Det ble også sagt, (av en soldat, i en annen tropp vel), til meg.

At det idrettsprogrammet, som dataavdelingen, på Terningmoen, hadde jobbet i flere år, med å utvikle.

At det programmet var bare kaos.

Forskjellige soldater med EDB-kunnskaper, hadde jobbet på dette programmet, i et år, av gangen, hver for seg.

Og hver soldat hadde gjort dette på sin måte, sånn at alt bare var kaos til slutt, da.

(Ble det sagt, ihvertfall).

Så jeg har jo lurt på det seinere.

Om det var derfor at jeg ikke fikk den ‘hoved-data-jobben’, for vernepliktige, da jeg søkte på den jobben.

Siden jeg jo hadde toppkarakter, (1.8), i Pascal-programmering, (blant annet).

Og disse ‘hippie-aktige’ dataoffiserene, (med skjegg, osv.), de var kanskje redd for å få en dataekspert, (må man vel kalle meg), inn på kontorene sine da.

For de var kanskje redde for, at jeg ville avsløre, at vel spesielt arbeidet med dette idrettsprogrammet, var preget av dårlig ledelse, da.

Dette har jeg ihvertfall lurt på i ettertid da, (for å si det sånn).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tror at det var Furuset, (og muligens også noen andre), på lag 3, blant annet, som hadde for vane, å legge seg inne på tørkerommet, på brakka, når dem hadde vært på fylla, på Alexis, på torsdagene.

Jeg prøvde å forstå, hva som var så bra, med å sove, inne på tørkerommet.

Og Furuset svarte vel noe sånt som at det var ‘varmt der’, eller noe.

Men det var vel varmt nok, under dyna, i senga ens, tenkte vel jeg.

Så jeg skjønte aldri det her med den sovinga, inne på tørkerommet, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var forresten ikke bare MG3-ene, i det norske forsvaret, som var tyske.

Jegertroppen, (som bestod mye av idrettsutøvere vel), de hadde noen skarpskytterrifler, som tyskerne hadde lagt igjen etter seg, etter andre verdenskrig.

(Av merke Mauser, tror jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det ble også ‘babla’ noe om, blant befalet, (må det vel ha vært), at sersjant Johansen skyldte den og den, en kasse øl da, etter den ‘tabbe-patrulja’ hans, ved kraftgata, på Terningmoen, høsten 1992, (da jeg endte opp med å nesten fryse ihjel), husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det gikk også en vandrehistorie, om noen soldater, som hadde lagt en rekruttsoldat, med hodet først, inni en sovepose, på badstua.

Og så snørt igjen soveposen.

Og han hadde visst daua da, (ble det sagt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så var det en skoleklasse, på Terningmoen, som skulle bli undervist, i forskjellige våpentyper, da.

Og av en eller annen grunn, så måtte jeg forklare om 12.7, da.

12.7, det våpenet er et veldig stort maskingevær, kan man si.

De blir laget i USA, (av en fabrikk som heter Browning vel).

Og det står på noe som heter ‘trefot’, og den foten er laget av metall, (og ikke av tre).

Men den kalles trefot, fordi at den har tre føtter, (mener jeg at det var).

Det var en 12.7 per geværtropp, (på samme måte som at det også var en BV, (beltevogn), per geværtropp, så dette var ikke mobilt infanteri, men vi måtte gå overalt da).

12.7-toer, han måtte bære trefoten da.

Hvis han ikke hjalp å bære 12.7-en da, for den var veldig tung.

(Så 12.7-en lå nok ofte i nettopp BV-en, vil jeg nok tippe på).

Så da jeg underviste om det våpenet, for den skoleklassen.

Så sa jeg at man måtte være veldig sterk, for å bære det våpenet.

Og lot som at jeg var veldig sterk da.

For jeg var jo egentlig veldig tynn, så det var kanskje litt rart, at jeg ble satt til å vise fram 12.7.

Jeg forklarte også, at på siktet, til 12.7-en, (som jeg aldri har prøvd å skyte med selv, men vi hadde lært om dette, i en undervisningstime, eller noe, da), så var det tegnet på fly.

(Eller det siktet var vel støpt, så det var vel sånn at det var en figur, som forestilte et fly, som en del av selve siktet, da).

Og dette var et propellfly, (husker jeg), for det våpenet, det var vel fra rundt krigens dager vel.

Men det kan muligens også i tillegg, ha vært jetfly, på siktet, til 12.7-en, men det husker jeg ikke helt sikkert.

Men å treffe et fly, med en 12.7, det var kanskje ikke det enkleste i verden.

Men det som gjorde 12.7-en effektiv, i det norske forsvaret.

Det var det, at Raufoss Ammunisjonsfabrikk, de hadde utviklet en ny 12.7-ammunisjon, som het ‘Multi Purpose’, (på 80-tallet, eller noe, vel).

Og den ammunisjonen, den forvandlet 12.7-en og gjorde den om til en ‘maskin-kanon’, vil jeg si.

For Multi Purpose-ammunisjonen, den bestod av sporlys, (sånn at man kunne se hvor kula fløy), og også en sprengladning, sånn at kula kunne gå gjennom panser vel.

Og det er mulig at Multi Purpose også hadde noe brennende væske, (ala M72), som ble sprayet inn, i for eksempel en stormpanservogn, da.

(Det husker jeg ikke helt sikkert).

Men jeg fortalte vel ikke om alt det her, til den skoleklassen.

For vi skulle bare ta en kort presentasjon, da.

Og jeg var litt nervøs, siden jeg ikke var vant, til å ha noe særlig med det våpenet å gjøre selv, egentlig.

Så jeg måtte ta det her på sparket, da.

(Men til og med læreren lo vel, når jeg begynte å prate om det her med propellfly, så jeg vet ikke om de skjønte det, at jeg ikke pleide å ha noe særlig med 12.7 å gjøre, til vanlig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg jobba mine siste vakter, på OBS Triaden, i høstpermen, 1992.

Så var vel dette rett etter rekrutten.

Og jeg var ikke helt tilstede kanskje, på OBS Triaden, da.

Jeg hadde bare kjøpt meg noe riskrem, eller noe, som jeg skulle spise, i matpausen, en av dagene, (husker jeg).

For jeg tenkte vel sånn, at den tjenesten, var så tøff, så når jeg jobba i kassa på OBS Triaden, så kunne jeg bare spise noe riskrem, og sånn.

(Noe sånt).

Og noen damer, i ferskvareavdelingen, de spurte meg om alt mulig da.

Fra militæret da.

Men jeg var litt stressa, for det hadde jo vært et tema, noen måneder før det her, at man ikke fikk lov å ta pauser, på mer enn tredve minutter.

(Noe sånt).

Og jeg sleit vel litt, med å lage denne frosne riskremen, i microbølgeovnen også, (tror jeg).

(Noe sånt).

Så til slutt, så ble jeg så stressa da, at jeg ba de damene, fra ferskvareavdelingen, om jeg kunne få litt ‘matro’, (husker jeg).

For jeg skulle jo liksom spise ferdig den riskremen, før jeg måtte ned i kassa igjen, da.

Og da begynte disse ferskvare-damene, å prate om at den og den, hadde blitt så forrandra, i militæret da, husker jeg.

Men det var vel det, at jeg hadde kjøpt noe ny mat kanskje, som jeg ble litt stressa av, å lage, da.

Og de damene kommenterte også det, at riskrem var så tung mat, da.

(Når de snakka seg imellom, da).

Så det var nesten umulig å spise der, må jeg nesten si.

Når jeg jobba på OBS Triaden der, i høstpermen.

For jeg fikk ikke spise i fred da, (må jeg nesten si).

For jeg fikk så mange rare spørsmål, da.

Av de her damene, (hvorav ei var nordlending vel), i ferskvareavdelingen, da.

Men jeg var nok antagelig litt prega, av å nettopp være ferdig, med rekrutten, i Geværkompaniet, også.

For det var en tøff og krevende tjeneste, hvor man ble mast og hakka på, av befalet, omtrent døgnet rundt, i tre måneder da, mens man samtidig måtte krype i gjørma, og masse sånne ting, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Like før jul, på Terningmoen, så hadde Geværkompaniet så mye ammunisjon igjen.

Som dem ville bruke opp, (tror jeg), for å få like mye ammunisjon, også neste år.

Så noen av oss soldatene, fra tropp 1, vi fikk lov å skyte på automat, mens vi stod oppreist, på en skytebanene, på Terningmoen, da.

(Som om vi var Rambo omtrent, da).

Og da stod Frisell til høyre for meg, husker jeg.

Og på en skyting, så gikk våpenet mitt, litt ut til høyre, (av rekyllen da), husker jeg.

Og da stod ikke Frisell og jeg på rekke, men Frisell stod litt foran meg, husker jeg.

Så det var sånn da, at hvis våpenet mitt hadde gått enda lenger ut til høyre, så hadde jeg kanskje skutt Frisell, da.

Og det her sa jeg vel fra om til Frisell og.

At det nesten var nære på, at jeg traff han, da.

Så den her ‘jule-skytinga’ vår, den var kanskje litt uansvarlig da, vil jeg vel kanskje si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Alle datoene på tjenestebeviset mitt, for når jeg fikk ferdighetsmerkene mine, er forresten ikke helt riktige.

Jeg husker at jeg fikk skarpskyttermerket i både bronsje og sølv, på den samme økten.

Nemlig en økt som fenrik Brødreskift hadde, allerede under rekrutten, (eller om det var like etter), husker jeg.

Men papirene for den gjennomføringen, de ble liggende, til etter jul, (husker jeg).

(Av en eller annen grunn).

Og på tjenestebeviset mitt, så står det to forskjellige datoer, for når jeg fikk skarpskyttermerket i bronsje og når jeg fikk skarpskyttermerket i sølv.

Men dette var egentlig den samme datoen, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

(Jeg klarte nemlig kravet, til bronsje, på det første forsøket, den dagen, som fenrik Brødreskift, dro oss med, for å prøve å ta skyttermerket, da.

Og da fikk jeg bronsjemerket, (mener jeg).

Og så klarte jeg kravet, til sølv, på det andre, (og siste), forsøket, den dagen da).

Og dette var kanskje i september/oktober/november 1992, (eller noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Troppsjef Frøshaug, han var jo, (og er vel fortsatt), skytter.

Så det var kanskje derfor at troppen vår prøvde seg på både NICE-merket/medaljen og Dugleiksmerket i bronsje, (som begge er skyttermerker da).

Og jeg var jo geværmann, på geværlag, (ihvertfall når jeg ikke var reserve), så jeg trengte nesten ikke å anstrenge meg, for å klare kravene, på disse to ferdighetsmerkene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Dette var to merker, som vi prøvde oss på, før juleferien, mener jeg å huske.

Mens infanterimerket, det tok jeg i september 1992, (sånn som det står på tjenestebeviset).

Og feltidrettsmerket, det tok jeg i april/mai 1993, (sånn det står på tjenestebeviset, da).

Og da er det bare igjen et merke, og det var skiskyttermerket, (som vi kalte det, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

(Men som blir kalt for skimerket, på tjenestebeviset vel).

Det tok jeg på cirka den siste snøen, som var i Elverum, våren 1993, (husker jeg).

En måned eller to etter vinterøvelsen i februar/mars, vel.

Så det var vel i april kanskje at jeg tok det skiskyttermerket.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt noe mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Jeg leste litt på Wikipedia nå, om Multi Purpose-ammunisjonen, til Raufoss Våpenfabrikk.

Og det står at den ammunisjonen har en ‘brannsettende komponent’.

Så man kan si at Multi Purpose er nesten som M72, da.

Bare at en 12.7 kan jo spy ut mange Multi Purpose-prosjektiler, i sekundet.

Så en 12.7 med Multi Purpose-ammunisjon, det er et veldig kraftig og ‘rått’ våpen, må man vel si.

Men det står på Wikipedia, at kulene går gjennom ‘lett panser’, så det er mulig at sprengkraften i en M72-rakett er sterkere, for disse går vel gjennom tjukk panser, som på tankser, mener jeg å huske.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Her er linken til Wikipedia-artikkelen, fra PS-et ovenfor, forresten:

http://no.wikipedia.org/wiki/Raufoss_NM140_MP