johncons

  • Gmail – Java development role you applied for

    Gmail


    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>



    Java development role you applied for



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Thu, Oct 4, 2012 at 3:51 PM

    To:
    Nadine Bramley <nadine.bramley@ascentpeople.com>

    Hi,

    thank you for your e-mail!

    Do you want me to go to a job-interview?

    Best regards,

    Erik Ribsskog

    On Thu, Oct 4, 2012 at 11:29 AM, Nadine Bramley <nadine.bramley@ascentpeople.com> wrote:

    Hi Erik

    Could you please contact me ASAP regarding a vacancy you applied for in Warrington?
    Thanks

    Nadine

    Nadine Bramley-Nnadede

    Director

    Mobile: 07903252804
    Switch:  0161 905 1632

    Fax:         0161 969 5414

    Ascent People Ltd provide high-level expertise in the recruitment of IT, Technical and Business Consultancy employees.

    This email and its attachments are confidential and are intended solely for the use of the individual to whom it is addressed. Any views or opinions expressed are solely those of the author and do not necessarily represent those of Ascent People Ltd. If you are not the intended recipient of this email and its attachments, you must take no action based upon them, nor must you copy or show them to anyone.  Please contact the sender if you believe you have received this email in error.

    Please note that neither Ascent People Ltd nor the sender accepts any responsibility for viruses and it is your responsibility to scan attachments.  It is possible for data conveyed by e-mail to be deliberately or accidentally intercepted or corrupted.  For this reason, in communicating solely by e-mail, Ascent People Ltd is unable to accept any responsibility for any breaches of confidence, which may arise through use of this medium.


  • Gmail – johncons: De falske Gjeddene som svekket Norden

    Gmail


    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>



    johncons: De falske Gjeddene som svekket Norden



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Thu, Oct 4, 2012 at 3:02 PM

    To:
    Ove Gedde <gedde@tdcadsl.dk>

    Cc:
    “Nils G. Bartholdy” <ngb@ra.sa.dk>

    Bcc:
    Henrik Wedell-Wedellsborg <ww@bruunhjejle.dk>, Finn Gaunaa <finn@gaunaa.com>, hofmarskallatet@kongehuset.dk, post@slottet.no

    Hei,

    ok, så din onkel var 13 x tipp-oldebarn etter Ove Gjedde som koloniserte Trankebar.
    (Og at du selv vel da er 14 x tipp-oldebarn etter Ove Gjedde som koloniserte Trankebar).


    Det tror jeg at jeg forstod selv om jeg er fra Norge.

    Jeg sender kopi av denne e-post til Rigsarkivet i Danmark, Dansk Adelsforening, osv.

    For jeg har søkt om å bli baron, for bestemor Ingeborg arvet jo også Adeler.
    Som jeg har skrevet om her:
    Jeg vet at jeg svarer for raskt.

    Jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, i Norge, og får ikke mine rettigheter fra politiet, så er kanskje litt utålmodig på grunn av at jeg ikke får rettighetene mine fra myndighetene, osv.

    Bestemor Ingeborg, (Ingeborg Ribsskog f. Heegaard), hun sa til en slekt-forsker i Ribsskog-familien, (Bjørn Ribsskog), at hennes besteforeldre het Heegaard, Hagerup, Nyholm og Fog.

    Men jeg tror at min mormor var mest stolt av sin oldemor, Maren Gjedde, som liksom fikk en spesiell tone, når hun pratet om.
    Og hun fortalte også en gang om Maren Gjedde og L.C. Nyholm sine barn.


    Deres eldste sønn, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm var visst som en far, for sine elleve yngre søsken, sa min mormor.
    Didrik Galtrup Gjedde Nyholm ble jo dommer i Egypt og folkedomstolen i Haag, osv.


    Og hans lillebror, (min oldefar), Anders Gjedde Nyholm, han ble jo chef for generalkommandoen, (en slags forsvarssjef vel), i Danmark, i begynnelsen av 1930-årene.
    Og da jeg var i slutten av tenårene, så fikk jeg masse sirlige skrevne ‘skriverier’, etter Didrik Galtrup Gjedde Nyholm.


    Og bilder etter Anders Gjedde Nyholm, (generalen).

    Jeg hadde ikke tid å lese skriveriene etter Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, som student, på slutten av 80-tallet.
    Men en gang min yngre halvbror, Axel Thomassen, var med meg, for å besøke min farmor, Ågot Mogan Olsen, på Sand, i Svelvik, (hvor den sorte mappen med disse gamle dokumentene lå).


    Så ville Axel ha noen mynter jeg hadde fått av bestemor Ågot, som barn.

    Og så ble Ågot lei seg.
    For hun ville vel at jeg skulle ha myntene.
    (For Axel har en annen far, nemlig Arne Thomassen.


    Mens min far heter Arne Mogan Olsen).
    Og så ga jeg Axel noen fotografier, av Anders Gjedde Nyholm og muligens danskekongen, osv.
    (For at bestemor Ågot skulle kanskje skjønne at det ikke var fordi jeg ikke brydde meg om de myntene, at jeg ga de til Axel.


    Sånn at hun skulle slutte å være lei seg).
    Så det er mulig at Axel har dette enda.
    For like etter så sa min far at bestemor Ingeborg ville ha de nevnte dokumentene tilbake.


    Så jeg så aldri dette igjen.

    Selv om bestemor Ingeborg døde, for 3-4 år siden.


    Men min mor, (som døde i 1999), sine yngre søsken Ellen og Martin, (som pleide å besøke  baron Adeler og Meme, (Magna Adeler f. Nyholm), som var som min mors moster, sier Unse Trock Jansen Heegaard, (Ingeborgs svigerinne, som bor i Danmark), under oppveksten.

    De har ikke gitt meg noe arv etter bestemor Ingeborg.

    Så jeg har ikke fått disse dokumentene etter Gjedde Nyholm-brødrene.

    Selv om bestemor Ingeborg var litt skrullete, hvis det min far sa var riktig.


    For man kan jo liksom ikke ta tilbake en gave.
    Men et brev, fra danskekongen til general Anders Gjedde Nyholm.

    (Må det vel ha vært).

    Det syntes jeg var så gjevt, så det la jeg sammen med mine frimerke-førstdagsbrev.


    Som jeg samlet på, som barn.
    Og derfor så har jeg det enda.

    For det forsvant ikke sammen med de andre dokumentene, fra noen skuffer jeg fikk disponere, i reolen, til bestemor Ågot.

    Men problemet er at dette brev/kort, fra danskekongen til Anders Gjedde Nyholm.
    Det er hos City Self Storage i Oslo.

    Og de nekter å sende meg mine ting.

    For de satt opp leien veldig mye plutselig, etter at jeg flyktet til England.


    Så jeg skylder de penger da, selv om jeg har klagd til forbrukermyndighetene på at det ikke var lov for dem å øke leien uten varsel, i en telefonsamtale.

    Og banken Nordea tullet også.

    For de slettet min konto, enda jeg hadde en avtale om at jeg skulle sende penger fra min engelske konto og så til Nordea-kontoen min.
    For så å sende til City Self Storage.


    Men uansett hva jeg klage på som har skjedd av urett mot meg, i Norge, så får jeg ikke medhold.

    Så jeg sier sånn at det noen bønder i Norge, som tuller med meg, eller noe.

    Noe sånt.

    Igjen takk for informasjon om Gjedde-slekten!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2012/10/4 Ove Gedde <gedde@tdcadsl.dk>

    Tak for din hurtige besvarelse,

    jeg vil vende tilbage til hvad du spørger om senere, jeg kan
    dokumenterer hvad det måtte være med hensyn til Gedde via
    Kerteminde (dem fra Møn, som du skriver)!
    Internettet er en frygtelig speeded hurtighed, så der er dårlig
    tid til at tænke!

    Venlig hilsen,
    Ove Gedde

    Ps. Min farbror (han er død nu) besøgte Trankebar flere gange
    sammen med min bror, her, indenfor de sidste 5-10 år, og een af de
    gange (dog den rejse var uden min bror?), gjorde han visit hos
    Maharajaen (det besøg bør ligge et eller andet sted på nettet –
    har ligget der)? Min farbror fik lavet et specielt stykke porcelæn
    her i København, som gave til Maharajaen!
    Det beviser bare, at det ukritisk accepteres, at en tip (13’ende,
    vist nok?) af den omtale ove gedde, kan optræde på nettet,
    postulerende han er den sande efterkommer (det er han måske også,
    men der var ingen kontrol, ved besøget, der forlangte
    dokumentation! Modsat var der heller ingen kontrol med Maharajaen,
    han boede der bare?)!
    Jeg kan ikke finde linket længere?

    Den 03-10-2012 20:31, Erik Ribsskog skrev:

    Hei,

    jeg har ikke klart å spore Anders ‘Gammelgjedde’ Gjedde, noe

    tilbake, på Gjedde-linjen.

    Men min mormor Ingeborg Ribsskog, nevnte i et brev, at en Gjedde
    hadde en tønne gull i kjelleren, på Højriis.

    Bartholdy ved dansk rigsarkiv sier at den adelige slekten

    Gjedde er dødd ut.

    Men det er også snakk om en Charlotte von Gelderen, (eller noe),
    som brakte kurlandsk adel inn i en ny Gjedde-slekt.

    Men dette er nok ikke da etter Ove Gjedde, kolonisatoren av

    Trankebar.

    Men jeg kan jo ikke si dette sikkert.

    Min mormor sa at Gjedde var gammel dansk adel.

    Men hun surra litt i testamentet sitt, og kalte L. C. Nyholm

    for Lauritz Gjedde Nyholm, osv.

    Men ‘C’ stod jo egentlig for Christoffer, (eller noe), og

    ikke Gjedde.

    Har jeg sett på nettet.

    Det hadde vært artig om du kunne verifisere at du er en ekte
    person.

    Jeg får så mye rare e-poster.

    Så kunne jeg brukt mer tid på det her svaret eventuelt.

    Hvor kan jeg lese mer om deg på nettet, sånn at jeg vet at du er
    en virkelig person, for eksempel?

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2012/10/3 Ove Gedde <gedde@tdcadsl.dk>

    Hej Erik

    Ribsskog,
    jeg fandt dine kommentarer på “nettet” omkring familie
    relationer mellem Gedde – Gjedde – sande/falske m.m., hm ret
    interessant læsning!

    Har du stadig din mail adresse (så læser du nok denne mail)?

    Ifald ikke, så er det nok også lige meget???

    Du rammer ganske korrekt, når du kommenterer den tåbelighed
    der i 1882, af en arkivar, blev bestemmende for at der ingen
    forbindelse er mellem den “rigtige” Gedde familie og dem
    der, fra Møn, bl.a. – al den stund arkivaren havde et
    bekendtskab, der samlede på signet segl, og i sin samling
    havde et sådant signet segl, der var brugt at Samuel
    Christoffer G. og det segl havde ingen lighed med den
    “rigtige” families våbenskjold at gøre? Og det på trods af,
    at arkivaren samtidig fremhævede at begge familier både
    havde navn og våbenskjold til fælles???
    Samtidig  kommenterer du også Anders G. som bondesøn, der
    slår sig op, først som forpagter, for så senere at købe både
    gods og guld????
    Næe, jeg tror det er samme familie der tales om, i flere
    afgreninger godt nok!
    Selv har jeg aner fra Møen (via Kerteminde), så vidt jeg kan
    forstå (Men det kan jo være uheldigt, kan jeg så også forstå
    (på verdensfreden forstås?))!

    Du er velkommen til at bruge denne mail til, hvad du mener
    bedst!

    Håber da at høre fra dig!

    Venlig hilsen,
    Ove Gedde

    Ingen virus

    fundet i denne meddelelse.
    Kontrolleret af AVG – www.avg.com
    Version: 2012.0.2221 / Virusdatabase: 2441/5307 –
    Udgivelsesdato: 03-10-2012

  • En gang, sommeren 2000, så ble det til, at jeg måtte kjøre opp Hallingdalen igjen, husker jeg.

    For Pia hadde fått meg til, (i et stresset øyeblikk, må man vel si), å si ja til å bli med, på bryllupet, til Jan Snoghøj og Hege fra Rødgata.

    Som de skulle ha langt oppe i Hallingdalen, (på et hotell høyt oppe i en dalside der), av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kjørte forbi avkjøringa til Vassfaret der.

    (Et stykke opp i Hallingdalen, da).

    Så fortalte Pia meg det, at Nina Monsen var død, (husker jeg).

    Og det var som et sjokk for meg, husker jeg.

    Og jeg spurte Pia litt mer om det her vel.

    Og da sa Pia det, at: ‘Kjente du henne så bra, da?’, (eller noe sånt).

    Men jeg gadd jo ikke å fortelle Pia, om den gangen som Nina Monsen hadde sugd meg og latt meg pule henne, i stua og på det første soverommet mitt, i Leirfaret 4 der, da.

    For noen ting vil man vel ha for seg selv og, liksom.

    For Pia kan liksom være litt vel sånn svett eller klam noen ganger da, synes jeg.

    Så hun er vel ikke den første personen, som jeg ville ha pratet med, om damer og sex liksom, (mener jeg).

    Og dessuten, så satt jo Pia sin lille negersønn Daniel, i baksetet.

    Så da kunne jeg jo nesten ikke ha prata noe, om hva Nina Monsen og jeg dreiv med, den seine høstkvelden, i 1988, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom opp til ‘Dalom’ der.

    Så kjørte vi først innom en bensinstasjon, for å kjøpe noe mat og bensin og sånn, da.

    Og Pia sa det, at hu vanligvis ikke spiste svinekjøtt.

    Men at hu likte å kjøpe seg en pølse, når hu var borte hjemmefra, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom opp til hotellet.

    Som lå helt oppe i en høy og bratt dalside, da.

    Ikke så langt fra den bensinstasjonen der.

    Så hadde ikke Pia tatt med seg nok klær, da.

    Så hu ville låne en skjorte av meg da, (husker jeg).

    Og det var en blå Gant tennisskjorte, som jeg hadde kjøpt på VIC, på Oslo City.

    Etter å ha fått et gavekort, til den butikken, i julegave, av nettopp søstera mi, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at en hel gjeng av oss, satt i en stor stue, på det hotellet, på fredagskvelden, da.

    Og at Pia satt ved siden av en svær bamse av en kar, fra Berger, ved navn Tom Bråten, da.

    (Som jeg også har skrevet om, i Min Bok, vel).

    Og at Tom Bråten begynte å flørte med Pia, da.

    Tom Bråten sa noe sånt som at: ‘Keiko er en hval’.

    Og Pia sa da: ‘Spekkhogger’.

    Og Tom Bråten sa da: ‘Sa du sprekk-hogger?’.

    (Noe sånt).

    Så Pia og Tom Bråten, de råflørta skikkelig da, mens en hel gjeng, (inkludert faren min), satt og så på, da.

    Mens Pia og Tom Bråten prata om sprekk-hoggere, og mens Tom Bråten hadde henda sine, på min Gant tennisskjorte da, som Pia hadde på seg.

    Og jeg var ikke så nøye på hvem søstera mi flørta med egentlig.

    For jeg hadde jo sett henne sammen med den mest goofy-e fyren i Svelvik.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 2, vel).

    Og også sammen med masse negre inne i Oslo, da.

    Men jeg syntes vel kanskje at ble litt vel mye av det gode, når Pia og Tom Bråten, liksom satt og råflørta sånn, rett foran trynet på meg, og mange andre folk, da.

    (Ihvertfall siden dem satt og liksom grisa med min tennisskjorte og, da).

    Så jeg sa til Tom Bråten, med en vennskapelig tone da, (vil jeg vel si).

    At: ‘faren sitter der og broren sitter der og du tuller med søstera’.

    (Noe sånt).

    Og da ble Tom Bråten gæern, husker jeg.

    Og lurte på hvem som skulle stoppe den her tullinga, da.

    Om det var faren eller broren.

    Og faren min satt der og så ned, og sa noe sånt som at: ‘Jeg har aldri hatt noe imot deg jeg Tom’.

    Så faren min syntes visst at den her råflørtinga var grei, da.

    Og han holdt visst med Tom Bråten, da.

    Og da skulle vel Tom Bråten begynne å diskutere mer med meg, da.

    Men en som het Frank vel, (som hadde dukka opp litt seinere enn de andre, mens jeg tilfeldigvis var i resepsjonen der, for å spørre om noe, og da samtidig fikk forklart han Frank, at vi som skulle i det bryllupet, vi satt der og der da), han fikk roa ned han Tom Bråten litt, da.

    Så han gikk imellom da, må man vel si.

    Men jeg hadde jo egentlig bare sagt en vennskapelig kommentar, liksom.

    Så jeg syntes at han Tom Bråten var litt vel aggressiv da, (må jeg vel si).

    Og hvorfor søstera mi absolutt skulle ha på seg min tennisskjorte, den her kvelden, det skjønner jeg vel ikke så mye av ennå, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell forsvant vel ganske fort i bingen, på fredagen, mener jeg å huske.

    Jeg kan ikke huske at hu var der, da Tom Bråten og jeg kjegla, ihvertfall.

    Og Pia gjorde seinere et poeng av det, at nesten alle gikk å la seg tidlig, på fredagen, fordi at de ville se pene ut, i bryllupet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så var det bryllup, nede i Geilo sentrum da, (mener jeg at det må ha vært, ihvertfall).

    Og jeg husker at Christell babla om noe greier, på hotellet, (før Pia, Daniel og jeg kjørte ned til ved kirken der), da.

    Men jeg husker ikke hva det var, som Christell babla om, da.

    Og jeg tror at faren min og Haldis ville sitte på med meg, ned den dalsida, ned til kirken, da.

    For de hadde tatt toget til Geilo, (og ikke kjørt), av en eller annen grunn, da.

    Men jeg lot som at jeg ikke skjønte noe, og spurte ikke om faren min og Haldis om de ville sitte på, ned til kirken, da.

    På grunn av omsorgssvikten deres på 80-tallet, som jeg har skrevet om, i Min Bok.

    Og jeg var vel også litt skuffa, over faren min, fordi at han hadde vært så ettergivende, ovenfor Tom Bråten, under den her kjeglinga, angående oppførselen til søstera mi, kvelden før, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter seremonien i kirka.

    (Som jeg ikke husker så mye fra).

    Så husker jeg at jeg kjørte innom den bensinstasjonen, i Geilo der, (med Pia og Daniel i bilen), før jeg kjørte opp til hotellet igjen, da.

    (For jeg hadde jo så mye penger, å bruke på alt mulig.

    Etter at jeg fikk alle de pengene, etter mora mi, et drøyt halvår før det her, da.

    Så jeg sløste kanskje litt mye, på den her tida.

    Det er mulig).

    Og jeg lurer nå på om den bensinstasjonen kan ha vært den samme, som den bensinstasjonen, som jeg noen ganger pleide å handle på, den ferien, som vi var på Highland Hotel der, i Geilo, jula 1989.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under bryllupsmiddagen, så så et sang-ark, veldig rart ut, i mitt sanghefte da, husker jeg.

    Og det var brudgommen sin mor sin sang, da.

    (Nemlig Haldis sin sang, da).

    For det arket, det hadde blitt veldig krøllet, da.

    Og så hadde det blitt rettet og glattet ut igjen da, liksom.

    (Før det så hadde blitt satt inn, i sangheftet mitt, da).

    Så Haldis likte nok ikke meg, da.

    (Skjønte jeg).

    Uten at jeg vet om dette bare var på grunn av at jeg ikke ville kjøre henne og faren min, ned til kirka, tidligere på dagen.

    Eller hva det kan ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det ble også holdt en del pinlige taler der, husker jeg.

    Bruden, (altså Hege fra Rødgata), sin lillebror.

    (En kar med mørkt hår).

    Han begynte å prate ganske lavt om hvor mange sex-partnere, som Christell hadde hatt, (husker jeg).

    (Hvis jeg skjønte den utydelige pratinga hans riktig, da).

    Og det var jo en hel ‘haug’.

    Christell hadde visst hatt 30-40 sex-partnere, eller noe sånt, da.

    (Hvis jeg skjønte den her talen riktig, da).

    Det var ihvertfall noe med Christell, da.

    Og han broren til bruden spurte liksom Christell da, om hvor mange det var igjen.

    Om det var førtisju, (eller noe sånt), da.

    (Uten at jeg husker det nøyaktige tallet da, som brudens lillebror nevnte).

    Men sånn som jeg skjønte det, så babla han lillebroren til bruden, om hvor mange sexpartnere, som Christell hadde hatt, (i sin tale), da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En fra Berger, (jeg tror det må ha vært Tom Bråten), holdt også tale.

    Og han nevnte det, at Hege fra Rødgata, kun hadde vært femten år gammel, den første gangen som Jan Snoghøj, hadde klint med henne, da.

    Dette må ha vært det året jeg var russ i Drammen.

    (Eller året før).

    Og fra den tida, så husker jeg det, at Christell bodde mye hos Jan, i Rødgata, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    For Christell var venninne med Hege fra Rødgata, da.

    Det husker jeg.

    Fordi at den første gangen, som jeg skulle ligge over, hos Jan, i Rødgata, (høsten 1988, vel).

    Fordi at jeg skulle jobbe, på CC Storkjøp, dagen etter.

    (En lørdag, da).

    Og faren min hadde foreslått det, (utenom sammenhengen vel), at jeg kunne ligge over hos Jan, på Gulskogen, da.

    I et bygg som vel Haldis og faren min eide.

    De fredagene, som jeg skulle jobbe tidlig, på CC Storkjøp, dagen etter, da.

    (Noe sånt).

    Og Christell, hu møtte meg, da jeg gikk av Rødgata-bussen, (denne høstkvelden i 1988), da.

    (For jeg var ikke så kjent på Gulskogen, da).

    Før hu så dro bort til Hege i Rødgata, da.

    Og så overrasket Christell meg.

    Når hu noen timer seinere kom tilbake, til Jan sin leilighet, da.

    For da satt jeg og prata i kontakttelefonen, da.

    Fordi at jeg kjeda meg, da.

    Og da ble Christell forbanna, husker jeg.

    (Fordi at jeg hadde brukt telefonen, da).

    Så jeg fikk visst bare lov til å sitte helt stille i sofaen der da, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Christell og Hege fra Rødgata, de var venninner, da.

    Og en gang, mens Hege fra Rødgata fortsatt bare var femten år.

    Så hadde visst hu liggi over, hos Jan, (siden hu var venninne av Christell), da.

    Og så hadde Jan, (som var cirka ti år eldre enn Christell og Hege fra Rødgata da), plutselig kommet hjem, seint på kvelden, da.

    Og så hadde Jan begynt å kline, med Hege fra Rødgata, mens hu lå og sov, i en seng, i leiligheten til Jan, da.

    (Noe sånt).

    Så Jan Snoghøj, han hadde faktisk vært bortpå Hege fra Rødgata, da hu Hege var bare femten år, (og Jan var tjuefem år), da.

    (Noe sånt).

    Ifølge den talen, til Tom Bråten, ihvertfall.

    Men Hege fra Rødgata og Jan Snoghøj, de hadde ikke vært et par, helt siden 1988.

    Nei, Jan Snoghøj hadde jo en datter ved navn Tiril, med ei annen Buskerud-dame.

    (Som han ble far til, på begynnelsen av 90-tallet, vel).

    Og jeg så jo Hege fra Rødgata og Christell, sammen med en kavaler, inne i Oslo, like etter at jeg var ferdig med Geværkompaniet, i 1993.

    (Han som spurte meg om jeg ville vaske trappa for dem.

    Etter at de hadde tømt et brannslukningsapparat, i trappeoppgangen, der de bodde, (like ved Møllergata), da.

    Noe jeg syntes at var uhøflig å spørre om, da.

    For Christell kunne vel vaske bort sin egen dritt etter seg liksom, tenkte vel jeg, da.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 4).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da det var Jan Snoghøj sin tur, til å holde tale.

    Så sa han at han hadde lært seg til å bli flink å kline.

    Fordi at han ville kompensere, for et eller annet, da.

    Antagelig fordi at han hadde liten tiss, virket det som, at han hintet til, (for meg ihvertfall), da.

    (Noe sånt).

    Og uten at jeg vet hvorfor han begynte å bable om det her.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at middagen og sang-heftet var ferdig.

    Så gikk jeg bort til der Christell stod, sammen med sin svenske kjæreste Mattias.

    (Som kjørte en grønn BMW, opp til Geilo, husker jeg.

    Og som jeg vel hadde møtt, en 17. mai, på Oslo S., ikke så lenge før det her.

    Da Christell, Pia og jeg, var på puben Tre Brødre, i Karl Johan.

    For så å gå ned til Oslo S, og møte Mattias, som kom med et tog, fra Sverige.

    Dette må vel ha vært enten 17. mai 1999 eller 17. mai år 2000, vel.

    Hvis det ikke var 17. mai 1998, da.

    Noe sånt).

    For jeg tenkte vel kanskje at jeg skulle prate med Christell, om den her talen, til brudens lillebror, da.

    Men Christell ville ikke prate med meg, husker jeg.

    Hu klagde bare til han svensken, og lurte på hvorfor jeg ville prate med henne, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var heller ingen andre folk, som ville prate med meg, der.

    Så jeg ble til slutt så lei, så jeg bare gikk og la meg, da.

    På samme rom som Daniel.

    Siden Pia, Daniel og jeg, måtte dele rom, da.

    Og så dukka det opp noen Berger-folk, på døra mi.

    Midt på natta, da.

    For de hadde hørt noen rykter om at jeg hadde hatt med en skvett vodka, opp dit, da.

    (For det var som på bestemor Ingeborg sin 80-års dag.

    I Gurvika, sommeren 1997.

    At jeg bare pleide å ta med en halvflaske vodka, hvis jeg hadde det stående, i barskapet mitt, da.

    Når jeg skulle på sånne her litt kjedelige slektstreff og sånn, da.

    Sånn at jeg hadde litt alkohol i reserve, i tilfelle det trengtes, liksom.

    Hvis det ble noe nachspiel, eller noe sånt, da).

    Så jeg ga dem den Vikingfjord-flaska, som jeg hadde tatt med, da.

    Og som kanskje var en fjerdedel full, eller noe sånt, da.

    Og det var den andre Vikingfjord-flaska, som jeg hadde kjøpt, på Gardermoen.

    Da jeg dro til Ayia Napa, to år, før det her.

    (Det var den samme flaska, som hu Stockholm-dama, hadde fått vodka fra, der nede.

    Før hu måtte spy, eller noe.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    For jeg ga jo den flaska som jeg ikke åpna der nede, til Christell, da.

    Som takk for lånet, for de 2500 kronene, som jeg brukte, i lommepenger der nede, da.

    Før jeg fikk feriepengene mine, fra Rimi, da).

    Og jeg tenkte vel det, at oppi Dalom der, så var det vanskelig å få tak i drikkevarer.

    Så jeg fikk vel bare la de her Berger-folka få den vodkaen min da, (tenkte jeg nok).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på søndagen, så spurte Pia meg om Solveig, (Haldis sin venninne, som var den telegrafisten som hadde vært på jobb, under Scandinavian Star-ulykken).

    Kunne få sitte på med oss, ned til Oslo, da.

    Og jeg sa at det var greit, da.

    Siden jeg skulle den samme veien liksom, da.

    Og før vi kjørte avgårde.

    Så kom onkel Per, fra Stavanger, (ektemannen til Haldis sin søster Margrete, som Christell hadde kalt for ‘tante Lete’, under oppveksten).

    Han kom bort til bilen min, da.

    Og sa det, at skiltet foran på bilen manglet.

    Og det visste jeg godt fra før, da.

    Men jeg skulle ha bilen på EU-kontroll, i august måned, (eller noe sånt).

    Så jeg hadde planlagt å få skrudd på det skiltet igjen, i forbindelse med den EU-kontrollen, da.

    Og tante Lete, hu hadde jeg vel såvidt sagt hei til, dagen før, (mener jeg å huske).

    For jeg huska jo henne, fra to besøk, (med Haldis og faren min), til Stavanger, på 80-tallet, da.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like før vi kom til Drammen, så begynte Pia å ‘åndse’.

    Hu ville at vi skulle stoppe, på en bensinstasjon, som lå langs veien, mellom Hønefoss og Drammen da, (eller noe sånt).

    Men da jeg stoppa ved den bensinstasjonen, så skulle ikke Pia ha noe likevel.

    Hu ville bare at jeg skulle gå inn på den bensinstasjonen, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg var litt stressa, da.

    Så jeg gikk bort til inngangsdøra, til den bensinstasjonen, da.

    Men så kom jeg på det, at jeg skulle jo egentlig ikke ha noe.

    Så jeg gikk tilbake til bilen igjen, da.

    Og da syntes jeg at jeg skimta Mattias sin grønne BMW, på avkjøringa, til bensinstasjonen der, da.

    Og jeg spurte de andre i bilen.

    Men de hadde ikke sett noen BMW da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi nærma oss Oslo, så ville Solveig at vi skulle kjøre den og den veien, da.

    Og jeg forklarte at jeg ikke pleide å kjøre så mye i Oslo Vest, da.

    Og da mobba hu Solveig meg litt, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så hu er vel litt snobbete kanskje, da.

    Og da vi slapp av hu Solveig.

    Utafor villaen sin, på Holmen der, da.

    Så begynte hu å mase om at hu trengte hjelp til å få klippet gressplenen sin, da.

    Men jeg var jo en travel butikksjef, som hadde nok å drive med, fra før, liksom.

    Så det eneste jeg kom på å si.

    Det var at Daniel kunne gjøre det, når han ble litt eldre, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg skulle kjøre ut i Holmenkollveien der.

    Fra den sideveien, som Solveig bodde i, da.

    Så var det en bil, med et middelaldrende ektepar i.

    Som kom fra den bensinstasjonen der, i Holmenkollveien, (ved Holmen der), da.

    Og som bare kjørte ut i Holmenkollveien, rett foran meg, da.

    Uten å skjønne det, at de hadde vikeplikt, siden de kom fra en bensinstasjon, (som vel er en privat eiendom, og ikke en offentlig vei), da.

    (Sånn som jeg mener å ha lært det, fra da jeg tok lappen, ihvertfall).

    Men jeg lurer på om Pia mente at det var jeg som kjørte feil, da.

    (Siden det her middelaldrende paret også tuta vel.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Det skulle ikke forundre meg.

    Men trafikkreglene tas kanskje ikke så nøye, oppe i Holmenkollen-distriktet der, da.

    Det er vel kanskje den som har størst bankkonto og dyrest bil, som har forkjørsrett, oppi der, da.

    (Uansett om bilen kjører ut fra en privat vei, eller ikke).

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og noen måneder etter det her bryllupet.

    Så fikk jeg et brudepar-bilde, av Pia vel antagelig.

    (Hvis det ikke kom i posten, da).

    Av det her brudeparet, da.

    Og på det bildet, som jeg fikk.

    Så åt både bruden og brudgommen.

    På den samme pølsa i brød, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så det var jo rimelig snodig, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Etter at jeg fikk alle de pengene, da mora mi døde.

    Så kjøpte jeg meg noen kule klær.

    Som en syrevasket, svart Marlboro-jakke, osv.

    Og også noe gensere og sånn, fra en liksom veldig kul klesbutikk da, som lå ikke så langt unna rådhuset der, da.

    I en sidegate til Karl Johan, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og David Hjort, han ba meg på en fest, i leiligheten til mora hans, like ved Freia Sjokoladefabrikk, der.

    Og der, så var også Bjørn Erik.

    Og han hadde bedt med masse ungjenter, fra ved Kiellands Plass der, husker jeg.

    Og Bjørn Erik og David Hjort og dem, de satt mest i sofaen der, da.

    Men der satt også Alex fra Rimi Sinsen, blant annet.

    Så jeg gikk en del rundt der, da.

    Og utafor leiligheten, da jeg dukka opp der.

    Så stod det en svensk gutt, (husker jeg), som jobba på den samme kafeen, i første etasje, i Oslo City der, som der Heidi fra Nord-Norge og David Hjort hadde jobba, da.

    (Der hvor David Hjort en gang sa at de hadde en jødisk sjef, forresten.

    Og at det var derfor at han ikke ville jobbe der.

    Men istedet søkte på jobb, på Rimi Bjørndal, da).

    Og jeg spurte han svensken, om han ville ha en øl, husker jeg.

    For jeg måtte nesten spandere litt, siden jeg hadde fått så mye penger, husker jeg.

    Og det var 0.33 liters Ringnes-bokser, da.

    Som jeg hadde med to six-packer av, vel.

    (Noe sånt).

    For jeg syntes at de boksene var litt kule, da.

    For det var jo ganske nytt med ølbokser i Norge, (på den her tida), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen av de her 17 år gamle venninnene, til Bjørn Erik, de var jo noen absolutt skjønnheter da, (må man vel si).

    Og det var også noen pakistanere, (eller noe), på den her festen, til David Hjort, som skremte de her jentene, da.

    Og de jentene spurte om de kunne få låne mobilen min da, (husker jeg).

    Og de ble vel litt imponert, siden jeg hadde abonnement, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at jeg stod inne på kjøkkenet til David Hjort der, (eller hvordan rom det her egentlig var).

    Og ei veldig pen 17 år gammel jente.

    Hu dreiv og viste meg hvordan alle de tre toppene hennes så ut, da.

    Hu hadde en tiger-mønstret topp, under den øverste toppen.

    Og så en svart topp, under den tiger-mønstrede igjen, (husker jeg).

    (Men hu visste meg ikke puppa som var under den svarte toppen igjen, da.

    For å fleipe litt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu pene, 17 år gamle jenta, hu hadde også ei afrikansk venninne, som jeg prata med, da.

    Og de ble skremt av Alex, fra Rimi Sinsen, som klådde på hu pene norske, vel.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så derfor, så hang de her to pene 17 år gamle damene med meg, da.

    For de ble liksom skremt, av omtrent alle de andre, på den her festen, da.

    Og politiet kom også dit, fordi naboene hadde klaget på støy, vel.

    Og da de gikk igjen, så sa David Hjort at det var bra at jeg hadde stått der og drukket øl, da.

    Siden det vel mest gikk i hasj osv., når det gjaldt David Hjort og dem, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og de her to langbeinte 17-år gamle skjønnhetene.

    (Hu hvite og hu mørke).

    De sa at en annen 17 år gammel jente, som hadde vært der, var jødinne.

    Og at de syntes synd på henne, fordi at hu var jødisk, og prøvde å ta seg litt av henne, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at jeg ble imponert over hvor pene de her to ungjente-venninnene, til Bjørn Erik var, da.

    Og de sa vel noe om at de hadde tenkt å bli modeller, (eller noe sånt).

    Så jeg sa til dem det, at jeg regna med å få se dem i The Face, da.

    (Det bladet som fettern min Ove jo pleide å kjøpe).

    For å liksom ha noe å si, da.

    Men om dem fikk være med i The Face, det veit jeg ikke.

    For jeg pleide jo ikke å lese det bladet, så.

    Men det veit kanskje Ove.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og disse to, unge skjønnhetene.

    De bodde bare et steinkast unna meg, da.

    I Waldemar Thranes gate.

    Ved Thranen der, da.

    (Like ved Kiellands Plass).

    Så de ville ta taxi sammen med meg, da.

    Og da vi gikk langs Sofienberg-parken der.

    Så orka nesten ikke hu afrikanske å gå fram til enden av Sofienberg-parken der, da.

    For jeg hadde planlagt å stoppe en drosje der, da.

    Så hu ble nok fort sliten, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men i drosjen, så skulle hu afrikanske absolutt kline, da.

    Og jeg var vel litt forkjøla, tror jeg.

    (For det her var om vinteren, da).

    Så jeg tror ikke at jeg klarte å få unna all snørra, som rant fra nesa mi, mens vi klinte, da.

    For jeg var vel litt full også.

    Og da vi kom fram til ved Thranen der, da.

    Så skulle de her to 17 år gamle skjønnhetene gå ut av taxien, da.

    Men de inviterte ikke meg, til å bli med dem, eller noe sånt, da.

    Men de bodde vel antagelig hjemme hos foreldrene sine da, (hvis jeg skulle tippe).

    Og jeg så de aldri igjen etter det her, da.

    (Men Ove har kanskje sett dem i The Face, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det er mulig at jeg dro rett på So What, eller noe.

    Da jeg kom hjem, fra den her festen, hos mora til David Hjort, da.

    Ihvertfall så husker jeg det, at jeg møtte ei blondinne, som satt sammen med venninna si.

    I portrommet, mellom So What og Grensen der, da.

    En gang, (på den her tida), som jeg skulle gå hjem, fra So What, da.

    Og jeg fikk mobilnummeret til hu ganske pene blondinna, da.

    Og vi ble enige om å møtes på utestedet Blue Monk, da.

    (Hvor Pia en gang hadde dratt meg med.

    På burdagen sin vel.

    Et år eller to før det her, kanskje.

    Og hvor vi så Michael, bartenderen fra Jollys, (husker jeg).

    Han som jeg en gang hadde spurt, om visste hvor Pia var.

    Den gangen som hu ble borte, fra Ungbo, i flere dager, da.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg satt og prata med hu pene So What-blondinna.

    Ved et bord, i det store rommet, (der hvor de har en stor TV-skjerm og en scene, osv), liksom bak bardisken, på Blue Monk der, da.

    Og jeg tror at jeg må ha jobbet ganske mye.

    For jeg merka liksom både øl-en og den fine musikken raskt, da.

    (Og musikken var Red Hot Chili Peppers, med ‘Californication’-albumet, husker jeg).

    Og hu blondinna, hu var pen, da.

    Men jeg skjønte meg ikke helt på henne, (for å være ærlig).

    For hu fortalte at hu også hadde en annen type, og at hu ville fortsette å treffe han, da.

    Så om hun mente at hun ville ha to typer på en gang.

    Eller om hu ikke ville møte meg noe mer.

    Hva vet jeg.

    Jeg tok det som en fornærmelse uansett, ihvertfall.

    Så jeg ringte aldri hu her dama igjen, da.

    Selv om hu var ganske pen, da.

    Og jeg lurer på om det er hu som en gang fortalte meg det.

    At man kunne bare kjøre helt nærme kamera-siden, i bomringen, og så ble det ikke tatt bilde, av hele skiltet, da.

    (For jeg mener å huske ganske vagt, at jeg har snakka med ei dame, som jobba, i Fjellinjen, da.

    Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og jeg har seinere lurt på, om hu So What-blondinna, kan ha vært hu Inga Marte Thorkildsen, i SV.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her, så sendte jeg vel en tekstmelding, til hu Sara, fra Lørenskog, vel.

    Og hu hadde da flytta lengre ut distriktet, i Romerike der, (med mora si vel), mener jeg å huske.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    For jeg fikk så dilla på det Californication-albumet, (til Red Hot Chili Peppers), da.

    Etter å ha vært ute med hu Inga Marte Torkildsen-dama, på Blue Monk, da.

    Og hu Sara, hu gadd å sende meg det albumet, (som hu jo hadde fått av meg, noen måneder tidligere), i posten, da.

    Men hu hadde skrevet: ‘Sara sin Chili’, og sånn, utapå hele CD-coveret, da.

    Så hu var kanskje redd for at hu ikke skulle få den CD-en tilbake igjen, da.

    Men jeg sendte det albumet tilbake til henne etter en stund, da.

    Selv om det kanskje tok litt lang tid vel, muligens.

    For jeg hadde jo ganske mye å gjøre, på jobben min, som butikksjef osv., på den her tida, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.


  • Gmail – New update/Fwd: Update/Fwd: Appeal to Birkenhead Benefit Centre

    Gmail


    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>



    New update/Fwd: Update/Fwd: Appeal to Birkenhead Benefit Centre



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Thu, Oct 4, 2012 at 12:02 AM

    To:
    Contact-Us@jobcentreplus.gsi.gov.uk

    Cc:
    “emb.london” <emb.london@mfa.no>, DWP ICE gateway team <ice@dwp.gsi.gov.uk>, CONTACT-US <CONTACT-US@dwp.gsi.gov.uk>, amnestyis <amnestyis@amnesty.org>, specialistsupport <specialistsupport@citizensadvice.org.uk>, gbrlo <gbrlo@unhcr.org>, “mail.gva” <mail.gva@efta.int>, “hv-02.kontakt”” <hv-02.kontakt@mil.no>, Melanie Wright <MWright@ingeus.co.uk>, Liverpool Direct <liverpool.direct@liverpool.gov.uk>

    Hi,

    I’ve looked at the letter I got sent as ‘Signed For’, on Saturday, again now.

    And this is the same form, which I sent you on 11/9.
    What is going on now?

    Why do you ask me to fill out the same form again?

    I think I’ve gotten to little information here, again.


    What’s going on I was wondering.

    Regards,

    Erik Ribsskog
    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: Wed, Oct 3, 2012 at 3:09 AM
    Subject: Update/Fwd: Appeal to Birkenhead Benefit Centre
    To: Contact-Us@jobcentreplus.gsi.gov.uk
    Cc: “emb.london” <emb.london@mfa.no>, DWP ICE gateway team <ice@dwp.gsi.gov.uk>, CONTACT-US <CONTACT-US@dwp.gsi.gov.uk>, amnestyis <amnestyis@amnesty.org>, specialistsupport <specialistsupport@citizensadvice.org.uk>, gbrlo <gbrlo@unhcr.org>, “mail.gva” <mail.gva@efta.int>, “hv-02.kontakt”” <hv-02.kontakt@mil.no>, Melanie Wright <MWright@ingeus.co.uk>, Liverpool Direct <liverpool.direct@liverpool.gov.uk>

    Hi,


    I checked the letter you sent me ‘signed for’, on Saturday again now.

    I thought it was a normal fourthnightly sign-on-form.

    But I now saw that it was a form about me not being self-employed any longer.


    And that I have to fill out and send that form, to get Jobseekers Allowance.

    I’ve really been in the same situation, for the past two years now.


    I have a small business that I don’t make any income from yet.


    So that I have to fill out different forms like this all the time is a bit waste of time, I think.

    And that I sometimes don’t get money for many weeks is a bit un-practical.

    Because then I starve a bit, when the money takes to long, to get to my bank-account.


    And I get busy when I finally get the money, because then I have to stock up on food, etc.

    So I guess that’s what’s happened now.

    That I’ve gotten a lot of letters from you, while I’m trying to stock up on food again and to recover a bit from the almost starvation.


    So I’m going to try to send the form tomorrow.

    Sorry about the mix up with this!

    Best regards,

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: Mon, Oct 1, 2012 at 4:22 PM
    Subject: Appeal to Birkenhead Benefit Centre
    To: Contact-Us <Contact-Us@jobcentreplus.gsi.gov.uk>
    Cc: “emb.london” <emb.london@mfa.no>, DWP ICE gateway team <ice@dwp.gsi.gov.uk>, CONTACT-US <CONTACT-US@dwp.gsi.gov.uk>, amnestyis <amnestyis@amnesty.org>, specialistsupport <specialistsupport@citizensadvice.org.uk>, gbrlo <gbrlo@unhcr.org>, “mail.gva” <mail.gva@efta.int>, “hv-02.kontakt” <hv-02.kontakt@mil.no>, Melanie Wright <MWright@ingeus.co.uk>, Liverpool Direct <liverpool.direct@liverpool.gov.uk>

    Hi,

    I’m refering to your letter from manager Ian Marshall, from 26/9, which I got in the post today.

    You write that you can not pay me Jobseekers Allowance, from 15/9.

    I’ve been told by the Jobcentre in Williamsson Sq., a couple of years ago, that I can get jobseekers-allowance untill I find a new job.

    I’m still unemployed, I only have two small businesses.

    But they I worlk with on Sundays, on my spare-time, and I don’t earn any money from them yet.

    It’s like the Jobcentre is putting me on a roller-coaster, now.


    First you stop my jobseekers-allowance for no good reason.

    Then you start it again.

    And now you have stopped it again.
    I found roller-coasters amusing when I was a child.


    And not as an adult, when it comes to my income.
    A week or two back I was more or less starving due to your cruel and unreasonable stop in my Jobseekers Allowance.

    Now you want to put more grey hairs into my hair and starve me again, it seems.

    For no reason at all.

    You don’t give a reason for you terror against me.
    People who are this cruel shoud work with putting spread on sandwiches.

    They shouldn’t be in power and distroy peoples life.


    Please stop this madness and let me have my Jobseekers Allowance untill I find a new job.
    I’ve showed you my jobseekers-diary every fourthnight since I became unemployed.

    So I’m doing my part of the deal, I think.


    Erik Ribsskog

    PS.

    I attach a scanned copy of the mentioned letter.


    4 attachments

    jobcentre oktober 1.jpg
    370K
    jobcentre oktober 2.jpg
    479K
    jobcentre oktober 3.jpg
    337K
    jobcentre oktober 4.jpg
    281K


  • Gmail – johncons: De falske Gjeddene som svekket Norden

    Gmail


    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    johncons: De falske Gjeddene som svekket Norden



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>

    Wed, Oct 3, 2012 at 7:31 PM

    To:
    Ove Gedde <gedde@tdcadsl.dk>

    Hei,

    jeg har ikke klart å spore Anders ‘Gammelgjedde’ Gjedde, noe tilbake, på Gjedde-linjen.

    Men min mormor Ingeborg Ribsskog, nevnte i et brev, at en Gjedde hadde en tønne gull i kjelleren, på Højriis.

    Bartholdy ved dansk rigsarkiv sier at den adelige slekten Gjedde er dødd ut.

    Men det er også snakk om en Charlotte von Gelderen, (eller noe), som brakte kurlandsk adel inn i en ny Gjedde-slekt.

    Men dette er nok ikke da etter Ove Gjedde, kolonisatoren av Trankebar.
    Men jeg kan jo ikke si dette sikkert.

    Min mormor sa at Gjedde var gammel dansk adel.

    Men hun surra litt i testamentet sitt, og kalte L. C. Nyholm for Lauritz Gjedde Nyholm, osv.
    Men ‘C’ stod jo egentlig for Christoffer, (eller noe), og ikke Gjedde.

    Har jeg sett på nettet.

    Det hadde vært artig om du kunne verifisere at du er en ekte person.

    Jeg får så mye rare e-poster.

    Så kunne jeg brukt mer tid på det her svaret eventuelt.


    Hvor kan jeg lese mer om deg på nettet, sånn at jeg vet at du er en virkelig person, for eksempel?

    Mvh.

    Erik Ribsskog




    2012/10/3 Ove Gedde <gedde@tdcadsl.dk>


    Hej Erik Ribsskog,

    jeg fandt dine kommentarer på “nettet” omkring familie relationer mellem Gedde – Gjedde – sande/falske m.m., hm ret interessant læsning!

    Har du stadig din mail adresse (så læser du nok denne mail)?

    Ifald ikke, så er det nok også lige meget???

    Du rammer ganske korrekt, når du kommenterer den tåbelighed der i 1882, af en arkivar, blev bestemmende for at der ingen forbindelse er mellem den “rigtige” Gedde familie og dem der, fra Møn, bl.a. – al den stund arkivaren havde et bekendtskab, der samlede på signet segl, og i sin samling havde et sådant signet segl, der var brugt at Samuel Christoffer G. og det segl havde ingen lighed med den “rigtige” families våbenskjold at gøre? Og det på trods af, at arkivaren samtidig fremhævede at begge familier både havde navn og våbenskjold til fælles???
    Samtidig  kommenterer du også Anders G. som bondesøn, der slår sig op, først som forpagter, for så senere at købe både gods og guld????
    Næe, jeg tror det er samme familie der tales om, i flere afgreninger godt nok!
    Selv har jeg aner fra Møen (via Kerteminde), så vidt jeg kan forstå (Men det kan jo være uheldigt, kan jeg så også forstå (på verdensfreden forstås?))!

    Du er velkommen til at bruge denne mail til, hvad du mener bedst!

    Håber da at høre fra dig!

    Venlig hilsen,
    Ove Gedde

  • PØF hadde også en sånn ‘tulle-ambulerende’, husker jeg.

    Det var en kar ved navn Svein-Erik vel, (en høy kar med lyse krøller), som ble presentert som en slags håndtverker, da.

    Så jeg kalte han for ‘handy-man’, (husker jeg), mens PØF, Svein-Erik og jeg, gikk ned på spiserommet, på Rimi Nylænde, for å preike, vel.

    For da var det sånn, at hvis noe skulle fikses i butikken, av håndtverk-arbeid.

    Så skulle jeg bare ringe PØF og Svein-Erik, da.

    Men jeg hadde jo da, (på nyåret år 2000), vært butikksjef, på Rimi Nylænde, i godt over et år.

    Så jeg hadde allerede fått håndverkere til å fikse alle mulig slags småfeil, i butikken, da.

    Innimellom liksom, den første tiden, som jeg hadde vært butikksjef, da.

    For å liksom få butikken til å se ordentlig ut, og ha en ok standard, da.

    Så det var ikke sånn at jeg ringte ambulerende Svein Erik hele tida, liksom.

    For å få han til å fikse alt mulig, i butikken.

    Nei, sånt var jeg for det meste ferdig med.

    Og det var det samme under PØF, som under Jan Graarud.

    (Og under Anne-Katrine Skodvin, i noen måneder, før det her igjen).

    At ambulerende, (som jeg betalte et par tusen til, over lønnsbudsjettet, hver måned vel).

    Han jobba aldri i vår butikk, da.

    Ikke en eneste time, (såvidt jeg kan husker ihvertfall), på den tida, som jeg var butikksjef, på Rimi Nylænde, da.

    Og sånn var det også de fem-seks årene, som jeg jobba i Rimi, før det her.

    Jeg kan ikke huske å ha sett en ambulerende, i den samme butikken, som jeg selv jobba.

    Ihvertfall ikke på de cirka ti første årene, som jeg jobba, i Rimi.

    (Av en eller annen grunn).

    Ambulerende og PØF, de hang for det meste borte hos butikksjef Hege Grymyr, (som var ganske pen vel), på Rimi Oppsalstubben, (fikk jeg inntrykk av).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PØF var forresten veldig flink til å forklare ting, (vil jeg si).

    Selv om han kanskje noen ganger hang seg litt opp i detaljer.

    Han likte for eksempel ikke den måten melkepermen vår var på, (husker jeg).

    Han spurte: ‘Har du fremtiden foran eller bak deg, Erik?’.

    (Noe sånt).

    Og så ble det bestemt at arkene i melke og brødpermen vår skulle ligge motsatt vei, av det som var vanlig, da.

    Så PØF drev også litt med detaljstyring, (vil jeg si), selv om han ofte liksom hadde en morsom måte, å forklare seg på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PØF han hadde også god greie på budsjetter og sånt, (husker jeg).

    Mens jeg selv vel hadde sett mest på hva som trengtes å fikses, i butikken, den første tida mi, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og ikke så mye på budsjettet.

    (Når det gjaldt håndverksarbeid, og sånn, da).

    Og jeg hadde jo gjennomført mange prosjekter, de første månedene mine, som butikksjef.

    Det vil si flytting av fruktdisken, innføring av tipping og utbytting av kjøle og fryse-disker.

    Og jeg kan kanskje ta med at vi fikk videoovervåking.

    Og samtidig, så ble det sånn, på den tiden som jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    At Rimi ‘heiv ut’ leverandørene, av butikkene.

    På midten av 90-tallet, så var det sånn i Rimi, at leverandørene stablet opp mellom en tredel og halvparten av varene, i en Rimi-butikk, (vil jeg si).

    (Ihvertfall i de butikkene som jeg jobbet).

    Men fra 1999 eller 2000, så ble det sånn, at Rimi skulle stable opp alle varene selv, da.

    Men vi butikksjefene, vi fikk litt mer penger på lønnsbudsjettet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det hadde vært nok av ting for meg, å drive med, de første månedene, som butikksjef.

    Og det hadde jo også vært mange ran.

    Det var oppgangstider, så det var vanskelig for meg å få tak i nok medarbeidere.

    Og de medarbeiderne som jeg arvet, (spesielt Wenche Berntsen og Jan Henrik), da.

    De syntes jeg at det var litt vanskelig å samarbeide med, da.

    Samtidig, så hadde jeg prøvd å få orden på lager-rommene, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde, da.

    Noe jeg vel var ferdig med cirka, da jeg fikk PØF som distriktsjef, vel.

    Så det var lett for meg, å følge de nye direktivene fra PØF, da.

    For jeg hadde liksom kontrollen i butikken da, (mer eller mindre ihvertfall), syntes jeg.

    Men problemet var at jeg ikke hadde blitt forklart, på en ordentlig måte, (må jeg vel si), hvor lite svinn, som en Rimi-butikk egentlig kunne ha, da.

    Men dette fortalte PØF om, på en rett fram måte, da.

    For PØF, han sa at Rimi Nylænde kunne ha cirka 500 kroner i svinn, på grunn av utgått dato og tyverier, hver dag, da.

    (For å holde seg innenfor LIS-bruttoen, da).

    Og jeg hadde ikke tenkt på dette så konkret før.

    Så jeg ville nok tippet at det beløpet lå høyere, da.

    Men jeg hadde liksom aldri kommet så langt, at jeg fikk tenkt så mye, på akkurat det her, da.

    For det hadde alltid vært så mye annet å gjøre, som butikksjef, da.

    Og også i løpet av de fire årene, som jeg jobba som assistent, før jeg ble butikksjef, da.

    Men da PØF fortalte det, at LIS-brutto-marginen, den tilsvarte at butikken hadde et totalt svinn, på cirka 500 kroner hver dag.

    For LIS-bruttoen, den lå et prosent under den bruttoen som man ville fått, hvis man ikke hadde noe svinn, da.

    Og Rimi Nylænde sin dagsomsetning, den lå på cirka 50.000 da, (på en vanlig hverdag, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etter at PØF forklarte om svinnet, på den her måten, så syntes jeg at det ble enklere, å jobbe med svinn-redusering, da.

    For det var vel første gang, at jeg pratet så konkret, med noen, om svinn, da.

    Svinn ble vanligvis pratet om som noe rimelig abstrakt, vil jeg si, i Rimi, da.

    (Ihvertfall fra de folka som jeg hadde jobba sammen med, i Rimi, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den her tida, så hadde jeg jo også en pålitelig og hardtarbeidende assistent, (må man vel si), nemlig Stian Eriksen, da.

    Som gjorde mye grovarbeid liksom, da.

    Som å legge opp frukta, legge opp frysevarene og sette opp brøda, da

    Så Stian Eriksen og meg, vi hadde kontrollen på butikken, da.

    Selv om Stian Eriksen kanskje stressa litt mye, innimellom.

    Han falt og slo hue, i trappa ned til kjelleren en gang, husker jeg.

    Så han fant ikke helt roen da, i den her jobben.

    Så jeg tok det opp med han, noen ganger, om han klarte å få gjort unna alle disse arbeidsoppgavene.

    Og han sa at han klarte det, da.

    Så jeg får gi ære til Stian Eriksen siden han jobba så hardt da, som assistent.

    Og fikk gjort en del mer, enn de andre assistentene, da.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For vi måtte ha svinnreduserings-program, da.

    I år 2000, på Rimi Nylænde.

    For vi hadde hatt for høyt svinn, året før, da.

    Og da måtte Stian og jeg føre alt svinnet på lister.

    Og hver uke, (var det vel), så skulle vi lage en topp 3, (eller noe), av hva det var mest svinn på, i hver enkelt avdeling, da.

    Og så skulle vi bestille mindre av de topp 3-varene, de neste ukene, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg tok jo Spis-bestillinga selv, (husker jeg).

    (Istedet for at Spis tok den, da).

    Og det ville PØF at vi skulle gjøre, da.

    For å få kontroll på svinnet.

    PØF ville at vi Rimi-lederene skulle ta flest mulig bestillinger selv, vel.

    Så jeg tok vel også etterhvert også tobakksbestillingene, mener jeg å huske.

    For leverandørene.

    De bestilte mye varer.

    Men Rimi Nylænde, det var jo en ganske liten butikk, omsetningsmessig.

    Så derfor så bestilte leverandørene ofte for mye varer, da.

    (For de var kanskje til å bestille for butikker som solgte mer, da.

    Noe sånt).

    Sånn at det ble utgått dato og rot, da.

    Ihvertfall til en viss grad.

    (Og hvis røyk-skapet var fullt av varer, som bare lå der og tok plass.

    Så var det vanskeligere for meg å legge merke til, hvis noe ble borte, da.

    For røyk var jo omtrent som penger.

    For en røykkartong kosta jo cirka 500 kroner da, på den her tida, da.

    Noe sånt.

    Så derfor så burde butikksjefen ha full kontroll over røyk-safen da, mente PØF.

    Så derfor så var det bare meg, som butikksjef, som fylte opp røyk, i røyksafen.

    Og som bestilte røyk, da.

    Det ble etterhvert en del av svinn-reduserings-programmet, husker jeg.

    Som PØF ikke hadde nevnt med en gang, men tok med seinere.

    For noen ganger, når jeg måtte sitte i kassa.

    Så kunne det være tomt for røyk, da.

    Og da, så hendte det at jeg fikk noen medarbeidere, som kanskje bare var 17-18 år, til å hente den røyken som en kunde ville ha, i røyk-safe-en, da.

    Men jeg hadde lagt merke til det, at noen hadde åpnet noen røykkartonger, i røyk-safen.

    Og at det mangla for eksempel en ti-pakning da, her og der, i noen kartonger, som lå, i røyk-safe-en.

    Så noen stjal nok røyk der, da.

    Og det nevnte jeg for PØF.

    Og da, så sa han det, at kun butikksjefen fikk lov å bestille og fylle på røyk, da.

    For da fikk jeg oversikten, over røyken da.

    Og det var store verdier, så derfor var det noe som PØF ville ha med, på svinn-reduserings-programmet, da).

    Så derfor ble det sånn at vi Rimi-lederne tok bestillingene mye, da.

    Og når det gjaldt biffer og sånn, så bestilte jeg bare sånn at det var et par biffer av hvert slag, i disken.

    For det ble så mye svinn på biff og annet kjøtt, i ferskvaredisken, da.

    Og Stian gjorde vel noe greier borte i frukta og, mener jeg å huske.

    Og jeg hadde vel laget en sånn mal, som Stian kunne bruke som utgangspunkt, når han bestilte frukt.

    (Hvis det ikke var jeg som bestilte frukt, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

    Men det varierte kanskje litt).

    Men i frukta så gikk det vel mer på å rullere, kanskje.

    Og passe på at frukta som vi fikk, fra Norgesfrukt, ikke var dårlig, allerede når vi fikk frukta inn døra, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at vi også fikk varesikring, på Rimi Nylænde, iløpet av den tida, som jeg jobba, som butikksjef der.

    En gang, (før vi fikk varesikring vel), så var det noen utlendinger, i 30-40-åra, i butikken.

    Som oppførte seg mistenkelig, da.

    Og etter at de hadde gått, så fant jeg mange esker med Freia Melkesjokolade osv., bak vaskepulveret, (eller noe sånt), da.

    Så da hadde nok de her utlendingene prøvd å stjele de eskene med sjokolade, da.

    (Men så ikke turt å gå gjennom kassa med dem, likevel).

    Og en sånn eske, den ville vel kosta 400 kroner å kjøpe, kanskje.

    Så det var snakk om sjokolade for over 1000 kroner kanskje, da.

    (Noe sånt).

    Så hvis vi skulle få det totale svinnet, til å havne under 500 kroner, for hver dag.

    Så måtte vi merke varer som barberblader, biffer, (var det vel), vitaminpiller, dameundertøy, (var det vel muligens), og sånn, da.

    Altså varer som var små, men som kostet mye penger, da.

    Den typen varer, (som Rimi visste at det ble stjålet mye av), de ble merket med alarm-klistremerker, da.

    Sånn at hvis noen stjal disse varene.

    Så ville en alarm, (fra Checkpoint vel), varsle, når kundene gikk ut av butikken, da.

    Så vi jobba med svinnredusering på flere måter, da.

    For disse barberbladene og vitaminpillene, osv.

    De ble ikke merket, når varene ble satt opp.

    Men de varene som var mest utsatt for å bli stjålet.

    De ble merket, av en butikkmedarbeider, (eller oftest leder vel), da.

    Som en egen rutine, da.

    Så da måtte vi liksom se gjennom for eksempel alle barberbladene, da.

    En eller to ganger i uka kanskje, da.

    Og se om det var noen barberblad-pakker som det manglet alarm-klistremerker på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mot slutten av år 2000.

    Så lå Rimi Nylænde akkurat på LIS-brutto.

    (For perioden januar 2000 til høsten 2000, da.

    Mener jeg å huske at det var).

    Så vi hadde da kun 500 kroner i totalt svinn, for hver dag, da.

    Så Stian Eriksen og meg, vi fikk med en gang kontroll på svinnet, da.

    Etter at vi fikk økt fokus på dette, (fra distriktsjefen), da.

    Så det funka greit.

    Og også når det gjaldt omsetning, så lå vi akkurat på budsjett, (for det her året).

    Og også når det gjaldt kostnader, så lå vi på budsjett, (mener jeg å huske).

    Men når det gjaldt lønn, så lå vi litt over budsjett, da.

    Men jeg regna med at det var greit, siden vi aldri hadde ambulerende i butikken, for eksempel.

    Og siden jeg nesten aldri pleide å ringe PØF og mase om forskjellige ting, da.

    Så jeg hadde trodd det, at jeg skulle få bonus, som butikksjef, på Rimi Nylænde, for år 2000.

    (Og jeg hadde også lovt assistent Stian det.

    At hvis jeg fikk bonus, så skulle han også få noen tusen, da.

    Siden han hadde jobba så bra, da).

    I 2001 da, (etter at jeg hadde begynt på Rimi Kalbakken).

    (For da skulle der være bonus-utdelings-sermoni, (husker jeg).

    For år 2000, da).

    Men jeg fikk visst ikke noe bonus, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så da ble jeg litt overrasket, må jeg si.

    Selv om vel lite egentlig overrasket meg, i Rimi, da.

    (For å si det sånn).

    Så det var ikke sånn at jeg hadde tatt det for gitt at jeg skulle få bonus, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg hadde lært i Rimi å fokusere mest på hvordan butikken tok seg ut, for kundene, da.

    Og ikke så mye å fokusere på butikkøkonomi, da.

    Så jeg måtte liksom lære å se butikken fra et økonomisk perspektiv også, da.

    Selv om jeg jo hadde gått økonomilinja, på handel og kontor, noen år før det her.

    Men det tror jeg ikke at noen av mine butikksjefer hadde gjort liksom, (for å si det sånn).

    Så ingen av mine tidligere butikksjefer forklarte meg noe særlig om butikkøkonomi da, (må man vel si).

    Så dette var nok et tema som mange butikksjefer muligens ikke klarte å forklare så bra om, for assistentene, da.

    Det er mulig.

    Og det samme var det med lønningene.

    Jeg hadde ikke lært å regne lønningene ordentlig, da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Så jeg måtte liksom lære det først og da, før jeg begynte å lære mer om butikkøkonomi og andre ting, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når det gjaldt svinn-reduserings-programmet.

    Så sa PØF det, husker jeg.

    At han ville det, at lederne, (Stian og meg), skulle jobbe med de varene, som det var mest svinn på, da.

    Og det var melk, brød, frukt, kjøtt og andre kjølevarer, da.

    Og det som var, det var at jeg hadde lært opp en gutt, som het Petter.

    (Som bodde på Abildsø, vel).

    Og som hadde jobba i butikken, gjennom skolen, eller noe sånt, muligens, (i starten).

    (Selv om jeg ikke husker helt nøyaktig hvordan dette var nå).

    Til å sette opp kjølevarene fra Hakon da, (husker jeg).

    Og det funka bra, sånn som jeg husker det, at han Petter, la opp kjølevarene, da.

    Men PØF ville at vi lederne skulle legge opp kjølevarene og Spis-varene også, da.

    (Som del av det svinn-reduserings-programmet sitt, da).

    Så jeg måtte be Petter om å begynne å legge opp tørrvarer, istedet.

    Sammen med en gjeng andre folk da, som pleide å jobbe med den arbeidsoppgaven, på tirsdagene og torsdagene da, (var det vel).

    Så dette var en litt negativ konsekvens kanskje, av det svinn-reduserings-programmet, til PØF, da.

    At han Petter mista det ansvaret som han hadde hatt, med å legge opp kjølevarer, da.

    Så et sånt svinn-reduserings-program, det kan få konsekvenser, for flere enn bare lederne, når det gjelder arbeidsoppgaver og sånn, da.

    Fant vi ut.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, på den her tida, i Rimi.

    At det liksom var to skoler, når det gjaldt når på dagen, som butikken skulle se best ut, da.

    Og Jon Bekkevoll, (var det vel).

    Han mente vel det, at butikken burde se bra ut.

    (Det vil si at fruktdisken burde være på topp, osv).

    I 15-16-tiden, på dagen.

    Når folk kom hjem fra jobb, osv.

    For det var de kundene, som Rimi tjente penger på, da.

    De som handla i rushet, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men tradisjonelt, så hadde vel butikksjefene mest gjort det sånn.

    At butikken så strøken ut, klokka ni om morgenen, da.

    Men da var det egentlig mest gamle koner og sånn, som handla, da.

    Og de tjente ikke Rimi like mye penger på, da.

    Som de yngre husmødrene osv., som handla etter jobben, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og PØF, han var vel egentlig av den gamle skolen da, må man vel si.

    For før PØF begynte med svinn-reduserings-programmet sitt.

    Så pleide jeg, (som jobba seinvaktene fast, liksom).

    Å jobbe mye ute i butikken, sammen med den ‘tørrvare-gjengen’, da.

    Og da, så pleide jeg ikke å shine melka.

    Eller jeg satt vel muligens en ekstrahjelp, til å ta melka.

    Sånn at jeg hadde kontrollen, på hva som skjedde, ute i butikken, da.

    (Sånn som jeg hadde pleid å gjøre det, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Da Therese Gulliksen og Shomaila Butt pleide å ta melka, på seinvaktene).

    For da kunne jeg jobbe sammen med.

    (Og liksom følge med litt på).

    Den her ‘tørrvare-gjengen’, da.

    Men etter at PØF begynte som distriktsjef.

    Så fikk jeg høre det, at jeg måtte ta melka hver kveld, da.

    Og at det var sånn, at melka måtte være strøken, hver kveld, da.

    For sånn var det bare.

    For jeg tok vel bare melkebestillinga, om kvelden.

    For jeg hadde vel ganske bra ‘tek’, på den, da.

    Og det var vel lite svinn, på Rimi Nylænde, både på melk og brød, før PØF begynte med det her svinn-reduserings-programmet sitt, da.

    Det var vel på frukt og kjøtt, at det var mest problemer med svinn egentlig, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Og kjøttdisken, den ble jo styrt av Spis, (som tok bestillingene og la opp varene), i mange år.

    Og frukta, den hadde jeg lært om på fruktkurs, hos Gartnerhallen, at man burde være veldig nøye med, når det gjaldt å ta ut dårlig frukt, og sånn, da).

    Men PØF var bombastisk da, (må man vel si).

    Og sa bare at sånn skulle det være.

    Melka skulle være strøken, klokka 20 om kvelden.

    (Som jo var det samme, som klokka 9, dagen etter).

    Sånn var det bare, sa PØF.

    Så PØF var av den gamle skolen da, mistenker jeg.

    Altså av den skolen som mente at butikken burde være på topp, klokka 9 om morgenen, da.

    Og ikke klokka 15-16, når de beste kundene, kom for å handle, på vei hjem fra jobben, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • På nyåret, år 2000, så fikk vi igjen en ny distriktsjef, på Rimi Nylænde.

    Denne gang en ganske ung distriktsjef, (med kinnskjegg), som alle kalte for PØF, men som jeg ikke hadde snakka med før, da.

    PØF het egentlig Per Øivind Fjellhøy, men når man sendte post til distriktsjefene, (via hovedkontoret), så skulle man skrive initialene deres, i et hjørne, (var det vel), på konvolutten, da.

    Så Anne-Katrine Skodvin, hu var ‘AKS’.

    Og Per Øivind Fjellhøy, han var ‘PØF’, da.

    Og for Fjellhøy sin del, så ble dette PØF til hans klengenavn, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PØF dukket opp på Rimi Nylænde, i januar 2000, (må det vel ha vært), og forklarte det, at Jan Graarud og han, hadde byttet distrikt, da.

    Jeg spurte da om hvorfor de hadde byttet distrikt.

    Men det ville ikke PØF svare på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste tiden, som Jan Graarud hadde vært distriktsjef, for Rimi Nylænde.

    Så hadde han mast på meg, om at jeg måtte prøve å få plass til mellomsortimentet, i butikken.

    Og jeg hadde jo vært med på, å bygge om Rimi Karlsrud, til mellomsortiment, noen år før det her, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og det er mulig at Rimi Munkelia også ble bygget om til mellomsortiment, i årene før det her.

    Men begge disse butikkene var jo større, (i areal), enn Rimi Nylænde, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil, ihvertfall).

    Og Magne Winnem hadde sagt til meg det, at han syntes at disse mellomsortiment-butikkene, ble så ‘upersonlige’.

    Så jeg var litt skeptisk, til å gjøre om, til mellomsortiment, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Likevel så prøvde jeg å finne plass i butikken, til cirka 8-10 ekstra butikkhyller da, (eller hva det var), som Jan Graarud ville ha inn der.

    Men jeg klarte ikke å skjønne hvor de butikkhyllene skulle være, da.

    Det endte med at jeg foreslo for Jan Graarud at vi kunne bygge ut butikken, der den tippekiosken hadde vært, for eksempel.

    Enten det, ellers så kunne vi klart oss, med en frysedisk, (sånn som det var på Rimi Nordstrand).

    For omsetningen på Rimi Nylænde var jo lavere, enn omsetningen på Rimi Nordstrand, da.

    Så hvis Rimi Nordstrand klarte seg med en frysedisk, så burde vel Rimi Nylænde kunne klare seg med en frysedisk også, (tenkte vel jeg da).

    Det dumme var jo selvfølgelig at disse frysediskene var helt nye, og hadde kostet opp mot en halv million kroner stykket, vel.

    Så Jan Graarud burde kanskje ha ventet med fryse og kjøledisk-prosjektet, til det var bestemt om butikken skulle være grunn eller mellomsortiment, da.

    For vi kunne jo ha bygget om hele butikken til mellomsortiment og bare hatt en frysedisk, for eksempel.

    Og gjort alt dette i samme slengen, da.

    Men dette var min løsning for å få inn mellomsortiment, på Rimi Nylænde, da.

    Å hive ut en av fryserne.

    Men dette likte nok ikke Jan Graarud.

    For han hadde jo nettopp hadde kjøpt inn de samme fryserne nye, (i et prosjekt som jeg ikke hadde vært med på å bestemme over), for en halv million kroner stykket, (eller noe sånt), da.

    Så det var kanskje derfor at Jan Graarud ville jobbe i et nytt distrikt?

    Siden han hadde ‘driti seg ut’, med de fryserne, på Rimi Nylænde.

    Hva vet jeg.

    Og da Jan Graarud begynte å ‘bable’ om å finne plass til mellomsortimentet.

    Så virka ikke dette som noe særlig viktig, for meg, forresten.

    (Siden Magne Winnem hadde babla om at han ikke likte disse mellomsortiment-butikkene osv., da).

    Men seinere, så nevnte vel Graarud noe sånt, som at grunnsortimentet skulle bli til ICA Nær, da.

    For Hakon drev og stokka så mye om på kjede-konseptene sine, på den her tida, da.

    Så Rimi Nylænde, den ble faktisk til en ICA Nær-butikk, ikke så lenge etter at jeg slutta som butikksjef der, (høsten 2000), da.

    Og ICA Nær, de hadde dyrere priser, enn det Rimi hadde, da.

    Så for kundene, i Nylænde-området, så var nok ikke den surringa her, når det gjaldt ombygging og sortiment, så artig, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og nå er vel denne butikken en Bunnpris-butikk, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og det liker vel antagelig de lokale folka, (i Nylænde-området), bedre.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Enn da den butikken var en ICA Nær-butikk.

    For jeg tror at Bunnpris har lavere priser, (og et cirka like stort sortiment), som ICA Nær, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den siste gangen, som Jan Graarud var innom, som distriktsjef, på Rimi Nylænde.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Det var vel like før jul, 1999, da.

    Og da hadde Jan Graarud med en flaske Rioja-vin til meg, i julegave, (husker jeg).

    Og han mente at det var en god vin, da.

    Og andre butikksjefer, de fikk vel finere julegaver, av Rimi, (tror jeg).

    Men året før, så hadde jeg vel ikke fått noe julegave, i det hele tatt, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så selv om jeg bare fikk en ganske billig vinflaske, av Rimi og Jan Graarud, i julegave, jula 1999.

    Så var uansett dette en forbedring, fra året før, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i julegaver, til de ansatte, i 1999.

    Så kjøpte jeg vel ikke vin, (som året før).

    Men jeg kjøpte gavekort, fra CD-akademiet, på Oslo City, (var det vel).

    Siden det hadde begynt å jobbe noen muslimer, (Gul-e-Hina og Manzoor, var det vel), på Rimi Nylænde, da.

    Og siden jeg huska det, at han pakistaneren med hakk i panna, hadde blitt så ‘vonbråten’, jula 1997, (var det vel), på Rimi Bjørndal, da.

    For alle Rimi-ansatte fikk vin i julegave, det året, da.

    Siden Rimi hadde trodd at det skulle bli lov å selge vin, i butikkene, på den her tida, da.

    Og hadde kjøpt inn et stort parti med vin, da.

    Og når det ikke ble lov å selge vin i butikkene, likevel.

    Så ga Rimi disse vinflaskene i julegave, til personalet, da.

    Uansett om disse var muslimer, (som vel ofte ikke drakk vin), eller ikke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det er forresten mulig at jeg fikk et fenalår, (eller noe sånt), i julegave, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, jula 1998.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    For jeg husker ikke det her helt nøyaktig, da.

    Men jula 2000 og jula 2001, så tror jeg ikke at jeg fikk noe julegave.

    Fra Anne Neteland, (som var min distriktsjef, jula år 2000).

    Og fra Anne-Katrine Skodvin, (som var min distriktsjef, jula år 2001).

    (Ikke som jeg kan huske nå, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og den Rioja-vinflaska, fra Jan Graarud.

    Den hadde jeg stående i stuereolen min, i Rimi-bygget, ganske lenge.

    For jeg hadde liksom en barskap-hylle der, da.

    Og jeg drakk mest øl til vanlig, da.

    (Så den Rioja-flaska, den ble vel stående ved siden av en Renault cognac-flaske.

    Som David Hjort kjøpte til meg, i Syden, en gang.

    Siden jeg hadde kjørt han og Linn Korneliussen, til Gardermoen, (i Sierra-en min da), husker jeg.

    Sikkert i 1999, da.

    For David Hjort og Linn Korneliussen, de ville ikke ta taxi til Gardermoen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så de ringte og ville at jeg skulle kjøre dem til Gardermoen, da.

    Uten å si fra på forhånd, liksom.

    De bare ringte meg som om jeg var en taxi da, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og utover på 2000-tallet, så Google-et jeg en gang navnet til min barndomskamerat, fra Bergeråsen, Christian Grønli, (som på den her tida bodde i Spania), da.

    (Etter at Magne Winnem en gang viste meg den nye søkemotoren Google, husker jeg.

    Mens jeg jobbet som butikksjef, vel.

    Og jeg Google-et forresten også navnet til min kusine i Sveits, (og Tyskland), Rahel Savoldelli, på den her tida, husker jeg).

    Og jeg spurte Christian Grønli, på MSN, (var det vel).

    Om hva han syntes om Rioja-vin, da.

    (Siden Rioja var en spansk vin, da.

    Og Christian Grønli hadde jo bodd i Spania, i mange år).

    Og den flaska, som jeg hadde fått av Jan Graarud, noen år før det her, da.

    Det var visst ikke den beste typen Rioja-vin, da.

    (Sa Christian Grønli).

    Og jeg spurte vel også Christian Grønli om den typen vin tålte å stå noen år, vel.

    (Hvis det ikke var ei jeg chatta med, som jobba på Vinmonopolet, da.

    Ei som var fra Follo vel, og som chatta på #sol20ognoe osv., (på undernet).

    Som jeg noen ganger pleide å chatte litt med om jobben hennes på Vinmonopolet, da).

    Og det tålte den visst, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Men da jeg sjekka prisen, på den Rioja-vinflaska, som jeg hadde fått i julegave, av Jan Graarud.

    I listene til Vinmonopolet, (må det vel ha vært).

    Så fant jeg ut at den flaska bare kosta 70-80 kroner, (eller noe sånt), da.

    Og hvis jeg skjønte det riktig, så fikk de andre butikksjefene whiskey og sånn, i julegave, da.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Men jeg lurer på om det var sånn, at jeg fikk billigere julegave, enn det de andre butikksjefene fikk, det her året, (nemlig i 1999), da.

    Eller kanskje Jan Graarud bare kjøpte billige julegaver til alle butikksjefene?

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

'Bokhylla' 70-tallet 80-tallet 90-tallet Anmeldelse Arne Mogan Olsen Berger Bergeråsen Brev Christell Humblen Dagbladet.no Datatilsynet Drammen E-post Facebook Google Haldis Humblen Hm Identitetstyveri Ingeborg Ribsskog irc Jobbsøking i England Johannes Ribsskog johncons-blogg Karen Ribsskog Klage Larvik Liverpool Magne Winnem Mobilbilder Musikk Nettmobbing Online trakassering Oppdatering Oslo Pia Ribsskog Politiet Rimi Slektsforskning StatCounter Svelvik Twitter Wikipedia YouTube Ågot Mogan Olsen