 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Ingeus Appointment. |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Mon, Sep 3, 2012 at 12:19 PM | ||
|
To:
Paul Easton <PEaston@ingeus.co.uk> | |||
| |||
-
Gmail – Ingeus Appointment.
-
Gmail – VS: Påminnelse/Fwd: Klage på tre advokater/Fwd: Din henvendelse til Advokatforeninge n
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
VS: Påminnelse/Fwd: Klage på tre advokater/Fwd: Din henvendelse til Advokatforeninge
n
-
Etter operasjonen, så havnet jeg på rom, med en kar, i 50-60-åra vel, som hadde skadet hodet sitt, (tror jeg).
Så han klagde jo alltid da, på forskjellig, og var ikke så lett, å bo på samme rom som, (må jeg si).
Jeg kjedet meg, i sykesenga, (for jeg måtte være på sykehuset, en ukes tid, sånn at liksom operasjonssårene skulle gro, da).
Så jeg bestilte etterhvert en TV, som ble satt på senga, og som hadde MTV og masse forskjellige kanaler, da.
Og dette kostet et par hundre, i uka da, (eller noe).
Men når jeg satt på TV-en så pleide han naboen å begynne å klage, da.
Så dette var litt bortkasta penger, må jeg nesten si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem, han besøkte meg på sykehuset, et par ganger.
(Etter operasjonen, vel).
Og det var sånn, at for å få krykker, så måtte jeg dra bort til Helsfyr, til Oslo kommune sitt ‘krykke-lager’ der.
Og det var jo veldig lett, etter operasjonen.
Not, (som de sier).
For da gikk jeg jo rundt i en gåstol, som jeg fikk låne, av Aker sykehus.
(Og kateterposen, den hang jo på den gåstolen, da).
Så hvordan skulle jeg klare å komme meg til Helsfyr?
Nei, det var jo umulig, (vil jeg si).
Så Magne Winnem måtte kjøre bort til Helsfyr, og få hentet krykker da, hos Oslo kommune der.
(Hvor Bjørn Hovland, fra Svelvik, (han i parallell-klassen min, på Svelvik ungdomsskole, som viste fram pikken sin, på bussen, tilbake fra klassetur, til Oslo, en gang, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok), faktisk jobba.
Fant jeg ut da jeg leverte krykkene igjen selv, et par-tre måneder seinere, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjeda meg så fælt, da jeg lå i sykesenga der, (husker jeg).
Så jeg var glad, da jeg fikk den gåstolen da, (husker jeg).
For da kunne jeg ta heisen, ned i første etasje.
Og kjøpe meg en avis og noe godteri og sånn da, i Narvesen-kiosken der.
For jeg spurte hu som lærte meg å bruke den gåstolen, da.
(Ei lyshåra sykepleierske, i 20-30-årene vel).
Om jeg kunne gjøre det, da.
Og hu sa at det var greit, at jeg gikk og handla, i Narvesen-kiosken der, da.
(Selv om dette kanskje så litt rart ut, (for besøkende, osv.), siden det hang en sånn kateterpose, på gåstolen min, da.
Men dette var jo et sykehus, så).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu sykepleiersken, som lærte meg å gå med den gåstolen.
Hu skrøyt også av hvor sprek jeg var, når jeg lå i senga der, og liksom skulle klare å komme meg ut av senga osv., da.
Hu sa at jeg var ‘så’ sprek, (eller noe sånt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg fikk krykkene, så gikk jeg litt rundt, og så, inne på sykehuset der.
(For jeg kjeda meg litt, da).
Og plutselig, så fant jeg kantina til legene, (må det vel ha vært), nede i kjelleren der, da.
Og da, så kjøpte jeg meg litt mat der, (husker jeg), bare for å få litt avveksling, fra sykehusmaten, da.
Og da overhørte jeg at noen av de legene, som hadde matpause, klagde over meg, da.
Siden de ikke fikk fred fra pasientene, under lunsjen sin, engang.
Men jeg regna vel med at det var greit, at jeg gikk litt rundt der, da.
Siden hu sykepleiersken, med det lyse håret, hadde sagt det, at det var greit, at jeg gikk til Narvesen-kiosken, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter dette, så skjedde det en spesiell episode der da, (husker jeg).
En morgen, (eller noe), som jeg satt på doen, på rommet mitt der, for å drite da, (som man sier).
Så besvimte jeg, (mer eller mindre, ihvertfall), mens jeg satt på doen der, (av en eller annen grunn).
Og da, så fikk jeg såvidt dratt i en sånn alarmsnor, som hang ved siden av doen der, da.
Og så dukka det opp ei sykepleierske der, (husker jeg).
(Ei litt kraftig brunette vel.
Som var veldig grei da, sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg fikk vel såvidt tatt på meg underbuksa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), før hu dukka opp der, da.
Så jeg klarte meg egentlig selv, da.
Men anstrengelsen, ved å gå på do, gjorde at jeg liksom besvimte, da.
(Eller noe lignende).
Noe jeg ikke var vant til.
Så derfor dro jeg i den alarmsnora, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter denne episoden, (da jeg dro i den alarmsnora).
Så husker jeg, at jeg overhørte det, at de andre sykepleierskene der, mobba hu brunetta.
Og sa noe sånt som at, ‘så du han når han var på do, du da?’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg lurte på det, om at grunnen til at jeg besvimte, mens jeg var på do der.
Var det, at Dr. Bjerre hadde satt meg på noe slags utradisjonell smertestillende.
Som han liksom måtte forklare for medisinstudentene, om grunnen til, at han ga meg da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Det var ihvertfall noe spesielt med den typen smertestillende, som jeg fikk da, (husker jeg).
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde besvimt der.
Så dukka søstera mi, (som jeg lurer på om han hadde med sønnen seg sin, (med Keyton fra Somalia), Daniel, selv om han da ikke kan ha vært et år gammel engang), opp på sykehuset der, igjen.
Og Pia ville at vi skulle gå rundt på sykehuset der, (husker jeg).
Og da vi gikk forbi det rommet, hvor sykepleierskene satt og holdt vakt.
Så husker jeg, at jeg overhørte det, at ei av sykepleierskene, inne på det vaktrommet, sa noe sånt som, (om Pia da), at ‘også kommer hu søstera og skal begynne å dra rundt på han og’, (eller noe sånt), da.
(For Pia ville absolutt at jeg skulle gå rundt sammen med henne, inne på sykehuset der.
(På krykker, da).
Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Da jeg kom tilbake tirsdag morgen, (var det vel), på Aker sykehus.
Så husker jeg at jeg satt, på det venterommet eller røykerommet, (eller hva det var igjen), og prata med ei eldre kone da, (husker jeg), mens jeg venta.
Og så fikk jeg en sykeseng vel, og lå i den, mens ei av sykepleierskene, måtte stikke meg med en sprøyte, fire ganger, før hu klarte å ta en blodprøve, (og hu klagde også på at jeg hadde kalde hender, mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var egentlig meninga, at en norsk lege, skulle foreta min operasjon.
Men dette ble forandret, en av de første dagene, som jeg var der.
Sånn at istedet, så skulle en dansk lege, ved navn Dr. Bjerre, (husker jeg), foreta operasjonen, da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ble forklart, at i kneet, så fantes det tre bånd.
Et leddbånd, som var bredt, og som gikk rett fram, under kneskålen, vel.
Og så var det også to andre bånd, som var smalere.
Og disse ble kalt korsbånd, for de gikk på skrått da, like under det brede båndet, vel.
Og når man utførte en korsbåndoperasjon, (for det ene korsbåndet mitt hadde røket, (den gangen jeg spilte fotball, i Frognerparken, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4)), så skjærer man ut en bit, av det brede båndet, (for det båndet er så sterkt, at det ikke spiller så stor rolle, om man skjærer ut en bit av det da), og så fester man denne biten, der hvor det avrevne korsbåndet, tidligere har sittet, da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dr. Bjerre han visste hvordan kneet mitt var, for noen medisinstudenter, fra UIO, vel.
Og han vred på kneet da, til man kunne se det, at det liksom sviktet, da.
Og så sa han det, til studentene, at vanligvis, så var dette vanskelig å se.
Men ‘denne gutt’, (var det vel, som han kalte meg), ‘er så rolig’, (eller noe), at man kunne se at kneet sviktet, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han jeg delte rom med, før operasjonen.
Han ble sur fordi at jeg ikke hadde sagt fra, om at jeg hadde barberskum, mens han barberte seg, da.
(Noe sånt).
Og han fortalte også om en han kjente, som ikke kunne gå ordentlig, etter en lignende operasjon, av den jeg skulle ha, da.
(Noe sånt).
Så jeg likte ikke noe særlig å ligge på Aker sykehus.
For man måtte dele rom med en annen person, da.
Som man noen ganger kanskje kunne være litt uheldig med, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ble forklart før operasjonen, at jeg etter operasjonen, ikke kunne krabbe så mye, på knærne.
Men det sa jeg at ikke gjorde noe.
For jeg pleide ikke akkurat å krabbe så mye på knærne, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En mannlig sykepleier, kom for å rulle sykesenga mi, ned til operasjonssalen, (husker jeg).
Han gjorde først et nummer ut av, at jeg hadde blodtype 0, (husker jeg).
Og så begynte han å rulle meg gjennom gangene, på Aker sykehus der da, (husker jeg).
Han spurte om jeg hadde tatt av meg underbuksa, (som også noen andre hadde bedt meg om å gjøre, men jeg hadde syntes det var litt flaut da), for ellers så ble de sure, nede i operasjonssalen der, (husker jeg at han sa, da).
Så jeg tok av meg underbuksa, (under dyna), mens sykesenga som jeg lå i, ble rulla ned til operasjonssalen der da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom ned i operasjonssalen der.
Så begynte han karen, som hadde rulla meg ned dit, å si til noen damer der, at det var bedre å få satt kateter, etter bedøvelsen.
Jeg visste jo ikke hva kateter var engang.
(Siden jeg aldri hadde hatt noen operasjon før).
Så jeg sa ikke noe.
Men Dr. Bjerre hørte på han som hadde rulla sykesenga mi ned til operasjonssalen da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også cirka 50 medisinstudenter, som så på operasjonen min, (husker jeg).
Og det var rimelig flaut.
For ei sykepleierske, som var litt oppe i åra.
Hu hadde vært og sett på meg, (av en eller annen grunn), da jeg var på Aker sykehus, noen måneder tidligere, for at de skulle se inn i kneet, med noe slags instrument.
Og hu brukte meg som en slags ‘forsøkskanin’, for å sette kateter, da.
Å sette kateter, det betyr at man får en plastslange, stukket opp i tissen, da.
Sånn at urinen ens samler seg i en pose, som henger på sykesenga, da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men siden han som hadde rulla sykesenga mi ned til operasjonssalen, hadde insistert på, at jeg burde få bedøvelse først.
Så ble det satt bedøvelse, (eller anestesi, som det vel ble kalt), først da.
Og så begynte disse kateter-damene, å tulle med tissen min, da.
Hu som skulle læres opp, i å sette kateter, det var ei pen blondinne, (mener jeg å huske ihvertfall), i slutten av tenårene, (eller begynnelsen av 20-årene), vel.
(Som sikkert gikk på sykepleierhøgskolen eller studerte medisin, ved UIO, (eller noe sånt), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg ble kanskje litt rar, av den bedøvelsen, da.
Jeg ble ihvertfall litt irritert, siden jeg ikke forsto hva som ble bestemt, over hodet på meg, da.
(Om rekkefølgen på bedøvelse og kateter, osv., da.
Siden jeg ikke visste hva kateter var engang, (for å si det sånn)).
Så jeg tulla litt med hu som var på opplæring der da.
(Gjennom narkosen).
Sånn at jeg tenkte på noe sex osv., når hu tok på tissen min, sånn at jeg fikk ereksjon, da.
(Bare for å tulle litt, da.
Siden jeg var litt irritert, siden jeg syntes det virka som at det var noe galt der, da.
Siden det virka som at han som rulla sykesenga mi ned dit, liksom skulle bestemme over hele operasjonen, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg fikk med meg det, at hu eldre sykepleiersken, fortalte det, til hu som var på opplæring.
At hvis pasienten hadde ereksjon, så måtte de få det til å gå for dem.
For de kunne ikke ha sæd inni den plastslangen, da.
(Eller noe sånt).
Så hu eldre sykepleiersken, hu smurte noe vaselin, (eller noe), på en gummikopp, (eller noe), da.
(Jeg så ikke helt hva som skjedde).
Og da gikk det for meg med en gang, når de begynte å bruke den gummikoppen, (eller hva det var), som en sex-leke, på tissen min, da.
Foran alle disse her folka, liksom, da.
Så det var jo rimelig rart og flaut da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og ikke nok med det.
Men hu pene sykepleierstudinnen.
Hu begynte også å dytte den plastslangen, skikkelig hardt, inn i veggen, i urinrøret, i tissen min, da.
Sånn at det gjorde skikkelig vondt da, (husker jeg).
(Sånn at jeg kjente det gjennom narkosen, som begynte å virke, da).
Og jeg prøvde å si ‘au, au’, og det er mulig også at jeg klarte å få fram noen lyder, (gjennom narkosen), da.
(Det er mulig).
Men jeg tror at dette må ha vært med vilje, fra hu sykepleierstudinnen.
For det var liksom som at hu tok fart, og liksom stanget den slangen, inn mot veggen, i urinrøret mitt, da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så husker jeg ikke mer.
Før Dr. Bjerre begynte å knipse, (eller noe), etter operasjonen.
Og han fortalte at de var ferdig, å operere, da.
‘Gikk der bra?’, spurte jeg, (husker jeg).
For jeg hadde jo lært det, at en del operasjoner, kunne være mislykkede, da.
(Så jeg hadde vært nokså urolig da, husker jeg, for hvordan denne operasjonen kom til å gå).
‘Ja’, svarte Dr. Bjerre da, mens han smilte og nesten lo, til assistentene sine, vel.
(Så de hadde liksom hatt en munter tone, under operasjonen, (virka det som for meg, ihvertfall)).
Og så ble jeg kjørt inn på et rom, hvor man ble observert, etter operasjonen, (eller hvordan rom det her kan ha vært), for å sove, i noen timer, da.
Og jeg husker at jeg da ble lagt over, i en ny seng.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Og jeg husker det, at lakenet, i den nye senga, det klødde noe helt forferdelig, da.
Så jeg strevde noe voldsomt, med å rive av det lakenet, da.
For jeg lå jo oppå dette lakenet.
Og samtidig, så hadde jeg fire slanger koblet til meg, (mener jeg å huske).
Og det var kateterslangen, da.
Og intravenøs væske.
Og så var det bedøvelse, (eller smertestillende), da.
Og så var det en ting til, og det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, hva var.
(Hvis jeg ikke fikk blod da, etter operasjonen.
Hvis ikke, så var det kanskje strømledningen, til en sånn kne-bøye-maskin, som beinet mitt ble lagt oppi, (ihvertfall etterhvert), etter operasjonen, som jeg tenker på.
Ihvertfall så husker jeg at det var fire slanger da, som jeg hadde kobla til meg, etter operasjonen.
Så det var ikke så lett for meg, å bevege meg, mens jeg lå i sykesenga der, da).
Men jeg klarte etterhvert å få revet av det lakenet, som klødde så fælt, da.
Og under det lakenet, så var det et annet laken, da.
Og det andre lakenet, det klødde ikke noe da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så det var rimelig rart da, (vil jeg si).
Og jeg husker at det var noen sykepleiersker der, (i dette rommet), som kommenterte det da, at det var merkelig hva pasientene klarte å få til.
(Eller noe).
Da jeg reiv av det lakenet, som lå under meg, og kasta det ned på gulvet, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og mens jeg lå på den intensivavdelingen, (eller post-operasjons-avdelingen), eller hva navnet på den avdelingen kan ha vært, igjen.
Så dukka søstera mi, Pia, opp der, husker jeg.
Med et Se og Hør og en Freia Appelsinsjokolade, (hvis jeg husker det riktig).
(Enda jeg pleide å lese aviser, og ikke Se og Hør, (for å si det sånn)).
Og uten at jeg veit hvordan hu klarte å komme seg inn, på den her intensivavdelingen, (eller overvåkningsavdelingen), eller hva det var.
Men hu ‘babla’ vel noe om at bestemor Ingeborg hadde bedt henne om å besøke meg, (eller noe sånt), vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Før jeg skulle på Aker sykehus, for å operere kneet mitt, (i april/mai 1996, må det vel ha vært), så fikk jeg en bag, av Magne Winnem.
(Av en eller annen grunn).
Dette var en blå Marlboro Medium-bag, som Magne Winnem hadde fått av Rimi, på en butikksjef-tur, til Sverige, (eller noe sånt).
Jeg pleide ikke å ha noen bag, i årene før det her, (Nike-bagen min ble jo borte, da jeg bodde på Abildsø, fra huset til Anne Lise og dem, og den svære, rosa bagen, til Magne Winnem, som jeg fikk låne, da jeg var i militæret, den husker jeg ikke helt hvor ble av, men utover på 90-tallet, så ble det vel antagelig litt flaut, å gå med en sånn stor, rosa bag, vil jeg si).
Men jeg pleide å gå med arbeidstøyet mitt, i en Rimi-pose da, (de første årene, som jeg jobba, på Rimi).
Jeg nevnte vel det, for Magne Winnem, at det var kanskje ikke så lurt, å ha med en Marlboro-bag, på sykehuset.
For jeg tenkte meg vel kanskje det, at noen leger kanskje ville reagere og si at det her var sigarett-reklame da, (eller noe sånt), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein Andersen og Glenn Hesler, de hadde noen problemer, med bilen, som de brukte, når de tømte spilleautomater, for automatfirmaet sitt, (som forresten het Action Arcade, vel).
Så jeg lot dem låne HiAce-en min, mens jeg var på sykehuset, da.
(Og da var det nok langt mindre skrot, som lå og fløt rundt i den bilen, enn da de selv eide den, vil jeg nok tippe på).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skulle være på kirurgisk avdeling, (mener jeg å huske), på Aker sykehus.
På en enhet for ortopedi, heter det vel.
Og det var vel en mandag, som jeg skulle møte opp der, mener jeg å huske.
På en av de før-undersøkelsen, som jeg hadde vært på der, i månedene før.
Så hadde det vært en pasient, som ble kjørt gjennom gangene der, mens blodet sprutet, da.
Og masse folk var, (mer eller mindre), i sjokk, husker jeg.
Så det å være på sykehus, det var ikke noe jeg syntes at var så veldig artig, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ble satt til å vente, på et venterom, på ortopedisk avdeling der, da.
Og der, så var det en ganske stor bokhylle, full av bøker, da.
Og jeg plukka bare opp en bok som lå oppå noen andre bøker der, liksom da.
Og den boken, den het noe med ‘min kjære mor’, eller noe sånt, da.
Og jeg hadde jo tenkt å få meg et bibliotek etterhvert, liksom.
(Som jeg har skrevet om tidligere, i den her boken).
Jeg hadde ihvertfall begynt så smått å samle bøker, da.
Så jeg leste litt i den her boken, da.
Også kom det en overlege, (eller noe), inn der, og skulle snakke med meg, om alt mulig, da.
Og så spurte han hvilken bok jeg leste i, da.
Og da måtte jeg plutselig forklare at dette var en bok som het noe med ‘min kjære mor’, da.
(Eller noe sånt).
Så dette var en litt rar episode da, (husker jeg), siden de spurte om hvilken bok jeg leste i, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De forklarte meg det, at mange operasjonen kunne bli mislykkede.
For man kunne få infeksjoner, osv.
Så jeg ble litt nervøs nesten, da.
Men så ble det gjort om, sånn at jeg fikk fri, (eller permisjon), resten av dagen, da.
Og jeg skulle ikke legges inn der, før dagen etter, da.
Men så måtte jeg være på sykehuset, i cirka en uke.
Og etter det igjen, så måtte jeg gå på krykker, i to måneder, (ble jeg forklart).
Så jeg dro innom Rimi Nylænde, da.
(For jeg hadde ikke noe annet å gjøre, liksom.
For jeg hadde trodd det, at jeg måtte være på sykehuset, den dagen, da).
Og der, så hadde ikke Rimi ordna det sånn, at butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde fått en vikar, for meg.
Så butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu begynte å mase på meg, om at jeg måtte jobbe, seinvakta, den dagen, da.
Men det orka ikke jeg, da.
For ikke hadde jeg med arbeidstøy.
Og ikke hadde jeg forberedt meg på å jobbe heller.
Og jeg uroet meg for operasjonen, da.
Og jeg hadde vel fått beskjed av sykehuset, om å ta det rolig, den dagen, siden jeg skulle opereres, dagen etter, da.
Og Rimi hadde jo for lengst fått beskjed om at jeg var sykmeldt fra og med denne mandagen, da.
Men jeg fikk liksom press på meg, om å jobbe, den dagen, som vel formelt var innlagt på Aker sykehus, da.
Fra butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.
Men da svarte jeg bare ‘nei’, husker jeg.
For det orka jeg ikke, da.
For jeg var urolig før operasjonen, da.
Og sykehuset hadde jo bedt meg om å ta det rolig, den dagen også, (hvis jeg ikke husker helt feil).
Siden jeg jo skulle opereres, (eller ihvertfall legges inn), dagen etter, da.
(Og jeg prøvde liksom å fokusere på operasjonen, da.
Siden en operasjon er ganske alvorlig da, og jeg ville jo ikke at noe skulle gå feil med den, liksom.
Så derfor ville jeg ikke jobbe, og miste fokuset på den operasjonen, som jeg skulle ha, dagen etter, da).
Men det her hadde visst ikke butikksjef Elisabeth Falkenberg noe respekt for, da.
For hu begynte å mase og legge press på meg, når jeg bare hadde noe slags permisjon fra sykehuset, da.
Så sånn var det.
Bare jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
