En gang, en av de siste månedene, så skulle troppen vår ut i en hinderløype, på Terningmoen.

Det ble sagt at det var viktig, at vi tok med vindvotter.

Så jeg tok med det da.

Det ble sagt at en soldat hadde fått slitt bort kjøttet, på hånda si, inn til beinet, siden han ikke hadde hatt vindvotter, i hinderløypa da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var vel egentlig ‘Kalesj-Bjørn’, som var troppsjefen vår, på den her tida.

Men det var vår tidligere troppsjef, (som nettopp hadde blitt forfremmet til adm. off.), løytnant Frøshaug, som gjennomførte denne øvelsen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg lurer på om det også var på denne økta, at Frøshaug skulle teste oss, i om vi klarte primusen.

Så jeg fylte opp noe parafin i primusen, for å vise at jeg klarte å få fyr på den.

(Noe vel alle klarte, tror jeg).

Men Frøshaug nevnte at et kontrollpunkt, var at man skulle fylle primusen helt full.

Det hadde ikke jeg gjort.

Men Frøshaug la ikke merke til det, og ga meg full score da.

(Eller om han lot som at han ikke la merke til det).

Hvem vet.

Jeg tenkte jo bare sånn, at øvelsen gikk på at jeg skulle vise at jeg klarte å fyre opp primusen.

Det var jo ikke sånn at vi var i felt liksom.

Og noen ganger i felt, så er det jo dårlig lys.

Så da er det kanskje bedre å fylle primusen halvfull, enn helt full, siden man helst ikke vil at parafinen skal renne over, (for å si det sånn).

Men dette gadd jeg ikke å begynne å diskutere med løytnant Frøshaug om.

Så jeg bare jatta med da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og så skulle vi opp et klatrestativ da.

Som jeg hadde vært oppe i noe lignende av før, tror jeg.

I militæret vel.

Og jeg har også vært og klatra på Tyreli-kollektivet, i en klatrevegg der, på Tøyen, noe som Magne Winnem dro meg med på, en gang.

Men det var kanskje seinere på 90-tallet.

Uansett, så var jeg ikke noe redd for den klatreveggen da.

Og klatra greit opp den.

Og så kom svære Sundheim, etter meg.

Og han sleit, så jeg måtte ta tak i stridssekken hans, husker jeg, og liksom prøve å hjelpe til med å lempe han over toppen av klatrestativet, og opp i sikkerhet, på toppen av stativet der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men når vi skulle ned igjen, fra det her kanskje fem-ti meter høye stativet, så fikk jeg meg et lite sjokk, (må jeg si).

For når vi skulle ned, så måtte vi fire oss i noen tau.

Og det hadde ikke jeg vært med på før.

Så jeg kom meg ned, ved å bremse med sålene, på feltstøvlene, på hver sin side av tauet.

Og ved å bremse ved at jeg også holdt vindvottene rundt tauet da, (sånn at det nesten føltes som at det brant inni hendene mine da, husker jeg).

Og når det var en drøy meter igjen kanskje, så bare hoppa jeg ned, den siste biten da.

Så jeg kom ned på et vis, men det var bare flaks, må jeg si, ettersom jeg ikke hadde lært å rappellere da, (heter det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En ting som var litt flaut, i Geværkompaniet.

Det var at jeg overhørte noen på kanonlaget, (eller noe), som sa at jeg ligna på løytnant Frøshaug, på avstand, når jeg gikk med feltlue.

Så kanskje jeg er i slekt med løytnant Frøshaug langt uti slekta.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn er kanskje det.

Men men.

Troppsass. Øverland, han sa en gang til meg, at jeg ‘var som han’, (eller noe), for begge vi, vi hadde alltid penger.

Men jeg hadde jo jobba mye, på OBS Triaden, i ukene og månedene før jeg skulle inn til førstegangstjenesten.

Og jeg jobba også på Rimi, annenhver lørdag, det siste halve året, som jeg var i militæret da.

Så det var vel ikke sånn at jeg noen gang gikk tom for røyk, for eksempel, mens jeg var i militæret.

Det hendte nok ikke ofte, isåfall.

Men jeg var veldig avhengig av røyk, mens jeg var i militæret, husker jeg.

Og vel også av Coca-Cola, (selv om min avhengighet av røyk, på den her tiden, nok var større, enn min avhengighet, av Cola-Cola/koffein da).

Men hvorfor Øverland gikk bort, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og sa det her til meg, det veit jeg ikke.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øverland, han var jo troppsass.

Og hvis man trengte ting som skokrem eller buksestrikker, (som vel var vanlige syltestrikker, som man brukte, nederst på buksa, til permuniformen, siden den ikke skulle gå over eller nedi feltstøvlene, men liksom slutte over de da).

Så var jo jeg, som hadde jobba på Matland/OBS Triaden, vant til at det, at det var noe som het service-innstilling.

(Jeg ble for eksempel kjefta skikkelig på, av en kunde der, en gang, som hadde jobba på cruise-skip, og som mente at jeg ikke var nok ‘på tå hev’, (heter det vel), for kundene, der da.

Selv om jeg prøvde å huske det, som vi hadde lært, på handel og kontor, nemlig at kunden alltid har rett, da jeg jobba der).

Så da tenkte jeg at det ble sånn, at Øverland liksom skulle tjene oss soldatene da.

På samme måte som jeg tjente kundene, da jeg jobba, på OBS Triaden.

Men så ikke.

Hvis jeg spurte Øverland om jeg kunne få skokrem, eller hva det nå kunne være, som jeg mangla.

Så ville han ofte ikke svare noe særlig presist vel.

Så en gang, så overhørte løytnant Frøshaug det, at jeg spurte Øverland om noe utstyr som var forbruk da.

Og da kjefta vel løytnant Frøshaug litt, på Øverland, (mener jeg å huske), siden han ikke reagerte nesten da, når jeg spurte han, om jeg ikke kunne få en ny boks skokrem, eller hva det kunne være, som jeg mangla da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, like etter at jeg var ferdig, i Geværkompaniet.

Så traff jeg tilfeldigvis Øverland, og ei tynn dame, (i slutten av tenårene vel), som han gikk sammen med, i Karl Johan, like ved Stortinget der, forresten.

Da sa jeg bare hei, og nesten ‘tjo hei’, vel.

Siden vi nettopp hadde dimma, fra Geværkompaniet, da.

Men etter det, så har jeg ikke sett noe mer til han.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Berget, (på lag 3), han lærte meg litt orientering, en gang, under rekrutten, (var det vel), husker jeg.

Og fortalte meg at det og det tegnet på kartet betydde stein eller tue eller grop eller noe da.

Og da skjønte jeg litt mer av det, husker jeg.

Så da ble litt mer artig, med orientering.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det ble også sagt der, (ofte av Skjellum vel, mener jeg å huske), at nå skulle vi gjøre noe ‘jalla-greier’.

Og da var vel det troppsbefalet da, som visstnok fant på noe ‘jalla’ da, ble det sagt, av noen av medsoldatene mine der da, (husker jeg).

Men det utrykket jalla, det var nytt for meg.

Men det var visst noe sånt som dem dreiv med nede i araber-landa, (eller noe), mener jeg at Skjellum og Sundheim prøvde å forklare meg, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.