På starten av 1998, (må det vel ha vært).

Så ble det leven på Rimi Bjørndal.

Da var det nemlig to spøkefugler, som jobbet der.

Nemlig David Hjort og Merete fra Follo.

Og det var sånn, at brusflasker ikke var trygge der.

For de to spøkefuglene, de helte nemlig salt i brusen og sånn, da.

(Og det var vel hu Merete fra Follo, som var verst, må jeg vel si.

For hu Merete fra Follo tulla med meg, da.

Og da fant David Hjort på noe lignende tull, (husker jeg), som han fikk meg med på å gjøre, for å liksom ta hevn, mot hu Merete fra Follo, da.

Mens jeg syntes at hele det greiene der bare var noe ‘åndsvake’ greier, egentlig.

Og var mest opptatt av å styre butikken, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker en gang, som Merete fra Follo satt på ei bruskassa, inne på lageret, på Rimi Bjørndal, og røyka, (må det vel ha vært).

Og butikksjef Kristian Kvehaugen gikk hjem.

Og da, så måtte jeg prate med Kristian Kvehaugen, om et eller annet, i butikken, da.

For jeg hadde jo fortsatt ansvaret for alle seinvaktene, selv om hu Merete fra Follo, hadde begynt der, da.

(Selv om hu avlasta meg litt, for hu tok over tørrvarebestillingene, som jeg hadde hatt fast, etter at Irene Ottesen slutta.

Men det var jo egentlig ikke meninga at det bare skulle være en assistent, på Rimi Bjørndal, som var en ganske stor Rimi-butikk, da).

Og da, så begynte hu Merete fra Follo, med skøyerstrekene sine igjen, da.

For hu strekte fram beinet sitt, og sperret veien for meg, når jeg liksom skulle gå forbi ‘røykeplassen’ dems, (like ved døra til melkekjøla der), da.

(Mens jeg prøvde å få noen korte instrukser, ut av butikksjef Kristian Kvehaugen, mens han var på vei ut døra, da).

Og da, så tok jeg, (som pleide å bruke Dr. Martens sko, på jobben), og spente til den bruskassa, som hu Merete fra Follo satt på, (med alle kiloene sine), da.

For jeg var så lei av alle skøyerstrekene, til hu Merete fra Follo, da.

Og jeg ble så irritert, for jeg prøvde jo liksom å få prata litt, med butikksjef Kristian Kvehaugen, før han skulle hjem til ‘alkis-bombene’ sine, (som Thomas Sæther kalte de store Ringnes-ølflaskene, som Kristian Kvehaugen pleide å kjøpe tre av, hver dag), da.

Og da, så spratt hu Merete fra Follo, opp fra bruskassa si, da.

Sinna som en ilder, (eller hva man skal kalle det).

Og så prøvde hu å kvæle meg, ved å dra hardt i Rimi-slipset mitt, da.

Mens butikksjef Kristian Kvehaugen stod og så på, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men jeg var sterkere enn hu ‘mega-dundra’, da.

Så jeg klarte å rive vekk armen hennes, fra slipset mitt, da.

Og da bare stod hu der liksom.

Sinna som søren, da.

Og så ga hu seg etterhvert, da.

For hu skjønte vel at jeg var sterkere enn henne, da.

(Noe sånt).

Så hu Merete fra Follo.

Hu er en spøkefugl.

Men hu tåler ikke at man tar igjen da, (vil jeg si).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da vi skulle på assisterende butikksjef-tur, de to spøkefuglene og meg, (for David Hjort hadde da i mellomtiden gjort lynkarriere i Rimi, (må man vel kalle det), og blitt assistent på Rimi Ljabru), sommeren 1998.

(Det her var like etter at fotball-VM hadde begynt.

Og like før ferien min begynte).

Så skjærte det seg igjen, mellom Merete fra Follo og meg, da.

For mens vi stod på brygga der, mellom Aker Brygge og Rådhusplassen.

Så begynte hu Merete fra Follo å kødde med meg igjen, da.

For da la hu merke til, i sola der, at jeg hadde blondt hår, da.

Og mobba meg og kalte meg ‘blondie’, (eller noe sånt), da.

Og spurte meg om jeg viste det, at det var mørkt hår, som var ‘idealet’.

Og da ble jeg irritert, over å bli mobba sånn, over hårfargen min da, (husker jeg).

Så da tuppa jeg til henne, i fleskerumpa hennes da, (husker jeg).

Mens David Hjort stod ved siden av oss vel.

Og mens regionsjef Jon Bekkevoll også stod og så på, litt lenger unna da, (mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter det her, så gikk vi etterhvert ombord på sightseeing-båten da, (som var forskjellig hvert år, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og David Hjort, som jeg jo chatta med på irc hver kveld omtrent, og som jeg pleide å feste mye sammen med, i helgene, på den her tida.

Han spratt da rett bort til noen andre Rimi-assistenter, som han kjente, men som ikke jeg kjente, da.

Og det var Alex fra Rimi Sinsen, osv., (mener jeg å huske).

Men jeg kjente ikke han Alex fra Rimi Sinsen noe bra, da.

(Selv om jeg kanskje hadde møtt han, en gang, mens jeg hadde vært ute på byen, sammen med David Hjort og Toro, for eksempel.

Eller noe sånt).

Og jeg kjente ikke de andre Rimi-assistentene, som satt i den gjengen der, heller.

Så jeg ble litt sur da, for da måtte jeg jo liksom være aleine om å underholde Merete fra Follo og ei lyshåret venninne av henne, (som sikkert også jobba som assistent i Rimi da), husker jeg.

Og da syntes jeg at det var, som at David Hjort liksom svikta meg, da.

Og ikke ville være kameraten min likevel, liksom.

Så da ble jeg litt skuffa over David Hjort da, (må jeg innrømme).

Samtidig som at jeg var rimelig lei av alle skøyerstrekene, til hu Merete fra Follo, da.

Men jeg huska jo da det, at Terje Sjøli vel hadde sluppet unna denne assisterende butikksjef-båtturen, sommeren før.

Fordi at han heller ville se på treningskampen, mellom Norge og Brasil, da.

(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

Så da sa jeg bare det.

For jeg kunne jo ikke både sitte sammen med David Hjort, (som ignorerte meg), og dem.

Og samtidig stå sammen med Merete fra Follo og hu blondinna.

For det var liksom sånne klikker der, da.

Og jeg kjente jo en ‘spøkefugl’ i hver leir liksom, da.

Så da ble det rimelig dumt, på den her båtturen da, syntes jeg.

Og dette var også den tredje sånne båtturen, som jeg måtte være med på, da.

Så det var kanskje på tide at jeg ble butikksjef snart og, for å si det sånn.

(Så jeg ble kanskje litt forbigått, i Rimi, da.

Tenkte jeg vel antagelig da).

Så da gjorde jeg bare som Terje Sjøli hadde gjort, sommeren før, da.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Og sa at jeg gikk hjem, for å se på fotball-VM, da.

(Mens båten ennå lå ved brygga der, da).

For jeg var så skuffa over David Hjort og jeg var så lei av hu Merete fra Follo, da.

Og jeg begynte også å bli rimelig lei av de her assisterende butikksjef-båtturene etterhvert, da.

(For det var det samme år etter år, liksom.

Selv om de fleste assistentene var nye, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Merete fra Follo, (som kunne minne litt om ei trollkjærring kanskje, i kroppsformen, osv.), hu sa også det til meg, en gang, at jeg hadde så dårlig ordforråd.

Men da tenkte nok ikke hu over at jeg jobba på Rimi Bjørndal.

Sammen med folk som Hava, (som betyr ‘himmel’ på tyrkisk eller kurdisk forresten, fortalte hu meg en gang), osv.

Hava fortalte en gang at hu hadde bodd i Nord-Norge sammen med foreldrene og søsknene sine.

Men Hava var ikke sikker på om det het Ny-Norge eller Nord-Norge da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

(Sikkert fordi at noen hadde fortalt henne om nynorsk da, tippet jeg, ihvertfall).

Så man måtte liksom prate enkelt, på Rimi Bjørndal da, (syntes jeg).

Så derfor sa jeg ‘papp-maskinen’, istedet for papp-pressa.

Og ‘melke-rommet’, istedet for melkekjøla, da.

Men det tenkte nok kanskje ikke hu Merete fra Follo så mye over, da.

Mens så jobba jo hu nesten bare tidligvakter, sammen med folk som Toro og Gry, osv.

Men jeg liksom hadde alle seinvaktene, da.

(Noe som stammet fra tiden, da Irene Ottesen jobbet der, da).

Så vi jobbet på forskjellig skift da, må man vel si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Merete fra Follo, hu sa også det til meg en gang.

At hvis hu gikk inn i hvilken som helst matbutikk, i Ski-distriktet.

Så spurte kundene henne om hvor ditt og datt lå hen, da.

Selv om hu bare var der for å handle selv, da.

For kundene var så vant til å se henne som butikkansatt, da.

Så de trodde at hu jobba i alle butikkene som hu viste seg i, da.

(Noe sånt).

Men så var jo hu Merete fra Follo lett å kjenne igjen og da.

Med sin trollkjærring-aktige kroppsfasong, mener jeg.

Så det var vel kanskje derfor at alle kundene kjente henne igjen, tenkte vel jeg da.

Enten det, eller så er vel folk ute i Follo kanskje litt korttenkte, da.

Det er mulig.

Så sånn er kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Merete fra Follo, hu sa også det til meg en gang, at ‘du visste hva du gjorde da du ga meg Hakon-bestillinga’.

(Noe sånt).

Så hu klagde på det, da.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Enda det vel var omtrent den eneste faste arbeidsoppgaven, som hu hadde.

(Selv om jeg ikke hadde noe nøyaktig oversikt over hva som skjedde på de tidligvaktene, da).

Og jeg hadde jo kjølevarebestillinga, (som også var fra Hakon), salatbestillinga, alle seinvaktene, alle kassaoppgjørene, administreringa av vaktskiftet, organisering av pauser for seinvakta, telling av tippekassa hver kveld, ukesoppgjøret for tippinga, jeg spredde alle bura to ganger i uka, jeg la opp alle kjølevarene to ganger i uka, jeg ringte å fikk tak i folk hvis noen var syke, osv., osv.

Og nabobutikken Rimi Klemetsrud, den butikken, den hadde jo blitt lagt ned, på den her tida.

Så da ble det mer kunder og mer å gjøre, på Rimi Bjørndal, da.

Så det var kanskje derfor at jeg ville fordele bestillingene litt, da.

Det er mulig.

Men jeg syntes vel egentlig ikke at tørrvarene var så vanskelig å bestille, da.

For de hadde jeg jo bestilt i mange år, på Rimi Nylænde og Rimi Bjørndal, da.

Så dette var bare for å fordele ansvaret litt liksom, mellom oss assistentene, da.

Siden det plutselig dukka opp en ny assistent der, da.

Og jeg hadde jo hatt mye ansvar, etter at Irene Ottesen slutta.

Også skulle liksom hu Merete bare gå rundt der å stable tørrvarer, da.

Nei, da passa det vel bedre at hu bestilte tørrvarene, når hu skulle jobbe med å stable dem, tenkte vel jeg kanskje, da.

Noe sånt.

Men hu Merete, hu klagde da, husker jeg.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Enda jeg var veldig sliten, husker jeg, før sommerferien min, sommeren 1998.

For da hadde jeg jobba hardt, det siste året, etter at Irene Ottesen hadde slutta der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da jeg lot hu Merete fra Follo, få ansvaret for tørrvarebestillingene.

Så klagde butikksjef Kristian Kvehaugen da, (husker jeg).

For Merete fra Follo hadde litt lite, av et eller annet, da.

Men da svarte jeg det, husker jeg.

At jeg mente at hu Merete måtte få litt mer tid på seg, da.

For hvis hu skulle være Rimi-assistent, så måtte hu vel klare å bestille tørrvarer og, mente vel jeg da.

Altså, det var vel naturlig for ledere i Rimi å kunne ta Hakon-bestillinga.

(Sånn som jeg hadde skjønt det, ihvertfall).

Og Kristian Kvehaugen og jeg, vi hadde jo kontrollen, på de andre bestillingene.

Så selv om hu Merete fra Follo surra litt i begynnelsen, så syntes jeg ikke det, at hu burde miste ansvaret for tørrvare-bestillinga, med en gang, da.

Sånn som Kristian Kvehaugen tydeligvis mente, da.

For folk har jo en lærekurve.

Så de må liksom få lov å prøve og feile litt da, i begynnelsen da, mente jeg.

For hu Merete fra Follo, hu var jo en kjent butikkleder og, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så at hu ikke skulle klare å bestille tørrvarer, det ville vel nesten være en skandale, tenkte vel jeg da.

(Noe sånt).

Men etterhvert, så gikk det vel greit, at hu Merete fra Follo, tok de tørrvarebestillingene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

For selv om det ikke var stappfullt av nudler i hylla.

Eller hva det var, som butikksjef Kristian Kvehaugen, satt fingeren på igjen, når det gjaldt tørrvarebestilinga, til hu Merete fra Follo.

Så var ikke akkurat det noen krise, liksom.

(Sånn som jeg så det, ihvertfall.

Husker jeg).

For hu Merete fra Follo, hu skjønte vel hva det var, som hu måtte bestille, (virka det som, for meg, ihvertfall).

Men hu trengte kanskje litt tid, til å bli vant med, hvor mye hver enkelt vare solgte, på Rimi Bjørndal, da.

Det er mulig.

Så jeg syntes at butikksjef Kristian Kvehaugen dreiv med flisespikking og overdramatisering egentlig.

Når han klagde på at det bare var halvfullt, for en enkelt vare.

Det var vel ikke noe krise det egentlig.

At butikkdama bestilte varer, det var vel ikke så rart det.

Men hu måtte få litt tid på seg, til å bli vant med hvor mye varene solgte, i den nye butikken hu jobba i, da.

Det var vel ikke noe rart ved det, liksom.

Det ville vel vært rarere hvis en Rimi-assistent bare skulle gått rundt der, uten å ha noen særlig ansvar.

Mente vel jeg, da.

Og jeg kan ikke huske det, at kundene der, klagde noe særlig på bestillingene hennes.

Eller på butikken generelt.

For det meste der gikk jo på skinner, mer eller mindre, på den her tida.

Så hvis hu Merete fra Follo surra litt, og bestilte sånn at det ikke var helt fullt av et slag nudler liksom.

Så var ikke det verdens undergang, liksom.

Syntes jeg da.

For jeg regna med at det gikk seg til, da liksom.

Men dette var jo egentlig ikke mitt ansvar, som assistent, å si hva hu Merete fra Follo skulle gjøre.

Men butikksjef Kristian Kvehaugen burde vel kanskje ha tatt den opplæringa, av Merete fra Follo selv, da.

Men jeg veit ikke hvorfor han klagde på meg, når det gjaldt bestillinga hennes.

Det burde han vel kanskje ha tatt med henne.

For jeg syntes at jeg hadde mye å gjøre liksom.

Så jeg syntes ikke at det ble riktig.

Hvis en assistent, (nemlig meg), skulle ha ørten bestillinger og ansvar, liksom.

Også skulle ikke den andre assistenten ha noe ansvar.

For jeg stressa omtrent livet av meg, noen dager, husker jeg.

For å bli ferdig med den tørrvarebestillinga, før stengetid, da.

Og når nabobutikken ble stengt.

Så ble det vanskeligere og vanskeligere for meg, å ha like mange ansvarsoppgaver.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

For det tok jo lenger tid å legge opp fire bur med kjølevarer, enn det tok å legge opp tre bur med kjølevarer, da.

(Bare for å ta et eksempel, da).

Så da fikk jeg jo mindre tid, til å ta for eksempel tørrvarebestillinga, da.

Men det gikk seg til, det med at hu Merete fra Follo tok tørrvarebestillinga.

Ihvertfall sånn som det virka som for meg, da.

Og hvis det ikke hadde funka, så tror jeg at jeg hadde fått hørt det av kundene.

Og av de andre ansatte.

Og at jeg ville ha sett det selv, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da jeg kom hjem, fra sommerferien min, sommeren 1998.

Så hadde hu Hava Özgyr fått sparken, husker jeg.

Og da fortalte hu Merete fra Follo meg det.

At hu Hava hadde rappa noen røykpakker, som hadde liggi på gulvet, inne på tellerommet.

(Hvor noen hadde lagt noen røykkartonger, av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da syntes jo jeg litt synd på lillesøstera til Hava, nemlig Sema.

(Må jeg innrømme).

Som måtte jobbe i en butikk, hvor storesøstera hennes nettopp hadde fått sparken, da.

Og Sema troppa opp på jobben, etter ferien sin, (i Istanbul, eller noe), i en tigermønstret topp, og fortalte det, at ‘vi har kjøpt gull’, (eller noe).

(Så hu så ut som om hu kunne ha vært med i Baccara, eller noe sånt, da).

Og det syntes jeg at var litt rart, da.

Men jeg måtte jo synes synd på hu Sema, siden søstera hennes hadde fått sparken der, da.

Så jeg flørta liksom litt med henne og sånn, da.

Siden hu og søstera liksom hadde flørta med meg, på bussen, før ferien, da.

Og det var jo bestemt, at jeg skulle begynne som ny butikksjef, i en annen Rimi-butikk.

Så derfor syntes jeg at jeg kunne flørte litt mer med damene, på Rimi Bjørndal der, da.

Og sa vel til hu Sema at jeg at jeg likte henne, eller noe sånt, da.

(At jeg flørta litt, da.

Noe hu vel fortalte til Rahat, mener jeg at jeg overhørte).

Men da, så dukka plutselig mora til Sema opp, på Rimi Bjørndal der, da.

Men da syntes jeg at det her ble litt for tyrkisk, (eller hva man skal si).

Så da gadd jeg ikke å prøve meg på hu Sema noe mer, da.

(Selv om jeg syntes synd på henne, siden Hava hadde fått sparken, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.