 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Designate Store Manager |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Wed, Jun 6, 2012 at 6:52 PM | |||||
|
To:
Mc.8.a4lgd5ip7wr@mccarthyrecruitment.aptrack.co | ||||||
| ||||||
-
Gmail – Designate Store Manager
-
Gmail – Funny e-mail/Fwd: Hi Erik
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Funny e-mail/Fwd: Hi Erik
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Wed, Jun 6, 2012 at 5:46 PM
To:
oria5482@hotmail.comHi Rosario, how are you?Someone sent me a funny e-mail.But this isn't from you, is it?Just wondering.
Hope you are fine in the USA.Best regards,Erik Ribsskog———- Forwarded message ———-
From: Rosario González Oria <rosariogonzalezoria@gmail.com> Date: Wed, Jun 6, 2012 at 11:35 AM
Subject: Hi Erik
To: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>I have been reading your blog recently, I was wondering why you aren't using adsense.I know your blog gets a large number of views so maybe this could be a way of you making a bit of extra money? You can enable it using the steps below:
By the way I don't think it is a good idea to put your job applications E-Mails online. I am not trying to interfere but there are a lot of crazy people out there who might E-Mail your prospective employer and tell tales about you.Regards,Rosario -
Det kan kanskje virke som at det er Kolberg sin stesønn, som er fengslet, for å ha truet Stoltenberg
PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Selv om noen også søker på stesønnen til Bjarne Håkon Hansen:
-
http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2009/09/ei-som-jeg-ikke-vet-hvem-er-men-som-har.html
PS.
Her er mer om dette:
-
En gang, som jeg møtte hu Sophie, på T-banen, på vei til jobb, (må det vel ha vært).
Så prata vi om studier og sånn, da.
Og jeg fortalte vel det, at jeg hadde gått to år, på NHI, men mangla sju vekttall da, på å få en grad.
(Jeg hadde 33 av 40 vekttall, da).
Men jeg fortalte vel også det, at jeg lurte på, om jeg skulle prøve å få meg en karriere, i Rimi.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var jo nedgangstider, på begynnelsen, av 90-tallet.
Og vi fikk jo høre det, det første året, på NHI.
(Av en elevrådsformann, eller noe).
At det ikke var lett, å få jobb, etter kun to år, på NHI.
Så det frista ikke så mye, husker jeg, å fortsette med studier.
For jeg var jo ikke garantert jobb, uansett, selv om jeg fikk med den kandidat-graden, fra NHI.
Og en ting som ihvertfall ikke fristet.
Det var å få mer gjeld.
For jeg syntes vel at jeg hadde nok studielån.
Den regningen, på 5-6.000, som jeg fikk fra Lånekassa, mens jeg var i militæret.
Den ga litt avsmak, på å ta opp mer lån, må jeg si.
Siden jeg jo fikk den regninga, mens jeg avtjente førstegangstjenesten.
Noe som jeg nesten syntes, at var som å få et slag på trynet.
Hvordan forestilte Lånekassa seg det, at en som tjente 900 kroner hver fjortende dag, skulle klare å betale en sånn regning?
Nei, det ble bare dumt, syntes jeg.
Så jeg bestemte meg for det da, (i 1993), at jeg ikke ønsket å ha mer studielån, da.
Og istedet så satset jeg bare på å få meg en karriere, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det var ikke sånn, at det å jobbe i butikk, var plan A.
Nei, det jeg egentlig ønsket, etter at jeg var ferdig med militæret.
Det var å få meg en kontorjobb, som ikke var så slitsom, sånn at jeg kunne drive med programutvikling, (sånn som å for eksempel fortsette med kryssordprogrammet mitt), på fritida.
(Noe jeg vel også fortalte om, til Glenn Hesler og muligens søstera mi vel.
At jeg ville prøve å få til.
Og jeg prata vel også om det her, med han jeg haika med, fra ved Ilseng der, mens jeg var i Geværkompaniet, (innimellom EU-diskuteringa).
(Dagen før jeg møtte Nina Monsen, for siste gang, på Stovner Senter, våren 1993).
At jeg syntes at det var artigere, å jobbe med programutvikling, enn i kassa, i en butikk, for når man drev med programutvikling, så fikk man liksom se et resultat, av alt arbeidet, da.
Mens når man jobbet i kassa, i en butikk, så var det liksom ganske hardt arbeid, hele tiden, uten at man fikk se noen særlig resultater av det, da.
Ihvertfall ikke som en vanlig kassamedarbeider).
Så jeg søkte masse kontorjobber da, etter militæret.
Men jeg fikk ingen av dem.
(Av en eller annen grunn).
Så man kan si det, at å få en datajobb, det var plan A.
Men sjansen for å få det, trodde jeg var liten, etter at jeg ikke fikk en datajobb, i Forsvaret.
Så da gikk jeg for plan B, som var å få meg en enkel kontorjobb, mens jeg drev med programutvikling, som selvstendig næringsdrivende, på fritiden.
Men det gikk også i vasken, siden jeg ikke fikk meg en kontorjobb.
Så da gikk jeg for plan C, som var å få meg en karriere i Rimi.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og søstera mi bodde jo også hos meg.
Så studier var egentlig lite aktuelt.
For søstera mi var også arbeidsledig, og hu hadde enda mindre penger enn meg.
Og vi hadde felles økonomi, (må jeg vel si).
(Eller egentlig min økonomi, må jeg vel si.
For søstera mi var vel treig, med å registrere seg som arbeidsledig, (eller noe sånt)).
For jeg husker det, at etter at jeg fikk de tre vaktene i uka, på Rimi Nylænde.
Så tenkte jeg jo sånn, at stormen var ridd av liksom, (når det gjaldt økonomien min).
Men da var det en siste regning igjen da, å betale.
Husker jeg, at søstera mi gjorde meg oppmerksom på.
Også satt søstera mi meg liksom på prøve da, og spurte hvordan jeg skulle få betalt den regningen, da.
(Som jeg ikke husker akkurat hva var nå).
Og da sa jeg det, (siden jeg jo visste at jeg hadde kontroll, jeg hadde jo tre vakter i uka, på Rimi Nylænde, og en vakt hver fjortende dag, på Rimi Munkelia, så med ekstrajobbing på Rimi Karlsrud, (når noen var syke der), så ble det nesten som heltid, og husleia på Ungbo, den var jo bare 1600 kroner, i måneden, eller noe, så da klarte jeg meg jo greit, for å si det sånn), at jeg får ringe faren min, og høre om jeg kan låne noe penger av han.
For jeg måtte jo svare noe til Pia da, syntes jeg.
Og da fikk jeg låne tusen kroner, av faren min, husker jeg.
Som han satte inn på kontoen min, eller noe.
Når skal du ha tilbake de pengene, spurte jeg.
Det skal jeg si fra til deg om, svarte faren min, da.
Og det hørte jeg aldri noe mer om.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da var jeg/vi egentlig over kneika.
For da hadde jeg jo fått en god del faste vakter og sånn.
Men Pia maste litt da, om en regning.
Nå husker jeg ikke hvilken regning, som det kan ha vært, igjen.
Men om den regningen hadde ligget, i en ukes tid, så hadde vel ikke det vært verdens undergang, kanskje.
(Uten at jeg husker nøyaktig hvordan regning det her var, igjen).
Men søstera mi maste da, så jeg måtte nesten svare noe da, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde jobbet noen måneder, på Rimi Nylænde, så skulle jeg på jobbintervju, som assistent, på Rimi Klemetsrud, (der hvor det heter Rimi Mortensrud nå).
Distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu hadde jeg hatt et eller to møter med.
Og til henne, så hadde jeg sagt det, at målet mitt, det var å bli assisterende butikksjef eller butikksjef.
(Så målet mitt var ikke å jobbe i Rimi, resten av livet.
Men Magne Winnem han sa det til meg.
At når man først hadde begynt å jobbe i Rimi, så så det bra ut, på CV-en, at man hadde vært butikksjef.
Så jeg satsa på å først bli assisterende butikksjef eller butikksjef da.
Og så kanskje fortsette innen data, som var mitt egentlig felt, da.
Når jeg hadde fått mer kontroll på økonomien, osv).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette jobbintervjuet, det var samme dag, som utenriksminister Johan Jørgen Holst døde, husker jeg.
(Og det var 13. januar 1994, så jeg på Wikipedia nå).
Dette dødsfallet, det hørte jeg om, på en radio, som stod på, på pauserommet, hvor jeg satt og venta, før jobbintervjuet.
Så jeg var litt nedfor, i jobbintervjuet, da.
Fordi Holst var nesten som en helt, i Norge, på denne tiden, siden han var en av hovedpersonene, bak Oslo-avtalen, i Midt-Østen, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Butikksjef på Rimi Klemetsrud, det var Rune Løvdahl, (mener jeg at han het).
Det viste seg at han hadde jobbet på OBS Triaden, (eller om det var Matland).
Ihvertfall så var han onkelen, til hu Cathrine Løvdahl, som jobba i frukta, på OBS Triaden, (og som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Jeg fortalte at jeg visste hvem hu var da.
For jeg hadde jo prata med henne, på spiserommet noen ganger, på OBS Triaden, om at hu studerte juss, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Løvdahl likte ikke OBS Triaden.
Men jeg hadde lest det et sted, at man ikke burde prate ‘dritt’, om sine tidligere arbeidsgivere, i jobbintervju.
Så jeg sa ikke noe dritt om OBS Triaden, da.
Før dette jobbintervjuet, så hadde jeg fått et tips, av Magne Winnem, forresten.
For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu var også med på dette jobbintervjuet, da.
(Hu heiv ut en far, av en ansatt, som satt på spiserommet der, forresten, husker jeg.
Før jobbintervjuet begynte).
Og Winnem hadde sagt til meg det, at Skodvin, hu likte å prate, om alt som hadde med ‘supermarked’, å gjøre, da.
Så det var kanskje derfor, at jeg begynte å prate om OBS Triaden da, (og at det var et stort supermarked, eller noe), da.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi tre gikk litt rundt, på Rimi Klemetsrud der, da.
Og jeg forklarte det, at når jeg rydda hyller, så rydda jeg sånn, at facingen, på varene, stod samme vei.
(Nemlig rett mot kundene da).
For sånn var det nemlig ikke, i de hyllene, som vi gikk forbi, på Rimi Klemetsrud, da.
Men jeg ville forklare det, at jeg prøvde å få butikken til å se bra ut, og sånn, på Rimi Nylænde, da.
Og at jeg var en perfeksjonist da, (må man vel nesten si).
Og da begynte han Løvdahl, å prate om det, at han trengte noen til å ta melkerommet.
Og da forklarte jeg vel det, at jeg var vant til å ta melkerommet, da.
(For det hadde jeg jo pleid å ta, på både Rimi Munkelia og Rimi Nylænde, da).
Uansett, så var Løvdahl og jeg, litt uenige, om ting, som hvordan OBS Triaden var og facing av hyller, (må man vel kanskje si).
Så det endte med at jeg ikke fikk den jobben, da.
Men Anne-Katrine Skodvin, hu fortalte meg det, at hu ville heller satse på meg, på Rimi Nylænde, da.
Så når våren kom, i 1994, så begynte jeg å få opplæring, som leder, på Rimi Nylænde, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, de årene, som jeg jobba, i Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Etterhvert, etter at jeg fikk de tre vaktene, i uka, på Rimi Nylænde.
Så mista jeg vel, av en eller annen grunn, (som ikke ble forklart), den lørdagsvakta mi, annenhver lørdag, på Rimi Munkelia.
(Ihvertfall sånn som jeg husker det nå).
Så jeg lurer fortsatt på hva det var som egentlig skjedde da.
(Hvis ikke dette var, da jeg begynte å jobbe heltid, på Rimi Nylænde, da.
Det er kanskje mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Kristian Kvehaugen, ikke var butikksjefen min, særlig lenge, på Rimi Nylænde.
Han fikk ny jobb, som butikksjef, på Rimi Munkelia, (mener jeg at det var), bare noen få uker vel, etter at jeg hadde begynt å jobbe, på Rimi Nylænde.
Ny butikksjef, på Rimi Nylænde, det var Elisabeth Falkenberg, som var lesbisk samboer med Liv Undheim, som allerede da var høyt oppe i LO, og som jeg så på nettet nå, (når jeg sjekket stavingen av navnet), at døde ifjor, 61 år gammel.
Hu var vel nestleder i et av de største LO-forbundene, (om ikke det største), Industri Energi, (mener jeg å ha lest på nettet), og vi på Rimi Nylænde fikk møte henne, et par ganger, når Falkenberg hadde personalfester, hjemme hos seg selv.
Da ville Undheim vanligvis sitte for seg selv, i en lenestol, og gjøre noe LO-arbeid, da.
Akkurat som at hu var voksen og vi var barn, omtrent.
Noe sånt.
Og de viste oss også kolonihagen sin, på Nordstrand/Ekeberg, (eller hva det heter der igjen), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da Kristian Kvehaugen ble ny butikksjef, på Rimi Munkelia, så ble skjedde det jo også forrandringer der.
Jeg husker ikke om det var på den samme tiden.
Men Magne Winnem ble jo ny butikksjef, på Rimi Karlsrud.
Og Leif Jørgensen, han ble ny butikksjef, på Rimi Ljabru.
Hvor han tok med seg Terje Sjølie, som jeg fikk inntrykk av at var hans betrodde nøkkelmedarbeider, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Selv om jeg også lurer på det, om Leif Jørgensen var butikksjef en stund, på Rimi Munkelia, før han begynte på Rimi Ljabru.
(Eller om han var assistent, under Kristian Kvehaugen?).
Det husker jeg ikke helt sikkert, hvordan dette var igjen, dessverre.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Rimi Nylænde, så jobba det ei dame, i kassa, som het Solveig.
Hu var fra Sogndal-området, mener jeg.
Hu var vel i 40-50-åra, vil jeg tippe på.
Og hu ville oftest sitte i kassa da, mens jeg satte opp varer.
En gang, så klikka det for Solveig, og hu angrep meg i kassa, og sa til meg noe sånt, som at ‘du aner ikke hvordan det er å være alene’, (eller noe).
Men Solveig var jo en generasjon eldre enn meg, må jeg vel nesten si.
Hu hadde jo en tenåringsdatter, som het Belinda, (som Falkenberg kalte for Bellona).
Så det ble litt rart, syntes jeg.
Så jeg svarte ikke noe da, når Solveig klikka, og var så kåt og gæern da, i kassa, den gangen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu som var assistenten til Falkenberg.
Det var ei dame, i begynnelsen av 20-årene, fra Haugerud-området, (mener jeg å huske).
Hu het Hilde, og hadde jobba i en butikk, som het Rimi Hellerud, eller Rimi Trosterud, eller noe sånt.
Og der var butikksjefen sånn, at han sette prestisjen sin i, å få sparket flest mulig selgere, husker jeg, at Hilde fortalte.
Hilde fortalte også, at hu hadde vært i Jehovas Vitner, og at hu syntes hu ble plaga av dem, etter at hu hadde slutta der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Istedet for å prøve meg på Solveig eller Hilde, (som jeg begge hadde sjangs på, tror jeg, men som ikke var så fine kanskje da), så prøvde jeg meg heller på hu Sophie, som jobba, på Rimi Karlsrud.
Jeg spurte Magne Winnem, (som var butikksjef der), om jeg kunne få telefonnummeret, til hu Sophie, da.
Og Winnem sa det, at vanligvis, så ga han ikke bort telefonnumre, men han trodde det var i orden, denne gangen her.
(Av en eller annen grunn).
Men da jeg ringte hu Sophie, så sa mora hennes, (må det vel ha vært), at de ‘ikke kjente igjen jenta si lengre’.
Så da ringte jeg ikke noe mer, etter det her, (for å si det sånn).
Men jeg spurte hun Sophie, en gang, på T-banen om hu ville bli med på kino, å se en actionfilm, som het ‘True Romance’, husker jeg, (som jeg syntes at virka kul, da).
Men det ville hu ikke, husker jeg.
Selv om vi pleide å prate på T-banen og sånn, og hu syntes at den maten jeg pleide å lage, som var spagetti, kjøttdeig og hermetiske tomater, (sånn som Mette Holter pleide å lage, på Furuset), var god, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at Magne Winnem, Morten Jenker, Andre Willassen og jeg.
(Var det vel).
Vi var på en fest, hos Geir, i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen.
Og da, så ville Morten Jenker at jeg skulle bære øllen hans, på deler av veien, fra Bergkrystallen og ned til St. Hanshaugen, husker jeg.
(Av en eller annen grunn).
Og jeg husker også at Sophie prata dritt om meg, siden favorittsangen min, var ‘Until the end of the World’, med U2.
Men det hu ikke skjønte, det var at det var en av mine kanskje hundre favorittsanger da, (eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg dro fra den festen.
(Hvor Sophie blant annet sa at Willassen ikke ligna på Richard Gere.
Noe Winnem mente at Willassen hadde begynt å gjøre, da).
Så sa Sophie noe, da jeg sa hadet.
Så spurte jeg hva hu sa.
Så sa Morten Jenker, at hu hadde sagt det, at hu ‘skulle suge pikken min’.
Men det var jeg ikke helt sikker på, om var det, som hu egentlig hadde sagt.
Eller om Jenker kødda.
Så jeg sa hadet enda en gang, må jeg innrømme.
Og da sa ihvertfall ingen noe sånt da.
(Selv om jeg lurer på hva som skjedde der, etter at jeg gikk.
For å tulle litt.
Om de hadde noe orgie eller noe sånt der kanskje.
Geir, Morten Jenker, Sophie og venninna.
Hvem vet).
For jeg er ikke den som vanligvis pleier å dra sist hjem, for å si det sånn.
Men nå kjente jeg jo ikke han Geir, så bra.
Og jeg var jo ikke leder ennå, i Rimi, på den her tida.
Så jeg følte meg kanskje ikke så høy i hatten, omringet av alle de her butikklederne, da.
(For Willassen ble jo leder, på CC Matcenter, i Drammen, etterhvert og).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, de årene, som jeg jobba, i Rimi.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Vi var jo nesten som den norske utgaven av Friends.
Vi fire, som bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, høsten 1993.
Men så en dag, da jeg kom hjem fra jobben, (var det vel), så skjedde det noe rart.
Pia fortalte meg at Hildegunn hadde en kjæreste, som het Rune, og som var homo, og som de lurte på, om kunne få bo på, det siste ledige rommet, på Ungbo da, (nemlig det gamle rommet til Per).
Jeg hadde jo aldri sett en homo før, omtrent, så jeg fikk jo nesten sjokk.
Men jeg tenkte på husfreden, og Pia og Hildegunn smiska så fælt.
Så tilslutt så sa jeg det, at det var ‘greit for meg, så lenge det ikke går ut over meg’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På jobben, så jobba jeg også en vakt, for Elin fra Skarnes, i kassa, på Rimi Askergata, ved Tøyen, husker jeg.
Det var en liten butikk, og sjefen der het Betina, (mener jeg å huske).
Jeg satt stort sett i kassa, hvor det fantes en TV-skjerm, husker jeg, siden butikken var videoovervåket.
I pausen, så fikk jeg en pose Kims OL-ringer, av Betina, siden hu hadde fått den posen av en selger, da.
Siden dette var en ny vare, i anledning av vinter-OL på Lillehammer da, året etter.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg syntes det var artig, å jobbe i mange forskjellige butikker.
Og i tillegg til Rimi Munkelia, Rimi Skullerud, Rimi Manglerud og Rimi Askergata, så jobba jeg også en dag på Rimi Bøler, (het vel den butikken), samt også en dag på Rimi Oppsalstubben, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så det ble til sammen seks forskjellige Rimi-butikker da.
Så det var jo ikke dårlig.
Men det stoppet ikke med det.
Neida, ut på høsten 1993 en gang, så fikk jeg tilbud, om å jobbe tre vakter i uka, på Rimi Nylænde, som var en liten butikk, på Lambertseter.
Det var den butikken som Magne Winnem bodde i etasjen overfor, et par år før det her.
(Den butikken som ikke solgte godteri, kun kokosboller, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kristian Kvehaugen var butikksjef der.
Og i begynnelsen så var det bare snakk om at jeg skulle jobbe der, noen få vakter.
Men Kvehaugen spurte meg, (i kassa, på Rimi Nylænde), om jeg kunne ta de tre vaktene fast da.
En gang som han var på vei hjem, med sine tre faste 0.7-liter flasker med Ringnes Pils, som han drakk hver dag, (virka det som for meg, ihvertfall).
Han klarte vel faktisk å knuse tre sånne ølflasker, den dagen, som han spurte meg, om jeg kunne ta de vaktene fast, (mener jeg å huske).
(Så han var kanskje nervøs for at jeg skulle svare nei, til å ta de vaktene, da.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rimi Nylænde, den butikken, den så forresten helt jævlig ut, på den her tida, som Kristian Kvehaugen var butikksjef der, (husker jeg).
Grunnen var at dem bare skar bort en liten del av pappen, som var på eskene, med varer, som stod i hyllene.
Så butikken så jo ut som om den solgte papp omtrent, vil jeg si.
Den så grå og kjedelig ut.
Omtrent som en butikk man bare kunne finne i Sovjet, vil jeg si.
(Ikke langt unna, ihvertfall).
Det var ei assistent-dame der, med mørkt hår, som seinere fikk seg jobb, i Follo eller Østfold, eller noe.
Så hvem sin feil det var, at hyllene så sånn ut, det veit jeg ikke.
Men dem så nå ihvertfall sånn ut da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ikke så lenge etter, at Magne Winnem hadde spurt meg, om jeg kunne være forlover for han, (var det vel).
Så fikk Magne Winnem seg ny jobb, som butikksjef, på Rimi Karlsrud.
Rimi Karlsrud var den tredje Rimi-butikken, som lå på/ved Lambertseter.
(De to andre var jo Rimi Munkelia og Rimi Nylænde).
Og etterhvert, så ble det sånn, at jeg også jobba noen vakter, (hvis noen var sjuke, osv.), på Rimi Karlsrud.
Så jeg jobba altså på til sammen åtte Rimi-butikker, i 1993, (hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Rimi Karlsrud, så hadde Magne Winnen, en assistent som het Geir, (og også en annen assistent som het Liv, som seinere ble butikksjef på Rimi Grenseveien, ihvertfall).
Geir, han bodde i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate, (på St. Hanshaugen).
Der Magne Winnem jo hadde bodd selv, et par-tre år, før det her.
Og det hendte ihvertfall en gang, (husker jeg), at Magne Winnem og jeg, ble bedt på fest der.
Det jobba også ei ung dame, på Rimi Karlsrud, som het Sophie, og som hadde et fransk etternavn, (eller noe), tror jeg.
Jeg møtte en gang Sophie, på T-banen, når jeg skulle på jobb, på Rimi Nylænde, og hu skulle på jobb, på Rimi Karlsrud, etter jusstudiene sine, ved UIO.
Sophie prata også med ei venninne, på T-banen, (den gangen, eller en annen gang), og sa at en som hadde gått i klassen hennes, nå jobba som Piccolo, på Grand hotell.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sophie bodde på Haugerud, (eller noe), så når jeg jobba lørdagsvakter, på Rimi Munkelia, så hendte det at jeg traff Sophie, på T-banen.
Vi måtte da begge bytte T-bane, på Brynseng.
For så å ta Furuset-banen da.
Og jeg har lurt på om hu Sophie kan ha vært hu franske jenta, som satt seg ved siden av meg, på T-banen en gang, når jeg var i Geværkompaniet, og tok T-banen i permuniform, til Oslo S., en søndag, som jeg skulle tilbake til Terningmoen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Sophie var også litt uhøflig, vil jeg si.
Hu sa en gang, på callinga, på Rimi Karlsrud, at ‘kan den fremmede komme til kassa?’.
Og det var visst meg da, skjønte jeg.
(Enda det var hu som hadde utenlandsk etternavn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også en episode, fra da vi skulle gå ut, fra Rimi Karlsrud, en kveld.
(For det var felles utpassering, på Rimi Karlsrud, i tilfelle ran).
Og da, så hadde hu Sophie på seg en kåpe, hvor brystlomma ikke var knept igjen.
Og jeg hadde jo ganske nylig vært i militæret.
Og der, så får man jo kjeft, av befalet, hvis man ikke har alle sånne ‘kneppe-lommer’ knept igjen, da.
Så jeg la jo med en gang merke til det, at kåpelomma til Sophie, ikke var knept igjen, da.
(Mens vi stod der og venta, og prata sammen, liksom).
Så jeg sa til henne, at hu måtte kneppe igjen lomma si, da.
(Bare for å ha noe å si liksom, da.
Sånn halvveis for fleip, må man vel si.
Mens vi venta på at kollegene våre også skulle bli ferdig for dagen, da).
Og da, så bare spratt den knappen opp igjen, med en gang, husker jeg, (når hu Sophie prøvde å kneppe den, da).
For hu Sophie hadde ganske store pupper, da.
Og Sophie fortalte meg det, at hu hadde lånt den kåpa, av ei venninne, da.
Så det var derfor at den kåpa var for liten, over puppene da, forklarte hu.
(Uten å bruke ordet ‘pupper’, men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg hadde jobbet på Rimi Karlsrud, og tok T-banen, ned mot sentrum, sammen med Geir og Sophie.
Så sa Geir det, (husker jeg), at han satt der i en døs, omtrent, for Sophie hadde på seg så mye parfyme, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Geir fikk senere sparken, for å ha tulla, med safen, på Rimi Karlsrud, (fortalte Magne Winnem meg).
Og enda seinere, (etter at jeg begynte å jobbe, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 1996), så fortalte ei dame, som da jobba på Rimi Karlsrud oss, (en gjeng Rimi-ledere, fra Rimi Karlsrud og Rimi Bjørndal, som var og spiste, på et biffhus, som lå i samme bygget som Rimi Karlsrud vel), at Geir hadde begynt å jobbe i Rema, etter at han fikk sparken, i Rimi, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba i Rimi.
Og dette hadde jeg tenkt å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
