 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Graduate Software Developer |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Thu, May 24, 2012 at 10:08 AM | |||||
|
To:
bweaver@liverpool.ac.uk | ||||||
| ||||||
-
Gmail – Graduate Software Developer
-
Gmail – Forespørsel om medlemskap/Fwd: Påminnelse/Fwd: Klage på HiO IU sitt vitnemål
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Forespørsel om medlemskap/Fwd: Påminnelse/Fwd: Klage på HiO IU sitt vitnemål
-
Gmail – Web Programmer
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Web Programmer
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Wed, May 23, 2012 at 9:37 PM
To:
lindsey@ultracell.co.ukHi, I read about this vacancy on the Jobcentre website, and I wanted to please apply for this job.I have a Norwegian Foundation-degree, in IT, called 'Høgskolekandidat', from Oslo University College, from 2009.I have four web-sites/shops, which I've designed myself, using HTML, CSS and Javascript, this year and last, on these web-addresses: http://www.godteposer.net/ , http://www.goodyshop.co.uk/ , http://www.ukgoodyshop.com/ and http://www.goodyshop.eu/ .I'm unemployed at the moment, so I could start as soon as possible.I attach my CV and hope to hear back from you.Yours sincerely,Erik Ribsskog
CV – Erik Ribsskog.doc
33K -
Det hendte ganske ofte, at det dukka opp utenlandske offiserer, på Terningmoen.
(Spesielt om vinteren vel).
Dette ville da være NATO-offiserer da, som var på noe slags vinter-kurs, i Norge, eller noe.
Jeg husker at en gang, så var en del sånne NATO-offiserer med troppen vår ut, i troppens stillingsområde, (eller hvor det var igjen), på Terningmoen.
En amerikansk offiser spurte vårt troppsbefal, (husker jeg), om han kunne få lov til å inspisere oss fra tropp 1, som var der.
Han spurte Bekklund, (fra lag 1), om ‘what’s the spirit of the bayonet?’.
Men da skjønte ikke Bekklund, (eller noen av oss andre heller vel), noe.
Men amerikaneren forklarte Bekklund at da var det meninga at han skulle skrike ‘to kill!’, samtidig mens at han lot som at han drepte noen med bajonetten på AG-en da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En tysk offiser, som var der, han forklarte amerikaneren, at de hadde slutta, med å bruke sånne bajonetter, i Tyskland nå.
(Dette var vel våren 1993, vil jeg tippe på.
Ihvertfall så var jeg der fra juli 1992 til juni 1993).
Og da svarte han amerikanske offiseren, at ‘but you guys used to have the longest, meanest f*ckers in the World’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så kom han amerikanske offiseren bort til meg, og så på GRU-en, (grunnutrustningen min), og kommenterte om, at vi hadde fire magasiner, i GRU-en da, og lurte på om vi hadde åtti skudd.
Men dette var en drill, som vi hadde, i infanteriet, om at hver soldat kunne ha hundre skudd, for det satt også et magasin i AG-en.
Så da svarte jeg, som på den norske drillen, at vi kunne ha ‘one hundred’ skudd.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da lurer jeg på om han amerikanske offiseren, ble litt sur på meg.
For jeg mener seinere, at jeg observerte han, snakkende om meg på engelsk, med assistenten sin, utafor brakkene våre, på Terningmoen.
En gang jeg skulle i messa og spise middag, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ragnhildsløkken, fra Elverum, (var det vel), han dreiv også å vitsa, om den her drillen, om at soldatene kunne ha hundre skudd, på oppstillingsplass en gang, (mener jeg å huske).
For da befalet sa at soldatene kunne ha hundre skudd.
Så sa Ragnhildsløkken at det var egentlig hundre og en skudd.
For man kunne også ha et skudd i kammerset, på AG-en, sa han.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var det en stor samling, av generaler osv., fra forskjellige NATO-land, på Terningmoen.
Og to-tre andre soldater og jeg, vi hadde fått i oppdrag å vise hvordan vi brukte gassmasker, (eller noe), foran alle disse her generalene da.
Men nå var jo min tippoldefar, (Anders Gjedde Nyholm), han var jo dansk general, (og sjef for generalkommandoen, (noe som vel er noe lignende av Forsvarssjef, i våre dager)), der nede.
Så jeg syntes kanskje, at jeg burde tulle litt da, med de her generalene.
Så jeg venta litt lenge, før jeg gjorde det jeg egentlig skulle gjøre der da.
(Som jeg ikke husker nøyaktig hva var nå).
Sånn at jeg fikk kjeft av lagfører Warming, på lag 1, (var det vel), fordi at jeg hadde tulla da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lagfører Warming, han ble også valgt ut, til å stå foran de her NATO-generalene, som en slags ‘praktutgave’, av den norske soldat, på en økt, eller to, i skolebygningen der da.
Siden at Warming var både høy og kraftig og vel også så barsk ut i ansiktet da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi gikk tre-mila på ski, (noen måneder før alle de generalene dukka opp på Terningmoen vel).
Så gikk vi i konkurranse med noen soldater fra Royal Marines, (fra England), husker jeg.
Og de var ikke så teknisk gode på ski, mange av dem.
Så jeg klarte å gå forbi noen av dem, (sånn som jeg husker det), siden jeg hadde gått en del på ski, som guttunge da.
(Selv om jeg var tynn og kanskje ble regna som den i troppen som var dårligst på ski da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
En gang, så hadde vi i tropp 1 også en gjennomføring, hvor vi brukte Miles, i troppens stillingsområde, på Terningmoen.
Og da gikk det noen amerikanske Miles-stridsdommere rundt, og skøyt blant annet meg da, (husker jeg).
For laserstrålene, på Miles-systemet, de trenger ikke igjennom busker og lignende, som kuler ville ha gjort.
Så Miles blir ikke hundre prosent realistisk da.
Men vi var ikke vant til det, at det fløy amerikanere rundt oss, med sånne ‘stridsdommer-pistoler’, og liksom ‘henrettet’ oss da, mens vi drev på med Miles.
For vi hadde øvd ganske mye med Miles, og dette var mot slutten av førstegangstjeneste-året vel.
Så jeg bare ropte ‘why?’, husker jeg, til de amerikanske Miles-ekspertene da, når de plutselig skøyt meg, (etter å ha prata sammen, mens dem gikk rundt oss, mens vi lå på bakken, under et angrep da).
For jeg syntes at det var litt artig, å trene med Miles, for det var ganske realistisk da.
Så det ble jeg nesten litt engasjert, (og våknet kanskje litt mer opp).
For man kunne liksom ‘dø’, som i krig da, og da begynte en boks på grunnutrustningen å pipe, og man kunne ikke da skyte mer, for man måtte da ta ut en nøkkel, som var på AG3-en, for å få den her pipingen til å slutte da.
Og da, så virka ikke ‘laser-stråle-senderen’, på geværet lenger.
Så da var man liksom dø da.
Og det var litt kjedelig, (syntes jeg), så da ble jeg litt skuffa, når jeg plutselig bare ble ‘henrettet’ av disse amerikanske ‘Miles-stridsdommerne’ da.
For når man øvde med Miles, så fikk man ofte noen små ‘advarsel-pip’, før man liksom døde da.
Og da gjaldt det å dukke, sånn at man ikke ble truffet av en fulltreffer da.
Men når jeg ble skutt av de her stridsdommerne, så fikk jeg ikke engang noen advarsel liksom.
Så da ble det liksom litt nedtur da, så da klagde jeg litt, (veldig spontant), til de her amerikanerne, (som fulgte oss under angrepet), på engelsk da.
Men da svarte de ikke noe.
Så det er mulig at de ble sure på meg, eller noe, da.
Hva vet jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Jeg var jo vant til å runke hver dag, da jeg bodde i Leirfaret 4B, på Bergeråsen og seinere i Oslo.
Men på Terningmoen, så var ikke det så lett.
Når man bodde på åttemanns-rom, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men Randen, (på lag 1), han hadde jo sagt til meg det, at det lukta sæd, på doen, på brakka, der.
Så da tenkte jeg det, en gang, (husker jeg), at kanskje det var lov å runke der, da.
Så da prøvde jeg det en gang, (husker jeg).
Men da kom troppsass. Øverland, og noen andre inn der, mens jeg var på do, og prøvde å runke, husker jeg.
Og jeg husker at Øverland kommenterte hvem det var, som hadde en så stor bærepose, (en bærepose jeg hadde fra Top Secret), som var så full av hårgele, osv., da.
For jeg kjøpte liksom alt mulig sånt da, som hårgele og Clerasil og sånn da, og skulle liksom være ordentlig da.
Så da funka det dårlig, husker jeg, å prøve å runke på doen der.
Det ble bare som noe stress, husker jeg.
Så da ble det ble til at jeg runka, når jeg kom hjem til Oslo igjen, i helgene da.
Selv om det gikk historier der, om en soldat, som runka, i senga si, hver kveld.
Selv om det lå folk, (og hørte på), i senga under.
Og han soldaten, han hadde visstnok sagt det, at han bare måtte runke, (eller noe), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, om morgenene, på lagsrommet vårt.
At spesielt Paulsen, (men også Bricen vel, og flere andre), gikk rundt der, med ‘mårrabrød’, i bokser-shortsen sin.
Jeg var på en måte en annen generasjon, enn de som jeg var på lag med.
For jeg brukte underbukse, og ikke bokser-shorts, (husker jeg).
Og jeg digga ikke techno-musikk, så mye, som for eksempel Sundheim, fra Valdres, gjorde da.
Så det å gå rundt med ståpikk, i underbuksa, det var noe som bød meg litt imot, må jeg innrømme.
Så jeg pleide å sitte på sengekanten, med dyna over meg, til morrabrødet mitt hadde gått ned da, om morgenene, (husker jeg).
I motsetning til de fleste andre på laget vårt der, (som ofte var et par år yngre enn meg da), som fløy rundt på hele brakka der, med ‘telt’, (som hu tyske Dorthe Gensow, som jeg bodde på studentleilighet sammen med, seinere, da jeg studerte ved University of Sunderland, i 2003/04, kalte det, på engelsk).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg begynte på lag 2 igjen, etter juleferien, på begynnelsen av 1993.
Så erstattet jeg jo Grønning, fra Sarpsborg, som geværmann 1.
Og han hadde sengeplass, over lagfører Bricen.
Men jeg, jeg var mest glad i å ha underkøye.
Så noe av det første jeg gjorde, da jeg ble med på lag 2 igjen, det var at jeg spurte om det var noen, som ville bytte sengeplass med meg.
Og da ville Paulsen det, (husker jeg), som var geværmann 2 vel.
Så da fikk jeg underkøye-plass likevel.
(Og jeg fikk vel da den samme sengeplassen, som jeg hadde hatt, den forrige gangen, som jeg var på lag 2.
Altså før jeg var på reservelaget).
Men jeg skjønte etterhvert hvorfor Paulsen gikk med på å bytte sengeplass med meg, (tror jeg).
For seint hver søndag, (etter at jeg hadde kommet dit med toget fra Oslo), så kom svære Sundheim, (med bil tror jeg), fra Valdres da, og han bråkte jo så det rista i hele køyesenga, når han skulle opp i overkøya si, med sine 120-130 kilo, (eller hva det kan ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Paulsen, (fra Kløfta), han sa også det en gang, husker jeg.
At han hadde tatt Grønning i å runke, i senga si, på rommet, før han ble overført til HV, da.
Så kanskje det var derfor at Grønning ville over til HV, siden han hadde blitt driti ut av Paulsen.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Sundheim, han var så glad i sånn techno-aktig pop-musikk.
Og en gang, på rommet, på Terningmoen.
Så hadde han lagd sin egen versjon, av en sang som ble mye spilt, på radio, på den her tiden, nemlig Ace of Base, med ‘All that she wants’.
Og Sundheim sang sånn her:
‘All that Skjellum wants is another brain’.
Og den sangen, den hadde jeg også faktisk hørt, på radio, på rommet mitt, på Ungbo, på Elingsrudåsen, helgen før det her da.
Så da fant vel jeg på noe tull jeg og, tror jeg.
(Hvis jeg husker det riktig).
Og det var ‘it’s gone tomorrow’.
(Noe sånt).
Så Sundheim og jeg vi dreit ut Skjellum litt da.
(Mest for morro skyld vel).
Med en egen versjon av den Ace of Base-sangen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
På Terningmoen, så var det også noen kurs, som vi soldatene kunne følge, på fritiden.
Blant annet så tilbydde de ex-phil-kurs der.
(For de som ville begynne på universitetet da).
Nå hadde jo jeg studert to år på NHI, før jeg avtjente førstegangstjenesten.
Og jeg hadde jo også lest til ex-phil, som privatist, ved UIO, våren 1991, (altså et par år før det her da).
Så da jeg hørte at jeg kunne ta ex-phil, også i militæret, så ble jeg med på det da.
Mest for å få litt avveksling, fra tjenesten, som geværmann, som jeg syntes at var ensformig og slitsom, og jeg var også ganske selvstendig, så jeg trivdes bedre, i et klasserom, enn med masse befal rundt meg, hele tida, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg er ikke hundre prosent sikker, på hvem det var, som arrangerte dette ex-phil-kurset, (som var i skolebygningen, på Terningmoen).
Jeg har skrevet at det var Høgskolen i Hedmark, på CV-en min.
Men det kan for alt jeg vet også ha vært UIO, eller noen andre.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu som foreleste, på det ex-phil-kurset, det var ei eldre dame, som jeg ikke syntes, at var så flink, til å forklare.
Jeg skjønte ihvertfall ikke noe, av hule-lignelsen, til Platon, som hu prøvde å forklare oss om da.
Så etter dette, så mista jeg litt av interessen, for dette kurset, da.
Spesielt siden jeg jo egentlig var ferdig å studere og.
Så dette kurset, det var bare noe begynte på, for å få litt avveksling liksom, fra militæret da.
(Så dette var bare et kurs jeg begynte på, men ikke fullførte da.
Det var ikke sånn at jeg prøvde meg på å ta noen ex-phil-eksamen igjen, våren 1993.
Så langt kom jeg ikke.
Jeg var vel bare med på en forelesning, (eller noe), etter at jeg falt av litt, når vi kom til det her med hulelignelsen til Platon, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også et slag bibliotek, eller noe, i en brakke, ikke så langt fra kantina vel, på Terningmoen.
Og der stod det noen PC-er, som man kunne få bruke.
Så en gang, våren 1993, så fikk jeg låne en av de PC-ene, og jeg skrev så et brev, til OBS Triaden, (og butikksjef John Ellingsen der), hvor jeg spurte om jeg kunne få en attest, for den tiden jeg hadde jobbet, på Matland og OBS Triaden, da.
Men det jeg fikk i posten, det var bare et skjema, hvor det stod hvor mange timer jeg hadde jobba, osv.
Men så arrangerte militæret et jobbsøker-kurs, som jeg var med på, en av de siste ukene, av førstegangstjenesten.
Og der, så fikk jeg lov til å skrive et nytt brev, til OBS Triaden, (og John Ellingsen da), sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Men jeg fikk fortsatt ikke noe ‘ordentlig’ attest liksom, fra OBS Triaden da.
Jeg fikk bare et sånt skjema, og ikke noe lignende av den bra attesten, som jeg hadde fått, av redaktør Knut Lønø, i Norsk Hagetidend, et par-tre år før det her da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den skolebygningen, den var vi også noen ganger i, når vi fikk undervisning om russiske fly, og sånt, fra militæret.
Og jeg husker at troppsass. Øverland, han satt og delte ut koffeinpiller, like ved der jeg satt, under noe undervisning der, en gang da.
For det var lett å sovne, når man hadde sånn her undervisning, etter en lang dag utendørs kanskje, med mye fysisk trening osv., ofte da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Eller så kan jeg jo ta med om det.
At i 1992/93, da jeg var i militæret.
Så var jo dette like etter at muren hadde falt og Sovjetunionen hadde gått i oppløsning.
Så det var ikke så veldig lett å motivere seg for, å åle seg rundt i gjørma, i et år, på den her tida.
Hvor det ikke virka som at det var så veldig høy fare, for at det skulle bli krig, akkurat.
Dette var jo like etter at det hadde blitt fred.
Terrorbalansen hadde jo ligget som noe forferdelig, (må man vel si), over livet mitt, helt fra jeg første gang hadde hørt om atombomber.
Så når muren falt og Warszawa-pakten gikk ned.
Så var jo dette som noe veldig bra, husker jeg, at jeg syntes.
For da forsvant jo dette som hadde hengt over folk, i Norge, under hele mitt liv, (må man vel si).
Nemlig at det når som helst, kunne bli en atomkrig, som kunne ødelegge hele verden, (og ihvertfall Europa, som lå midt mellom USA og Sovjet, da).
Så jeg syntes ikke at det var lett, å motivere meg, for å være i militæret, på den her tida, da.
Det var sånn at man måtte ta seg skikkelig sammen, for å klare å komme seg igjennom det, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Gmail – Forespørsel om medlemskap/Fwd: Påminnelse/Fwd: Klage på HiO IU sitt vitnemål
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Forespørsel om medlemskap/Fwd: Påminnelse/Fwd: Klage på HiO IU sitt vitnemål
-
Gmail – Påminnelse/Fwd: Klage på HiO IU sitt vitnemål
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Påminnelse/Fwd: Klage på HiO IU sitt vitnemål
-
En av de siste månedene, som jeg var, i Geværkompaniet.
Så fikk jeg plutselig en studielån-regning, på fem-seks tusen vel.
(Noe sånt).
Fra Lånekassa da.
Som soldat, så fikk jeg jo 800-900 kroner utbetalt, hver fjortende dag.
(Noe sånt).
Og Rimi-lønna, den gikk jo også med i det store sluket da, (for å si det sånn).
Det gikk for eksempel med en god del penger til øvelser, for da pleide jeg å kjøpe inn mye røyk, sjokolade og varmeposer da, med mere.
Så jeg hadde jo ingen mulighet, til å betale denne Lånekasse-regninga.
For jeg avtjente jo førstegangstjenesten.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde jo lært det, at inkasso, det var fy og skam.
Og jeg hadde kanskje litt hjemlengsel, til Bergeråsen.
(Jeg leste noen av bøkene i August-triologien, til Hamsun, på den her tida, og det er bøker som får en til å føle seg rotløs og til å få hjemlengsel, har jeg lest i et intervju, med en utenlandsk Hamsun-fan, i Aftenposten en gang, seinere på 90-tallet, (mener jeg å huske)).
Så jeg kunne nok antagelig bare ha sendt et brev, til Lånekassa, om at jeg måtte få utsettelse.
Men jeg var litt stolt også kanskje over å ha klart meg gjennom vinteren, i Geværkompaniet, og siden jeg hadde fått mange ferdighetsmerker, til å ha på permuniformen min, (som også hadde et birkebeinermerke, på skulderen).
Så jeg ringte faren min da, og spurte han, om jeg kunne få låne penger, til å betale den her regninga da.
Så en lørdag, (må det vel ha vært), våren 1993.
Så tok jeg tog til Drammen og buss videre til Bergeråsen, i permuniform, (for da betalte man bare 10 prosent, av vanlig billettpris, på toget, da).
Og så gikk jeg fra bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet, og ned til ‘Haldis-huset’, nesten nederst i Havnehagen der.
Jeg gikk i perm-uniform, men jeg gadd ikke å ta på meg bereten, husker jeg.
Siden jeg følte meg så hjemme, på Bergeråsen, da.
Og også siden det ikke var noe politi der, (nærmeste lensmann holdt til i Svelvik, en snau mil lenger nord), og langt mindre noe militærpoliti.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg satt ganske stivt, i permuniformen min, i stua til Haldis der, og prata med faren min og Haldis, som også satt i stua der da.
De lånte meg noen tusenlapper, til å betale studielån-regninga med da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Haldis fortalte meg også det, at Christell hadde blitt så vanskelig å ha med å gjøre, i det siste, så hu lurte på om jeg ville ‘ha’ henne, da.
Jeg fikk jo helt sjokk, og tenkte vel noe sånt, som at vi var vel i Norge og ikke i et land i den tredje verden.
Så Christell bestemte vel selv, hvilken mann hun ville ha, (tenkte jeg da).
Og jeg var ikke sikker på om Haldis tulla, eller ikke, heller, (skal jeg være ærlig).
For så godt kjente jeg ikke Haldis.
Og dessuten, så bodde jeg jo på Ungbo, og var i Geværkompaniet, og Christell ville vel ikke vært fornøyd med å bo på Ungbo, hvis jeg skulle tippe, heller.
Så jeg ble bare sittende der helt stum, og svarte ikke, når Haldis spurte om jeg ville ha Christell, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.