johncons
  • De som jobba på Rimi Nylænde, da jeg begynte som butikksjef der.

    Det var Wenche Berntsen, (som var ei blond dame, i begynnelsen av 20-årene vel), som var assistent.

    Det var Nordstrand-Hilde, (som også var ei blond dame, og som studerte ved UIO, (eller noe), og som var sammen med en italiener vel, hvis jeg husker det riktig), som var låseansvarlig.

    Og det var Jan-Henrik (aka. Jan-ern), som var heltidsansatt, i kassa.

    Og det var Jørn, (fra Helgeroa), Ingunn, Ida og Benedikte aka. Benny, som alle jobba som deltidsansatte, i kassa.

    Hvis jeg ikke har glemt noen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anne Neteland, som var butikksjef på Rimi Karlsrud vel, på den her tida.

    (Etter å før dette ha vært butikksjef på Rimi Klemetsrud, vel.

    Så jeg visste godt hvem hu var, fra den tida, som jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    For det hendte at hu dukka opp på lageret der, for å låne varer, da.

    Og da prata hu som oftest med butikksjef Kristian Kvehaugen, sånn som jeg husker det).

    Hu sendte meg noen nye ansatte.

    (For det var litt få ansatte der, da jeg begynte å jobbe, på Rimi Nylænde.

    Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin hadde sagt til meg det, at å få ta i medarbeidere, det måtte butikksjefene klare selv.

    Man kunne ikke be distriktsjefene om hjelp til dette.

    Så jeg tenkte på dette en del, og prøvde å være selvstendig, som butikksjef.

    For det var jo ansatte jeg trengte mest der egentlig).

    Ei hadde piercing i trynet, så hu ville jeg ikke bruke.

    For jeg mente at butikkmedarbeidere ikke burde ha piercing i trynet, da.

    Og heller ikke tygge tyggegummi, for eksempel.

    Jeg ringte Anne Neteland, og hu mente at det var ok å ha folk i kassa, som hadde piercing.

    Men jeg mente det, at det kunne muligens gamle koner og sånn reagere negativt på.

    (For det mener jeg å huske å ha overhørt at folk har prata om på T-banen for eksempel.

    At på Majorstua så sier gamle koner at: ‘Er det en kvise du har der?’, til unge damer med piercinger i trynet.

    Mener jeg å huske å ha overhørt at noen unge damer prata om rett ved der jeg satt, på T-banen, en gang).

    Så jeg var uenig med Anne Neteland om det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anne Neteland, hu visste også om en annen jobbsøker.

    Som hu ikke trengte sjæl.

    Og det var en som het Øystein vel, (hvis jeg husker riktig).

    Og han fikk sparken, (av sikkerhetsavdeling-medarbeider Boye vel),  for å ikke ha slått inn penger på kassa, (og altså ha stjålet dem selv da), var det vel.

    (Etter noen få måneder da).

    Så hvis du vil ha gode kasserere.

    Så ikke hør på Anne Neteland, er vel moralen her.

    Ihvertfall ikke etter de to kassererne hu anbefalte meg å dømme, (for å si det sånn).

    Da jeg var ny butikksjef, på slutten av 1998, må vel det her ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche Berntsen hu ble ganske tidlig sykmeldt.

    Min forgjenger som butikksjef, nemlig Audi-Monika.

    Hu klagde på et butikksjef-møte, (på Rimis hovedkontor, på Sinsen), som var like etter at jeg ble butikksjef.

    Og sa at hu måtte trene mye for å orke å være butikksjef, på Rimi Nylænde.

    For Wenche Berntsen og Jan-Henrik var så vanskelige å jobbe sammen med, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Wenche Berntsen sykmeldte seg, og da måtte jeg bruke Jan-Henrik, (som var en stor lokal gutt, i slutten av tenårene vel), som assistent, da.

    Noe som funka greit egentlig.

    Selv om han ikke fikk unna så mye jobbing.

    Han tok liksom frukta og brøda og det var det, liksom.

    Men han klarte å låse opp butikken og hanskes med sjåfører og sånn, da.

    Så det funka egentlig greit med Jan-Henrik, som assistent, må jeg si.

    Selv om jeg kanskje irriterte meg over han, siden jeg vel syntes at han var litt treig, (og sånn), da.

    Men jeg prøvde å ikke vise dette, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men når det gjaldt Jan-Henrik, så dro jeg hjem fra jobb, cirka klokka 16 vel, en dag.

    Og da jeg kom på jobb neste dag, så var det like mange bur med varer igjen, som da jeg dro, cirka fire timer før stengetid, dagen før.

    Så da lurte jeg på hva som egentlig foregikk, på seinvaktene der.

    Ingen av folka der, (enda det var to kasserere vel), hadde satt opp varer.

    Virka det som.

    Så etter den dagen, så avtalte jeg med Jan-Henrik, at jeg tok alle seinvaktene, på Rimi Nylænde.

    Og at han tok alle tidligvaktene.

    Sånn at jeg hadde litt kontroll på hva som foregikk, på seinvaktene der, da.

    For hvis jeg hadde seinvakt.

    Så fikk jeg også kontroll på hva Jan-Henrik dreiv med, som ny assistent.

    For jeg så jo hvor mye han hadde gjort, på tidligvakta.

    Når jeg kom på jobb, i 12-13-tida.

    Og tidlig på dagen, så var det bare en kasserer der.

    Og det var en berber, som Securitas sa at ikke hadde slått inn penger i kassa, en gang.

    Og som jeg derfor ikke kunne bruke etterhvert.

    Og som Jan-Henrik lo av, og sa at pleide å si at: ‘Det er ko i kassa’.

    ‘Nei, det er ikke noen ku i kassa’, sa Jan-Henrik ganske lavt en gang, når han berberen ropte på ny kasserer, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Nordstrand-Hilde, like etter at jeg begynte på Rimi Nylænde, som butikksjef, fortalte meg om en rar episode, som hadde skjedd.

    Ei eldre kone, spurte meg om noe melk.

    Og så svarte jeg at: ‘Melka er her nå’.

    Og så gikk jeg ned på lageret, for å hente det melkeslaget, som hu kona ville ha, da.

    Og da hadde jeg visst gjort noe galt, da.

    Og det som hadde skjedd, var at Jan-Henrik og Wenche Berntsen hadde trygla hu eldre kona om å ringe hovedkontoret, for å klage på meg.

    Jan-Henrik hadde visst gått ned på kne, sa hu Nordstrand-Hilde, da.

    Og det her fortalte jeg videre, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da.

    Og jeg skjønte aldri hva hu melke-kona var så sur for, da.

    Men hu ble helt gal etterhvert, og kjørte handlevogna si inn i alle medarbeidere og selgere osv., som var i butikken.

    Så det greiene der var jo helt sinnsykt.

    Men jeg skjønte aldri hva det var, som hu ikke likte.

    For det fortalte hu aldri, da.

    Hu bare klikka, (hu eldre kunde-skrulla da), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi flytta fruktdisken, til ved inngangen.

    Så fant jeg ut det, at vi også kunne ha frukt, på en aktivitetsplass, (som pleide å stå tom vel), til venstre, like etter inngangsdøra.

    Og like etter at vi hadde flytta frukta.

    Så begynte fruktleverandøren, som var Norgesfrukt vel.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Med en konkurranse som gikk på hvilken butikk, som solgte mest appelsiner.

    Så dette var kanskje rundt påsken 1999, da.

    (Eller det må vel ha vært før, siden Anne-Katrine Skodvin vel fremdeles var butikksjef der, da vi flytta frukta.

    Og den appelsinkonkurransen, den var vel rett etter at vi flytta frukta, vel).

    Og det var jo plass til 4-5 sjokkselgere, rundt den nye fruktdisken.

    Så jeg satt jo da appelsiner, på alle de plassene.

    Og noen uker etter, så fikk vi en kjempefin tur-ryggsekk, og en flaske hvitvin og en flaske rødvin.

    Fra Norgesfrukt, da.

    (Må det vel ha vært).

    For da hadde Rimi Nylænde vunnet andreplass, da.

    (Eller noe sånt).

    I den appelsin-konkurransen, da.

    Så det stod en sånn fin tursekk, utafor kontoret, når jeg kom på jobben, en dag, (husker jeg).

    Og da, så måtte jeg jo dele den premien, med Jan-Henrik, (syntes jeg).

    Men jeg var redd for at han også skulle bli misfornøyd og sykmelde seg, da.

    (Som Wenche Berntsen hadde gjort).

    Så jeg lot Jan Henrik får den svære og fine tursekken, da.

    Også tenkte jeg det, at da fikk jeg de to vinflaskene.

    Men det virka ikke som at Jan-Henrik ble blid, selv om han fikk den fine sekken, da.

    Som sikkert kosta et eller to tusen, (eller noe sånt), kanskje.

    Så jeg måtte la Jan Henrik få den ene vinflaska og.

    (En flaske hvitvin vel).

    Sånn at Jan Henrik fikk en flaske vin og den store, fine tursekken, da.

    Mens jeg selv fikk en flaske rødvin, da.

    For jeg var ikke sikker på at Jan Henrik ikke ville blitt sur, hvis jeg hadde tatt begge vinflaskene, liksom.

    Så Jan Henrik var rimelig myndig da, (må jeg nok si), for alderen ihvertfall.

    Og han smilte sjelden, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, forresten.

    At Wenche Berntsen og Nordstrand-Hilde hadde blitt rana.

    Av en bevæpnet raner, som truet med å skyte dem vel.

    Like før jeg begynte som butikksjef der da, (var det vel).

    Og jeg, jeg var jo vant til å få beskjed, av leder-kolleger, i Rimi.

    (Det vil si Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud og Irene Ottesen).

    At jeg måtte være streng mot medarbeiderne.

    Så det kræsja nok litt, med meg som butikksjef, på Rimi Nylænde, da.

    Skjønner jeg nå.

    Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu mente at jeg måtte være som mora, til medarbeiderne der.

    Men da ble jeg paff, husker jeg.

    Da Anne-Katrine Skodvin, sa at jeg liksom måtte være som en mor for de ansatte i butikken, da.

    For jeg hadde nok en ganske tøff leder-stil.

    Etter å ha blitt påvirket av Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

    Og Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, da.

    Så jeg var vant til å ha en ganske tøff lederstil, som assistent.

    Men som butikksjef så måtte jeg liksom forandre meg da, og bli som en myk mann, eller noe.

    Så det var jo en litt brå overgang for meg, må jeg si.

    Og jeg hadde aldri forstilt meg det, at å være butikksjef, betydde at man måtte være som mora, for de ansatte.

    Men det ville distriktsjef Anne-Katrine Skodvin at jeg skulle være som, da.

    Så da begynte jeg å ha det med lederstilen min, mer i bakhodet, da.

    Så i Rimi, så ble jeg hele tiden nesten programmert, (må jeg nok si), når det gjaldt hvilken lederstil jeg skulle ha.

    Så jeg kan nesten ikke si at jeg noen gang fikk ha en egen lederstil, i Rimi.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jan-Henrik, (må det vel ha vært), han fortalte meg en gang, at det var noe som skjedde, inne på tippe-kiosken, som var ved siden av Rimi Nylænde.

    Så jeg gikk inn dit, da.

    Og en kar i 30-40-årene vel, skulle gi ekspert-hjelp, til han tippekiosk-eieren.

    For han hjelperen kjente mange stortippere osv., og skulle prøve å få de til å tippe der, da.

    Men like etter dette igjen.

    Så stengte den tippekiosken, husker jeg.

    Uten at jeg fikk med meg hva som hendte, med han eldre kiosk-eieren.

    Og da, så ville distriktsjef Jan Graarud, (som overtok etter Anne-Katrine Skodvin, som bare var min direkte overordnede, noen få måneder, før Jan Graarud overtok, i 1999), og regionsjef Jon Bekkevoll, at Rimi Nylænde skulle begynne med tipping, husker jeg.

    Og da hadde vi nettopp flytta frukta, og sånn.

    Og butikken hadde liksom ikke helt kommet seg, etter det prosjektet, da.

    (Og muligens andre prosjekt også.

    Og julehandelen og sånn, da.

    Sånne ting).

    Så jeg spurte Jon Bekkevoll om vi kunne vente til jeg liksom fikk helt kontrollen på butikken igjen.

    Før vi begynte med tippinga, da.

    Og da begynte Jon Bekkevoll og Jan Graarud og baksnakke meg, (husker jeg).

    (Mener jeg, at jeg overhørte, ihvertfall).

    Og de sa vel noe sånt, som at skal vi få en ny problem-butikksjef, som ikke vil gjøre som han får beskjed om, sånn som hu, (eldre dama Kjersti), nede på Rimi Ryen.

    Så de uffa seg, over meg, da.

    Bare fordi jeg trengte noen få uker til, for å liksom få litt mer ro over butikken, da.

    Før vi begynte på enda et nytt, stort prosjekt.

    Nemlig tipping, da.

    For jeg hadde jo også sykmeldinger, og ingen fast ansatt i kassa, vel.

    Men de bare prata seg i mellom, da.

    Jon Bekkevoll og Jan Graarud.

    Så de klagde ikke til meg.

    Men jeg overhørte hva de sa seg imellom, da.

    Så det var litt spesielt da, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert så begynte vi med tipping.

    Og jeg hadde jo vært tippeansvarlig, i et par år, (var det vel), på Rimi Bjørndal.

    Så jeg lot Jan-Henrik dra på det tippekurset, (for butikksjefer), på Hamar, da.

    Og det var vel sånn, at elektrikeren jeg bestilte, ikke klarte å få inn tekst-TV, på den TV-en som vi fikk, til å vise odds og sånn, da.

    Så en annen håndverket, som tilfeldigvis var innom butikken, den samme uka.

    (Og som vel må ha overhørte det, at jeg lurte på det, hvordan jeg skulle få stilt inn den antenna).

    Han tilbydde seg å fikse antenna på taket, (på den bygningen i Nylænde 5, som var på to etasjer), mot at han fikk en kasse Ringnes-pils, da.

    Og det sa jeg at var greit.

    For jeg synes at det ville ha virket så dumt, å ikke hatt den TV-en oppe å kjøre.

    Når vi skulle begynne med tipping, da.

    For det hadde sett så uprofesjonelt ut, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker det, at Norsk Tipping-konsulenten, (han samme som på Rimi Bjørndal, en ganske så korpulent kar, i 30-åra vel), han sa til Jan Graarud, at jeg også begynte å se gammel ut og miste håret, eller få rynker, eller noe sånt, da de var innom.

    Så det er mulig at myndighetene drepte han kiosk-eieren, i Nylænde, da, siden han var gammel.

    Og så har prøvd å drepe meg, etter det her igjen.

    (For å liksom selge mer gambling, da).

    Hva vet jeg.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Gmail – Salg av eierandeler i Bergstø
    Gmail
    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>

    Salg av eierandeler i Bergstø


    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>
    Wed, Sep 26, 2012 at 11:22 PM
    To:
    Harald Bentseng <haraldbentseng@gmail.com>
    Cc:
    gulliss@online.no, leonardl@online.no, roar.aannestad@ifs.no, kaodden@c2i.net, marianne.slinde@tbane.no, post@holmsbudata.no, lhenaa@online.no
    Hei,

    ok, jeg tenkte kanskje det var noen i lokalmiljøet som hadde lyst til å eie andeler av disse eiendommene.

    Jeg skjønner ikke hvordan du kan vite dette.

    Men det bor kanskje ikke så mange i Holmsbu.

    Jeg kjenner forresten Gry Stenberg i Bergeråsen Vel, så det her syntes jeg var dårlig greier.

    Det var også sånn at foreldrene mine møttes i Holmsbu, (selv om mora mi er død nå og min far har jeg kuttet ut grunnet omsorgssvikt).

    Og min morfar Johannes Ribsskog var kontorsjef i Hurum kommune, på 60 og 70-tallet.
    Med heilsing

    Erik Ribsskog
    PS.

    Det står tydelig at dette gjelder salg og ikke arv, så her må brillene frem fra brilleetuiet, tror jeg.

    Det er kanskje for mye makrellfiske om dagen sånn at det går ut over nattesøvnen.

    Det er mulig.

    Dette er angående et hus hvor maleren Henrik Sørensen har vært gjest.
    Og min oldefar han fisket i Drammensfjorden og de snekra fisketønner der osv.

    Men han fiska sild, mener jeg å huske.

    For makrellen spiste på dauinger, sa farfaren min.
    Så sånn var det.

    2012/9/26 Harald Bentseng <haraldbentseng@gmail.com>

    Hei.

    Viser til deres hendvendelse til Holmsbu Vel vedrørende deres arv. Dette er ikke en sak for Holmsbu Vel og det er vanskelig for oss å gi noen konkrete råd til hvordan du skal løse dette.
    Mvh
    for Holmsbu Vel
    Harald Bentseng
    Den 15:29 26. september 2012 skrev Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> følgende:

    Hei,

    jeg har arvet etter mine grandonkler i Bergstø, gjennom min far, som jeg egentlig prøver å kutte ut, etter omsorgssvikt på 80-tallet.

    Jeg prøver å få solgt eiendelene gjennom Tingretten i Drammen, men uten å lykkes.
    Har Holmsbu Vel noe råd til meg?

    Jeg bor som ganske fattig arbeidsledig i England, og skjønner ikke hvordan jeg skal få kommet ut av denne flokken.

    Kanskje dere har noen råd eller kanskje noen av deres medlemmer ønsker å kjøpe dette.

    Sender med mer informasjon om hva jeg eier, fra advokat Øvergaard, (som jeg har klaget på til Advokatforeningen, (med lite hell riktignok), siden han ikke ville hjelpe meg med å selge dette).

    Mvh.

    Erik Ribsskog


  • Gmail – Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Søknad om Ekebergs Ærespris

    Gmail


    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>



    Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Søknad om Ekebergs Ærespris



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Wed, Sep 26, 2012 at 9:10 PM

    To:
    nif-post@idrettsforbundet.no

    Hei,

    jeg har også vunnet en akekonkurranse, på Bergsjø Høyfjellshotell, i 1976, eller noe.

    Jeg har spilt biljard med Bengt Rune og Kalle og andre i eliten, i Biljardhallen på Skårer og på en biljardpub for eliten, i Groruddalen, på begynnelsen av 90-tallet.


    Jeg har spilt mye bordtennis, tennis og også litt squash.

    Jeg kan svømme i bortimot et par timer vel uten å ta pause.

    Jeg har vært med på onsdagsløpet på langrenn, med Berger IL.


    (Selv om jeg kom sist grunnet vanskelige, smørefrie ski gitt i gave fra min stefar som jeg flyttet fra, Arne Thomassen).
    Jeg har trent en del på treningsstudio etter kneskaden.

    Jeg bor like ved Goodison Park.


    Jeg har vært tippeansvarlig på Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde.
    Og ikke minst så har jeg jobbet 12 år i Rimi.

    Hvor jeg vant Rimi Gullårer, i 2001, som butikksjef på Rimi Langhus.
    Og sikkert mer jeg har glemt og.

    Mvh.
    Erik Ribsskog
    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2012/9/26
    Subject: Oppdatering/Fwd: Søknad om Ekebergs Ærespris
    To: nif-post@idrettsforbundet.no

    Hei igjen,

    garnisjonsmesterskapet var høsten 1992, forresten.


    Og jeg fikk også skarpskyttermerke i bronsje på første forsøk.
    Og skarpskyttermerket i sølv, på første forsøk, (eller andre forsøk for jeg fikk jo bronsjemerket på første forsøk).

    Jeg fikk også flest merker i kompaniet, tror jeg.

    For jeg fikk også:

    Nais-merket.
    Det frivillige skyttervesen-merket.
    Skiskyttermerket.


    Feltidrettsmerket.
    Infanterimerket.
    Det var vel det.
    (Dette var mens jeg avtjente verneplikten, juli 1992-kontingent).

    Jeg har også klatra på Tyreli, på Tøyen, hvor Magne Winnem dro meg med.

    Og spratt ganske lett opp veggen der, den gangen jeg prøvde, før jeg skada korsbåndet i det ene kneet, sommeren 1995, var det vel.


    Jeg har også drivi med luftgeværskyting, på Hjem og Hobby-messa på Sjølyst, på slutten av 80-tallet.

    Men jeg husker ikke om jeg fikk noe merke.

    Men Magne Winnem og Stein fra Røyken skøyt bedre enn meg, husker jeg.


    Så de er ganske fra Spetsnaz, eller noe.

    Hvem vet.
    Jeg har ikke lest reglene deres, så det er kanskje ikke bra nok det her.
    Jeg har også vært med på Osloløpet og Manpower-stafetten og masse bedriftsfotball-lag, som Rimi (Oslo), Rimi Langhus, (et lag jeg startet opp mens jeg var butikksjef der, etter ønske fra medarbeiderne), IT-akademiet (hvor Magne Winnem dro meg med), og et lag i Romerike, som trente i Fjellhamar-veien, hvor Glenn Hesler dro meg med.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2012/9/26
    Subject: Søknad om Ekebergs Ærespris
    To: nif-post@idrettsforbundet.no

    Hei,

    jeg spilte fotball, opp til guttefotball, med Fram og Berger IL, og var med å vinne Vinn Sande-cup, med Berger IL, på 80-tallet.


    Som skytter, så ble jeg valgt ut som en av de fem beste skytterne, i tropp 1, i Geværkompaniet, til å være med i Garnisjonsmesterskapet i skyting, på Terningmoen, høsten 1993.

    Jeg har også vært aktig innen badminton, for Skøyenåsen badmintonklubb, på 90-tallet, og slo en gang så hardt, at ei finsk au-pair dame, som jeg hadde chatta med på nettet, og som ville prøve badminton, falt på rumpa, da hu skulle prøve å ta ballen som jeg slo, for hu prøvde å gå bakover og hoppe opp samtidig.


    Jeg er litt usikker på hvor høyt man må ha utmerket seg, for å få denne æresprisen.

    Det står det ikke noe om, på Wikipedia.

    Jeg har overhørt at jeg er forfulgt av ‘mafian’ og får ikke mine rettigheter politiet, så jeg prøver å få litt oppmerksomhet rundt dette.


    Mvh.


    Erik Ribsskog


  • Gmail – STORE MANAGER

    Gmail


    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>



    STORE MANAGER



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Wed, Sep 26, 2012 at 5:22 PM

    To:
    recruitment@bedfactoryoutlet.com

    Hi,

    I read about this vacancy on the Jobcentre website, and I wanted to please apply for this job.

    I’ve worked ten years as a leader, (four years as a Shop Manager, four years as an Assistant Manager and two years as a Key Holder), in Rimi, (owned by ICA and Ahold), in Oslo and Ski, in Norway.

    I’ve studied Information Management, (including many business-modules), for two years, at an academy named NHI, in Oslo, in the late eighties and early nineties, and I also have a degree in IT, from Oslo University College, where I studied from 2002 to 2004.

    My grandfather, Øivind Olsen, built a carpenter-factory, (Strømm Trevare), in Svelvik, in the sixties, where I worked in the eighties, with helping delivering and building waterbeds and bunk beds.

    I attach my CV and hope to hear back from you!

    Yours sincerely,

    Erik Ribsskog


    CV – Erik Ribsskog.doc
    33K


  • Gmail – Store Manager

    Gmail


    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Store Manager



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>

    Wed, Sep 26, 2012 at 4:43 PM

    To:
    Mc.8.a4lgd5irqr5@mccarthyrecruitment.aptrack.co

    Hi,
    I read about this vacancy on the Jobcentre website, and I wanted to please apply for this job.
    I’ve worked ten years as a leader, (four years as Shop Manager, four years as Assistant Manager and two years as Key Holder), in Rimi, (owned by ICA and Ahold), in Oslo and Ski, in Norway.

    I’ve studied Information Management, (including many business-modules), for two years, at an academy named NHI, in Oslo, in the late eighties/early nineties.
    I also have a degree in IT, from Oslo University College, where I studied from 2002 to 2004.

    I attach my CV and hope to hear back from you!
    Yours sincerely,
    Erik Ribsskog


    CV – Erik Ribsskog.doc
    33K

  • Gmail – Bekreftelse på tidligere medlemskap i Skøyenåsen badmintonklubb

    Gmail


    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Bekreftelse på tidligere medlemskap i Skøyenåsen badmintonklubb



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>

    Wed, Sep 26, 2012 at 3:26 PM

    To:
    age.gulbrandsen@gmail.com

    Heisann Åge,


    jeg driver å jobber med CV-en min, og på den så skal man gjerne ha med om ting man har drevet med på fritiden.

    Jeg var en del plaget av skader, men jeg betalte vel kontingenten ihvertfall et år vel.

    Er det mulig å få bekreftelse på dette.

    Sånn at jeg har dokumentasjon, for det jeg skriver på CV-en?
    Kalte dere det jeg var med på for mosjonist eller elite-idrett, forresten?

    På forhånd takk for eventuelt svar!

    Mvh.

    Erik Ribsskog


  • Gmail – Salg av eierandeler i Bergstø

    Gmail


    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Salg av eierandeler i Bergstø



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>

    Wed, Sep 26, 2012 at 2:29 PM

    To:
    lhenaa@online.no

    Cc:
    haraldbentseng@gmail.com, gulliss@online.no, leonardl@online.no, roar.aannestad@ifs.no, kaodden@c2i.net, marianne.slinde@tbane.no, post@holmsbudata.no

    Hei,

    jeg har arvet etter mine grandonkler i Bergstø, gjennom min far, som jeg egentlig prøver å kutte ut, etter omsorgssvikt på 80-tallet.

    Jeg prøver å få solgt eiendelene gjennom Tingretten i Drammen, men uten å lykkes.

    Har Holmsbu Vel noe råd til meg?

    Jeg bor som ganske fattig arbeidsledig i England, og skjønner ikke hvordan jeg skal få kommet ut av denne flokken.

    Kanskje dere har noen råd eller kanskje noen av deres medlemmer ønsker å kjøpe dette.


    Sender med mer informasjon om hva jeg eier, fra advokat Øvergaard, (som jeg har klaget på til Advokatforeningen, (med lite hell riktignok), siden han ikke ville hjelpe meg med å selge dette).

    Mvh.

    Erik Ribsskog


    4 attachments
    arv1.jpg
    73K
    arv2.jpg
    64K
    arv3.jpg
    40K
    arv4.jpg
    29K

    PS.

    Her er mer om dette:

    arv1

    arv2

    arv3

    arv4

  • Høsten 1999, så var jeg på en slitsom rep-øvelse, med Heimevernet, i Hurdal.

    Distriktsjef Jan Graarud ville ikke at jeg skulle dra på den rep-øvelsen.

    Så han ba meg ringe Heimevernet og få fri.

    Siden jeg hadde en ny assistent, (min tredje på et år, på Rimi Nylænde, etter Wenche Berntsen og Jan-Henrik), nemlig Stian Eriksen.
    Stian var fersk som assistent, og derfor så ble det for mye å forlange av han, å klare å drive Rimi Nylænde aleine.

    Og Jan Graarud nevnte ikke ambulerende, eller noe.
    Så Heimevernet sa at jeg kunne få fri fra rep-øvelsen, på mandag og onsdag, (hvis jeg husker det riktig).

    Så jeg kjørte opp til Hurdal, tidlig tirsdag morgen, i min svarte Ford Sierra.

    Og raste inn ved oppstillingsplassen der mens det stod bortimot et kompani der vel.
    Mens alle så på, da.

    For jeg hadde ikke vært oppi Hurdal der før, så jeg brukte litt lenger tid, enn planlagt, da.
    Så jeg rakk ikke å komme dit før morgenoppstillingen.

    Men jeg kom dit akkurat under oppstillingen, da.

    Noen ba meg flytte bilen min, etter oppstillingen, for det var muligens bare offiserer, (eller noe), som fikk lov å parkere der og der, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg var oppi Hurdal der, og vi traska rundt på noen gårdsveier der.

    Oss Heimeverns-gutta.

    Så husker jeg det, at jeg prøvde å ringe Stian, fra mobilen min.

    For å høre hvordan det gikk, i butikken.

    (Siden han var ny som assistent, da).

    Men det var dårlig dekning der oppe, for Netcom, som vel jeg hadde, på den her tiden.

    (Hvis jeg ikke husker feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i noen av pausene der, så kjørte jeg ned til Hurdal, og handla litt i en butikk der, husker jeg.

    (Ned en svingete uasfaltert vei).

    I butikken der, så husker at jeg så ei pen dame, som var i 20-årene, (eller noe), og som jeg mener å huske at var gravid, (tror jeg forresten).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På slutten av tirsdagen, så kjørte jeg tilbake til Oslo igjen.

    En kjøretur på et par timer, (eller noe sånt), vel.

    Og så jobba jeg på Rimi Nylænde, på onsdagen.

    Og så var jeg på kafeen Kjøkkenhagen, på Grunerløkka, etter jobben.

    For jeg hadde en date med ei jeg hadde chatta med på irc, (eller noe).

    Og som leste en del bøker, (sånn som meg), og jeg hadde med noen bøker på den date-en, da.

    Som vel ikke gikk så bra forresten, for hu dama var litt sånn anspent og upersonlig, syntes jeg.

    Kanskje fordi at jeg var sliten etter all den her jobbinga, heimevernsaktiviteten og kjøringa.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På torsdagen så kjørte jeg opp til Hurdal igjen.

    Og på slutten av torsdagen, så var egentlig øvelsen ferdig.

    Så jeg spurte noen høye offiserer, som satt i en brakke der.

    Som vel må ha vært ‘KO’, som de sa i Geværkompaniet.

    Eller hovedkvarteret vårt, da.

    Om jeg kunne få dra tilbake til Oslo, den torsdagskvelden.

    For jeg hadde en ny assistent, på Rimi Nylænde, som ikke var vant til å drive butikken aleine.

    Og det fikk jeg lov til, da.

    Så derfor var jeg bare på den her øvelsen på tirsdagen og torsdagen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uka etter den her øvelsen, (tror jeg at det må ha vært), så ringte Pia meg og sa at mora vår var på Moss sykehus og sannsynligvis ikke hadde så lenge igjen å leve.

    Så på en søndag, (en dag eller to etter at Pia ringte vel), så satt Pia og Axel på med meg, ned til Moss sykehus, da.

    For vi skulle besøke mora vår siden hu ikke muligens ikke hadde så lenge igjen å leve, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom til Moss sykehus, så fikk vi ikke se mora vår, med en gang.

    For vi var der kanskje før besøkstiden, (eller noe sånt), da.

    Og da, så bestemte jeg meg, for å kjøre bort til Vannsjø, som er en innsjø, i Moss.

    For jeg husket at kusina mi Heidi pleide å nevne Vannsjø, (hvis det ikke var Ove som nevnte den, da).

    Istedet for å vente på parkeringsplassen ved sykehuset der, liksom.

    For jeg hadde vel lagt merke til skiltinga til Vannsjø, mens jeg kjørte til Moss sykehus der, da.

    Selv om jeg ikke hadde kjørt noe i Moss tidligere.

    For dette var jo bare tre-fire år etter at jeg fikk lappen.

    Ved Vannsjø der, så så vi litt på sjøen der.

    Og det er mulig at Pia sin sønn Daniel også var med, forresten.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Jeg tenkte at jeg måtte muntre opp mine søsken litt.

    Så jeg lot Axel få øvelseskjøre litt.

    Ved Vannsjø der, da.

    For veien til sjøen der var liksom en øde skogsvei, da.

    Og den veien var ganske oversiktlig, da.

    Men Axel hørte ikke på meg.

    Han kjørte som en galning, (må jeg nok si).

    Og han nektet å stoppe, når jeg ba han om det.

    Så Axel bare fortsatte ut på en asfaltert vei der.

    Og da det kom en bil imot, så måtte jeg dra i håndbrekket, for å bilen til å stoppe, da.

    For Axel bare kjørte som en galning, da.

    For han lo og smilte mens han fikk bilen til å omtrent hoppe rykkvis framover, cirka midt i veien, da.

    Enda jeg hadde bedt han om å stoppe, før vi kom inn på asfaltveien der, da.

    Men det gjorde ikke Axel, da.

    Så det var siste gang jeg lot Axel få øvelseskjøre, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi så mora vår, så satt hu i en rullestol.

    Vi var utafor sykehuset der.

    Og mora vår ville ha is, da.

    Så jeg kjøpte en is til henne.

    Og hu ville også ha en pit av min sjokoladepinne-is, husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På slutten av visitten der.

    Så gikk plutselig Axel og Pia vekk fra mora vår.

    (Som etter et skjult signal nesten).

    Av en eller annen grunn.

    Og jeg ble stående aleine igjen med mora vår, da.

    Mora vår ba meg om å ta med en kjole til henne, som lå der og der, i leiligheten hennes, i Drøbak, da.

    Hvorfor der, spurte jeg.

    Men mora vår bare kvakk til liksom, da.

    Og svarte ikke, da.

    Og akkurat da, så dukka det opp ei eldre sykepleierske der.

    Som bare rulla mora mi tilbake til sykehuset, da.

    (For hu mente vel at mora mi var sliten, tror jeg).

    Uten at jeg fikk sagt hadet, da.

    Så det var nesten litt traumatiserende, (husker jeg).

    For noen få dager etter det her, så ringte søstera mi meg igjen, og fortalte at mora vår var død, da.

    Og jeg fikk jo ikke sagt hadet engang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia mente at vi måtte til sykehuset for å se den døde.

    Jeg skulle jo jobbe dagen etter, men jeg tenkte det, at når mora mi døde, så måtte jeg liksom prioritere det.

    Så jeg ringte Rimi Bjørndal, og Irene Ottesen, (som var enten ambulerende eller ny butikksjef der vel), svarte da jeg ringte, rundt klokka 7.

    Jeg fortalte Irene det, at mora mi var død, og at hu måtte få tak i noen som kunne jobbe, på Rimi Nylænde, fra klokka 13, (må det vel ha vært).

    (Noe sånt).

    Og jeg kjørte så og henta Pia, også dro vil til Moss sykehus igjen, da.

    Og på sykehuset så begynte plutselig Pia å liksom lene seg mot meg, for å liksom gråte mot skulderen min, da.

    Noe som ikke var typisk for henne, vil jeg si.

    Og jeg husker at alle de kvinnfolka som satt inne på et slags pauserom vel, ved siden av resepsjonen der, liksom kvakk til da.

    Som skremte høns, må man vel nesten si.

    Da jeg gikk bort til resepsjonen der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og jeg måtte, vi måtte vente i en halvtime eller en time, (eller noe sånt), før vi kunne få se den døde, da.

    Og mora vår så helt for jævlig ut, i trynet.

    Hu så ut som om hu hadde blitt 50 år eldre på noen få dager, (syntes jeg).

    Og hu sykepleiersken, som rulla opp liket av mora vår.

    Inn på et rom der, da.

    Hu sa at vi kunne godt ta på den døde og sånn.

    Og jeg hadde jo ikke fått sagt hadet.

    Så da gjorde jo jeg det.

    Og tok liksom på skuldrene til mora vår, da.

    Og det føltes som å ta i en utstillingsdukke nesten, vil jeg si.

    Og det knaka nesten litt i skuldrene hennes, da.

    (Noe sånt).

    Men Pia, hu stod liksom bare kaldt og så på mora vår, da.

    I et hjørne av rommet der, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror det må ha vært etter at vi så mora vår død.

    At Pia ville at vi skulle besøke onkel Martin i Askim.

    Jeg hadde vel ikke snakka noe særlig med onkel Martin siden han selv lå på sykehus, i Oslo, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), i 1990, (må det vel ha vært).

    Og jeg hadde aldri kjørt til Askim før.

    Men jeg kjørte mot Sverige og kikka litt på et kart, på en bensinstasjon, (eller noe).

    Noe sånt.

    Og i Askim så møtte vi onkel Martin, som kom kjørende på en motorsykkel vel, og møtte oss på en bensinstasjon, (eller noe sånt), der.

    (Noe sånt).

    Etter at vi ringte han, vel.

    Og så kjørte han foran oss til gården til hans samboer da, Grete Ingebrigtsen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at onkel Martin viste meg en gammel amerikansk bil, som stod i en gammelt fjøs der, (eller noe sånt).

    Og den som eide gården, det var forresten ikke onkel Martin, men det var hans nye samboerske da, Grete Ingebrigtsen.

    Og hu hadde tre unger, (fra et tidligere forhold), som het Andrea, Isa og Risto, (fant jeg ut seinere, ihvertfall), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi prata vel litt om ditt og datt.

    Jeg mener å huske at onkel Martin nevnte at det var søle nederst på bilen min.

    Og det husker jeg at var fra da jeg kjørte på den uasfalterte veien, i Hurdal, da jeg var på den HV-øvelsen, opp i der, da.

    En eller to uker før det her, vel.

    (For jeg hadde det jo travelt på jobb og, på den her tida.

    Siden jeg hadde en ny assistent.

    Så det var ikke sånn at jeg vaska bilen min hver helg liksom.

    Men jeg vaska den selvfølgelig før kremasjonen til mora mi, da.

    Som var en uke etter det her, (eller noe), vel).

    Og jeg nevnte vel den kjolen, som mora vår hadde prata om.

    Mens vi satt utafor huset dems, i Askim der, da.

    Men Pia og Martin var ikke så interessert i å høre om den kjolen.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg tenkte at mora vår kanskje ønsket å bli begravet i den kjolen, da.

    Og at det var derfor at hu ville at jeg skulle hente den, da.

    For dette var liksom det siste som mora mi prata til meg om, da.

    Så derfor tenkte jeg på det her, da.

    Men Martin var liksom helt kald og kynisk, (sånn som jeg husker det ihvertfall), og syntes at det her var noe tull, da.

    Noe jeg mener han liksom litt irritert sa til søstera mi, da.

    Mens jeg liksom gikk litt rundt der, og overhørte sånn halvveis hva som ble sagt, da.

    Så de så vel nesten på meg som et problem, tror jeg.

    Siden jeg babla om den her kjolen, da.

    Noe sånt.

    Men da jeg skjønte det, at de andre liksom ga faen, i den her kjolen.

    Så gadd jeg ikke å prate mer om den, da.

    Jeg tenkte vel at det fikk være slutt på galskapen, liksom.

    (Siden mora mi hadde gått for å være sinnsyk, da).

    Og jeg ville nok ikke ha skjønt hvilken kjole det var, som mora mi hadde babla om.

    Så for å få ordna med det her, så måtte søstera mi ha hjulpet meg, da.

    Men hu var ikke interessert i det her da, virka det som for meg, ihvertfall.

    Så det var aldri sånn at søstera mi og meg, prata om hvilken dag vi skulle dra til Drøbak, for å hente den kjolen, liksom.

    For det kom aldri så langt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen, hu hadde ikke fått ordna ordentlig med bemanning for meg, den dagen.

    Så det var sånn at Stian Eriksen ringte meg et par ganger, og maste.

    Mens jeg dreiv å kjørte ute i Moss og Askim der, da.

    For Toro, (fra Rimi Bjørndal), som satt i kassa, på Rimi Nylænde, den dagen.

    Han måtte et eller annet, da.

    Så Stian Eriksen ringte jo meg og maste, da.

    Om at jeg måtte kjappe meg, med å komme meg på jobben, da.

    Men jeg syntes nå det, at når mora mi hadde dødd, dagen før.

    Så kunne dem vel ha roa ned masinga litt, kanskje.

    Men Irene Ottesen, hu hadde vel kanskje ikke helt skjønt, at jeg ville ha fri den dagen, da.

    Så det var nesten som at det var en gjeng med unger, som dreiv og tulla, på Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, den dagen, syntes jeg.

    Så jeg måtte dra på jobben, etter å ha vært ute i Moss og Askim, da.

    Og sitte i kassa, (eller hva det kan ha vært, igjen).

    For det er mulig at Nordstrand-Hilde jobba seinvakta, da.

    Men at vi hadde mangla kasserer, den dagen.

    Og da var ofte jeg som måtte sitte i kassa, husker jeg.

    For Nordstrand-Hilde, hu ville bare jobbe ledervakter, da.

    Og da måtte jeg som butikksjef sitte i kassa, da.

    For å få kabalen til å gå opp.

    Og hvis jeg da maste på Nordstrand-Hilde når det dukka opp selgere og sånt, i butikken.

    For å få henne til å sitte i kassa litt, mens jeg prata med de.

    Så ble Nordstrand-Hilde sur da, husker jeg.

    Så det funka ikke, da.

    Så jeg måtte sitte en del i kassa der, noen ganger, på Rimi Nylænde, for å få kabalen til å gå opp, da.

    (Hvis ikke det var Ida, som var låseansvarlig, på den her tida, da.

    For Nordstrand-Hilde slutta som låseansvarlig der etterhvert, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den dagen som mora mi skulle kremeres, i Moss krematorium, (heter det vel).

    Så var bemanninga i orden, mener jeg å huske.

    (Hvis ikke det her var en søndag, da).

    Men det som ikke var i orden, det var Pia.

    For Pia hadde prata med onkel Martin.

    Og Pia sa at hu hadde fått forklart, hvor Moss krematorium var.

    Av onkel Martin, da.

    Men da vi kom til Moss.

    Så visste Pia hvor hu kunne få kjøpt tre roser.

    (I en blomsterbutikk, i et senter, hvor ei pen tenåringsjente ekspederte, husker jeg).

    Men da Pia skulle forklare meg veien til krematoriet, så var hu helt blank.

    Så hu slutta plutselig bare å forklare meg veien, da.

    Så jeg måtte jo prøve å finne det selv, da.

    Så jeg spurte jo noen folk her og der, i Mosse-distriktet, da.

    Men ingen klarte å forklare meg veien, til Moss krematorium, da.

    Så til slutt, så måtte jeg spørre drosjene, (utafor drosjesentralen vel), i Moss sentrum der.

    Om hvor Moss krematorium lå, da.

    Og en taxisjåfør.

    (Kanskje det var Steinar, typen til kusina mi Heidi?).

    Han kjørte foran oss, til Moss krematorium, og viste oss veien dit, da.

    Uten å kreve et øre i betaling, da.

    Så drosjene i Moss, de var veldig serviceinnstilte, ovenfor folk som skulle rekke sin mors kremasjon og som hadde en skrullete søster da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til krematoriet, så vinka han drosjesjåføren, (eller hvem han var), og forklarte at det var der.

    Og jeg viste tommelen opp, ut av vinduet, for å liksom si takk for hjelpen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Utafor krematoriet der, så stod hele ‘gjengen’ og venta.

    Det var tante Ellen, som vel var den som sa at det var smart, å få drosjen til å kjøre foran.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Det var faren min, som så litt studerende på meg vel, da jeg kom kjørende der, da.

    (Mens jeg liksom viste tommelen opp til han drosjen, da).

    Det var Rahel, som klappet meg på skulderen, og som liksom støttet meg litt, da jeg måtte gå inn, som den første person, i krematoriet der, da.

    Sikkert fordi at jeg var mora mi sin eldste sønn, da.

    (Har jeg ihvertfall antatt, da).

    Og så fulgte alle de andre etter meg, inn i krematoriet der, da.

    Og jeg satt meg foran til venstre cirka, på første rad der, da.

    Og alle de andre i slekta mi, liksom satt seg på plassene like ved meg der.

    På den venstre sida, i krematoriumet, da.

    Unntatt Rahel, som satt seg for seg selv vel, ganske langt framme, på den høyre sida, av krematoriet, da.

    Og bestemor Ingeborg var også der.

    Og også en del av tante Ellen sine venner, i Steinerskole-miljøet, i Moss.

    Blant annet han som det er bilde av, på nettstedet mitt vel, fra bestemor Ingeborg sin 80-årsdag, i Gurvika, i 1997.

    (Vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Men også kona hans, (var det vel), var også der, da.

    Og de kommenterte at jeg liksom tok en slags kunstpause, da.

    Før jeg hilste på presten.

    Av en eller annen grunn.

    (Jeg er ikke så religiøs at det gjør noe, liksom.

    Og jeg fikk ‘S’ i kristendom, i karakterboka, en gang, på ungdomsskolen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før presten dukka opp der, så gikk jeg fram, til kista, til mora vår, da.

    Og så la jeg de tre rosene, som Pia ville at vi skulle kjøpe.

    (En fra Pia, Axel, (som også satt på i bilen min, under den her ‘idiot-kjøringa’, tidligere på dagen, i Mosse-distriktet), og meg).

    Oppå kista til mora vår, da.

    Og jeg la de tre rosene sånn at de hang sammen nederst, men at de pekte en rett fram og en til hver side, da.

    Men da jeg hadde satt meg ned igjen.

    Så gikk tante Ellen fram og retta på rosene, sånn at hver rose liksom ble liggende helt for seg selv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg syntes at en av sangene, som organisten spilte, var fin, da.

    Og det var ‘Solveigs sang’ av Grieg, husker jeg.

    Og jeg spurte Pia, (som satt ved siden av meg vel).

    Om hvem det var, som hadde bestemt musikken, (husker jeg).

    Og da sa Pia at det var tante Ellen.

    Og etter at seremonien var ferdig.

    Og mora mi sin kiste hadde rullet inn i krematorieovnen.

    (Var det vel.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sa jeg til tante Ellen, (like før vi gikk ut av krematoriet der, da).

    At det var fin musikk, som hu hadde valgt ut, for anledningen, da.

    Og da, så sa tante Ellen, henvendt til bestemor Ingeborg, (husker jeg), at: ‘Var det ikke det jeg sa, vi velger noe av Grieg, for det liker nordmennene’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter kremasjonen, så var det noe bespising, som bestemor Ingeborg hadde betalt for, ute på Hennie Onstad-senteret, på Jeløya, vel.

    Jeg hadde aldri kjørt til Jæløya før, så det ble avtalt at jeg skulle kjøre bak en bil som en av Steinerskole-lærer-vennene til tante Ellen kjørte, vel.

    Og jeg husker at vi parkerte litt utafor huset til en av Steinerskole-lærerne, i Moss der.

    (Må det vel ha vært).

    For ei Steinerskole-lærerinne, (var det vel antagelig), hadde muligens glemt noe hjemme, (eller noe sånt), da.

    Og Rahel, hu satt også på med meg, (sammen med Pia og Axel da), inn til Hennie Onstad-senteret der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra Hennie Onstad-senteret.

    Så husker jeg det, at bestemor Ingeborg leste fra en et hefte, som mora mi Karen hadde laget til henne, på 60-tallet en gang, (må det vel ha vært).

    Ingeborg fortalte at Karen også kunne være morsom.

    (Og ikke bare sinnsyk, da.

    Eller hvordan jeg skal forklare det).

    Og så leste bestemor Ingeborg noe morsomt, som mora mi hadde skrevet, om bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og det syntes jeg, at kanskje ble litt feil, da.

    Å liksom sitte å le og more seg, i en begravelse.

    Så da var det ikke sånn at jeg lo så mye, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at faren min, begynte å prate til meg, inne på Hennie Onstad-senteret der.

    Men det syntes jeg også at ble litt feil, husker jeg.

    For jeg prøvde jo å kutte ut faren min, og hans slekt.

    På grunn av omsorgssvikten, på 80-tallet.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg hadde jo feiret de siste julaftenene, hos Pia, i Tromsøgata, i Oslo.

    Så jeg hadde ikke hatt noe med faren min å gjøre, de siste årene, på den her tida.

    Så jeg synes at det ble som et slags lumpent bakholdsangrep, da.

    At faren min liksom ville ha kontakt med meg, i mora mi sin begravelse, da.

    Så derfor, så ville jeg ikke prate med faren min der da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg kikka litt, i en kiosk der, på Hennie Onstad-senteret.

    Og etter at alle var ferdige med å spise der, så dro en del av oss, ut til onkel Martin, i Askim.

    Rahel dro også dit, husker jeg.

    Men hu ville ikke sitte på med meg, ut dit da, (husker jeg).

    Muligens fordi at vi var så dystre i bilen, mellom Moss og Jeløya.

    (Pia, Axel og meg).

    Det er mulig.

    Vi var vel kanskje fortsatt litt preget av den idiot-kjøringa, tidligere på dagen, mens vi satt i bilen.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min klagde forresten på bilen min, husker jeg.

    Da vi kom fram, til Hennie Onstad-senteret der.

    For han sa at eksospotta på bilen min var dårlig festa, (husker jeg).

    Men da svarte jeg ikke så mye, for jeg tenkte vel antagelig det, at jeg tok sånt i forbindelse med EU-kontrollen da, muligens.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På gården til Grete i Askim der.

    Så var ungene til Grete og Martin ganske ville, husker jeg.

    Spesielt Martins datter, (og min kusine), Liv Kristin, som holdt i stav av noe slag, (husker jeg).

    Så jeg skulle liksom tulle litt, og begynte å løfte på hu Liv Kristin etter den staven da, (husker jeg).

    Så hu ble liksom hengende å dingle, nesten inntil meg, som stod der i begravelses-antrekk, (det vil si dress da), husker jeg.

    Så det ble kanskje litt rart.

    Jeg hadde nok planlagt å holde den staven til Liv Kristin ut fra kroppen, mens jeg løftet den opp, da.

    Men det klarte jeg ikke så bra, da.

    Men de her ungene til Grete og Martin var liksom så ville og slitsomme, da.

    Så jeg måtte liksom tulle litt med dem da, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Pia og jeg skulle gå ut derfra.

    Så satt Rahel i et eget rom i første etasje der, (husker jeg).

    Nedenfor stua i andre etasje der, liksom.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og der satt hu og så på TV da, var det vel.

    Og da Pia og jeg liksom skulle veksle noen ord med Rahel.

    (Som vi blant annet kjente fra den Sveits-turen vår, sommeren 1987.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så sa bare Rahel, at: ‘Dere kan gå’.

    Så hu var rimelig uhøflig da, (må man vel si).

    Hvis jeg skjønte henne riktig da, ihvertfall.

    For hu prater jo mest tysk da, (for å si det sånn).

    (Hu jobber jo som skuespillerske i Berlin, og har bodd hele sitt liv i Tyskland og den tysktalende delen av Sveits, da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at onkel Martin nevnte det, under et av de to besøkene mine, på gården til Grete, i Askim.

    At det var trist, at det måtte et dødsfall til, for at vi Pia og jeg, ble bedre kjent, med Martin og dem, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde vært i Askim.

    Så kjørte jeg Pia tilbake til Tromsøgata.

    Og jeg kjørte også Axel hjem til Barbie-Heidi.

    Som bodde i en studentleilighet, (må det vel ha vært), i tilknytning til UIO, (må det vel ha vært).

    I Blindern-området et sted, vel.

    (Etter å ha kjørt hjem Pia, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på veien hjem fra Askim.

    Så kjørte vi også innom Mette Holter og Arne Thomassen.

    Som da bodde i en eldre-leilighet, like ved siden av Furuset senter der, (husker jeg).

    Og Arne Thomassen satt på den her tiden i rullestol, (av en eller annen grunn), husker jeg.

    Han virka egentlig klar i hue, (sånn som jeg etterhvert skjønte det, ihvertfall).

    Så hva som feilte han, det er jeg ikke sikker på.

    Men Mette Holter og han måtte bo i en leilighet spesialtilpasset rullestolbrukere da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at vi kjørte innom Metter Holter og Arne Thomassen.

    Det var fordi at Axel sa at Arne Thomassen ville at vi skulle gjøre det.

    (Han ville vel kanskje kondolere ovenfor Pia og meg, da.

    Eller noe sånt.

    Hva vet jeg).

    Men jeg følte meg vel kanskje ikke helt hjemme der.

    Så jeg ville vel dra derfra ganske raskt vel.

    Det hadde jo vært en lang dag, og.

    Og jeg skjønte vel egentlig ikke hva som feila Arne Thomassen.

    Og om han var seg selv, liksom.

    Men jeg syntes at jeg så en tåre i et av øynene hans, kanskje.

    Da jeg reiste meg opp, fordi at jeg syntes at det var på tide å dra derfra, da.

    (Hvis jeg ikke tok helt feil, da.

    Men det må vel ha vært fordi at han var lei seg, siden Karen hadde dødd.

    Hva vet jeg).

    Og det her var vel den siste gangen som jeg så Arne Thomassen, forresten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe dager seinere, så var det tilbake til Kjøkkenhagen, (på Grunerløkka), igjen, forresten.

    For søstera mi og Rahel ville møte meg der, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg følte meg vel litt mer hjemme der, da jeg satt ved et bord litt lenger inn der.

    Sammen med søstera mi og Rahel.

    (Og muligens Axel.

    Det husker jeg ikke helt sikkert).

    Enn da jeg var på den date-en der, (med hu litteratur-interesserte dama, fra irc), et par-tre uker tidligere.

    (Mens jeg var på den HV rep-øvelsen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

'Bokhylla' 70-tallet 80-tallet 90-tallet Anmeldelse Arne Mogan Olsen Berger Bergeråsen Brev Christell Humblen Dagbladet.no Datatilsynet Drammen E-post Facebook Google Haldis Humblen Hm Identitetstyveri Ingeborg Ribsskog irc Jobbsøking i England Johannes Ribsskog johncons-blogg Karen Ribsskog Klage Larvik Liverpool Magne Winnem Mobilbilder Musikk Nettmobbing Online trakassering Oppdatering Oslo Pia Ribsskog Politiet Rimi Slektsforskning StatCounter Svelvik Twitter Wikipedia YouTube Ågot Mogan Olsen