 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Update/Fwd: Complaint |
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Update/Fwd: Complaint |
Bestemor Ingeborg hadde forresten en pakke røkelaks liggende i kjøleskapet, som hadde gått ut på dato, (husker jeg).
Hun tilbydde meg denne røkelaksen, en dag, vitende om at den var gått ut på dato, da.
Men da takket jeg nei, må jeg innrømme.
Mat som var utgått på dato, det var ikke noe som fristet liksom.
Og da sa bestemor Ingeborg det, (på sitt dansk-lignende norsk, eller hva man skal kalle det), at hun kunne spise den røkelaksen selv, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg dukket opp hos bestemor Ingeborg der.
(Hvis ikke dette var under et senere besøk).
Så satt bestemor Ingeborg i telefonen med Hans Kølner, (faren til Frode Kølner, fra Min Bok), i Larvik E-verk, husker jeg.
Dette syntes jeg at var rimelig merkelig.
Men jeg regnet med at dette bare var noe i forbindelse med noen strømregninger, (eller noe sånt), da.
Selv om det kanskje ville ha vært litt rart, det og.
Siden dette jo var en eldrebolig.
Så sånt gikk vel gjennom Larvik kommune, skulle man vel kanskje tro.
Men jeg har ikke prata noe med hverken Frode Kølner eller Hans Kølner etter det her.
(Såvidt jeg kan huske, ihvertfall).
Så hva det her egentlig var om, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg turte ikke å runke, da jeg bodde hos bestemor Ingeborg, husker jeg.
(Noe jeg egentlig var vant til å gjøre hver dag, siden jeg bodde aleine, da).
For jeg syntes at det hadde blitt litt flaut, hvis jeg hadde blitt ‘ferska’, da.
Så en gang, (eller om dette var under et annet besøk), så gikk jeg ned til Kjærstranda der, (heter det vel).
(Der bestemor Ingeborg ville at jeg skulle leie et windsurfing-brett, en gang, da hu bodde i Blombakken, på midten av 80-tallet, (like etter at bestefar Johannes hadde dødd).
Men jeg ikke hadde lyst, da).
Og der, så gikk jeg forbi to badenymfer, (som jeg seinere har lurt på om kan ha vært døtrene til kunstneren Odd Nerdrum, for mora mi fortalte meg sommeren etter, (var det vel), at han bodde nedpå der), og hu ene, (som jeg lurer på om kan ha vært Oda Broch), tok av seg badehåndkleet, og blotta seg, (mens jeg gikk forbi), da.
Men da så jeg litt bort, (må jeg innrømme), for de her badenymfene så ganske unge ut, da.
Og det var ganske mørkt, (for det her var om kvelden), så jeg la ikke merke til om hu Oda Broch, (eller hvem det kan ha vært), var naken eller hadde på seg badetøy, under badehåndkleet, som hu liksom ‘flasha’ med, som om det var en kåpe, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg prøvde å runke i et skogområde litt lengre bort, på Kjærstranda der, da.
Men jeg fikk det vel ikke helt til å funke, å runke der, (må jeg innrømme).
For det var i nærheten av noen hus, (og sånn), da.
Så jeg syntes vel at dette var litt risikabelt, da.
Og da jeg kom tilbake til bestemor Ingeborg, så lurte hu på hva jeg hadde drevet med, da.
For hu syntes at jeg hadde brukt for lang tid, på den gåturen min, da.
(Noe sånt).
Hvis ikke det her var under et annet besøk, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg søkte litt på nettet nå, og den fine stranda, der hvor jeg lå og solte meg, like ved hu strøkne, lyshåra tenåringsjenta.
(Og der hvor onkel Håkon og tante Tone telta).
Det må ha vært Oddane Sand, (mener jeg).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En dag, mens jeg var hos bestemor Ingeborg, så ringte jeg til Larvik Line, og bestilte en tur-retur billett, til Hirtshals, da.
Dette var med en luftpute-båt, (eller hva det heter igjen), som bare brukte et par-tre timer, på å krysse Skagerak, da.
Jeg hadde vel helst håpet å dra med den kjente danskebåten Petter Wessel, over til Danmark.
Men den båten hadde visst slutta å gå, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bestemor Ingeborg, hun fortalte meg det, at hu likte å handle i en matbutikk, i Larvik, som het Europris.
(Og som lå ikke så langt unna krysset Jegersborggate/Nansetgata der, mener jeg å huske.
Cirka der det hadde ligget en lekebutikk, på 70/80-tallet, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så bestemor Ingeborg, hun ville sitte på med meg, til Larvik, den dagen, som jeg skulle ta ferja over til Danmark, da.
Og da syntes jeg litt synd på bestefar Johannes, husker jeg.
For jeg hadde ikke noe hastverk, med å kjøre til Larvik.
For jeg hadde kjempegod tid, da.
Men plutselig, så begynte bestemor Ingeborg å kommandere meg, da.
Og sa at nå måtte vi kjøre, osv.
Så det var jo et vanvittig stress da, sånn som jeg husker det.
Og uten at jeg skjønte grunnen til dette.
For bestemor Ingeborg hadde vel ingen avtale, i Larvik, som jeg visste om, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De veiene som går, fra Nevlunghavn og til Larvik.
(Ihvertfall på den veien jeg kjørte.
Og jeg kjørte ikke den veien som går om Stavern.
Men jeg kjørte den veien som går forbi Mille-Marie Treschow der, da.
(Mener jeg at onkel Martin viste meg, i 2005)).
De er ganske smale, da.
Og jeg mener å huske det, at bestemor Ingeborg begynte å klage på kjøringa mi også, på veien inn til Larvik, da.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde så god tid, før ferja gikk.
Så jeg skulle kjøre en tur ut til Østre Halsen der, (hvor jeg jo bodde, da jeg gikk i første klasse, osv.), og se litt hvordan det så ut der igjen, da.
(For jeg hadde ikke vært ute på Østre Halsen der, siden 70-tallet vel).
Og bestemor Ingeborg, hu ville det, at jeg skulle slippe henne av, ved Larvik togstasjon og ferjeleiet der, da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig at jeg kjørte innom Rimi, (der hvor tidligere Torstrand Marked lå, på 70-tallet), på veien ut til Østre Halsen.
Det husker jeg ikke helt sikkert.
Men jeg kjørte ihvertfall forbi Rockwoll-fabrikken der da, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Som jeg husker, fordi jeg mener å ha lest i en Ingvar Ambjørnsen bok, at han jobba der, på 70-tallet.
Og så videre over Lågen, og så til høyre etter Lågen og så forbi Shell-stasjonen, (som het Gulf, på begynnelsen av 70-tallet).
Og så videre ned Storgata da, og så parkerte jeg ikke så langt unna Hvittensand der, da.
(Cirka der hvor mora mi pleide å parkere muligens, på 70-tallet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg gikk ned mot Hvittensand der.
(Som ligger liksom der Lågen møter Larviksfjorden, da.
Hvis jeg ikke tar helt feil).
For det var liksom det eneste stedet jeg tenkte på, at man kunne gå til der, da.
Og man må liksom gå på en slags sti, (var det vel), for å komme til den stranda, da.
Og på den stien, så møtte jeg to tenåringsjenter, da.
Og hu ene tulla med hu andre, og dytta henne bort mot meg, da jeg gikk forbi dem, husker jeg.
(Mens hu sa et eller annet ord på Larviksdialekt, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På veien tilbake til Larvik, så mener jeg å huske at jeg kjørte forbi Hvalen, (den store restauranten, nede ved marinaen der), og jeg kjørte vel også gjennom Mellomhagen, tror jeg, (der hvor jeg jo bodde, (hos mora mi og Arne Thomassen), i et par år, midt på 70-tallet).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom tilbake til Larvik, så hadde jeg fortsatt god tid, før ferja gikk, da.
Og jeg venta litt ikke så langt unna Tollerodden der, (et kommunalt utebasseng, med sjøvann, (hvor det ikke koster penger å bade, liksom), som mora mi pleide å ta med søstera mi og meg til, på slutten av 70-tallet, etter at vi flytta til Jegersborggate).
Og der, så satt jeg bare å slappa av, på en benk, eller noe, vel.
Mens jeg kjeda meg litt, da.
Og jeg la merke til at en dansk dame, sykla rundt der, sammen med sin unge datter, vel.
(Hvis ikke det her var under et annet Larvik-besøk, da.
Men jeg var ikke så mye i Larvik, etter at mora mi flytta derfra, på 80-tallet.
Så jeg tror nok at dette må ha vært den sommeren jeg dro til Danmark, med den HiAce-en, altså sommeren 1996).
Og at de antagelig hadde tatt ferja over, fra Danmark, bare for å sykle rundt litt, en dag, i Larvik, da.
(Noe sånt).
Sånn det virka som, for meg, ihvertfall.
Noe som overrasket meg litt, siden jeg ikke kunne huske å ha lagt merke til noen dansktalende syklister, på den tida, som jeg selv bodde i Larvik, på 70-tallet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som skjedde, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Etter å ha jobba sammen med Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, i to-tre måneder.
Så var jeg rimelig lei av dem da, i august 1996, (husker jeg).
(For jeg hadde sommerferie sist da, av oss lederne, på Rimi Bjørndal der).
Så jeg hadde lyst til å dra bort litt, i sommerferien, da.
Samtidig, så hadde jeg ikke så mye penger.
Så jeg bestemte meg for å dra på bilferie, til Danmark, da.
Og Irene Ottesen hadde nevnt på jobben, at Løkken var et fint feriested, på Jylland, da.
Så jeg siktet meg inn mot den byen, da.
(Selv om jeg aldri hadde hørt om den byen, før Irene Ottesen nevnte den, må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok, så var jo mora mi sammen med en italiener, da hu bodde i Larvik, på begynnelsen av 80-tallet.
Og han hadde jo en folkevognbuss, som han brukte, som campingbil, da.
Så det var kanskje derfor at jeg kom på den ideen, å bruke HiAce-en min, som campingbil, da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en dag, et stykke ut i august-måned, i 1996.
Så heiv jeg madrass-delen, av den sofesofaen, som jeg hadde funnet, i den boden, på Ungbo, inn i HiAce-en min.
Og jeg tok ned de to rød og hvit-stripete gardinene, som jeg hadde fått, av Mette Holter, da jeg flytta inn på Ungbo, cirka fem år tidligere.
Og så hang jeg de gardinene foran vinduene, bak i HiAce-en, da.
Før jeg kjørte nedover mot Larvik, da.
(Som jeg syntes at var det naturlige stedet for meg, å ta ferje over til Danmark fra.
Siden jeg hadde vokst opp i Larvik, på 70-tallet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På en eller annen måte, så hadde søstera mi Pia, fått snusen i det, at jeg skulle dra til Danmark, da.
Og hu fortalte meg det, at mora mi, (som på denne tiden fortsatt bodde i Borgheim, på Nøtterøy), ville at jeg skulle dra innom henne, på veien nedover mot Larvik, da.
Så jeg kjørte innom mora mi, da.
Og på veien, så kjørte jeg forbi en mørkhudet guttunge, (må man vel kalle han), som solgte jordbær, langs veien, da.
(Like ved en kirke, i Tønsberg-området, hvor jeg mener at søstera mi og meg, var med mora mi og hennes foreldre, på julegudstjeneste, en jul, på midten av 70-tallet, hvis jeg ikke husker helt feil).
Og da tenkte jeg vel noe sånt, som at sommeren var tiden for jordbær, da.
Og så kjøpte jeg med en kurv jordbær, som jeg hadde med til mora mi, da.
Og dette stusset mora mi fælt på, husker jeg.
Hu lurte på hvorfor jeg hadde kjøpt jordbær, da.
Men det var vel ikke noen spesiell grunn til det, akkurat.
Det var kanskje fordi at jeg hadde gått på fruktkurs, da.
(Hvem vet).
Jeg kjørte jo vanligvis mest inne i Oslo.
(Til og fra jobb, osv).
Så jeg hadde ikke sett så mye til det, at det ble solgt jordbær, langs veien, tidligere, (mens jeg hadde hatt bil og lappen), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora mi fortalte meg at hu var blakk.
Så hu lurte på om jeg kunne spandere en pose kaffe på henne, da.
Det sa jeg at var greit.
For da syntes jeg litt synd på henne, må jeg innrømme.
Siden hu ikke hadde råd til å kjøpe seg en pose kaffe, engang.
Så jeg kjørte henne til nærbutikken der da, hvor jeg betalte for en pose kaffe, (blant annet), som mora mi ikke hadde råd til å betale for selv da, (av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora mi fortalte meg også det, at bestemor Ingeborg, hadde flytta tilbake igjen til Nevlunghavn, og fått seg en eldrebolig der.
(Noe som var nytt for meg, da).
Og hu fortalte meg også det, at bestemor Ingeborg hadde fem hundre kroner til meg, (eller noe), i bursdaggave, da.
Og at bestemor Ingeborg ville det, at jeg skulle kjøre innom henne, i Nevlunghavn, da.
Mora mi fortalte meg vel at bestemor Ingeborg bodde like ved det gamle biblioteket der, (som jeg husket fra 70-tallet, siden jeg var med bestemor Ingeborg dit en gang da, (da min mors foreldre bodde i det store skipperhuset deres, i Blombakken).
Biblioteket, det var vel stengt på 90-tallet, og før det ble bibliotek, så var det vel skole der, så veien som bestemor Ingeborg bodde i, den het Skoleveien, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjørte innom bensinstasjonen i Helgeroa, på veien ut mot Nevlunghavn, (husker jeg).
For jeg hadde litt lite bensin på bilen da, (fant jeg ut).
Men på den bensinstasjonen, så var bensinpumpene så gammeldagse, at jeg ikke skjønte noe av dem, da.
Så jeg måtte be en gutt i 18-års alderen, (eller noe), om å forklare for meg, hvordan den bensinpumpa fungerte, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bestemor Ingeborg syntes at bilen min var morsom, (husker jeg).
Og jeg ble invitert, til å være hos henne, i flere dager, da.
(For bestemor Ingeborg hadde vel et gjesterom der, mener jeg å huske).
Noe jeg sa at var greit, for jeg hadde ikke noen bestemte ferieplaner, da.
Jeg tok det litt på sparket, liksom.
Og jeg var ikke helt sikker på, om jeg hadde råd til å dra, med ferje, til Danmark.
Eller om jeg istedet skulle kjøre ned til Sørlandet, en tur.
Men siden Pia hadde spredd det så mye, at jeg skulle til Danmark, så ble jeg nesten litt fanget, av det, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bestemor Ingeborg, hu hadde ikke fått klippet plenen sin der, husker jeg.
Men hun hadde en gressklipper stående der, da.
Så jeg klipte plenen der en dag, som det var fint vær da, (noe det vel forresten var alle de dagene jeg var der, tror jeg).
Og jeg fikk også jobben, av bestemor Ingeborg, å kjøre ut til en ganske kjent matbutikk, (som jeg ikke klarte å se noe til, da jeg bodde i Kvelde, i 2005, og satt på med onkel Martin, noen ganger, for å besøke bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn), i Helgeroa, (som lå på venstre hånd, langs veien, når man kjørte fra Nevlunghavn mot Larvik, (og velger den veien som ikke går om Stavern)).
Og i den matbutikken, så måtte jeg veie opp en kilo eller to med frosne reker da, (hvis jeg husker det riktig).
Og også kjøpe en del andre ting, (for bestemor Ingeborg), da.
Og da jeg kom tilbake, til bestemor Ingeborg sin eldrebolig.
Og ga henne kvitteringen, fra matbutikken, da.
Og da fortalte bestemor Ingeborg det.
At søstera mi Pia, hadde vært på besøk hos henne, tidligere den sommeren.
Men at Pia ikke pleide å ta med kvitteringa, når hu var i butikken, og handla for henne.
(Det må vel ha vært butikken i Nevlunghavn, isåfall, hvis jeg skulle tippe.
Siden Pia ikke har hverken lappen eller bil, da.
(Ihvertfall så hadde hu ikke det da jeg flykta til England, i 2005)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg dro også på stranda, i Nevlunghavn, (husker jeg).
(Den stranda ved siden av Gurvika der.
Like ved der hvor bestefar Johannes, hadde funnet en hule, på 70-tallet, en gang.
Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok vel).
Og da la jeg meg ned, i nærheten av noen lokale ungdommer der, (husker jeg).
Og det lurer jeg på om var han som hadde hjulpet meg med den bensinpumpa, på bensinstasjonen i Helgeroa, en dag eller to tidligere.
For jeg mente at jeg kjente igjen han, da.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
Og han lå der sammen med blant annen en veldig strøken lyshåret dame, i 17-18-års alderen, (husker jeg).
Som lå der toppløs da, (mener jeg å huske).
Og plutselig, så stakk alle de kara, (som hu lå der sammen med), opp på et fjell der da, og lot hu dama ligge aleine der, (husker jeg).
Noe hu klagde på, til han ‘bensinstasjon-karen’, da han dukka opp der igjen da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den neste dagen, (eller noe), så møtte jeg plutselig onkel Håkon(!), (husker jeg), utafor butikken, på campingplassen der, (som lå rett bak den sandstranda, som jeg hadde ligget og solt meg på, en av de forrige dagene, da).
(Den stranda, det var forresten den samme stranda, hvor jeg en gang hadde kasta en glassmanet, på søstera mi, på 70-tallet.
Og som jeg hadde gått rundt på, med en metalldetektor, (som jeg hadde kjøpt billig på postordre), en gang, på 80-tallet.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Onkel Håkon, han fortalte meg det, at han og tante Tone, hadde pleid å ligge i telt, på campingplassen der, de siste somrene.
Noe som var nytt for meg.
For på den tida, som jeg bodde på Bergeråsen, (altså på 80-tallet).
Så pleide de å dra på ferie til Danmark, (og til Bulgaria osv.), om somrene, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon, han dro meg med, til teltet, som han og tante Tone, bodde i der, da.
Og der var sannelig (fille)-tante Tone og.
De bydde på en øl, (mener jeg å huske).
For de hadde et fortelt, (eller om det var platting(?)), der og, da.
Hvor jeg ble invitert til å sitte litt, da.
Og jeg forklarte vel det, at jeg nettopp hadde operert kneet, og at jeg var på besøk hos bestemor Ingeborg, (i Nevlunghavn), og at jeg hadde tenkt meg videre til Danmark, da.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
På Rimi Bjørndal, så jobba også Hilde, (som jeg nå lurer på om er i slekt med Helge Hammelow Berg, for jeg så på Facebook, at hu het H. Berg, til etternavn, (eller noe sånt)).
Hilde var ei lita ‘dundre’, (må man vel si), med mørkt, krøllete hår.
Og hu jobba for det meste i kassa eller i tippinga, vel.
Men hu kunne vel også jobbe på gølvet, (tror jeg).
(Eller ihvertfall sette opp småvarer).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hilde sin venninne, det var Vanja Bergersen.
Vanja Bergersen, det var ei pen jente, adoptert fra Korea, i slutten av tenårene vel, som studerte ved Norges Markedshøgskole, på Schous Plass der.
Og da jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal.
(Da jeg satt i kassa der).
Så satt jeg i kasse 3, de første dagene da, (husker jeg).
Og da satt hu Vanja Bergersen, i kasse 4 da, (som var en speilvendt kasse).
Så vi satt jo nesten og så inn i øya på hverandre da, hvis vi løfta blikket.
Så jeg ble litt betatt av henne da, (husker jeg), da jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal der.
(Etter å ha vært på sykehuset og sånn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vanja Bergersen, hu bodde i Elgtråkket, (eller hva det heter igjen), på Bjørndal.
Og det hendte et par ganger at jeg kjørte henne hjem etter jobben, (hvis jeg husker det riktig).
Vanja Bergersen, hu forklarte en gang til meg, at hu het _Berger_-sen.
Og ikke _Berge_-sen.
Til etternavn.
Så hu var ikke av skipsreder-slekt da, forstod jeg.
Men det ble kanskje fortsatt litt rart for meg, med en _Berger_-sen, siden jeg var fra nettopp Berger, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ei annen dame, som jobba, på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der.
Det var Unni, som var ei dame i begynnelsen av 20-årene, med lyst hår, vel.
Og Irene Ottesen, hu lo en gang litt av henne, (husker jeg).
For Irene Ottesen hadde møtt Unni i byen, da.
Og da hadde Unni hatt på seg kjempemasse sminke, i trynet da, (fortalte Irene Ottesen).
For Unni hadde latt noen sminke seg, i en sminkebutikk, (eller noe sånt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen som jobba der, det var en som het Sebastian, (husker jeg), som bodde i Bjerregaardsgate, (like ved Rema 1000 der vel), på St. Hanshaugen.
Og som derfor nesten var naboen min, da.
Så han pleide å sitte på med meg, hjem fra jobben, et par ganger, da.
Og han Sebastian, han hadde skadet knærne sine, (var det vel), så han kunne ikke drive med løpstrening, men kun med sykling da, (mener jeg at han fortalte).
Jeg klagde litt på han Sebastian en gang, husker jeg, (når jeg avløste han i kassa, mens han hadde spisepause).
For han var borte i cirka en time, da.
Mens man egentlig bare hadde en halvtime spisepause.
For Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen hadde jo sagt til meg det, at de ansatte der var så forferdelige, da.
Og de ville vel at jeg liksom skulle hjelpe dem, med å ‘ta’ dem, da.
(Noe sånt).
Og Irene Ottesen var vel også i kassaområdet, da jeg klagde litt på han Sebastian da, (mener jeg å huske).
Og han Sebastian, han tok seinere hevn, for han klagde på meg, da jeg putta noen fruktesker i papp-pressa, en gang, husker jeg.
Siden jeg ikke la dem opp/ned, sånn som de hadde lært, da.
Og hu sure blondinna, (som jeg skrev om, i det forrige kapittelet).
Hun mobba meg også en gang, (husker jeg), siden jeg la plast, i plast-søppeldunken, (eller noe sånt), da.
For det ble blanda på søppelhaugen likevel, (eller noe), var det vel hu sa, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen, som jobba der, da jeg begynte der.
Det var en kar, som het Thomas Sæther.
Han jobba som ekstrahjelp der, og rundt år 2000, så møtte jeg han tilfeldigvis igjen, da jeg var ute på byen, sammen med noen Rimi-folk.
Og da hadde han ganske nylig flykta fra Fremmedlegionen, fortalte han.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg mener også å huske, at det jobba ei nett brunette der.
Ikke Anne Grethe, (som var dama til den tidligere butikksjefen, Magne Backe).
Men også ei annen brunette, som butikksjef Kristian Kvehaugen sin sønn, Thomas Kvehaugen, seinere fortalte om, at hadde drivi og knulla med en Bakers-sjåfør, inne på dassen der.
(Før jeg begynte å jobbe der da, må det vel ha vært).
Og uten at jeg veit hvordan Thomas Kvehaugen kan ha visst om det her.
For han var vel FN-soldat, i Libanon, på den tida, som jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men så begynte Thomas Kvehaugen å jobbe i kassa der da, etter at jeg hadde jobba der i bortimot et halvt år, (eller noe sånt), vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
En av de faste kundene, på Rimi Bjørndal, det var forresten Marius Müller, (som bodde på Bjørndal, vel).
(Han med sangene ‘Den du veit’ og ‘Carmen’, osv).
Og en gang, som jeg la opp kjølevarene, (som var min faste jobb, også på Rimi Bjørndal).
Så kom han Marius Müller bort til meg, og spurte om et eller annet, da.
(På en hyggelig og høflig måte, må jeg vel si).
Og da fortalte Thomas Kvehaugen meg det etterpå, at det var Marius Muller, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Complaint |
Da jeg fant fram til Rimi Bjørndal der.
(Som var en matbutikk, som lå rimelig anonymt til, i en murbygning, i en vei, som var skiltet som Slimeveien, vel).
Så gikk jeg inn der, og pratet med assisterende butikksjef Irene Ottesen, (som var ei litt kraftig blondinne, i 20-årene, med pasjeklipp, heter det vel), og butikksjef Kristian Kvehaugen, (som var han som hadde ansatt meg, på Rimi Nylænde, nesten tre år før det her), da.
Disse klagde over at de ansatte var så forferdelige, da.
Så de ville at jeg skulle begynne å jobbe i butikken, så raskt som mulig.
Siden de trengte hjelp da, (sa de).
Jeg forklarte det, at jeg fortsatt var sykmeldt, i en del uker.
Men at jeg kunne jo prøve å sitte litt i kassa og sånn, siden det var krise der, da.
(Siden jeg var sykmeldt på grunn av kneet mitt, da.
Men jeg kunne jo sitte i kassa, uten at jeg belastet kneet så mye, liksom).
Og på veien ut, så husker jeg at jeg la merke til det, ei annen blondinne, som satt i kasse 4 der, virka litt sur, da.
Og det var ei jeg ikke husker hva heter nå, men hu var med på julebordet, med Rimi Bjørndal, (det som jeg arrangerte), i 1997, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den neste gangen som jeg var innom der, så satt Irene Ottesen på med HiAcen min, bort til Holmlia, etter jobben da, (må det vel ha vært).
For hu bodde i Groruddalen, (eller noe), mener jeg å huske.
Men jeg kjørte henne til toget, da.
Irene Ottesen hadde jobbet som assisterende butikksjef, i Bunnpris-kjeden, i Trøndelag, (hvis jeg skjønte det riktig).
Og hu hadde også vokst opp i Tønsbergs-distriktet, mener jeg at hu fortalte.
Irene Ottesen fortalte at hu ikke hadde noe familie.
Men at hu hadde et par adoptiv-foreldre, eller støttekontakt-foreldre, (eller noe sånt), da.
Jeg fortalte at jeg heller ikke hadde noe særlig kontakt med foreldrene mine.
Og da sa Irene Ottesen det, (en gang seinere i 1996, må vel det her ha vært), at hu mente at også jeg burde hatt noen sånne støttekontakt-foreldre, da.
Men det var jeg ikke interessert i da, forklarte jeg.
For jeg syntes ikke at det var noe poeng i det, liksom.
Når jeg hadde bodd aleine fra jeg var ni år, så var det litt seint å få foreldre som 26-åring, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Irene Ottesen hu hadde jo ikke noe familie.
Så jeg husker det, at jeg måtte mate kattene hennes, (da hu bodde i Groruddalen der, var det vel, langs T-banelinje 5, et sted, mener jeg å huske).
Når hu var på noe venninnetreff, (eller noe), i Tønsberg, en helg, (eller hva det kan ha vært igjen).
Og da hu seinere flytta til Holmlia, (var det vel).
Så tagg hu seg til å få låne min Toyota HiAce, da.
Som støttekontakt-faren hennes kjørte med, mens jeg var på jobb da, (husker jeg).
Og han klagde på at styringa på bilen var dårlig, (husker jeg), når de var ferdige, med å flytte, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så fant jeg ut det, at Irene Ottesen, hadde 170.000 i årslønn.
(Mens jeg selv bare hadde 160.000, da).
Så da klagde jeg, (husker jeg).
For jeg hadde jo jobba flere år i butikk, enn Irene Ottesen, (mener jeg å huske, ihvertfall), og jeg hadde jo også gått tre år på handel og kontor, og to år på NHI, osv.
Og jeg var jo vant til å være nestsjef, på Rimi Nylænde.
Og jeg hadde ikke skjønt det som at Anne-Katrine Skodvin ville at jeg skulle være noe slags ‘tredje-fiolin’, på Rimi Bjørndal.
Det var ikke sånn som jeg skjønte avtalen vår, liksom.
(Jeg mente at det var selvfølgelig at jeg måtte være liksom nestsjef der, siden jeg allerede hadde jobbet i to år, som assistent, på Rimi Nylænde, da).
Så da klagde jeg på det her, da.
Og da fikk jeg også 170.000 i årslønn da, (husker jeg).
Men det ble etterhvert sånn, at Irene Ottesen og meg, vi måtte jobben annenhver torsdag, fra 7 til 20, vel.
Siden det var for lite penger på lønnsbudsjettet, da.
Sånn at vi begge måtte jobbe to kveldsvakter i kassa, hver måned, uten lønn, i en del måneder, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I begynnelsen, da jeg jobba der, så satt jeg som sagt i kassa, da.
Jeg merka vel at jeg hadde gått for mye på beinet.
Ihvertfall så husker jeg det, at jeg hinka meg, på krykkene, ned til kassa, da.
Og hadde krykkene stående i kassa, den første tiden, som jeg jobba der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så begynte jeg å jobbe på gølvet der, med å sette opp varer, da.
Og da var vel han tidligere butikksjefen innom der.
(En som het Magne Backe, (eller noe sånt), mener jeg å huske).
Det var også han som jeg hadde tatt over Rimi-leiligheten etter, forresten.
(Leilighet 303, i Waldemar Thranes gate 5).
For jeg husker at jeg fikk Rimi-lønnsslippen, til han Magne Backe, i postkassa mi en gang da, på St. Hanshaugen der.
Og da var jeg så vant til å åpne de lønnsslipp-brevene, med en gang, som jeg fikk dem.
Så jeg klarte å åpne det brevet, selv om det var til han Magne Backe da, (eller hva han het igjen).
Og han tjente vel 250.000 i året, som Rimi butikksjef, (mener jeg sånn halvveis å huske, ihvertfall).
Men han Magne Backe slutta i Rimi, for å begynne å jobbe i Shell, (eller om det var en annen bensinstasjon-kjede), da.
Så det var nesten som at jeg overtok både leiligheten hans og jobben hans, da.
Siden jeg ble assisterende butikksjef, (ihvertfall), på Rimi Bjørndal, ikke så lenge etter at jeg flytta inn i leilighet 303, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen der, da.
Og han Magne Backe, (som jeg ikke hadde prata med engang, på den her tida), han skrøyt av meg, (mener jeg å huske, at jeg overhørte), ovenfor butikksjef Kristian Kvehaugen, og kommenterte om meg, at jeg var rask til å fylle varer, (som lå spredd på gulvet), inn i hylla, (eller noe sånt), da.
Og en annen gang, som jeg jobba der, (en lørdag), så mener jeg at jeg overhørte det, at han Magne Backe, (mener jeg at det var, ihvertfall), sa det om meg, at det lukta vondt av meg, (husker jeg).
Men på Rimi Bjørndal, så brukte de noen andre Rimi-skjorter, enn de jeg var vant til å bruke, på Rimi Nylænde.
(Og det var noen sånne stripete ‘klovne-skjorter’, da).
Og jeg fikk vel ikke fler enn to-tre av disse skjortene, da jeg begynte å jobbe der.
(Av butikksjef Kristian Kvehaugen, da).
Og jeg måtte vaske tøy i vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5, da.
(For jeg hadde jo ikke den vaskemaskinen fra Thorn lenger, som jeg hadde hatt, da jeg bodde på Ungbo.
Og jeg hadde ikke råd til å ha min egen vaskemaskin, på den her tida.
For da måtte det gjøres noe rørleggerarbeid, som han Jan Terje Syvertsen fortalte meg, da jeg var på visning der.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).
Og jeg hadde jo nettopp tatt lappen og kjøpt meg bil, så jeg hadde ikke råd til å ordne med egen vaskemaskin, da.
Og det var også dårlig plass, i de Rimi-lelighetene, så det tror jeg ikke at var vanlig å ha der, heller).
Så jeg prøvde å bruke de klovne-skjortene, to dager i strekk, da.
Men det funka ikke fredag og lørdag, fant jeg ut, etterhvert.
(For Rimi Bjørndal er en rimelig travel butikk, å jobbe i da.
For det er så lav snitthandel der.
Og mye flaskepant.
Så da må folka som jobber der, jobbe mer, for å få inn like mye omsetning, som butikker med lavere flaskepant og høyere snitthandel, da).
For da han Magne Backe, (eller hva han het igjen), var innom Rimi Bjørndal, like før stengetid, en lørdag, (like etter at jeg hadde begynt å jobbe der), da.
Så lukta det faktisk vondt av meg, (husker jeg selv og).
(Sikkert på grunn av at den skjorta, som jeg hadde brukt på fredag, hadde hatt bakterievekst i seg, (eller noe), over natta da, og derfor produserte vond lukt, på lørdagen, da.
Noe sånt).
Så jeg måtte begynne å nesten stjele sånne klovne-skjorter da, når jeg fant de, rundt omkring på gulvet og sånn, i garderoben, på Rimi Bjørndal der.
Sånn at jeg fikk tilsammen seks sånne skjorter, da.
Sånn at jeg kunne ha en rein sånn skjorte, for hver dag, da.
(For jeg vaska klær på søndagene, da.
I vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5 der).
Sånn at det ikke lukta hest av meg, liksom da.
(Og det samme med vanlige Rimi-skjorter, (for de klovne-skjortene brukte vi bare om sommeren).
Jeg måtte også ha seks sånne lyseblå Rimi-skjorter, sånn at jeg hadde en for hver dag, når jeg hadde ‘lang-uke’, fra mandag til lørdag, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og grunnen til at jeg kun brukte den vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5, på søndagene.
Det var fordi at det ikke var noen faste vasketider, på søndagene, da.
For det er mulig at de vasketidene, på hverdagene, var opptatt da, på den vasketavla, som hang der.
(Ihvertfall om kveldene).
Jeg fant ihvertfall ut det, (mener jeg å huske), at det var best å vaske klær på søndagene da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
'Bokhylla' 70-tallet 80-tallet 90-tallet Anmeldelse Arne Mogan Olsen Berger Bergeråsen Brev Christell Humblen Dagbladet.no Datatilsynet Drammen E-post Facebook Google Haldis Humblen Hm Identitetstyveri Ingeborg Ribsskog irc Jobbsøking i England Johannes Ribsskog johncons-blogg Karen Ribsskog Klage Larvik Liverpool Magne Winnem Mobilbilder Musikk Nettmobbing Online trakassering Oppdatering Oslo Pia Ribsskog Politiet Rimi Slektsforskning StatCounter Svelvik Twitter Wikipedia YouTube Ågot Mogan Olsen
