-
Gmail – Message sent to Niels Ravn's Google Profile: Hei, 
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Message sent to Niels Ravn’s Google Profile: Hei,
-
PS.
Jo, dette var ihvertfall sjakkspilleren Palle Ravn:
http://www.chessgames.com/player/palle_ravn.html
PS 2.
Men sjakkspilleren Palle Ravn og den Palle Ravn, som arvet Holger baron Adeler, er visst _ikke_ den samme person, (som jeg har trodd hele tiden):
http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2011/02/na-var-postmann-her-med-testamentet-til.html
-
http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2011/02/na-var-postmann-her-med-testamentet-til.html
PS.
Jeg synes det er rart, at man ikke kan finne ut mer om Palle Ravn, nå til dags, når han hadde adresse i tre land, på 70-tallet:
(Samme link som ovenfor).
PS 2.
Græsted er visst et, (mer eller mindre), religiøst sted:
http://www.facebook.com/pages/Gr%C3%A6sted/103807392990815?sk=info
-
Like etter at jeg fikk folka på Ungbo, (Pia, Glenn Hesler, Hildegunn og Rune, (som det ble sagt om, at var homo, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken)), til å bli med på å spleise, på å leie, en vaskemaskin, fra Thorn.
Så skjedde noe spesielt, på Ungbo, (husker jeg).
I vaskerommet, (ved siden av kjøkkenet), på Ungbo, så hadde det stått en vaskemasking, i ‘gamle dager’, sånn som jeg skjønte det, på de folka, som bodde på Ungbo, da jeg flytta inn der, i 1991, (nemlig Wenche, Per og Inger Lise).
Det var ihvertfall et tørkeskap der.
Men likevel så brukte denne ‘troikaen’ alltid vaskekjelleren, til borettslaget, da.
Noe som jeg syntes at var tungvint, (etter at jeg var ferdig med militæret, ihvertfall).
For den vaskekjelleren, den stengte klokken 20 på hverdager, og enda tidligere, i helgene, da.
Og man måtte gå til en litt sur vaktmester, for å kjøpe polletter, til vaskemaskinene og tørketrommelen, da.
Og man måtte også gå gjennom nærmest utallige dører og kjellerganger, for å komme seg til denne vaskekjelleren, da.
Og man måtte henge en hengelås, på en tavle, for å markere sine to vasketimer, i uka, da.
Og hvis man glemte dette, så kunne det sikkert bli klager, da.
Selv om jeg hadde inntrykk av, at ikke så mange, av leilighetene, i Skansen Terrasse der faktisk brukte denne vaskekjelleren, vel.
Og det var også masse sånne plakater der, hvor det stod ‘rens lofilteret’ osv., på de her maskinene, da.
Så det var liksom ikke så artig, å vaske klær, i den vaskekjelleren da, syntes jeg.
Det var derimot veldig upraktisk, for meg, som jobba i butikk, husker jeg, at jeg syntes.
For jeg jobbet ofte seinvakter, og var da ikke hjemme før cirka klokka 22.
Og da hadde vaskekjelleren vært stengt i to timer allerede, da.
Så da var det mye mer praktisk, å gå sammen med de fire andre, som også bodde der, (på Ungbo), for å leie en vaskemaskin, da.
Noe som kom på femti kroner cirka, per person, i måneden, da.
(Siden dette kostet 249 kroner, i måneden, eller noe.
Å leie en vaskemaskin, fra Thorn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i det vaskerommet, på Ungbo.
Så var det et rør, som gikk ned i gulvet, (husker jeg).
Og det røret, det skjønte jeg, at måtte være til avløpsslangen da, (fra vaskemaskinen).
Så jeg tredde den avløpsslangen nedi det avløpsrøret, da.
Og så satt jeg på vasken min.
Men når jeg kom hjem fra jobben.
Så sa Rune, at det hadde vært oversvømmelse, inne på vaskerommet der.
Avløpsslangen hadde hoppet ut, og det var vann over hele gulvet, inne på vaskerommet der, da.
Og vaktmesteren, (eller noe), hadde klaget over noe lekkasje, ned i en garasje, (eller hva det kan ha vært), under Ungbo-leiligheten, da.
(Noe sånt).
Og da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.
For det hadde jo vært min ide, å sette en vaskemaskin der.
Så jeg tørka opp alt vannet da, og lot som ingenting.
For jeg lurer på om vaktmesteren var der og så og.
(Men det husker jeg ikke helt sikkert).
Men nå lurer jeg på om det her kan ha vært noe sabotasje.
At han Rune kødda, (mener jeg).
Og tok opp den slangen, fra det røret, da.
(Mens jeg var på jobben).
Sånn at det ble oversvømmelse der.
For jeg skjønner ikke hvordan den slangen kan ha hoppet ut av det røret, av seg selv, liksom.
Nei, den må nok ha fått litt ‘hjelp’, mistenker jeg nå.
For det skjedde aldri noe lignende igjen senere.
Enda jeg leide den vaskemaskinen, i et og et halvt år, (eller noe sånt), vel, (fra Thorn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det at jeg ikke ville fortsette, i Unge Høyre.
Det kan ha vært noe lignende, av grunnen til, at jeg ikke ville begynne å studere, på BI.
Siden jeg hadde vokst opp aleine.
Så hadde jeg ikke lært å kle meg ordentlig.
(Jeg hadde ikke noe smoking for eksempel, å ha på meg, på juleballet, til Gjerdes videregående, i Drammen, jula 1988.
Jeg hadde ikke engang et slips, å ha på meg da, husker jeg).
Og jeg hadde ikke noe ordentlig frisyre, (som Søren Larsen sa til meg, det første året, på handel og kontor, (på Sande Videregående)).
Så jeg led vel litt av, å ha bodd alene, på ‘landet’, fra jeg var ni år, til jeg var atten, (vil jeg kanskje si).
Så jeg ville nok blitt litt psyket ned, (fryktet jeg), av å henge for mye, sammen med sosse-gutter og overklasse, i Unge Høyre, og på BI, da.
Så derfor ble det heller NHI, for meg, som jeg tippet på at kanskje var litt mer ‘laid-back’, og usnobbete da, iforhold til BI.
Og det ble heller badmintontrening og fotballtrening osv., istedet for Unge Høyre, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Et par ganger, like etter at jeg hadde begynt å jobbe som assistent, i Rimi, (på Rimi Nylænde aka. Rimi avdeling 3164 Lambertseter), så ville distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, si til meg, når hu var innom der, når jeg var den eneste lederen, på jobb, (etter at butikksjef Elisabeth Falkenberg hadde gått hjem, da).
At jeg måtte passe meg, sånn at jeg ikke jobbet så hardt, at jeg ble utbrent, (husker jeg at Anne-Katrine Skodvin sa).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg jobbet som leder, på Rimi Nylænde.
Så ringte Magne Winnem, fra Rimi Karlsrud, (hvor han var butikksjef), husker jeg.
Jeg svarte ‘Rimi Lambertseter, det er Erik, værsågod’.
For det var det, som Magne Winnem pleide å si, når han svarte telefonen, på Rimi Munkelia, (mener jeg å huske).
(Han sa ‘Rimi Munkelia, det er Magne, værsågod’, (eller om han sa ‘Rimi Langbølgen, du snakker med Magne, værsågod’, eller noe), da).
Men da ble Magne Winnem stille, mener jeg å huske.
Og jeg lurer på om han ble sur fordi at jeg kalte Rimi Lambertseter, for ‘Rimi Lambertseter’.
Siden han kanskje mente at Rimi Karlsrud lå på Lambertseter og, (eller noe sånt).
Hva vet jeg.
Men jeg mener å huske det her, ganske vagt, ihvertfall, da.
Og etter den her telefonen, (fra Magne Winnem, på Rimi Karlsrud).
Så begynte jeg ihvertfall å si ‘Rimi Nylænde, du snakker med Erik, værsågod’.
Istedet for å si ‘Rimi Lambertseter, du snakker med Erik, værsågod’, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, så sa engang distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, en gang, til meg.
At, ‘hva er du sier, når du svarer telefonen?’.
Men da syntes jeg at det bare ble dumt, (og som noe mobbing, da), husker jeg.
For jeg hadde jo bare kopiert det som jeg husket, at Magne Winnem pleide å si, da han svarte telefonen, da han jobbet som butikksjef, på Rimi Munkelia.
Så da svarte jeg ikke noe, da Anne-Katrine Skodvin sa det her da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Gmail – Complaint
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Complaint
-
En gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, i Avstikkeren, på Bergkrystallen.
Så ringte det først en ny leder, fra Rimi Karlsrud, (hvor Magne Winnem jobbet som butikksjef).
Og Magne Winnem fortalte meg, (etter telefonsamtalen), at han var ‘kylling’, (eller noe), siden han ikke klarte å ta Hakon-bestillinga da, (var det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, (denne gangen, eller en annen gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, på Bergkrystallen).
At alarmen til Rimi Karlsrud gikk, sånn at Magne Winnem måtte kjøre, de par kilometerne, (eller noe), bort til Rimi Karlsrud, da.
Og jeg ble med da, siden jeg var på kamerat-besøk, hos Magne Winnem, da.
Så dro han meg med, til butikken, da.
På veien dit, så sa Magne Winnem noe sånt, som at ‘søren jeg har jo drukket en øl’, (eller noe).
Han mente at han ikke kunne kjøre da, siden han hadde drukket en øl.
(Noe sånt).
Jeg selv hadde vel ikke lappen ennå, (på den her tida), så jeg kunne vel ikke promillereglene utenat, i hue, (tror jeg).
Da vi kom fram til Rimi Karlsrud, så var det en suppepose, (eller noe), som hadde falt ned på gulvet, og startet en bevegelsesalarm da, fortalte Magne Winnem.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg la opp kjølevarer, (som var min faste jobb, i to-tre år, på Rimi Nylænde), så kom Thomas Sanne gående forbi meg, bakfra, som kunde der, (må det vel ha vært).
Og så sa han til meg, ‘har du skjorta inni undisen, Erik?’, (eller noe sånt).
For jeg hadde den vanen fra militæret, (eller noe), at jeg tok skjorta inni underbuksa, da.
(Eller om det var sånn, at skjorta så strammere ut, hvis jeg putta den nedi underbuksa.
Noe sånt, kanskje).
Men jeg vaska alt tøyet mitt ofte, så jeg hadde reint tøy, hver dag.
Og jeg dusja alltid før jeg gikk på jobben, da.
Så dette var ikke noe uhygienisk, eller noe, vil jeg si.
Men det var visst mulig å se underbuksa mi da, mens jeg la opp kjølevarene.
(Ifølge Thomas Sanne, da).
Så etter det her, så slutta jeg med det, å ha skjorta inni underbuksa da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, (året før jeg var i militæret, må det vel ha vært).
Så var jeg på utestedet Headache, i Akersgata, (hvor de spilte ganske hard musikk da, må man vel si).
Og der, så kjeda jeg meg litt.
Så jeg sto ved flipperspillet der, aleine, og drakk halvlitere, (husker jeg).
(I the Cure ‘Mixed Up’ t-skjorta mi, som jeg hadde kjøpt, på Arkaden, eller noe, vel).
Og jeg var ganske god på flipperspill da, etter å ha hengt en del på Biljardhallen, på Skårer, sammen med Øystein Andersen og Glenn Hesler, osv.
Så jeg fikk vel en del ekstra-spill, tror jeg, på Headache der, da.
Og jeg ble kjent med to unge damer der, husker jeg, (som jeg lot spille litt flipperspill, og sånn, vel).
(Som jeg lurer på om muligens var lesber, eller bifile.
Men hu ene sa til meg at hu hadde blitt kvitt en del fordommer den kvelden, etter å ha spilt flipper og preika med meg, osv.
Og det var kanskje snakk om fordommer mot gutter/menn, da.
Hva vet jeg).
Jeg fikk ihvertfall telefonnummeret, til hu ene, unge dama.
Og ringte henne fra telefonkiosken, i Skansen Terrasse der, uka etter, (eller noe).
Men da var ikke hu hjemme, så jeg måtte prate med faren hennes, da.
Og det syntes jeg at var litt flaut, da.
Så det var ikke sånn at jeg ringte henne igjen noen gang.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, på et julebord, med Rimi, i Bekkelagshuset, i enten 1994 eller 1995, (må det vel ha vært).
(Da jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde).
Så pekte butikksjef Elisabeth Falkenberg, på ei dame, i 40-50 åra vel, (som satt ved et annet bord der, og som jobba på Rimi Manglerud, var det vel), og sa til meg det, at ‘hu har bare Rimi’.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg bodde i Norge, så var jeg litt fan av noen drops, som het Søppeldynga.
(Som jeg hadde spist hos Magne Winnem og Elin fra Skarnes, blant annet, da de bodde på Nordstrand, (mens jeg var i militæret)).
Og da jeg spiste sånne drops, så pleide jeg ofte å tygge dem, da.
Og en gang, mens jeg spiste sånne drops, i stua, på Ungbo.
(I 1994 en gang, må vel det her ha vært).
Så husker jeg, at jeg overhørte det, at Hildegunn, sa, (om meg), til kjæresten sin Rune, (han som ble sagt å være homo, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken), at folk som tygde drops, de var sånn og sånn, i senga da, (eller noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del fler ting, som hendte, den tida, som jeg bodde som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
