rimi Ryen, han gikk og speida opp under skjørtene, til damene i Arvika sentrum, da.

    Og han fant ei som var truseløs, som han kunne studere musa til, mens han gikk sakte forbi henne, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort ble også sur på Kristian fra Rimi Ryen, på den siste dagen av Arvikafestivalen, (var det vel).

    For David Hjort mente at Kristian fra Rimi Ryen hadde prøvd seg på dama hans, (altså Linn Korneliussen), eller noe sånt.

    Kristian fra Rimi Ryen hadde vel sagt det, at David Hjort ikke var noe snill, mot Linn Korneliussen.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble litt full og kjøpte noen sånn karameller til 10 kroner, som jeg delte ut der.

    Og ei jente smilte og ble glad.

    Men hu hadde regulering, så da ga jeg opp å prøve å finne noe dame der.

    Jeg fylte jo 30 år den sommeren, så jeg var nok antagelig en av de eldste der.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før vi dro på den her turen, så hadde jeg fulgt David Hjort sitt råd, om å kjøpe en billig sovepose, på Norsk Sengetøylager, (eller Jysk Sengetøylager, som David Hjort kalte det), på Carl Berner.

    Men den soveposen var ikke så bra, da.

    Så jeg lå liksom og halvfrøys og nesten kaldsvettet i flere timer, (den siste natten der), da.

    (For det regna vel og, vel).

    Mens jeg mener at jeg overhørte at David Hjort og Roger fra Sagene, dreiv og prata sammen, rett utafor teltet mitt.

    (Hvis jeg ikke hørte helt feil, da).

    Av en eller annen grunn.

    Og dagen etter, så fikk David Hjort dama si, Linn Korneliussen, til å sitte foran i bilen, ved siden av meg, mens vi kjørte tilbake til Norge igjen, da.

    Men jeg husker at Linn Korneliussen klagde, fordi at jeg lukta vondt, da.

    For jeg hadde vel ikke fått dusja, på festival-campingen der.

    For dette var bare en to-dagers-festival, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Så jeg tror ikke at de hadde investert så mye i dusjer osv. der.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at før vi kom over grensa til Norge igjen.

    Så kjøpte David Hjort og Linn Korneliussen masse store pakker med frosne kyllingvinger osv., i en svensk matbutikk, da.

    Og da de skulle betale så hadde de ikke nok penger.

    Så jeg måtte betale med Visakortet mitt, da.

    (Hvis det ikke var med Mastercard-et mitt, da).

    Og de pengene, (pluss flere til, (tilsammen rundt 3-4.000 vel), som David Hjort lånte av meg, på den her tida), de fikk jeg aldri tilbake, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi kjørte på veien tilbake til Oslo.

    (Etter at vi hadde kommet oss over grensa, fra Sverige).

    Så hadde jeg satt på en CD, (som jeg hadde konvertert fra mp3 og brent, på PC-en min), med forskjellige sanger, på bilstereoen, da.

    Og da en sang med Warlocks dukka opp, på den CD-en.

    Så sa han Kristian fra Rimi Ryen, at de kara, som spilte i Warlocks de hadde han vokst opp sammen med, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her er noe musikk, fra siste kapittel, av Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 76: Kvelde

    Sommeren år 2000, (må det vel ha vært), så fortalte Pia meg det, at onkel Martin og Grete Ingebrigtsen, hadde solgt gården sin i Askim og istedet flyttet til en ny gård, i Kvelde, like ved Larvik, hvor vi jo selv hadde bodd, på 70-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde tidligere prøvd å få meg til å ble med, for å besøke onkel Martin, da han drev den fiskedammen, ute i Spydeberg, på 90-tallet.

    Men jeg hadde ikke lyst, da.

    For jeg husket at onkel Martin hadde vært uhøflig, da jeg besøkte han på sykehuset, (Sophies Minde vel), i Oslo, høsten 1990 vel, (etter at bestemor Ingeborg hadde bedt meg om å besøke han).

    (Som jeg vel har skrevet om i Min Bok 2).

    Og Pia hadde en gang sagt det, at hu hadde sett det, at onkel Martin hadde vært slem, mot noen damer, på Schoushallen, (eller noe sånt), en gang, som hu hadde vært på byen, da.

    Også på 90-tallet, da.

    Så jeg var litt skeptisk til onkel Martin, da.

    Men Pia og jeg hadde jo besøkt Martin og Grete, i Askim, i forbindelse med at mora vår døde.

    (Noen måneder før det her).

    Og da hadde vel onkel Martin nevnt det, at han ville at vi skulle ha mer med hverandre å gjøre, da.

    (Og at det var synd at det måtte et dødsfall til for at vi skulle bli bedre kjent.

    Noe sånt).

    Og når Martin og Grete så flytta til like ved Larvik, (hvor jeg jo vokste opp).

    Så syntes jeg at det virka mer artig, å besøke onkel Martin og dem, da.

    Så da lot jeg meg overtale til det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel en helg, i sommerferien min, (eller noe), at Pia, Daniel og jeg, skulle dra ned, for å besøke onkel Martin og dem, i Kvelde, da.

    Og jeg var nok litt overarbeidet muligens, på den her tida.

    Så jeg var ikke hos Pia og dem, i Tromsøgata, før ut på ettermiddagen, på fredagen, da.

    Og da ringte jeg Martin og Grete, fra mobilen min da, (husker jeg).

    For å si fra om at vi kom fram dit litt seint, da.

    Og så sa jeg det, at vi kan sikkert dra i morgen istedet, hvis det passer bedre.

    (Bare for å ha noe å si liksom, da).

    Og da svarte Grete Ingebrigtsen det, at det passet bedre.

    Og så måtte vi dra ned på lørdagen istedet da, (husker jeg).

    Og seinere, så har Pia fortalt meg det, at Grete Ingebrigtsen har en diagnose, som sier at hun er sinnsyk, (eller noe sånt), da.

    Og da skjønte jeg kanskje mer av den her rare oppføreselen, til hu Grete Ingebrigtsen, da.

    For hu var vel uhøflig, (må man vel si), da hu sa det, at det passet bedre, hvis vi dro ned dagen etter, da.

    (Akkurat når vi skulle starte på kjøreturen ned dit, da.

    En kjøretur på drøye to timer, vel).

    På lørdagen, så kjørte vi ned, mens det enda var lys, husker jeg.

    (Selv om det vel er lys lenge, om sommeren, i Norge).

    Og jeg kjørte ned mot Larvik.

    Og tok av mot Kongsberg, like etter Verningen der, langs E18, (noen få kilometer nord for Larvik sentrum), da.

    Jeg hadde vel så og si aldri kjørt på den veien, opp mot Kongsberg der før.

    (Altså den veien som følger Lågendalen oppover, da.

    Lågen blir forresten også kalt Numedalslågen.

    Så hvis man følger den elva langt nok nordover, så kommer man til Numedal, da.

    Hvor bestemor Ågot jo var fra).

    Så jeg kjørte innom en gårdsbutikk, da.

    Mellom Larvik og Kvelde.

    Og spurte dem om veien, da.

    Hvis det ikke var sånn at jeg ringte Grete og Martin derfra, da.

    (Hvis ikke Pia husket veien, da).

    Og det var skiltet til Lysebo, (mener jeg å huske).

    Og avkjøringa dit var rett før Kvelde sentrum, da.

    (Men på den her tida, så var jeg ikke kjent i Lågendalen, i det hele tatt.

    Så jeg måtte liksom streve litt med å finne fram, da).

    Og etter avkjøringa til Lysebo, så måtte man kjøre på noen gårdsveier, i et par kilometer cirka, da.

    Før man kom fram til gården Løvås, da.

    Som lå cirka en kilometer før Farris-vannet, når man kjørte fra Lågendalen, da.

    Og den gårdsveien som går forbi den gården, den blir vel kalt for Farrisveien, (hvis jeg husker det riktig).

    Og gården Løvås ligger vel i Farrisdalen, tror jeg.

    (Og Farrisdalen må vel da kanskje være en sidedal av Lågendalen, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Gården Løvås, den så helt jævlig ut da, (må man vel si).

    De som hadde bodd der før dem, hadde hatt rykte på seg å være kriminelle, (eller noe sånt), sa onkel Martin, da.

    Og det var rot overalt på gården, og bygningene var i dårlig stand, da.

    Så Grete hadde visst fått kjøpt denne gården for nesten ingenting, da.

    (For bare et par hundre tusen, eller noe sånt, vel.

    Hvis ikke det var enda mindre, da.

    Og hu hadde også fått den gården i Askim, (den som hu hadde før Løvås), veldig billig da, husker jeg at hu fortalte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Perlen på denne gården, (må man vel si), det var en eng, som kanskje hadde blitt brukt som et jorde, i gamle dager.

    Det gikk en egen vei, bort til den her enga, da.

    Og det var også en stor låve hvor de hadde hatt griser i kjelleren, vel.

    Og det var også noen små hus, ikke langt fra den enga, for griser, eller lignende.

    Pluss en gammel fjøsbygning, (eller et stabbur, eller hva det kan ha vært), like ved gårdshuset, (heter det vel).

    Fra enga, (som onkel Martin også brukte som skytterbane, fortalte han meg), så rant det en bekk.

    Bekken rant under Farrisveien, vel.

    Og ned i en dam, som lå like ved en hytte, som også hørte til gården, da.

    Etter dammen, (som ble brukt som badedam og som muligens var kunstig demmet opp, og hvor det visstnok fantes bever, ifølge onkel Martin), så rant det vel en bekk videre ned til Farrisvannet, tror jeg.

    Og det vannet som var i den bekken, før dammen, det var så reint, at man kunne man drikke det, husker jeg at onkel Martin sa, en gang seinere.

    Og det tilhørte også noen få hundre kvadratmeter skog, til den her gården, da.

    ‘Naturskog’, som onkel Martin lærte meg at det het, i 2005, da jeg bodde på den her gården, i noen få måneder, etter at jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    Naturskog var liksom det motsatte av kulturskog, forklarte onkel Martin, (som hadde gått på skogbrukskole i Melsomvik, eller noe sånt), da.

    Kulturskog det var skog, som mennesker hadde plantet.

    For eksempel for å selge juletrær da, (eller noe lignende).

    Så på Løvås, så hadde de visst urskog da, kan man vel kanskje kalle det.

    Altså skog som hadde vokst opp ganske naturlig vel, og som ikke hadde blitt utnyttet på en industriell måte, da.

    Det var vel skogen for liten til, for at det skulle være lønnsomt, tror jeg.

    Men denne skogen grenset vel også til en skog eiet av en Løvenskiold, eller en Treschow, eller en Fritzøe, (eller noe sånt), tror jeg.

    Og det lærte vi også i andre klasse, på handel og kontor, i samfunns og næringslære-timene, husker jeg.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    At Treschow-Fritzøe, (et navn jeg husket såvidt, fra da jeg vokste opp i Larvik, på 70-tallet), eide det meste av skogen, nedi der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dreiv mye med data, (som hobby), på den her tida.

    Og jeg hadde oppgradert PC-en min, hjemme i Oslo, da.

    Det vil si at jeg hadde kjøpt et nytt hovedkort, og så brukte det gamle skjermkortet, RAM-brikkene, prosessoren og lydkortet osv., da.

    Og når man bytter hovedkort, (og muligens også kabinett, var det vel), så blir det nesten som å bygge en ny PC, fra grunnen av, da.

    Så jeg lærte liksom å bygge PC-er, da.

    Og på et av de første besøkene mine, på Løvås.

    Så skulle jeg liksom prøve å bytte skjermkort, (eller noe sånt), på en PC der, da.

    Men jeg visste jo ikke hvordan hovedkort, som denne PC-en hadde.

    (Før jeg dro ned dit).

    Så det skjermkortet jeg hadde med, det funka ikke, da.

    (Noe sånt).

    Så det var litt vanskelig for meg dette.

    For hvis man skal fikse en PC, så må man jo først få tilgang til den PC-en.

    Og så finne ut hvilke deler, som man trenger.

    Men sånn ble det ikke på Løvås, da.

    For jeg var ikke der så ofte.

    Så jeg bare tok med meg noen deler, som jeg tilfeldigvis hadde liggende, i Oslo, da.

    Og disse delene, de passet tilfeldigvis ikke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at jeg pleide å laste ned en del mp3-er, fra nettet, på den her tida.

    Og jeg spurte Martin og Grete om det var noen sanger, som de så etter, da.

    Og Martin ville ha den Sopranos-sangen da, husker jeg.

    Så jeg lastet ned den for dem, da.

    Da jeg kom tilbake til Oslo.

    Og brente den på en CD, og sendte den i posten til Kvelde, da.

    Selv om jeg var rimelig opptatt, som butikksjef, på den her tida.

    Så dette tok nok en del måneder, hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en e-post til INLO


    Gmail – Oppdatering/Fwd: Problemer med trakassering

    Gmail


    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Oppdatering/Fwd: Problemer med trakassering


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Fri, Oct 5, 2012 at 5:46 PM

    To:
    inlo@inlo.no

    Hei,

    og min far lot meg bo alene, fra jeg var ni år.

    Og det kan ha vært fordi at jeg har en danskfødt mormor.

    For min far er nemlig helnorsk.
    Han har bare norskfødte foreldre og besteforeldre.

    Og jeg får ingen erstatning eller noe, fra myndighetene, selv om jeg ble utsatt for omsorgssvikt.

    Så det kan kanskje være fordi at nordmennene rotter seg sammen da.

    Og bare sier at jeg er innvandrer, og synes at det er greit å tulle med meg da.


    Noe sånt.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2012/10/5
    Subject: Re: Problemer med trakassering
    To: INLO <inlo@inlo.no>

    Hei,

    altså det står her at jeg har innvandrer-bakgrunn, siden jeg har en danskfødt mormor:

    Jeg har overhørt, på jobb, på Rimi Bjørndal, i 2003, at jeg er forfulgt av ‘mafian’.
    Jeg får ikke rettighetene mine fra politiet, for de vil ikke fortelle meg hvem denne mafian er engang.

    Og det er bare starten.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2012/10/5 INLO <inlo@inlo.no>

    Hei!

    Takk for mail
    Om du er norsk, har du rettigheter som norsk. Hvilke rettigheter mener du du ikke har?

    SSB opererer med en definisjon av innvandrere bare se der wwwssb.no

    Kan vi hjelpe deg med noe mer?
    Noen innvandre org. Har medlemmer som er norske. Hvor bor du? For å si noe mer må vi vite hvor du bor for å informere deg hvilke org. Fins der.

    MVH
    Ana Lopez Taylor INLO leder

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 5. oktober 2012 00:19
    Til: inlo@inlo.no
    Emne: Problemer med trakassering

    Hei,
    jeg leste i en nettavis i dag, at jeg er innvandrer siden min mormor var danskfødt.


    Jeg har måtte flykte fra Norge til England, for noen år siden, siden jeg overhørte at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    Jeg har lurt på hvorfor jeg ikke har hatt problemer med å få rettighetene mine i Norge.

    (Siden jeg jo er norsk statsborger).


    Jeg blir liksom tullet med av alt og alle enda jeg har en kjent blogg, osv.
    Men nå lurer jeg på om dette er fordi at vanlige nordmenn ser på meg som innvandrer siden min mormor var danskfødt.

    Jeg lurer på om jeg burde melde meg inn i en innvandrerorganisasjon, for jeg får ikke rettighetene mine i Norge, uansett hva det gjelder, synes jeg.


    Så jeg sender derfor denne e-posten.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok 5 – Kapittel 75: Blondinne fra Stockholm

    Sommeren år 2000, så var jeg også ute på byen, sammen med broren min Axel, på Studenten, husker jeg.

    Jeg husker at jeg gikk med en svart tennisskjorte, med glidelås istedet for knepping, i halsen.

    En skjorte som jeg hadde kjøpt på Jack & Jones, i Arkaden, et par år før det her, vel.

    Og som jeg hadde pleid å bruke ganske mye på byen, da.

    Selv om jeg også hadde andre skjorter, som jeg brukte, når jeg var ute på byen, på den her tiden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg stod i Karl Johans gate der.

    Utafor Studenten.

    Ved stengetid, klokka 3.30 cirka, natt til søndag, da.

    Og prøvde å finne noen damer å prate med, (i fylla), da.

    Og plutselig, så dukka det opp ei veldig pen dame der, da.

    Som viste seg å være fra Sverige.

    Hu var der sammen med et par venninner, og en gjeng norske karer, da.

    Jeg kom i prat med hu her skjønnheten, da.

    Og en norsk kar, spurte meg hvordan jeg klarte å få hu dama interessert i meg.

    For de hadde prøvd seg på henne hele kvelden, uten å lykkes da, sa han.

    Og en annen nordmann, (som var mye kraftigere enn meg), han la en kondom, ned i utringningen, til hu dama da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Og da måtte jeg nesten spørre hu dama, om hu ville det, at jeg skulle begynne å slåss mot han karen, da.

    Men da svarte hu ikke noe, da.

    Og vi gikk etterhvert litt opp i Karl Johans gate der, da.

    I retning av Stortinget.

    Og holdt litt rundt hverandre og sånn, da.

    For hu dama var veldig pen og slank da, og kledd i en sånn gresk sommerkjole, av noe slag, da.

    Og Axel, han var vel inne på Studenten, eller noe sånt, tror jeg.

    Han hadde blitt borte for meg, tidligere på kvelden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu dama hu skulle absolutt innom utestedet Baronen, (som var oppe et par timer lenger, enn de andre stedene i Oslo, på den her tiden).

    Og hu bare sneik seg forbi hele køen og inn på Baronen da, husker jeg.

    Og jeg husker at jeg havna i en pirat-taxi, sammen med hu blonde dama og venninna hennes, da.

    Og jeg la da merke til det, at hu ikke hadde noe store pupper, husker jeg.

    Så jeg tenkte at hu nok hadde anoreksia, eller noe, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg spurte de her damene, om de ville bli med hjem til meg, da.

    Når vi kjørte opp Ullevålsveien der, da.

    Og vi kunne se Rimi-bygget, fra pirat-taxi-en, da.

    Men det ville de ikke, da.

    Og hu pene blondinna, hu begynte å beklage seg noe veldig, da.

    Og sa at når hu endelig hadde klart å få med noen hjem.

    Så var det noen indere som kjørte pirat-taxien, og som ikke fant veien, da.

    (Noe sånt).

    Så den pirat-taxi-en, den surra vel rundt i en time, eller noe sånt, da.

    Før den fant fram til der hu venninna til de her svenske damene bodde, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu som bodde, der hvor nachspielet var.

    Det var ei svensk sykepleierske, ved Radiumhospitalet, mener jeg å huske.

    Og de Stockholm-damene, som var på besøk hos hu sykepleiersken, da.

    De begynte å sette på en CD med Björn Rosenström, (var det vel), da.

    Med en sang som gikk noe sånt som: ‘Yksa, yksa, yksa’, (eller noe sånt).

    Og jeg syntes det var litt flaut, å være på nachspiel, med bare unge svenske damer, da.

    Så jeg stod mest ute på kjøkkenet der, da.

    Og da kom hu blondinna inn og bydde meg på en liten svensk rosinbolle, fra en pose, (mener jeg å huske).

    Og seinere så kom hu blondinna inn på kjøkkenet igjen.

    Og smurte seg en brødskive, da.

    Og da spurte hu meg hu jeg syntes at hu burde spise sånn leverpostei, med bilde av en unge på boksen, (fra Stabburet), da.

    Og jeg hadde vel hørt på nettet, at det var hjernemasse, (og sånn), i den typen, av leverpostei.

    (På sol.20ognoe, en gang, vel).

    Men jeg sa vel at hu kunne spise det

    For jeg tenkte vel at hu ikke ble skada av det, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da de damene skulle legge seg.

    Så klappa hu slanke blondinna, på liggeplassen, ved siden av henne, da.

    Og ville at jeg skulle legge meg ved siden av henne, i en seng da, (må det vel ha vært).

    Og det gjorde jeg, da.

    Men akkurat da jeg la meg der.

    Så begynte hu venninna hennes, (som var ganske barnslig), da.

    Å liksom reise seg opp i senga si, for å se, da.

    Og da syntes jeg at det ble flaut.

    Så jeg venta litt, før jeg la meg ned, da.

    (Til hu venninna slutta å spionere, liksom).

    Og da sa vel hu blondinna noe sånt, som at: ‘Det her funkar inte’, (eller noe sånt).

    Og så sovna hu bare vel.

    Men den forrige dama, som jeg hadde sjekka opp.

    Nemlig hu Malena fra Drammen, da.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Hu runka meg jo bare.

    Hu lot meg ikke få noe kjøtt rundt pikken, da.

    Så jeg var litt klar for å få meg et nummer liksom, da.

    Så jeg prøvde å få hu her svenske dama litt kåt, da.

    Så jeg begynte å kjærtegne henne litt, da.

    Der jeg lå, ved siden av henne, i en seng da, (var det vel).

    Og hu lå der i bare en truse, da.

    Men hu hadde jo anoreksia, eller noe.

    Så hu hadde jo ikke noen pupper, da.

    Så jeg kunne jo nesten ikke kjæle med puppene hennes.

    Sånn som jeg hadde gjort, den natten som jeg lå, i senga mi hjemme, sammen med hu Malena fra Drammen, da.

    (Noen måneder før det her, da).

    Så jeg lot istedet hånda mi, (ganske automatisk), gli nedover kroppen, på hu svenske skjønnheten, da.

    Istedet for opp mot puppene, (som hu ikke hadde), liksom.

    Og hu her svenske blondinna, hu var så slank, så hånda mi ble ikke ble stoppet at trusestrikken hennes heller.

    For det var liksom en klaring, på en centimeter, (eller noe), mellom magen og trusestrikken hennes, da.

    Så plutselig så lå jo hånda mi sånn til, at fingeren min omtrent automatisk gled inn i fitta hennes, da.

    Så jeg prøvde å fingre henne litt for å få henne kåt, da.

    Og for å prøve å vekke henne liksom, da.

    Og fitta hennes var ganske trang og sånn da, (husker jeg).

    Og sånn passe våt også, (må man vel si).

    Så det hadde nok vært digg å pult henne litt, da.

    (Husker jeg, at jeg tenkte).

    Men jeg turte ikke å ta av henne trusa liksom, da.

    For hu enten sov eller lot som at hu sov, da.

    (Jeg tror vel egentlig at hu lot som at hu sov, hvis jeg skulle tippe.

    For jeg skjønte ikke hvordan hu kunne unngå å våkna liksom, husker jeg).

    Og jeg prøvde å kysse henne litt og.

    Men hu lukta sånn billig Stabburet-leverpostei, da.

    Så til slutt så bare ga jeg opp, da.

    Men da lukta det jævlig vondt av fingra mine, husker jeg.

    For fitta til hu her blondinna, den lukta så vondt da, (fant jeg ut).

    Så jeg måtte gå inn på badet, to ganger, og bruke kjempemye håndsåpe, (begge gangene), for å få bort den vonda lukta, etter fitta, til hu her svenske blondinna, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dagen etter, da jeg våkna.

    Så lå det vel fire svenske damer, og sov, i det samme rommet, som jeg sov, da.

    Og de her damene, de prata om hva de hadde måttet gjøre, dagen før, da.

    ‘Og jag måtte äta sånn her äcklig leverpastej’, (eller noe), sa hu svenske blondinna, til de andre svenske damene, inne på kjøkkenet der, da.

    Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Og uten at jeg skjønte hvem som hadde tvunget henne til det, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så stakk de tre andre Stockholm-damene ut døra, (uten å dusje).

    For å kjøpe seg noe mat, eller noe, (tror jeg).

    Men hu kjempepene blondinna ble igjen, da.

    Og det er mulig at hu var kåt da, og ville ha seg et nummer.

    Det veit jeg ikke.

    For jeg var litt sur på henne, fra kvelden før, da.

    Siden hu bare hadde sovna, da.

    Så jeg bare stakk, da.

    Men jeg sa vel kanskje hadet, vel.

    Det er mulig.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så gikk jeg og fant en T-banestasjon, (eller noe), vel.

    Og dette husker jeg ikke helt nøyaktig hvor var.

    Men det var vel på Ullern, (eller noe sånt), tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var jo mye på #blablabla, på den her tida.

    Så jeg chatta med Zera og Tosh, om hu Malena fra Drammen og hu her Stockholm-dama, da.

    Og jeg fant mobilnummeret, til hu Stockholm-dama, som hadde eid leiligheten, da.

    Ved å søke på adressen, på nettet, vel.

    Og så ringte jeg til de her Stockholm-damene, da.

    Og da var de på vei nedover mot Sørlandet, på sommerferie, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg fikk prate med hu pene blondinna, da.

    Og hu bare spurte meg: ‘Likte du rusinbullen?’.

    Og så la hu på vel.

    Så jeg fikk ikke avtalt å møte henne, igjen.

    For de skulle vel tilbake til Oslo igjen, (mener jeg å huske).

    Etter at de hadde vært på Sørlandet, da.

    Og uka etter, (må det vel ha vært).

    Så hadde jeg opplæring, i kassa, på Rimi Nylænde, av en kar med skjegg, som het Jostein, (mener jeg å huske), og som bodde på Lambertseter, vel.

    Og da, så hadde jeg glemt mobilen min hjemme, en dag, husker jeg.

    Og så hadde noen ringt meg, mens jeg var på jobben, da.

    Og da ringte jeg opplysninga, for å høre hvem det var, (husker jeg).

    Og det var visst politiet i en sørlandsby, da.

    Så jeg ringte de, og sa at jeg kjente noen svenske damer, som var dreiv og kjørte nedover på Sørlandet der, da.

    Og spurte om det hadde skjedd noe med de, da.

    Men jeg fikk til svar at det ikke var noe viktig, da.

    (Noe sånt).

    Men da lurte jeg på om de her svenske damene hadde kontakta politiet, fordi at jeg ringte dem, (eller noe sånt), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Magne Winnem, han kom innom, på Rimi Nylænde, uka etter at jeg møtte hu svenske blondinna, da.

    Og da fortalte jeg han det, at jeg hadde våkna opp sammen med fire Stockholm-damer, da.

    Og det tror jeg at Henning Sanne, (som var innom butikken for å handle), overhørte.

    For jeg mener at jeg overhørte det, at han sa til dama si, noe sånt som at: ‘Da hadde jeg vært avslappa og’.

    Men det er mulig at det var fordi at jeg drakk så mye, på byen, den helgen, at jeg var avslappa.

    For jeg var ganske full da, (husker jeg), da jeg traff hu svenske dama, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og jeg tenkte jeg skulle prøve å få skrevet mer om dette, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og en tid etter det her, så nevnte jeg for Axel det, at jeg hadde truffet hu pene, svenske blondinna, da.

    Og da sa Axel det at: ‘Da skulle jeg ha vært der’.

    (Eller noe).

    Så Axel prøver visst å hindre meg, i å treffe damer, da.

    Så Axel må vel sies å være helt sinnsyk, eller noe.

    Så hva som foregår inne i huet hans, det veit jeg ikke.

    Men en liten advarsel mot Axel, er vel kanskje på sin plass.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Nå dukket det opp enda en bestilling fra Godteposer. Ikke dårlig

    ny bestilling fra godteposer

  • Jeg sendte en e-post til Dansk Samfund i Oslo


    Gmail – Trakassering i Norge på grunn av danskfødt mormor

    Gmail


    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Trakassering i Norge på grunn av danskfødt mormor


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Thu, Oct 4, 2012 at 11:34 PM

    To:
    post@dansksamfund.info

    Hei,

    jeg leste i en norsk nettavis i dag, at jeg blir regnet som innvandrer, i Norge, siden jeg har en danskfødt mormor.

    Jeg har møttet flykte fra Norge til England, for noen år siden, etter å ha overhørt at jeg er forfulgt av ‘mafian’.


    Jeg har hatt store problemer med å få rettighetene mine i Norge, etter dette.

    Og lurer nå på om dette er fordi jeg har en danskfødt mormor.

    Og at jeg blir trakassert på grunn av dette.


    Jeg blir liksom tullet med av alt og alle i hele Norge, synes jeg.

    Enda jeg som barn var den norske i familien, og kjeftet på min danske mormor på grunn av danskene ikke var snille mot nordmennene, under dansketiden, som jeg lærte i første klasse på Østre Halsen skole.


    Mvh.


    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte en e-post til Innvandrernes Landsorganisasjon


    Gmail – Problemer med trakassering

    Gmail


    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Problemer med trakassering


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Thu, Oct 4, 2012 at 11:19 PM

    To:
    inlo@inlo.no

    Hei,

    jeg leste i en nettavis i dag, at jeg er innvandrer siden min mormor var danskfødt.

    Jeg har måtte flykte fra Norge til England, for noen år siden, siden jeg overhørte at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    Jeg har lurt på hvorfor jeg ikke har hatt problemer med å få rettighetene mine i Norge.
    (Siden jeg jo er norsk statsborger).

    Jeg blir liksom tullet med av alt og alle enda jeg har en kjent blogg, osv.

    Men nå lurer jeg på om dette er fordi at vanlige nordmenn ser på meg som innvandrer siden min mormor var danskfødt.
    Jeg lurer på om jeg burde melde meg inn i en innvandrerorganisasjon, for jeg får ikke rettighetene mine i Norge, uansett hva det gjelder, synes jeg.


    Så jeg sender derfor denne e-posten.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte en e-post til Skiforbundet


    Gmail – Problemer under junior-NM på ski 1993/Fwd: Tredje oppdatering/Fwd: Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Søknad om Ekebergs Ærespris

    Gmail


    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Problemer under junior-NM på ski 1993/Fwd: Tredje oppdatering/Fwd: Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Søknad om Ekebergs Ærespris


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Thu, Oct 4, 2012 at 10:04 PM

    To:
    post@skiforbundet.no

    Hei,

    jeg så på nettet i dag at jeg er innvandrer, siden min mormor er danskfødt.
    Jeg måtte likevel avtjene førstegangstjenesten i Geværkompaniet, på 90-tallet.

    Og da redda jeg junior-NM.

    (Nemlig det ved Rena, på begynnelsen av 1993, vel).

    Og hvem vet om det ikke var noen observatører fra IOC der?

    Isåfall så redda jeg vel Lillehammer-OL, vil jeg si.

    For en surrete nordmann ville at knaggene med tørt tøy, for de mange hundre deltagerne skulle nummereres fra 0 til 178, (eller noe sånt).
    (For det var satt opp cirka 178 spikre da).
    Men jeg mente at det smarteste var å bare bruke spikrene 0 til 99.

    For ellers ville det blitt kaos når deltager 842 dukket opp liksom.
    Mente nå jeg ihvertfall da.
    Og jeg fikk gjennom viljen min da, og han fra Rena som var ansvarlig satt seg ned og gjemte seg litt da.
    Jeg la også merke til at nordmennene bare hjalp de pene ungjentene, som frøys.


    Ei som var litt lubben stod og hutra i en halvtime, eller noe vel, og fikk ikke noe teppe eller jakke, over seg.

    Og faren stod ved siden av å så på.

    Men jeg som innvandrer kunne vel neppe gjøre så mye med det.


    Jeg kunne jo ikke som innvandrer gå mellom en norsk langrennsjente og hennes far liksom.
    Så dere burde kan ha rutiner for klesposer som blir borte.

    For hu jenta kunne nok muligens ha pådratt livstruende influensa, eller noe, for alt hva jeg vet.


    Bare en hilsen fra en innvandrer som aldri ville ha rota seg på junior-NM på ski hvis det ikke hadde vært på grunn av at jeg ble beordret gjennom førstegangstjenesten.

    Med innvandrer-hilsen

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2012/9/26
    Subject: Tredje oppdatering/Fwd: Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Søknad om Ekebergs Ærespris
    To: nif-post@idrettsforbundet.no

    Hei,

    jeg kan også ta med om at jeg på egen hånd reddet junior-NM på langrenn fra å bli en katastrofe som vernepliktig i Geværkompaniet, i 1993, var det vel.

    Det mesterskapet som var ved Rena der.

    Jeg hadde gått tre år handel og kontor og ble vel derfor satt blant de som skulle dele ut tøyposene til deltagerne etter at de hadde løpt.

    Det var vel bortimot 1000 deltagere.

    Ihvertfall over 500 vel.
    Og arrangøren hadde spikret opp cirka 160 spikre, som vi soldatene skulle nummerere.
    Jeg fikk overtalt en litt stutt arrangør-kar, til å bruke numrene 0-99.

    Istedet for numrene 0- ca. 160.

    For da hadde det blitt kaos etterhvert.

    Når nummer 500 og sånn dukka opp.
    For da ville det vært vanskelig å finne spikrene og det ville vel vært dårlig plass å tegne numrene på.

    Så jeg redda junior-NM vil jeg si.

    For alle deltagerne ville havnet i en mølje etter mål og ingen ville ha funnet tøyet sitt, vil jeg spå.

    For jeg hadde hatt systemering, på datalinja, på handel og kontor.

    Og jeg har gått på NHI.

    Så jeg kan systemutvikling osv. litt.

    Så jeg tenkte at det ble smartere å ta fra 0 til 99.
    For oversiktens skyld liksom.

    Og han stutte karen ga seg, da.

    Selv om han ble litt vonbråten muligens.
    Og jeg så også en glipp der.

    Ei brunette tenåringsjente stod og frøys ved siden av en leder, i en halvtime eller noe, etter målgang.


    Mens ledere, (eller om det var faren), så stygt på vernepliktige meg.
    Men jeg kunne jo ikke trylle fram tøyet hennes, som ikke hang på den rette spikeren.

    Ei ung, hot blondine ble kjørt avgårde av Schellum på laget mitt, på snø-scooter, av en eller annen grunn.

    Men hu brunetta fikk ikke noe teppe, eller noe sånt.

    Dere burde vel ha folk med tepper, når ungdommene ikke får tøyet sitt.

    Lederen bare stod der som en ‘idiot’, må man vel si.


    Han ga henne ikke jakka si, eller noe.

    Eller fulgte henne til en garderobe eller bil.

    Men han så bare stygt på soldatene.

    Mens hu langrennsjenta vel omtrent må ha fryst ihjel.

    Bare litt tilbakemelding mens jeg husker det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2012/9/26
    Subject: Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Søknad om Ekebergs Ærespris
    To: nif-post@idrettsforbundet.no

    Hei,

    jeg har også vunnet en akekonkurranse, på Bergsjø Høyfjellshotell, i 1976, eller noe.


    Jeg har spilt biljard med Bengt Rune og Kalle og andre i eliten, i Biljardhallen på Skårer og på en biljardpub for eliten, i Groruddalen, på begynnelsen av 90-tallet.


    Jeg har spilt mye bordtennis, tennis og også litt squash.

    Jeg kan svømme i bortimot et par timer vel uten å ta pause.

    Jeg har vært med på onsdagsløpet på langrenn, med Berger IL.


    (Selv om jeg kom sist grunnet vanskelige, smørefrie ski gitt i gave fra min stefar som jeg flyttet fra, Arne Thomassen).
    Jeg har trent en del på treningsstudio etter kneskaden.

    Jeg bor like ved Goodison Park.


    Jeg har vært tippeansvarlig på Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde.
    Og ikke minst så har jeg jobbet 12 år i Rimi.

    Hvor jeg vant Rimi Gullårer, i 2001, som butikksjef på Rimi Langhus.
    Og sikkert mer jeg har glemt og.

    Mvh.
    Erik Ribsskog
    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2012/9/26
    Subject: Oppdatering/Fwd: Søknad om Ekebergs Ærespris
    To: nif-post@idrettsforbundet.no

    Hei igjen,

    garnisjonsmesterskapet var høsten 1992, forresten.


    Og jeg fikk også skarpskyttermerke i bronsje på første forsøk.
    Og skarpskyttermerket i sølv, på første forsøk, (eller andre forsøk for jeg fikk jo bronsjemerket på første forsøk).

    Jeg fikk også flest merker i kompaniet, tror jeg.

    For jeg fikk også:

    Nais-merket.
    Det frivillige skyttervesen-merket.
    Skiskyttermerket.


    Feltidrettsmerket.
    Infanterimerket.
    Det var vel det.
    (Dette var mens jeg avtjente verneplikten, juli 1992-kontingent).

    Jeg har også klatra på Tyreli, på Tøyen, hvor Magne Winnem dro meg med.

    Og spratt ganske lett opp veggen der, den gangen jeg prøvde, før jeg skada korsbåndet i det ene kneet, sommeren 1995, var det vel.


    Jeg har også drivi med luftgeværskyting, på Hjem og Hobby-messa på Sjølyst, på slutten av 80-tallet.

    Men jeg husker ikke om jeg fikk noe merke.

    Men Magne Winnem og Stein fra Røyken skøyt bedre enn meg, husker jeg.


    Så de er ganske fra Spetsnaz, eller noe.

    Hvem vet.
    Jeg har ikke lest reglene deres, så det er kanskje ikke bra nok det her.
    Jeg har også vært med på Osloløpet og Manpower-stafetten og masse bedriftsfotball-lag, som Rimi (Oslo), Rimi Langhus, (et lag jeg startet opp mens jeg var butikksjef der, etter ønske fra medarbeiderne), IT-akademiet (hvor Magne Winnem dro meg med), og et lag i Romerike, som trente i Fjellhamar-veien, hvor Glenn Hesler dro meg med.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2012/9/26
    Subject: Søknad om Ekebergs Ærespris
    To: nif-post@idrettsforbundet.no

    Hei,

    jeg spilte fotball, opp til guttefotball, med Fram og Berger IL, og var med å vinne Vinn Sande-cup, med Berger IL, på 80-tallet.


    Som skytter, så ble jeg valgt ut som en av de fem beste skytterne, i tropp 1, i Geværkompaniet, til å være med i Garnisjonsmesterskapet i skyting, på Terningmoen, høsten 1993.

    Jeg har også vært aktig innen badminton, for Skøyenåsen badmintonklubb, på 90-tallet, og slo en gang så hardt, at ei finsk au-pair dame, som jeg hadde chatta med på nettet, og som ville prøve badminton, falt på rumpa, da hu skulle prøve å ta ballen som jeg slo, for hu prøvde å gå bakover og hoppe opp samtidig.


    Jeg er litt usikker på hvor høyt man må ha utmerket seg, for å få denne æresprisen.

    Det står det ikke noe om, på Wikipedia.

    Jeg har overhørt at jeg er forfulgt av ‘mafian’ og får ikke mine rettigheter politiet, så jeg prøver å få litt oppmerksomhet rundt dette.


    Mvh.


    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte en e-post til min mors fetter Steffen Heegaard


    Gmail – Anders Gjedde Nyholm/Fwd: johncons: De falske Gjeddene som svekket Norden

    Gmail


    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Anders Gjedde Nyholm/Fwd: johncons: De falske Gjeddene som svekket Norden


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Thu, Oct 4, 2012 at 7:35 PM

    To:
    she@topdanmark.dk

    Cc:
    gedde@tdcadsl.dk

    Hei Steffen,

    han Ove Gedde er visst i slekt med din oldefar, (og vel min tippoldefar), Anders Gjedde Nyholm.

    For han sier at han er etter Ove Gjedde som koloniserte Trankebar.

    Og bestemor Ingeborg sa jo at hennes oldemor Maren Gjedde, var etter fin gammel dansk adel.

    Og Ove Gedde tror ikke at Marens Gjeddes far kun var en ‘bondesøn’, som de skriver i Årbog for Thy og Mors, fra 1970, vel, og som Thisted Museum har publisert på nettet.
    Kanskje din mor Unse vet mer om dette, (hvis hun lever enda)?
    Har hun e-post, så kanskje hu kan forklare mer om Maren Gjedde, osv?

    For han Ove Gedde er jo dansk, som dere, så det blir litt vanskelig for meg, som er fra Norge.


    Selv om de visst sier at jeg er innvandrer i Norge nå, siden jeg har en danskfødt mormor.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2012/10/4
    Subject: Re: johncons: De falske Gjeddene som svekket Norden
    To: Ove Gedde <gedde@tdcadsl.dk>
    Cc: “Nils G. Bartholdy” <ngb@ra.sa.dk>

    Hei,

    ok, så din onkel var 13 x tipp-oldebarn etter Ove Gjedde som koloniserte Trankebar.
    (Og at du selv vel da er 14 x tipp-oldebarn etter Ove Gjedde som koloniserte Trankebar).


    Det tror jeg at jeg forstod selv om jeg er fra Norge.

    Jeg sender kopi av denne e-post til Rigsarkivet i Danmark, Dansk Adelsforening, osv.

    For jeg har søkt om å bli baron, for bestemor Ingeborg arvet jo også Adeler.
    Som jeg har skrevet om her:
    Jeg vet at jeg svarer for raskt.

    Jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, i Norge, og får ikke mine rettigheter fra politiet, så er kanskje litt utålmodig på grunn av at jeg ikke får rettighetene mine fra myndighetene, osv.

    Bestemor Ingeborg, (Ingeborg Ribsskog f. Heegaard), hun sa til en slekt-forsker i Ribsskog-familien, (Bjørn Ribsskog), at hennes besteforeldre het Heegaard, Hagerup, Nyholm og Fog.

    Men jeg tror at min mormor var mest stolt av sin oldemor, Maren Gjedde, som liksom fikk en spesiell tone, når hun pratet om.
    Og hun fortalte også en gang om Maren Gjedde og L.C. Nyholm sine barn.


    Deres eldste sønn, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm var visst som en far, for sine elleve yngre søsken, sa min mormor.
    Didrik Galtrup Gjedde Nyholm ble jo dommer i Egypt og folkedomstolen i Haag, osv.


    Og hans lillebror, (min oldefar), Anders Gjedde Nyholm, han ble jo chef for generalkommandoen, (en slags forsvarssjef vel), i Danmark, i begynnelsen av 1930-årene.
    Og da jeg var i slutten av tenårene, så fikk jeg masse sirlige skrevne ‘skriverier’, etter Didrik Galtrup Gjedde Nyholm.


    Og bilder etter Anders Gjedde Nyholm, (generalen).

    Jeg hadde ikke tid å lese skriveriene etter Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, som student, på slutten av 80-tallet.
    Men en gang min yngre halvbror, Axel Thomassen, var med meg, for å besøke min farmor, Ågot Mogan Olsen, på Sand, i Svelvik, (hvor den sorte mappen med disse gamle dokumentene lå).


    Så ville Axel ha noen mynter jeg hadde fått av bestemor Ågot, som barn.

    Og så ble Ågot lei seg.
    For hun ville vel at jeg skulle ha myntene.
    (For Axel har en annen far, nemlig Arne Thomassen.


    Mens min far heter Arne Mogan Olsen).
    Og så ga jeg Axel noen fotografier, av Anders Gjedde Nyholm og muligens danskekongen, osv.
    (For at bestemor Ågot skulle kanskje skjønne at det ikke var fordi jeg ikke brydde meg om de myntene, at jeg ga de til Axel.


    Sånn at hun skulle slutte å være lei seg).
    Så det er mulig at Axel har dette enda.
    For like etter så sa min far at bestemor Ingeborg ville ha de nevnte dokumentene tilbake.


    Så jeg så aldri dette igjen.

    Selv om bestemor Ingeborg døde, for 3-4 år siden.


    Men min mor, (som døde i 1999), sine yngre søsken Ellen og Martin, (som pleide å besøke  baron Adeler og Meme, (Magna Adeler f. Nyholm), som var som min mors moster, sier Unse Trock Jansen Heegaard, (Ingeborgs svigerinne, som bor i Danmark), under oppveksten.

    De har ikke gitt meg noe arv etter bestemor Ingeborg.

    Så jeg har ikke fått disse dokumentene etter Gjedde Nyholm-brødrene.

    Selv om bestemor Ingeborg var litt skrullete, hvis det min far sa var riktig.


    For man kan jo liksom ikke ta tilbake en gave.
    Men et brev, fra danskekongen til general Anders Gjedde Nyholm.

    (Må det vel ha vært).

    Det syntes jeg var så gjevt, så det la jeg sammen med mine frimerke-førstdagsbrev.


    Som jeg samlet på, som barn.
    Og derfor så har jeg det enda.

    For det forsvant ikke sammen med de andre dokumentene, fra noen skuffer jeg fikk disponere, i reolen, til bestemor Ågot.

    Men problemet er at dette brev/kort, fra danskekongen til Anders Gjedde Nyholm.
    Det er hos City Self Storage i Oslo.

    Og de nekter å sende meg mine ting.

    For de satt opp leien veldig mye plutselig, etter at jeg flyktet til England.


    Så jeg skylder de penger da, selv om jeg har klagd til forbrukermyndighetene på at det ikke var lov for dem å øke leien uten varsel, i en telefonsamtale.

    Og banken Nordea tullet også.

    For de slettet min konto, enda jeg hadde en avtale om at jeg skulle sende penger fra min engelske konto og så til Nordea-kontoen min.
    For så å sende til City Self Storage.


    Men uansett hva jeg klage på som har skjedd av urett mot meg, i Norge, så får jeg ikke medhold.

    Så jeg sier sånn at det noen bønder i Norge, som tuller med meg, eller noe.

    Noe sånt.

    Igjen takk for informasjon om Gjedde-slekten!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2012/10/4 Ove Gedde <gedde@tdcadsl.dk>

    Tak for din hurtige besvarelse,

    jeg vil vende tilbage til hvad du spørger om senere, jeg kan
    dokumenterer hvad det måtte være med hensyn til Gedde via
    Kerteminde (dem fra Møn, som du skriver)!
    Internettet er en frygtelig speeded hurtighed, så der er dårlig
    tid til at tænke!

    Venlig hilsen,
    Ove Gedde

    Ps. Min farbror (han er død nu) besøgte Trankebar flere gange
    sammen med min bror, her, indenfor de sidste 5-10 år, og een af de
    gange (dog den rejse var uden min bror?), gjorde han visit hos
    Maharajaen (det besøg bør ligge et eller andet sted på nettet –
    har ligget der)? Min farbror fik lavet et specielt stykke porcelæn
    her i København, som gave til Maharajaen!
    Det beviser bare, at det ukritisk accepteres, at en tip (13’ende,
    vist nok?) af den omtale ove gedde, kan optræde på nettet,
    postulerende han er den sande efterkommer (det er han måske også,
    men der var ingen kontrol, ved besøget, der forlangte
    dokumentation! Modsat var der heller ingen kontrol med Maharajaen,
    han boede der bare?)!
    Jeg kan ikke finde linket længere?

    Den 03-10-2012 20:31, Erik Ribsskog skrev:

    Hei,

    jeg har ikke klart å spore Anders ‘Gammelgjedde’ Gjedde, noe

    tilbake, på Gjedde-linjen.

    Men min mormor Ingeborg Ribsskog, nevnte i et brev, at en Gjedde
    hadde en tønne gull i kjelleren, på Højriis.

    Bartholdy ved dansk rigsarkiv sier at den adelige slekten

    Gjedde er dødd ut.

    Men det er også snakk om en Charlotte von Gelderen, (eller noe),
    som brakte kurlandsk adel inn i en ny Gjedde-slekt.

    Men dette er nok ikke da etter Ove Gjedde, kolonisatoren av

    Trankebar.

    Men jeg kan jo ikke si dette sikkert.

    Min mormor sa at Gjedde var gammel dansk adel.

    Men hun surra litt i testamentet sitt, og kalte L. C. Nyholm

    for Lauritz Gjedde Nyholm, osv.

    Men ‘C’ stod jo egentlig for Christoffer, (eller noe), og

    ikke Gjedde.

    Har jeg sett på nettet.

    Det hadde vært artig om du kunne verifisere at du er en ekte
    person.

    Jeg får så mye rare e-poster.

    Så kunne jeg brukt mer tid på det her svaret eventuelt.

    Hvor kan jeg lese mer om deg på nettet, sånn at jeg vet at du er
    en virkelig person, for eksempel?

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2012/10/3 Ove Gedde <gedde@tdcadsl.dk>

    Hej Erik

    Ribsskog,
    jeg fandt dine kommentarer på “nettet” omkring familie
    relationer mellem Gedde – Gjedde – sande/falske m.m., hm ret
    interessant læsning!

    Har du stadig din mail adresse (så læser du nok denne mail)?

    Ifald ikke, så er det nok også lige meget???

    Du rammer ganske korrekt, når du kommenterer den tåbelighed
    der i 1882, af en arkivar, blev bestemmende for at der ingen
    forbindelse er mellem den “rigtige” Gedde familie og dem
    der, fra Møn, bl.a. – al den stund arkivaren havde et
    bekendtskab, der samlede på signet segl, og i sin samling
    havde et sådant signet segl, der var brugt at Samuel
    Christoffer G. og det segl havde ingen lighed med den
    “rigtige” families våbenskjold at gøre? Og det på trods af,
    at arkivaren samtidig fremhævede at begge familier både
    havde navn og våbenskjold til fælles???
    Samtidig  kommenterer du også Anders G. som bondesøn, der
    slår sig op, først som forpagter, for så senere at købe både
    gods og guld????
    Næe, jeg tror det er samme familie der tales om, i flere
    afgreninger godt nok!
    Selv har jeg aner fra Møen (via Kerteminde), så vidt jeg kan
    forstå (Men det kan jo være uheldigt, kan jeg så også forstå
    (på verdensfreden forstås?))!

    Du er velkommen til at bruge denne mail til, hvad du mener
    bedst!

    Håber da at høre fra dig!

    Venlig hilsen,
    Ove Gedde

    Ingen virus

    fundet i denne meddelelse.
    Kontrolleret af AVG – www.avg.com
    Version: 2012.0.2221 / Virusdatabase: 2441/5307 –
    Udgivelsesdato: 03-10-2012

'Bokhylla' 70-tallet 80-tallet 90-tallet Anmeldelse Arne Mogan Olsen Berger Bergeråsen Brev Christell Humblen Dagbladet.no Datatilsynet Drammen E-post Facebook Google Haldis Humblen Hm Identitetstyveri Ingeborg Ribsskog irc Jobbsøking i England Johannes Ribsskog johncons-blogg Karen Ribsskog Klage Larvik Liverpool Magne Winnem Mobilbilder Musikk Nettmobbing Online trakassering Oppdatering Oslo Pia Ribsskog Politiet Rimi Slektsforskning StatCounter Svelvik Twitter Wikipedia YouTube Ågot Mogan Olsen