Noe rimelig dystert, (må man vel kalle det), som hang over Geværkompaniet, vinteren 1992/93, forresten.

Det var det, at det første stedet, hvor det ble femten minusgrader, av en militærleir i Nord-Norge og Terningmoen.

Den leiren, den skulle ha gassmaske-testing-øvelse, på tre dager, om vinteren.

(Siden Forsvaret dreiv og testa nye gassmasker da, på den her tida).

Og alle, (eller ihvertfall mange av dem), som hadde vært med på den første gassmaskemaske-øvelsen, (om høsten, 1992), de fortalte om hvor forferdelig det hadde vært da, å gå, sove og løpe osv., med gassmaske, tre dager, (eller noe), i strekk, da.

De mente at det nok ville bli mye frostskader osv., (var det vel), når vi måtte gå med gassmaske konstant, i tre dager, i temperaturer på rundt femten minusgrader, da.

(Ble det sagt ihvertfall, husker jeg).

Vi fem beste skytterne, i troppen, vi slapp jo unna den første gassmaskeøvelsen, siden vi ble tatt ut, til å være tropp 1 sine representanter, i garnisjonsmesterskapet i skyting, på Terningmoen, høsten 1992.

(Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 3).

Men vi i Geværkompaniet, vi hadde flaks da.

For selv om Elverum var kjent for å være et ‘kuldehøl’, så ble det tidligere minus femten kuldegrader, i den aktuelle leiren i Nord-Norge da, (ble det sagt, ihvertfall).

Så vi i Geværkompaniet, vi slapp unna denne ‘mareritt-øvelsen’ da, (som de fleste av oss vel hadde grudd seg til, og vel hadde håpet at vi kom til å slippe unna).

(Selv om det jo selvfølgelig var synd på de som var i Nord-Norge, og måtte gå gjennom dette da, som vi trodde at nok måtte være som et ‘helvete’).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når vi gikk tre-mila, så mener jeg at det var Quickstad, (lagfører på lag 1), som dukka opp på en sånn slags ‘sanitets-post’, samtidig med meg, etter en mil, eller noe, kanskje.

Og da var Quickstad helt desperat, og brølte nesten om at han måtte få masse vaselin, som han skulle smøre seg med i ræva, for å unngå å få gnagsår der da, (som var et triks som ble nevnt vel, i forkant av tre-mila), for å klare kravet, da.

Men denne spesielle oppførselen, (syntes jeg at det var, ihvertfall, for Quickstad virka jo helt gæern nesten, må man vel si), den gjorde meg nesten litt sjokka, og dempa nok min motivasjon litt, for å klare kravet da, (vil jeg nok si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I julegave, jula 1992, så fikk Axel et sånt håndkle, fra Forsvaret, fra meg, (husker jeg).

Det var fordi at Forsvaret, de hadde noen håndklær, som var hvite, og også noen andre, som det stod ‘Forsvaret’ på, da.

Og jeg hadde da klart å sende med et av mine egne håndklær, en gang, til vaskeriet, på Terningmoen, (for jeg syntes kanskje at tre håndklær, i uka, (var det vel), kunne bli litt lite, noen ganger).

Så Axel fikk et sånt håndkle av meg da, som det stod Forsvaret på da, i julegave, jula 1992, da han var fjorten år vel.

Jeg vet ikke om han syntes, at det var noe kult.

Og det er mulig at han fikk noe annet i julegave og, for håndklær er jo ikke så dyre akkurat.

Men jeg tenkte kanskje at gutter som gikk på ungdomsskolen, syntes at det var kult, med ting fra Forsvaret da.

Og de håndklærna, det var det eneste, som det var mulig å nesten få ‘lurt’ til seg da, fra Terningmoen.

(Uten at det ble TS-er og masse styr da).

Og Axel fikk vel også en bursdaggave, fra militærbutikken Top Secret, (der hvor jeg pleide å kjøpe varmeposer), enten i 1992 eller 1993, vel.

(Jeg mener at jeg dro med Axel dit, og lot han få velge en bursdaggave da.

Hvis jeg ikke husker helt feil da).

Og Axel fikk vel også seinere den grønne NATO-genseren min, (mener jeg), etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, i 1996, (mener jeg at det var).

Så sånn var vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sersjant Dybvig, han kom inn på rommet, til lag 2, en gang, en stund, etter at vi hadde gått tre-mila.

Også sa han til Sundheim, at han måtte gjøre klar pakningen, for han skulle være med, å gå tre-mila, på nytt.

(Siden han ikke hadde klart kravet da).

Mens jeg også var inne på lagsrommet da, (og overhørte det her).

Men Dybvig sa ikke noe til meg.

(Enda jeg heller ikke hadde klart kravet).

Og i Forsvaret, så er det liksom et sånt ordtak, (halvveis på fleip vel, men likevel), som sier, ‘er du i tvil, ikke spør’.

Men jeg tenkte kanskje at det var fordi at jeg hadde så mange andre merker, (jeg hadde vel sju ferdighetsmerker, på den her tida vel), at jeg slapp, å prøve å klare tre-mila, på nytt, da.

(Noe sånt).

Men Sundheim og jeg, vi ble ihvertfall uansett forskjellsbehandla da, (av sersjant Dybvig), (må jeg vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ragnhildsløkken, som jeg var på samme lag som, (lag 2), etter jul.

Han bodde jo i Elverum.

Og dro jo da naturlig nok hjem, hver dag, etter tjenestens slutt.

Men lagfører Bricen, (var det vel), han hadde vel mast, på Raghnhildsløkken, (mener jeg at det var), om at han, måtte tilbringe mer av fritida si, på brakka.

(For å få et bra sosialt miljø, i laget, eller noe).

Men det ville ikke Ragnhildsløkken da, og han begynte å bable om at grunnen, det var at det var noen på rommet, som absolutt måtte ‘lukte mann’.

Jeg lurer på om han mente meg.

For jeg var noen ganger så sliten etter øvelser, for eksempel, at jeg bare la meg i senga, med klærna på, og sovna da.

Før jeg fikk dusja og sånn, da.

Og jeg gadd vel ikke å dusje hver dag der heller, (siden det bare var mannfolk der da, for det meste, liksom).

Og jeg hadde jo blitt mobba, av Øverland, en gang, når jeg skulle dusje, (når jeg var reserve og bodde på stabsrommet, da).

Men uansett, så syntes jeg vel ikke at det var nødvendig akkurat, å dusje hver dag, når man bare var i leiren, uansett.

Men den siste tida, som jeg jobba på OBS Triaden, så dusja jeg jo hver kveld, da.

Og etter militæret, når jeg jobba på Rimi, så begynte jeg å dusje, hver morgen, før jeg dro på jobb, (husker jeg).

Men å være i militæret, det var liksom ikke det samme, som å jobbe i ferskvaredisken, på OBS Triaden, mente jeg nok da.

Og jeg syntes også at tjenesten var såpass slitsom, at det var ofte, at jeg rett og slett ikke orka å dusje, og.

Uten at jeg husker helt nøyaktig hvordan det her var nå.

Men jeg mener at Ragnhildsløkken klagde ihvertfall, på de av oss, på lag 2, som ikke dusja hver dag da.

Så det var kanskje på grunn av klaginga hans, (og klaginga til han typen til hu Ungbo-Anita, et år eller to før det her da), at jeg begynte å dusje, hver morgen, etter at jeg var ferdig med militæret, ihvertfall.

For det var ikke sånn, at jeg dusja hver dag, før jeg begynte å jobbe på OBS Triaden, ihvertfall.

Fordi jeg pleide ikke å lukte så vondt heller, (på den tida), tror jeg.

Men jeg begynte kanskje å lukte litt vondere, når jeg begynte å komme litt opp i 20-åra.

(Mener jeg å huske ihvertfall.

Som jeg har skrevet om i Min Bok 2 vel.

At jeg merka at det begynte å lukte rimelig vondt/ramt under arma mine, en gang, mens jeg dreiv og leste til eksamen, på NHI, våren 1992, var det vel).

Det er mulig.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ragnhildsløkken han kom også en gang, med et rart utbrudd, mens han stod på gangen vel, like utafor rommet, til lag 2.

Og det var at han sa til noen, at ‘pikken min, den er lang og tynn, akkurat som meg’.

Men hvorfor han sa det her, det veit jeg ikke.

Men han sa det vel til Bricen kanskje, det er mulig.

Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

Men alle de som var på lag 2, (mer eller mindre, ihvertfall), de hørte vel det her, tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg har vel skrevet om, (mener jeg å huske, ihvertfall), tidligere, i Min Bok 3, at jeg lurte på, om lagfører Bricen, (på lag 2), var homo/bifil.

Og en av de viktigste grunnene, til at jeg lurte på det, det var det, at en gang, så hadde Bricen lagt seg tidlig.

(Eller om han lå og sov, i senga si, med klærna på).

Og da snakka han i søvne, husker jeg, og sa ganske høyt, ‘å Ribsskog’.

Akkurat som om han drømte om meg, eller noe.

Men da sa jeg ingenting, men bare la det her på minnet, da.

Så Bricen er nok rimelig tvilsom, vil jeg si, (som det vel heter).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mer som hendte, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.