En gang, mens jeg fortsatt hadde HiAce-en.

(Altså mellom sommeren 1996 og våren 1997, en gang).

Så ville mora mi det, at jeg skulle kjøre henne, fra Oslo og til Drøbak, (husker jeg).

For mora mi, hu skulle på visning, på en to-roms leilighet, i Holterveien, (like bak et kjøpesenter), ute ved Drøbak der, da.

(Av en eller annen grunn).

Mora mi, hu fortalte vel ikke det, hvorfor hu ville flytte, til Drøbak.

Og jeg hadde jo ikke hatt lappen så lenge, så jeg hadde kanskje nok med kjøringa, da.

(Det er mulig).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg lurte på det, om mora mi ville at jeg skulle være med, siden hu syntes at jeg var så normal, da.

Mens hu selv jo gikk for å være sinnsyk, da.

(Hva vet jeg).

Det endte ihvertfall med at mora mi fikk den leiligheten da, husker jeg.

Og jeg var vel rimelig stille, under den her visningen, tror jeg.

For jeg lurte vel på hvordan det her ville gå, da.

For mora mi var liksom så spesiell, da.

Så jeg var ikke sikker på hvordan det her leieforholdet ville funke, da.

For det hadde skjedd så mye rart, rundt mora mi, spesielt på 70- og 80-tallet, da.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da vi kjørte tilbake, mot Oslo, igjen.

Så var fikk jeg kjeft av mora mi, husker jeg.

For i en tunnel, ikke langt unna Tusenfryd der, (var det vel).

Så hadde en bil fått motorstopp, og stod parkert, langs sida, inne i tunnelen, da.

Og da mente mora mi at jeg gjorde noe galt, da jeg kjørte forbi den bilen, da.

(Av en eller annen grunn).

Men jeg skjønte ikke helt hva jeg hadde gjort galt, da.

Så da ble jeg litt irritert, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en stund etter det her.

(Kanskje i forbindelse med en julaften, hos Pia, eller noe).

Så husker jeg det, at mora mi og Mette Holter prata sammen, da.

Og da nevnte mora mi det, at hu bodde i nettopp _Holter_-veien, i Drøbak da, (husker jeg).

Og da spurte mora mi, husker jeg, om det var noe med slekta til Mette Holter.

Og det var det da, sa Mette Holter, (husker jeg).

Og da syntes jeg litt synd på mora mi, (husker jeg).

Siden jo Mette Holter var samboer med mora mi sin eks-samboer, (nemlig Arne Thomassen), da.

Så det var nesten litt som at Mette Holter tok ‘innersvingen’ på mora mi da, (syntes jeg).

(Eller hvordan man skal forklare det).

Og mora mi virka litt skjør, (må man vel si), og ble litt kvakk kanskje, under den her samtalen, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På den tida, like før, at jeg hadde den personalfesten, for Rimi Bjørndal, i Rimi-leiligheten min, våren 1997.

Så var Axel og jeg, på et par turer, ute på byen, (vel på Studenten), husker jeg.

Og begge gangene, så skulle Axel ligge over, på sofaen, hjemme hos meg, husker jeg.

(Siden han fortsatt bodde hjemme hos foreldrene sine, på Vestre Haugen, da).

Og på den første, av disse to byturene.

Så skjedde det, når vi gikk hjem fra byen igjen.

At Axel, han begynte å lage noe bråk, med noen veiarbeids-sperringer, som stod, rundt et fortau, utenfor en bygård, i en sidegate, til Ullevålsveien der, da.

Og en kar, som bodde i den bygården, han våkna opp, og kjefta og svor, mot oss da, fra et vindu, (husker jeg).

Så Axel var litt som en bølle nesten, (må man vel si).

Han begynte å tulle og bråke, midt på natta, da.

Og vekte opp folk som hadde lagt seg, til litt mer normale tider, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og den andre gangen, (på den her tida), som Axel og jeg, hadde vært ute på byen.

Så hadde det stått en slags aluminiumsbøtte vel, med sitrusfrukter i, på et ‘øde’ sted, på bardisken, i første etasje, på Studenten der da, (husker jeg).

Og da, så hadde Axel tatt med en sitron, fra den bøtta da, (husker jeg).

Og mens vi gikk i Ullevålsveien der.

Så begynte Axel plutselig å kaste den sitronen, opp i lufta, da.

Før han fanget den igjen, da.

Og mens han lagde noen slags irriterende eller ‘åndsvake’ lyder, vel.

Og da skulle jeg liksom være en ansvarlig storebror, da.

Så jeg tok fra Axel den sitronen, da.

I tilfelle han kom til å kaste den, på noen, da.

Men Axel er jo så stor og sterk.

Etter å ha trent karate og kung-fu osv., i mange år.

Så jeg måtte nesten kaste vekk den sitronen, tenkte jeg, da.

Før Axel, (som tydeligvis hadde gått inn i noe slags ‘bajas-humør’), prøvde å ta tilbake den sitronen, da.

Og da, så tenkte jeg først det, at jeg kunne kaste den sitronen inn, på Vår Frelsers gravlund der da, (som fortauet vi gikk på, gikk langs, da).

Men der ligger vel Henrik Ibsen, (og sånn), begravet.

Og hvem er det som ønsker å kaste en sitron på grava til Henrik Ibsen, liksom?

Nei, ikke jeg ihvertfall.

Men rett foran oss, så lå vel Svenska Kyrkan, (hvis jeg har skjønt det riktig).

Så da tenkte jeg vel det.

At jeg kunne jo prøve å kaste den sitronen, litt diskret, sånn at den liksom spratt i kirken, og så landa et sted, mellom kirken og gravlunden der, da.

(Noe sånt).

Men problemet var, at sitronen, den spratt istedet, ut i Ullevålsveien, etter å ha truffet kirken, da.

(Da jeg prøvde å kaste den bort, sånn at Axel ikke skulle få tak i den, da).

Og jeg traff nesten en svær kjempe, (må man vel kalle han), med den her sitronen, da.

Og da sa jeg ‘sorry’ til han kjempen da, (husker jeg).

Og han sa at det var greit, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

Og så, så begynte Axel, (som var i noe slags ‘bajas-humør’, da).

Å le en litt sånn halvveis åndsvak latter, vel.

(Noe sånt).

Og da, så fikk jeg med meg Axel, på å krysse Ullevålsveien da, husker jeg.

Sånn at vi fikk litt avstand, mellom oss og han kjempen, da.

Men det som skjedde da, det var at han kjempen, han kom løpende etter oss, da.

Også dytta han til Axel, sånn at han falt ned på bakken, da.

Og så dytta han til meg, sånn at jeg spratt inn i det gamle Rikshospitalet, (må det vel ha vært), og så ut på fortauet igjen, da.

Og etter det, så stod liksom han kjempen og meg, og prøvde å psyke ut hverandre, da.

Mens Axel ble liggende nede på bakken, da.

(Og Axel prøvde vel ikke å reise seg opp heller, tror jeg).

Og så, så stoppet en politibil, som kom kjørende, i Ullevålsveien der, da.

Og ut, så kom det en liten tass, (må man vel si), av en politimann, da.

Samt ei ganske pen og slank politidame, i 20-årene, vel.

Axel sjarmerte hu politidama, sånn at han ikke behøvde å vise legitimasjon da, (husker jeg).

Mens jeg måtte vise legitimasjon, da.

Og han spirrevipp-purken, han skreiv meg opp, da.

(Som han kalte det).

Og da jeg spurte, hva det ville si.

Så brøyt han kjempen inn da, og sa noe sånt som at, ‘veit du ikke det engang?’.

(Noe sånt).

Og da, så syntes jeg at det virka som, at han spirrevipp-purken og hu tynne politidama, ikke hadde kontroll, på han kjempen, da.

(Som sa at Axel og jeg var ‘to’ da, osv.

Da han spirrevipp-purken lurte på hvorfor en kjempe som han, holdt på sånn, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og han kjempen, han hadde forresten ei dame, med noen slags røde byller i trynet da, (mener jeg å huske).

Og de to, de gikk oppover Ullevålsveien, et stykke etter Axel og meg da, (etter at politiet hadde skrevet meg opp da), husker jeg.

Mens Axel herma etter han kjempen, da.

For Axel hadde sagt til han kjempen, at det var ‘sitron’.

Men kjempen hadde trodd at det var ‘eple’, da.

(Mener jeg å huske).

Og etterhvert, så herma Axel etter han kjempen da, (enten på vei hjem til meg, eller om det var hjemme hos meg), og sa liksom som han kjempen hadde sagt da, at ‘var det ikke eple, da?’, (eller noe).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på personalfesten, som jeg hadde, for Rimi Bjørndal, (som var en uke eller to, etter det her, vel), så nevnte jeg den her episoden, da.

Og da mente Thomas Kvehaugen det, (husker jeg), at jeg burde være glad for det, at de politifolka hadde kommet forbi, da.

(Selv om jeg selv ikke var helt sikker på det.

For jeg lurte på hva det ville si at jeg hadde blitt skrevet opp, da.

Men jeg visste ikke hvilket telefonnummer, (for eksempel), som jeg kunne ringe, (fra jobben, eller noe), til politiet, for å få mer informasjon, om det her, da.

Så jeg fant aldri ut noe mer, om hva han spirrevipp-purken egentlig hadde gjort, i forbindelse med det, at han skreiv opp navnet mitt da, (som han snakka om).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.