Jeg var jo butikksjef på Rimi Nylænde fra høsten 1998 til høsten 2000.

Og på denne tida så hadde jeg tre distriktsjefer.

Nemlig Anne-Katrine Skodvin, som var distriktsjefen for min butikk, (mens jeg jobbet der), fra oktober 1998 og ut året.

Og så var Jan Graarud distriktsjef, i hele 1999, (må det vel ha vært).

Og så var Per Øivind Fjellhøy aka. PØF distriktsjef, for Rimi Nylænde, i år 2000, da.

Og jeg begynte jo som butikksjef, på Rimi Kalbakken, rundt oktober år 2000.

Så jeg hadde PØF som distriktsjef i cirka ni måneder, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det var ikke sånn, at jeg ringte de her distriktsjefene jeg hadde, (som butikksjef), på Rimi Nylænde, (og seinere), hele tida.

For å spørre om ditt og datt, liksom.

Nei, for jeg husker en av de første gangene, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin dukka opp, på Rimi Nylænde, etter at jeg hadde begynt som butikksjef der.

Da stod jeg inne på melkekjøla, og ordna med melkedisken, (eller noe sånt), da.

Og da tok jeg fram en notatbok, (eller om det var et ark), da Anne-Katrine Skodvin begynte å gi direktiver.

Eller klage, (eller hva man skal kalle det).

Men det fikk jeg ikke lov til, at Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg), å notere opp de direktivene hu ga meg.

Det måtte jeg slutte med da, sa Skodvin.

Og Anne-Katrine Skodvin sa jo også det, at å få tak i nye medarbeidere, det måtte jeg klare selv, (uten hjelp av henne som distriktsjef).

Så det bli til at jeg fikk litt avsmak egentlig, mot å ha for mye med de her distriktsjefene å gjøre, da.

Siden de liksom ikke ville hjelpe meg med å få tak i nye medarbeidere, da.

(Noe som kunne være vanskelig på den her tiden.

Siden det var oppgangstider, da).

Og siden jeg ikke engang fikk lov til å skrive opp hva dem sa.

Så det ble sånn, at hvis det var noe jeg lurte på.

Og som jeg hadde tenkt å spørre de her distriktsjefene om.

Så skreiv jeg bare opp det på en sånn ‘distriktsjef-lapp’, da.

Og hvis distriktsjefen ringte meg, for å høre om et eller annet, da.

Så bare fant jeg fram den her distriktsjef-lappen, og spurte dem om det jeg hadde skrevet opp på den lappen, da.

Så da slapp jeg å ha så mye med de her distriktsjefene å gjøre, (må man vel si).

For distriktsjefene, de likte vel kanskje ikke så godt å ringe meg.

Siden jeg da liksom kom med masse ‘vanskelige’ spørsmål, da.

(Eller hva man skal kalle det).

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

(Like etter at jeg hadde byttet til den butikken, fra Rimi Nylænde, mener jeg at det her må ha vært).

Så ringte jeg Rimi Nylænde for å prøve å få tak i noen til å jobbe, en vakt, på Rimi Bjørndal, da.

(Sikkert fordi at noen var syke, eller noe, på Rimi Bjørndal, da).

Og da husker jeg at jeg prata med Henning Sanne, på telefonen, da.

Kanskje fordi at Marianne Hansen hadde gitt meg hans telefonnummer.

(Noe sånt).

Og Henning Sanne, han hadde en kamerat, som kunne jobbe, sa han.

Og jeg trodde da at han mente han kameraten hans som spilte amerikansk fotball.

Og som ihvertfall en gang gikk med en sånn amerikansk fotball, i henda, mens han handla, på Rimi Nylænde, da.

En velstelt nabolags-gutt, av Rimi Nylænde, (må man vel kalle han).

Men da Stian Eriksen dukka opp, på Rimi Bjørndal der.

Så så jeg det, at det jo ikke var han amerikansk fotball-kameraten av Henning Sanne, som Henning Sanne hadde ment, da.

Men istedet så dukka det opp en litt stutt-tjukk kar, (må man vel kalle han), som jeg ikke hadde sett før, da.

Og som het Stian Eriksen fant jeg ut.

Og som vel da jobba en vakt, i kassa, på Rimi Bjørndal, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sommeren 1999, (må det vel ha vært).

Så skulle Jan-Henrik i militæret.

Men akkurat på den samme tida.

Så var Stian Eriksen ferdig i militæret, da.

(Han hadde vært Leopard-tanks-sjåfør, i kavaleriet).

Og da passa det bra at Stian Eriksen, (som muligens hadde jobba litt i noen permer også, på Rimi Nylænde, mens jeg var butikksjef, i månedene før det her, for han dukka vel opp i butikken, og spurte om han kunne få jobbe), begynte som ny assistent, på Rimi Nylænde.

For jeg tenkte at han som hadde kommet seg gjennom militæret og kjente min tidligere kollega Henning Sanne osv., ville være en grei løsning, på problemet med å få tak i nok folk da, på Rimi Nylænde.

Så jeg bare ansatte Stian Eriksen som låseansvarlig, da.

Uten å spørre distriktsjefen, eller noe.

For det var så mye gjennomtrekk, på den her tida, på Rimi Nylænde.

Så jeg bare ansatte folk sjæl da, uten å spørre distriktsjefen.

For vi måtte jo ha folk til å jobbe der, liksom.

Og jeg likte ikke de her distriktsjefene så bra, da.

Så jeg ringte dem ikke oftere enn jeg behøvde da, (for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det som var, det var at Stian Eriksen ikke var så nøye med sin personlige hygiene, da.

Så en gang, så nevnte distriktsjef Jan Graarud det for meg, at Stian Eriksen lukta ‘mann’, da.

Så jeg måtte da, (etter at Jan Graarud nevnte det her), si fra til Stian Eriksen om at han måtte begynne å bli mer nøye med sin personlige hygiene, da.

Og da, så sa Stian Eriksen at han skulle bli det, da.

Men i de etterfølgende månedene, så merka jeg ikke noe særlig forbedring, på kroppslukta, til Stian Eriksen.

Han lukta fortsatt like mye mann, (syntes nå jeg ihvertfall), da.

Så hva som foregikk inne i huet på Stian Eriksen, siden han ikke klarte å forbedre sin personlige hygiene.

(Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

Det veit jeg ikke.

Men det veit han vel muligens selv.

(Det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det var også sånn, at Stian Eriksen kom rett fra militæret, og var motivert til å jobbe bra i Rimi, osv.

Så Stian Eriksen fikk jo gjort mye mer, enn det Jan Henrik gjorde, da han hadde den samme jobben.

Så en gang, som Jan Henrik var innom, i en perm, (eller noe sånt).

Så ‘dullet’ jeg liksom ikke like mye, med Jan Henrik lenger, da.

Siden jeg jo da hadde Stian Eriksen, til å jobbe der.

Og da kom Stian Eriksen med noe vage hentydninger til meg, etterpå.

Om at jeg hadde gjort noe galt da, (eller noe sånt).

Men dette var så uklart, så jeg forstod ikke helt hva det var, som Stian Eriksen hadde ment.

Men Jan Henrik slutta ihvertfall på Rimi Nylænde, etter at jeg hadde brukt en litt mer direkte tone, ovenfor han, da.

Selv om jeg vel ikke sa noe uhøflig, (eller noe sånt).

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men jeg var kanskje litt lei av å være som mora til Jan Henrik, da.

(For å si det sånn).

For Jan Henrik var jo en stor gutt, som var i militæret, osv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Av store prosjekter, så var det ikke bare frukta som skulle flyttes til inngangen, og tipping som skulle startes med, det første året mitt, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

Neida, en lang kjøledisk og to frysedisker skulle også byttes ut.

For det var noe problemer med at kjølevæske lakk, i et rom, nede i kjelleren, da.

Så det ble bestemt at et nytt maskinrom skulle bygges, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde.

Og at den store kjøledisken og de to fryserne skulle byttes ut.

Og dette ble styrt av Jan Graarud.

Og det nye maskinrommet ble bygget, mens jeg hadde sommerferie vel, sommeren 1999.

Og Jan Graarud hadde sagt til Jan Henrik, (må det vel ha vært), på et eller annet tidspunkt.

At Erik måtte få slappe av i ferien, så jeg skulle ikke ha noe med det maskinrommet-prosjektet å gjøre, da.

Så det var sånn, at da jeg kom tilbake igjen, fra sommerferien min.

Så hadde det blitt bygget et nytt, svært rom, inne i det ytterste lageret der, på Rimi Nylænde.

Og jeg hadde ikke engang fått sett en tegning, for dette, på forhånd.

Så jeg hadde trodd at de bare skulle bygge nytt der hvor de tidligere maskinene hadde stått, (eller noe sånt).

(De som lakk frysevæske, da.

Noe som var dyrt, så firmaet Norild, fra Østfold, måtte ofte helle på ny kjølevæske, da.

Noe som kosta mange tusen kroner for hver gang.

Og jeg hadde egentlig ingen forståelse for dette lekkasje-problemet.

For det var noe som hadde vært sånn, fra før jeg ble butikksjef der, da.

Og jeg er heller ikke noe ekspert på sånne fryseanlegg, for å si det sånn).

Men så ikke, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var også sånn, den lørdagen i 1999, som kjøledisken og frysediskene skulle byttes ut.

At jeg ikke fikk noen andre ledere til å jobbe for meg.

For dette var min jobb-lørdag, da.

Så jeg måtte jobbe fra klokken 7 til cirka klokken 23, da.

På den lørdagen.

Og et stort vindu, ved kundeporten måtte taes ut, av en glassmester.

For å få ut og inn de fryserne og kjøledisken, da.

Og han glassmesteren, han maste så mye på meg, like før stengetid, (altså rett før klokken 18), husker jeg.

For han spurte om det var koblet sensorer på vinduene, og sånn.

Og det hadde ikke jeg hørt noe om, fra før.

Men Rimi Nylænde var jo en gammel butikk.

Så det var jo noen slags sensorer, på vinduene.

(Som jeg ikke hadde lagt merke til før).

Men de var ikke kobla til noe alarm da, i 1999, (for å si det sånn).

Men de var kanskje kobla til en alarm, på 80-tallet, eller noe sånt, da.

(Noe sånt).

Så han glassmesteren, han maste jo hull i hodet på meg da, (må jeg vel si), like før butikken skulle stenge.

Og akkurat da, så ble butikken rana.

Og en håndverker, (muligens han glassmesteren vel), sa fra til meg.

Og han sa at raneren hadde en kniv, da.

Så jeg gikk bort til ved kundeporten der.

Og jeg stod der og observerte at raneren løp ut av butikken, da.

Og jeg prøvde ikke å stoppe han.

For jeg hadde vært på ranskurs, på Rimi Prinsdal, eller noe sånt vel.

Mens jeg jobba på Rimi Bjørndal.

Og der lærte vi at vi ikke skulle prøve å stoppe ranere, da.

For Rimi ville ikke at vi skulle ofre livet vårt.

Rimi ville heller miste noen tusenlapper enn å miste en butikkansatt, da.

(Lærte vi på det ranskurset, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så på den her lørdagen, så hadde jeg et ran å styre med.

Og jeg hadde vanlig jobblørdag.

Og jeg måtte også lede det store fryse og kjøledisk-prosjektet, da.

Noe som jo ble litt vanskelig.

Å gjøre tre ting på en gang, mener jeg.

For når det har vært ran, så kommer politiet og sikkerhetsavdelingen osv., da.

Og de skal ha svar på ditt og datt, da.

Så det tar mye tid, for butikksjefen, hvis det har vært ran, da.

Men likevel, så skal jo kassene telles og brødsvinn telles og alt sånt, da.

Så dette ranet, det gjorde at kjøle og frysedisk-prosjektet ble forsinket, da.

Og da, så spurte Norild, om ikke de bare kunne tømme kjøledisken.

Siden Rimi-folka var opptatt, da.

Og da, så svarte jeg det, at det var greit.

For de Norild-folka, de satt jo bare der.

Og så heiv de Norild-folka noen esker ost og sånn, oppi noen handlevogner.

Og rulla de vognene inn på melkekjøla.

Og Norild fakturerte seinere Rimi Nylænde mange tusen for det her, husker jeg.

(For det viste distriktsjef Jan Graarud meg en gang, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og når dette kjøle og frysedisk-prosjektet endelig var ferdig for dagen.

Rundt klokka 23, vel.

Så måtte jeg kjøre innom politihuset på Grønland, for jeg hadde vel avtalt det, med de politifolka, som dukka opp, etter ranet, da.

At jeg skulle dra innom på politihuset på Grønland der, da.

Men da jeg dukka opp på politihuset på Grønland der.

Så ville de ikke prate med meg der.

Men de ville bare at jeg skulle dra igjen, da.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og så, fredagen etter, (var det vel).

Så hadde jeg fri, da.

For det var en sånn turnus vi hadde, fra før jeg begynte der.

At man som heltidsansatt leder, måtte jobbe noen lørdager.

Men at man da fikk fri en fredag, istedet.

Og at en låseansvarlig da jobbet for en.

Sånn at man bare fikk i gjennomsnitt fem arbeidsdager i uka, da.

Sånn som loven vel sier.

(Noe sånt).

Men den her fredagen, så var jeg tung i kroppen, husker jeg.

For jeg hadde jo også jobba den søndagen før.

(Altså dagen etter ranet.

Så jeg hadde vel kanskje jobba ti-femten dager i strekk da, (eller noe).

Noe sånt).

For Norild, de skulle jo koble til fryserne, til det gamle maskinanlegget vel.

(For det nye maskinanlegget ble bygget seinere vel, i sommerferien, i 1999, vel.

Så det her må vel ha vært våren 1999, da.

Rett etter at vi begynte med tipping.

Noe sånt).

Og en Norild-ansatt fleipa med at kona mi måtte suge meg osv., da jeg kom hjem dagen før, (eller noe sånt), husker jeg.

(Noe sånt).

Siden jeg hadde hatt en så tøff dag på jobben da, antagelig.

(Mener jeg å huske at jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

Men de her Østfold-folka, de skjønte nok ikke det, at i Oslo så er de fleste av damene ‘gold-diggers’, osv.

Så det er kanskje ikke like lett å finne seg en kone der.

Som i Østfold, antagelig.

Så de Østfold-folka, de skjønte nok ikke det at jeg var ungkar da, tydeligvis.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men på den her etterfølgende fredagen da, etter ranet og fryse og kjøledisk-prosjektet.

Så skulle jeg på et møte da, på politihuset på Grønland der, på fridagen min.

Men om det var fordi jeg husket det Davidsen i Geværkompaniet en gang babla om der, at han ikke barberte seg, på fridagene sine.

Eller at det var fordi jeg ikke rakk å barbere meg, før jeg dro til politihuset.

Siden det var fridagen min, da.

Så gjorde jeg ikke det, da.

For jeg skulle jo ikke på jobben og forholde meg til kundene der, liksom.

Så jeg tok vel ikke det så nøye da, at jeg barberte meg, på fridagene mine.

Selv om jeg alltid barberte meg, før jeg skulle på jobb, da.

(Og hvis jeg skulle ut på byen, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg presenterte meg i en resepsjon, i politihuset der.

Etter å ha tatt 37-bussen dit vel.

For jeg var vel ikke sikker på hvor jeg kunne parkere der, da.

Og jeg var litt død i kroppen, da.

Og dette var liksom fridagen min.

Så jeg ville vel ta det litt rolig.

(Etter å ha jobbet veldig mange dager i strekk, da).

Og å kjøre rundt i Oslo sentrum, det var ikke det mest avslappende, som jeg visste om da, for å si det sånn.

Ihvertfall ikke på steder jeg ikke er kjent, sånn som på Grønland der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han som jeg skulle prate med, på politihuset, på Grønland der.

Han satt på et kontor, opp en trapp, på politihuset der.

Og han ba meg kikke gjennom et skrin han hadde, som var fullt av bilder, av kriminelle, da.

For å se om jeg kunne klare å gjenkjenne raneren der, da.

Og mens jeg satt og kikka, på de her bildene, da.

Så tok han politimannen, (som var kledd i sivil vel).

Og plasserte et bilde, mellom tommelen sin, og kanten på skrinet.

Så jeg skjønte det, at her var det noe ‘juks’ på gang.

For da skjønte jeg det, at han politimannen ville at jeg skulle si det.

At raneren var han på det bildet, som politimannen holdt mellom tommelen sin og kanten på det ‘foto-skrinet’, da.

Men da reagerte jeg, husker jeg.

For dette ble som at rettsystemet var korrupt, mente jeg.

Det er vel ikke meningen at politiet skal påvirke vitnene sånn, på en utspekulert måte.

Så da fikk jeg nesten litt sjokk, husker jeg.

Når jeg så hvordan politiet egentlig var.

Sånn hadde jeg ikke trodd at det skulle være i Norge, for å si det sånn.

Man hører jo alltid om hvor fint et land Norge er.

På kåringer av land med lite korrupsjon, osv.

Og så, når man for første gang, skal være vitne, i en kriminalsak.

Så er politiet korrupte, og liksom bruker utspekulerte metoder, som ikke hører hjemme i et demokrati da, (må man vel si).

For å liksom å fakke forbrytere, da.

Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

For sånn trodde jeg ikke at Norge var, da.

For det her så jeg på som snusk, da.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hu som hadde blitt rana, i det her ranet.

Det var ei lyshåra dame, fra Nummedal, (der bestemor Ågot jo også var fra, som vel nevnte for hu Nummedals-dama, under jobbintervjuet), da.

(Hu lyshåra dama, hu het vel Ingunn hu og, muligens.

Noe sånt.

Og hu spilte kirkeorgel, husker jeg.

Og hu var samboer med en ung mann, på hennes alder vel, i et borettslag, like over Lambertseterveien der, fra Rimi Nylænde, da).

Og hu fra Nummedal, hu var også nede og vitnet der, (på politihuset på Grønland).

Men så ble det et ran igjen, noen måneder seinere da, (eller noe).

Og da overhørte jeg det, at regionsjef Jon Bekkevoll sa til Jan Graarud, (i butikken), at politiet på politihuset på Grønland, hadde sagt det til han, at ‘de folka der’, (altså hu fra Numedal og meg), de ville de ikke ha ned på politihuset igjen.

(Av en eller annen grunn).

Og jeg overhørte også det, etter det første ranet vel, (det som var da kjøle og frysediskene ble bytta ut).

At Jon Bekkevoll sa til Jan Graarud.

At endelig så var det en butikksjef som hadde vært på vakt, under et ran.

Og så hadde likevel raneren kommet seg unna.

(Noe sånt).

Så Jon Bekkevoll, han sa noe som var helt motsatt, av det som Rimi lærte bort, på ranskurs, da.

Fra det jeg overhørte at han sa til Jan Graarud, på Rimi Nylænde der, da.

Etter et av de ranene som hadde vært på Rimi Nylænde, i 1999, da.

(Så Jon Bekkevoll han la liksom et slags press på meg, da.

Siden jeg da liksom fikk skylda for at raneren kom seg unna, da.

Enda jeg jo hadde lært det, på ranskurs, at vi Rimi-ansatte ikke skulle prøve å stoppe disse ranerne, da.

Så 1999 ble et vanskelig år for meg, da.

Og mora mi døde jo også, noen måneder etter de her ranene, (var det vel).

Så det var ikke bare bare, for meg, å jobbe som butikksjef, på Rimi Nylænde, må jeg si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.