-
Sommeren 1994, så jobbet jeg jo heltid, som låseansvarlig, på Rimi Nylænde, da butikksjef Elisabeth Falkenberg og assisterende butikksjef Hilde fra Rimi Hellerud, var på sommerferie.
Men, når begge disse var ferdige med sine tre uker ferie.
Så hadde jeg jo noen uker sommerferie selv og, (mener jeg å huske).
Og da, så hadde jeg jo ikke så god råd.
For jeg fikk nok ikke så mye feriepenger, siden jeg jo hadde vært i militæret, fram til sommerferien, året før.
Så i sommerferien, så dro jeg bare til Frognerparken og sånn, for å ligge i sola, og jeg bada kanskje litt på Frognerbadet og.
Og da befant jeg meg aleine, husker jeg.
Så hvor Axel og Glenn Hesler var, på den her tida, det aner jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg mener at det må ha vært denne sommeren.
(Selv om det kanskje var en liten sjanse, for at det var den forrige sommeren, sommeren 1993).
At jeg skulle til Frognerparken, da.
Og da gikk jeg bare i shorts og t-skjorte da, siden det var sommeren.
Og jeg hadde sikkert med meg en bag, med badehåndkle, og sånn da.
Og så satt jeg meg på T-banen, ned mot sentrum, da.
Og da T-banen kom til Furuset, så satt det seg to karer, litt opp i åra, i den samme sittegruppen, som meg.
Og det viste seg å være Arne Thomassen, (min tidligere stefar), og en annen kar.
Og de hadde på seg dress vel.
Så Arne Thomassen var rimelig snobbete da, må man vel si.
Og jeg lot som ingenting, for jeg fikk litt sjokk, for jeg hadde ikke venta, å møte Arne Thomassen på T-banen akkurat.
Arne Thomassen hadde vært litt arbeidsledig, innimellom, på begynnelsen av 90-tallet, da.
Og jeg mente å huske, at han ble litt flau, hvis han måtte ta T-banen, og ikke hadde bil, da.
Så derfor sa jeg ikke noe, da.
For jeg ble litt flau på Arne Thomassen sine vegne kanskje, siden han måtte ta T-banen, da.
Noe jeg tror han egentlig ikke likte, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Arne Thomassen, han så stygt på meg.
Siden jeg bare hadde på meg shorts, (mener jeg).
(Eller om han kjefta på meg, for det.
Eller ‘brumma’, som man vel må si, at han pleide å gjøre).
Men dette var i sommerferien.
Så at man har på seg shorts, i sommerferien.
Er det så rart, liksom?
Nei, dette var ikke et hyggelig møte, husker jeg, (at jeg syntes, da).
Og Arne Thomassen og de, de flytta jo ned til Vestre Haugen.
Fra Furuset.
Selv om jeg ikke husker om det var før eller etter denne episoden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og min halvbror Axel, han ble også etterhvert rimelig snobbete, må man vel si.
Han begynte å gå i dyre Gant-skjorter/gensere, osv., (som han kjøpte på tilbud, i en klesforretning, ved Egertorget, fortalte han), allerede fra 15-16-års alderen vel.
(Noe sånt).
Og da Axel begynte å gå i Gant-klær, så hadde ikke jeg engang hørt om det merket, husker jeg.
Så da fikk jeg meg nok et lite støkk, siden min lillebror liksom var flinkere til å kle seg, enn meg, da.
Så etter det, så ble nok også jeg litt mer interessert i dyre merkeklær og sånn, da.
Selv om jeg egentlig ikke hadde så mye greie på klær, fra før det her, da.
(Ihvertfall ikke noe mer enn vanlig).
Men jeg la jo merke til at Axel ble ganske snobbete da, og da ble det litt flaut for meg, hvis jeg ikke selv skjønte meg noe på klær, da.
Så jeg følte kanskje litt press, på grunn av det her, at Axel var så snobbete, da.
Så det var nesten litt sånn, at det var litt konkurranse mellom Axel om meg da, syntes jeg.
Ihvertfall så ble jeg litt mer oppmerksom, på ting som klær, osv., siden min lillebror Axel, var så opptatt av dyre merkeklær, og sånn, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen rar episode, som skjedde, på den her tida.
Den hendte en gang, etter at jeg hadde begynt som assisterende butikksjef vel, i januar 1995.
Så kom jeg på jobb da, (en helt vanlig dag, trodde jeg da), på Rimi Nylænde.
Men da, så hadde plutselig butikksjef Elisabeth Falkenberg, et skriv der til meg, fra faren min.
Og det var noe informasjon, om en flyveleder-skole, i Sveits, som faren min hadde fakset, (eller noe), til Rimi Nylænde, da.
Og Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg noe sånt som, at faren min ville at jeg skulle begynne på den utdannelsen, da.
(Eller noe).
Men jeg var jo ikke noe interessert i det, i det hele tatt.
Det ble som noe rart for meg, husker jeg.
Jeg var jo såvidt kommet i gang, med en leder-karriere, i Rimi.
Og hvis jeg skulle slutte med den karrieren, så måtte det jo være, for å begynne med data, som jo egentlig var mitt felt, (siden jeg jo hadde studert informasjonsbehandling, i to år, ved NHI).
Og hva Elisabeth Falkenberg og faren min hadde snakka om.
Og hvor mye de snakka sammen.
Og hvordan faren min fikk tak i telefonnummeret, til Rimi Nylænde, (som var et telefonnummer, som ikke stod i telefonkatalogen).
Det veit jeg ikke.
(Og jeg hadde omtrent ikke noe med faren min å gjøre, på den her tida.
Så det var ikke sånn, at jeg pleide å snakke med han, om karrieren min, osv.
Så dette var litt som noe forvirrede greier, fra en, (mer eller mindre), alkoholisert sjel, for meg, (husker jeg).
Men hvordan butikksjef Elisabeth Falkenberg, tolket det her, det var det jo vanskelig, for meg, å si.
Det var jo ikke sånn, at jeg hadde fortalt henne det, at faren min hadde latt meg bo alene, fra jeg var ni år, osv.
Nei, det var ikke sånn, at vi pleide å være så veldig personlige der liksom, på Rimi Nylænde, da.
Vi var mest fokusert på jobb og sånn der, må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Etter at Magne Winnem hadde kjøpt ny seng, fra faren min.
Så lurte han nok på hva han skulle gjøre med den gamle.
Nemlig en singel, (eller om det var super-singel), rammemadrass.
(Og den rammemadrassen, den hadde påmonterte bein, så det ble som en seng, da).
Og jeg sleit fælt med den gamle senga jeg hadde.
(Den jeg hadde fått av faren min, da jeg flytta inn på Ungbo der).
For den var for kort.
Så jeg gikk med på å kjøpe Magne Winnem sin gamle seng, for 300-400 kroner, da.
(Noe sånt).
Og Magne Winnem satt den ramme-madrassen på toppen av Volvo by-bilen sin, da.
(Var det vel).
Og kjørte med den fra Bergkrystallen til Ellingsrudåsen, da.
Men den madrassen, den hadde en del rare flekker da, husker jeg.
Som jeg vel aldri skjønte hvordan hadde oppstått.
Men det veit vel kanskje Elin og Magne Winnem.
Det er mulig.
(Og jeg fikk også med en overmadrass, på kjøpet, litt seinere vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem dro meg også med, til Tøyen, for å klatre, på et klatresenter som het Tyreli, hvor de hadde innendørs klatrevegger.
Jeg var i god form etter militæret, og klatret ganske enkelt helt til topps, i den høye klatreveggen, på første forsøk, (må man vel si).
Magne Winnem, han sleit litt mer, (må man vel si), da han klatra.
Og det gjorde jeg og.
(Når Winnem klatra, da).
For Magne Winnem, han veide mye mer enn meg.
Og jeg skulle liksom holde igjen tauet da.
Så noen ganger, så letta jo jeg fra bakken, og Magne Winnem og jeg, vi ble hengende og dingle, en meter cirka, over bakken, da.
Noe som nok så veldig dumt ut.
Så ei dame der lo, husker jeg.
Og det gjorde jeg og, husker jeg.
For det var vel ikke så mye annet å gjøre.
Men Magne Winnem ble sur på meg, (tror jeg).
Ihvertfall så ble han sur.
For han mente å vite at det skulle funke å holde igjen folk selv om de veide mye mer, da.
Men vi hadde jo begge gått handel og kontor, så hvordan Newtons lover, (eller om det var Einsteins), fungerte iforhold til sånt her, det viste ikke jeg, for å si det sånn.
Jeg bare merka at jeg letta fra bakken når jeg prøvde å holde igjen Magne Winnem, da.
Så det var ikke sånn at vi dro dit mer enn maks et par ganger vel.
(Og jeg lurer på om Axel var med den siste gangen.
Men at vi ikke fikk klatra da, eller noe).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så dro også Glenn Hesler meg med, ut til Strømmen, (må det vel ha vært), for å kjøpe tennisko, (husker jeg).
Og da var Glenn Hesler nesten som Magne Winnem hadde vært, da han hjalp meg å kjøpe den smokingen, da jeg skulle være forlover for han, (husker jeg).
For Glenn Hesler var nesten som en bekjent, av han litt eldre karen, i den sportsforretningen, på Nedre Romerike da.
Og fikk han til å finne et par greie, hvite tennissko til meg da, (husker jeg).
Våren/sommeren 1994, (eller når det kan ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
At jeg så i en reklamebrosjyre, (som vi vel hadde fått i posten, hvis ikke den fulgte med Aftenposten, eller noe), at de hadde tilbud, på Phillips barbermaskiner, med tre barberhoder, på el-butikken, på Triaden-senteret.
(Som lå rett ovenfor OBS Triaden, hvor jeg jo hadde jobba, noen år tidligere.
Og jeg husker det, at jeg en gang gikk inn i el-butikken der, for å låne noen ruller til kort-automatene, til OBS Triaden, for OBS Triaden gikk tom for sånne bankautomat-ruller, en gang, da).
Og da sendte jeg med penger, med Glenn Hesler.
(Siden han jobba ute i Romerike der, da).
Og så stakk han innom Triaden og kjøpte med en sånn barbermaskin for meg, (på vei til eller fra jobb da), husker jeg.
(Men han kjøpte ikke med en sånn barbermaskin til seg selv også.
Selv om han kanskje hadde trengt det).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Glenn Hesler og jeg, vi spilte også mye badminton.
Det var på lørdager i Haugerudhallen og på tirsdager i Ekeberghallen.
Den første lørdagen som vi dukka opp, i Haugerudhallen der.
Så var det mesterskap, i badminton.
(Noe vi ikke hadde fått med oss, da).
Vi satt oss litt på en høytliggende tribune der, og så på noen unge damer, som spilte, (husker jeg).
Glenn Hesler kommenterte at ei ung dame, (med lyst hår), hadde en litt rar teknikk.
Når ballen kom bak henne, så hoppa hu bakover, på en rar måte, mens hu skreik, (eller noe), vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Glenn Hesler, han skaffet seg også en badminton-bok, etterhvert, husker jeg.
Hvor det stod mye om taktikk og teknikk, når det gjaldt å spille badminton, da.
En bok som han hadde i stua, på Ungbo der, (ihvertfall en stund), da.
(Så det ble nesten som da Axel hadde den karateboka, i stua, på Furuset der, noen år tidligere.
Kan man kanskje si).
Men jeg orka ikke å ta det badminton-greiene, så seriøst.
Det ble som da Øystein Andersen begynte å telle trekk osv., mens vi spilte sjakk, (syntes jeg).
Dette var bare som en hobby for meg.
Så jeg gadd ikke å lese så mye i den badminton-boka, da.
Vi var jo tross alt allerede et godt stykke oppe i 20-åra, (på den her tida).
Så at vi skulle bli skikkelig gode i badminton, (eller en annen sport), det manglet jeg nok litt troen på.
Det toget hadde nok gått, (for å si det sånn).
Så det her var bare som noe mosjons-greier, (og for å motvirke kjedsomhet og kanskje koble av/avreagere fra jobb), for meg, da.
Så jeg gadd nesten ikke å lese noe i den badminton-boka, til Glenn Hesler, da.
Men Glenn Hesler, han ble etterhvert veldig god, i badminton da, må man vel si.
Og jeg mener å ha lest, på nettet, etter at jeg flytta, til England, at Glenn Hesler vel var med på å vinne et klubbmesterskap, i double, sammen med en av lederne der vel, (i Skøyenåsen Badmintonklubb da), for noen år siden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, da vi bodde på Ungbo, så husker jeg, at Glenn Hesler en gang dro meg med, på Rimi-butikken, i Jerikoveien, på Furuset, der, (som var den nærmeste Rimi-butikken, fra der vi bodde, da).
(Det her kan muligens ha vært mens jeg egentlig var på rep-øvelse, eller noe.
Og hadde fått meg uventa fri en kveld, siden jeg ikke hadde kjøpt med meg noe mat, på vei hjem fra jobb, eller noe).
Og da skulle jeg lage det som var, mer eller mindre, livretten min, på den her tida, da.
Nemlig Pasta de Napoli, fra Toro, med kjøttdeig.
Og da, så var det tomt, for kjøttdeig, i kjøledisken, på Rimi Jerikoveien der da, (husker jeg).
Så da spurte jeg, (som jo jobba som leder, på Rimi Nylænde), en Rimi-ansatt der, om de var utsolgt for kjøttdeig, da.
Og da fikk jeg ingen beklagelse, (eller noe lignende), tilbake.
Det smalt bare at, ‘ja, vi er utsolgt for kjøttdeig’, og det her ble sagt på en nesten militær måte, da.
(Eller hva man skal kalle det).
Så seinere, så har jeg lurt på det, om det her kan ha vært storebroren til Kjetil Prestegarden, for eksempel.
For da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000.
Så hadde jeg en assistent der, som het Kjetil Prestegarden.
Og han hadde tidligere jobba på Rimi Jerikoveien, før han begynte på Rimi Kalbakken da, (husker jeg).
Og han kunne være litt sånn tøff i replikken da, noen ganger, (må man vel si).
Men jeg husker jo det, at jeg fikk jo omtrent sjokk.
Da han Rimi Jerikoveien-medarbeideren, svarte meg, på en så brysk måte, da.
For jeg syntes ikke det, at det var noen måte å snakke til kundene på da, (for å si det sånn).
For jeg hadde jo gått tre år på handel og kontor, (og lært at kunden alltid har rett, osv).
Og jeg hadde jo også jobba på blant annet OBS Triaden, (som var en butikk som satt kundeservice høyt da, må man vel si), og også mange andre matbutikker, da.
Så da fikk jeg jo nesten sjokk, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem, han dro meg med, en gang, på Megazone, (eller hva det heter igjen), ved Youngstorget der.
Det var ikke fordi at jeg syntes at det hørtes så kult ut.
Men Magne Winnem mente at det var artig, da.
Så det var mest for å være kameratslig, at jeg ble med, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens vi satt der, og venta, på at vi skulle være med på det Megazone-greiene.
(Som mest var for unger/ungdommer, vel).
Så snakka Magne Winnem litt rart, husker jeg.
Han sa sånn, at hvis jeg møtte ei dame, der inne.
Så hadde jo jeg to våpen og hu et.
(For han mente at tissefanten liksom var et ‘våpen’, da.
Eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men hu unge dama, som stod bak disken, på Megazone der.
Hu glemte å si fra til Magne Winnem og meg, da det var vår tur.
Så vi måtte vente en time til da, (eller noe).
Og det hadde vi ikke tid til.
Og Magne Winnem, han hadde jo gått tre år på handel og kontor, (som meg da).
Og han kunne være enda bryskere enn meg, hvis han ikke møtte god kundeservice, når han kjøpte varer eller tjenester, et sted, da.
Så Magne Winnem, han begynte jo å kjefte på hu lyshåra tenåringsdama, da..
Siden hu ikke hadde sagt fra til oss, om at det var vår tur, da.
Og det endte med at hu tilkalte sjefen der.
Og Magne Winnem og jeg, vi fikk hver vår gratisbillett der, da.
(Av han sjefen der, da).
Og så måtte vi dra, for Magne Winnem skulle noe annet, eller noe.
Og den gratisbilletten, den tok det lang tid, før jeg brukte, husker jeg.
Det var en gang jeg kjeda meg veldig, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og vi dreit oss vel litt ut der og, kan man kanskje si.
Siden vi kjefta så mye på ei ung dame der, da.
For dette var egentlig ikke noe for voksne folk, tror jeg.
Dette var vel egentlig bare noe for ungdommer og kanskje utdrikningslag, og sånn, da.
Så hu unge dama, hu hadde var nok ikke vant til bryske/alvorlige/voksne folk, tror jeg.
Hu var nok kanskje mest vant med tenåringer og litt halvfulle folk, og sånn, kanskje.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg dro dit aleine.
(En del måneder etter det her, da).
Bare for å få brukt opp den gratisbilletten da.
Så var det en gjeng, med ungdommer, som ‘alltid’ hang der, da.
Og de ville spille med noen slags spesielle regler, da, (husker jeg).
Og det sa jeg at var greit.
For jeg tok vel ikke det så nøye, da.
(Jeg hadde jo fått billetten gratis og sånn, og).
Og de var jo så vant til å spille der, (med noen slags laser-våpen da, i et mørkt rom).
Så jeg ble jo truffet hele tida omtrent.
Uten at jeg så hvor skuddene kom fra, engang.
(For de var vel vant til å ‘krige’ der, og kjente nok de beste gjemmestedene, osv.
For de ungdommene, de hadde nok dette som en livsstil, da).
Så jeg fikk bare inn en fulltreffer da, husker jeg.
Enda jeg hadde vært i Geværkompaniet, og trent med Miles, på AG3-en, der, osv.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).
Og da banna han som ble truffet, husker jeg.
Eller han klagde ihvertfall da, ovenfor de andre der, over at jeg, (som liksom var fremmed der da), fikk inn et treff, da.
Så dette var noe ganske kjedelige greier, vil jeg si.
Mest for den gjengen som ‘alltid’ pleide å henge der liksom, vel.
Og som kanskje hadde kjøpt årskort der, eller noe sånt, da.
Og man måtte være veldig våken.
Og jeg klarte jo ikke å se hvor folka som skøyt på meg oppholdt seg, engang.
Så det var litt rart, husker jeg.
Men rommet der var ganske mørkt da, mener jeg å huske.
Og det var nok ikke så lett for meg, som ikke hadde vært der før, å vite hvordan det var smart å spille der, for eksempel.
For det var liksom ‘alle mot alle’, da.
Så det var ikke som i vanlig krigføring.
Hvor det var et lag som lå i forsvar og et lag som angrep, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo der.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Sommeren 1993.
Før Glenn Hesler, Hildegunn og Rune, flytta inn, på Ungbo.
Så var det bare Pia og meg, som bodde der.
(Pia lå på en madrass, på gulvet, på rommet mitt, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Og en kveld, sommeren 1993, så dro Pia og jeg ut på byen.
For å feste litt, på dimmepengene mine, da.
Og jeg husker det, at vi satt i første etasje, på det utestedet, som ligger over Manhattan/Underhuset der.
Ved et bord.
Og drakk halvlitere, da.
Og så, så kom det ei dame, fra OBS Triaden, bort til bordet vårt.
(Jeg lurer på om det var hu unge brunetta, som jobba, i spesialvareavdelingen.
Det var ihvertfall ei ung brunette, da).
Og hu OBS Triaden-dama, hu hadde kjent igjen meg, da.
Og hu fortalte meg det, at hu nettopp hadde forlovet seg, da.
(Før hu forsvant fra bordet vårt igjen, like fort som hu hadde dukka opp, da).
Noe som jeg ikke syntes at var så artig å høre, da.
Når jeg endelig traff ei ung dame, som jeg kjente, på byen.
Etter å ha vært et år, i det tøffeste, i militæret, (når det gjaldt førstegangstjenester), ifølge Andre Willassen, ihvertfall.
Så var hu nyforlovet, da.
Så det var litt nedtur da, husker jeg.
For jeg var vel rimelig klar, for nye damebekjentskaper, på den her tida, (etter militæret da), for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter mer drikking vel.
Så husker jeg det, at jeg ikke gadd å sitte, der oppe hvor hu nyforlovede OBS Triaden-dama var lengre.
Så jeg dro vel med meg Pia, ned på Manhattan, da.
(Hvor jeg hadde vært mange ganger, sammen med Magne Winnem, blant annet).
Og der drakk jeg nok mer, da.
(For å prøve å glemme hu nyforlovede dama da sikkert.
Blant annet ihvertfall vel).
Og så ville plutselig Pia danse.
Og da var jeg jo rimelig full og sur, (på grunn av hu nyforlovede OBS Triaden-dama), da.
Så da ble jeg med på det.
Og det var bare sånn disco-dansing, da liksom.
Og jeg tenkte vel det, at det er vel ingen som kjenner meg her.
Så det er vel ingen som veit at Pia er søstera mi.
Så da gjør det vel ikke noe, om jeg danser sånn disco-dans, ved siden henne, (for å si det sånn).
Eller, det var kanskje sånn, at Pia og meg stakk på Marylin.
Det er mulig.
For der pleide jeg å komme inn gratis.
(Siden Magne Winnem og jeg pleide å være noen slags stamgjester der omtrent, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Uansett, så var det plutselig ei ung dame, som sa hei til meg, (og prikka meg på skulderen vel), på dansegulvet, den kvelden, da.
(Mens jeg dansa sånn disco-dans ved siden av Pia, da).
Og det trodde først at det var hu Gøril, som jeg hadde jobba sammen med, på CC Storkjøp, i Drammen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).
(Hu som var naboen, til bestemor Ågot, på Sand/Høyen.
Ei av de jentene som bestemor Ågot pleide å kalle for ‘jentene på gården’).
Så jeg bare sa spørrende ‘Gøril?’, til hu unge dama, på dansegulvet, da.
(Uten at jeg veit om Pia fikk med seg det her).
‘Søstera’, svarte hu yngre søstera til Gøril, da.
(Dette var ei som noen ganger satt på, med Gøril og typen hennes, hjem fra jobb, de gangene Gøril jobba, på CC Storkjøp, sommeren 1989.
For det hendte nemlig en gang eller to, at jeg fikk haik med de her folka da, (husker jeg).
For jeg var blakk etter Brighton-turen den sommeren, da.
Så jeg kjente jo såvidt hu søstera til Gøril, fra før, da.
Selv om jeg ikke hadde prata noe særlig med henne).
Men da ble jeg litt flau, (husker jeg).
Siden jeg stod der, på dansegulvet, og dansa, sammen med søstera mi, da.
For jeg hadde ikke trodd det, at Pia og jeg, ville møte noen fra hjemstedet vårt, på byen, i Oslo, akkurat.
Nei, da hadde jeg nok ikke giddi å blitt med Pia, for å danse, (for å si det sånn).
Jeg trodde vi kunne være ganske anonyme liksom, på Marylin der, da.
Men tydeligvis ikke.
Men da sa jeg ikke noe mer, til hu søstera, til Gøril, da.
For jeg visste ikke hva jeg skulle si til henne heller, liksom.
Og jeg prøvde vel muligens å forklare det for Pia, at det var søstera til Gøril, som var der, på dansegulvet, da.
Men jeg kjente jo ikke hu søstera til Gøril så bra heller.
(Og jeg veit ikke hvor bra Pia kjente henne).
Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle snakke med henne om, da.
Men det var liksom sånn, at Oslo, det var nesten som et fristed, for meg.
(Og muligens også for Pia).
Når det gjaldt å komme bort fra slektninger og kjente, som hadde mobba meg osv., under oppveksten, da.
Det var liksom mye friere å bo i Oslo da, syntes jeg.
Så jeg slappet nok mer av, i Oslo, enn på Berger, (eller i for eksempel Svelvik eller Drammen), da.
Men det her ble veldig rart da, husker jeg.
Og jeg har ikke snakka noe med hverken Gøril eller søstera hennes etter det her, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
