I Februar, (eller om det var i mars), i 1993, så skulle vi i tropp 1, på vinterøvelse.

Det ble sagt, før vi dro på øvelsen, at dette var en sivil øvelse, så vi behøvde ikke å ta med gassmaske, for eksempel.

Inni ‘gassmaske-veska’ så kunne vi bare ha godteri, (eller noe), var det en fra en annen tropp, som sa, inne på rommet vårt, (rommet til lag 2), var det vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi skulle ha vinterøvelse, på fjellet, ved Lillehammer, (husker jeg).

Cirka halvparten, av en annen tropp, skulle vel også være med oss, (mener jeg).

Da vi kom fram, til der vi skulle starte, så så vi den andre halvdelen, av Geværkompaniet, (som skulle med de samme bussene tilbake til Terningmoen vel), utafor bussen, (husker jeg).

Disse hadde allerede hatt øvelse, i 10-14 dager vel, og de så gamle ut, eller noe, (var det vel noen som sa, på bussen).

For disse hadde visst hatt et tøft vær da, under øvelsen.

Så de så rimelig bleike og medtatte ut da, må man vel si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde ikke gått så mye på ski, de årene, som jeg bodde, hos faren min, (på Bergeråsen).

Og jeg var også den tynneste på laget, må man vel si.

For Paulsen, han slapp unna øvelsen, ved å ta en preik med sersjant Dybvig, før vi skulle dra avgårde med bussen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg hadde grua meg, til den her øvelsen da.

Og spurt Bricen, (i forkant av øvelsen), om det var greit, at jeg slapp å trekke pulken så ofte, siden jeg var så dårlig på ski da.

For vi hadde vært på en busstur, til et sted, hvor vi gikk og trakk pulk, og da hadde jeg hatt hjelpedraget, (husker jeg), for jeg gikk foran nestlagfører Frydenlund, og da hadde jeg blitt nesten utrolig svett og sliten da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Bricen svarte vel ikke noe, da jeg spurte, om det her, (på rommet til lag 2), i forkant, av øvelsen.

Men jeg spurte nå ihvertfall da.

(Mens nesten hele laget hørte det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi gikk i en veldig bratt oppoverbakke, den første dagen, på vinterøvelsen.

Og da var jeg glad, over at jeg slapp å trekke pulken, (som teltet vårt blant annet lå i), husker jeg.

Og folka i troppen vår, de begynte også plutselig å synge denne sangen:

‘Hvem er denne karen med sekk og lue på.

Han ligner litt på nissen igrunn.

Det er ikke han det er Jon Blund.

Han besøker store og små’.

Og da sangen var ferdig.

Så fortsatte Skjellum, (var det vel), med å si høyt, ‘alle barn har rett til’.

Som på TV-serien ‘Jul i skomakergata’, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter øvelsen, så fikk troppen vår kjeft, fra en annen tropp, på grunn av denne synginga da.

Dette ble tatt opp, av troppsbefalet vårt, i troppens time, en gang da, (husker jeg).

(For den andre troppen hadde ikke skjønt noe, men blitt forvirret, (eller noe da), av den her plutselige synginga da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde vært litt døsig, den første dagen, og gått med en parafinflaske, for mye, i sekken, husker jeg.

(Hvis det ikke var den andre dagen da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den første kvelden, (var det vel), så skulle vi ligge i snøhule.

Bricen, han jobba som en gal, og bygde nesten hele snøhula selv, husker jeg.

Det var kaldt, og vi hadde en slags tjukk pysjamasbukse, som ble kalt ‘Anda’, eller ‘Anna’, eller noe, og som jeg ikke hadde tatt med, for å få plass til andre ting da.

Men jeg hadde masse varmeposer da, fra Top Secret, i Oslo, som jeg brukte, for å holde varmen.

(Etter tips fra noen andre soldater i troppen vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi hadde forresten vært hos en landhandel, på fjellet, på Lillehammer, før vi skulle sove i snøhule.

Og da hadde Nybø bedt meg, (som var omtrent den eneste på laget, som hadde tatt med seg penger), om å kjøpe en pakke, med Toro gryterett, (sånn pulver-basis da), en rett han hadde erfaring, i å lage, fra speideren vel.

Til RSP da, (stridsprovianten, som folk spøkte med og sa at betydde ‘Rester av Sprengt Personell’, og som andre igjen kalte for ‘død mann på boks’).

Så da kjøpte jeg det, og noe brus og appelsinjuice, og andre matvarer da, fra ei kone, som liksom måtte hente hver ting jeg spurte om da, i noen hyller bak seg, siden dette var en veldig gammeldags landhandel da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi hadde forresten en plass, for teltet vårt, nedenfor fjellet, (som vel var Kvitfjell, muligens, tror jeg), ved Lillehammer da.

Så vi hadde holdt til der, i knappetelt, i et par dager vel, før vi begynte å gå, oppe på fjellet da.

I disse knappteltene, så måtte man ha en kuldegrop, husker jeg.

Varmen gikk nemlig oppover, så man måtte ha en grop, sånn at man liksom gikk litt nedover, når man gikk ut av teltet, for å få varmen, fra primusen, til å holde seg i teltet da.

Og man sov med klær på seg der, for ellers ble det for kaldt, og på vanlige øvelser, så kunne det bli alarm, når som helst, så man kunne ikke ta av seg mer en feltstøvlene og feltjakka vanligvis, når man sov, i knappetelt, på øvelser da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg delte det jeg kjøpte i den landhandelen, med de andre, på laget da.

(Ihvertfall en del av det).

Men appelsinjuicen, den sa jeg fra om, at den ville jeg ha selv da, husker jeg.

Og Odd Sundheim, fra Valdres, han hadde glemt å ta med røyk, på øvelsen.

Men jeg hadde grua meg, så mye, for den her øvelsen.

Så jeg hadde en halv tobakkspakke, i reserve, (i tillegg til en 20-pakning sigaretter cirka, for hver dag vel), så jeg lot Sundheim få den tobakkspakka mi da.

(Selv om man vel må si, at det var litt rart, at noen kunne klare å glemme å ta med røyk, på en så langvarig øvelse).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Det å sove i den snøhula, det var rimelig kaldt.

(For vi fyrte ikke med primus der, sånn som jeg husker det).

Vi lå på en slags hylle, som var en halv meter høy kanskje, inne i snøhula da.

Og man skulle ha en skistav, som stakk opp gjennom taket, av snøhula.

(Av en eller annen grunn).

Og når vi våkna, så hadde taket, i snøhula, falt med 20-30-40 centimeter, eller noe.

Så det var jo nesten sånn, at vi fikk taket i trynet da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og den kvelden, som vi sov i snøhule, så hadde jeg, (som var fast primus-mann, på laget), slitt med primusen da, husker jeg.

(Etter at vi var ferdige, med å bygge snøhula).

For hvis det var opp mot 15 kuldegrader, (noe det var, denne kvelden da), så holdt det ikke å varme opp primusen, med rødsprit, kun en gang.

Neida, da måtte man, (som noen, (muligens kompanisjefen), sa), varme opp primusen _to_ ganger, med rødsprit da.

(Noe vi vel ikke hadde lært, sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).

Noe jeg ikke hadde vært borti før da.

Så da fikk jeg først en negativ kommentar, av troppsjef ‘Kalesj-Bjørn’ da, (siden jeg ikke husker etternavnet hans).

Men dette hadde visst likt for alle laga da, at de hadde slitt med primusen, (grunnet kulda), denne kvelden da.

For det var første gang, som vi var på øvelse, og det var så mange kuldegrader da, (mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var vel etter at jeg til slutt fikk fyr på primusen der.

(Ved snøhula der da).

At Nybø lagde den her gryteretten sin da.

Fra Toro da.

Mens han hadde oppi RSP-en, som vi egentlig hadde som middag, den dagen da.

Og den gryteretten, den lukta godt, husker jeg.

Så det var en god ide, av Nybø, må man vel si, å be meg kjøpe en sånn gryterett-pose, i den landhandelen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kompanisjef Isefjær, han var ikke med, på å ligge, i noen snøhule, husker jeg.

Han lå under åpen himmel, litt nedafor alle snøhulene, (husker jeg).

Med en teltduk over seg vel.

Mens han testa noen nye soveposer, (eller noe sånt), tror jeg, (for Forsvaret da).

Og det så ut som om han hadde hatt en tøff natt, (mener jeg å huske), morgenen etter da.

(For jeg mener at jeg gikk forbi kaptein Isefjær, når jeg skulle et eller annet, den morgenen da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Resten av øvelsen, var kanskje ikke like spektakulær, som den natta, som vi lå over, i snøhule.

Men vi gikk rundt på fjellet der da.

Og en dag, så var det skikkelig snøføyke/storm, mens vi gikk, husker jeg.

Og vi måtte stå bak en hyttevegg, (eller noe), når vi hadde pause da.

Vi hadde fått beskjed, om å drikke mye vann.

Og vi hadde vannflaskene, rundt halsen.

Og vi hadde fått beskjed, om å putte snø, oppi vannflaskene, når vi drakk en slurk, sånn at vannreservene våre skulle holde lengre da.

(Eller, vi hadde vel ikke med vann, tror jeg.

Vi smelta vel bare snø, mener jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men noen dager seinere, så ble det skikkelig påskevær, med sol osv., husker jeg.

På tilbakeveien, til der ‘basen’ vår lå da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men de første dagene, så var det veldig kaldt, husker jeg.

Vi skulle ha opplæring, i å finne folk, som var tatt av ras, en dag der, husker jeg.

Dette var ved en skråning, på fjellet, og temperaturen var vel minus femten kuldegrader cirka vel.

Jeg fikk utdelt en sånn søkestav, av et befal, som jeg ikke visste hvem var.

(Så han var vel fra den andre troppen sikkert da).

Og så skulle jeg og noen fler, liksom søke etter noen folk, som hadde blitt tatt av ras da.

Mens en hel gjeng så på oss da.

Men vi hadde ikke fått beskjed, om at det faktisk var noe gravd ned der.

Så da søkestokken min, støtte mot noe der, så sa ikke jeg fra, til noen, om det.

For jeg ville ikke at den ‘seansen’ skulle ta lengre tid, enn nødvendig da.

(Siden det var så kaldt da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så vi måtte søke en gang til da.

Siden vi ikke hadde funnet en stor platdukke, som han befalet tydeligvis hadde gravd ned der da.

(Noe jeg ikke hadde fått beskjed om da.

For han var rimelig ordknapp, han befalet da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da husker jeg det, at lagfører Warming, (fra lag 3), som var en av de, som stod og så på denne søkingen vår da.

Han sa til meg det, like etter det her, at det var min feil, at alle folka hadde måttet stå der så lenge, i sprengkulda da.

(Siden jeg ikke hadde sagt fra da, da søkestokken min, støtte mot den dukka da).

Men jeg hadde ikke fått beskjed, om å si fra, hvis jeg fant noe.

Jeg hadde bare fått beskjed om å gå der og søke da.

Men jeg visste ikke at noe var gravd ned der, (for å si det sånn).

(Jeg trodde at poenget bare var, at vi skulle vise hvordan man skulle søke, med søkestokkene da.

For han befalet forklarte, at hvis folk gikk med så og så langt mellomrom, mellom seg, og søkte, så kom de til å finne dem som lå begravet, under snøen da.

Og det må jeg innrømme, at stemte.

For jeg fant jo noe, under snøen.

Men jeg trodde at det var en stein, eller noe da.

Jeg visste ikke at vi faktisk leita etter noe spesielt der).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På veien tilbake til basen, så var det mye nedoverbakker, (husker jeg).

Jeg måtte faktisk trekke pulken jeg og.

Men ikke så mye som mange av de andre på laget da.

Men jeg trakk pulken til like før vi skulle ned en nedoverbakke der.

Og nederst i den bakken, så var det en bru.

Og denne bakken så farlig ut, syntes jeg.

For man måtte liksom svinge, nederst i bakken, og prøve å treffe den her brua da.

Men jeg var ikke så stødig på ski.

Og jeg hadde jo på meg pakning, osv.

Så når jeg så den brua, nedi der.

Så bare la jeg meg ned, for å bremse da.

Og jeg stoppa like før elva der da, som gikk under brua da.

(For hvis man bomma på brua, så havna man i elva da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sersjant Dybvig, nevnte like etter, at han hadde trodd, at det var ‘slutten for Ribsskog’, (var det vel han sa), når jeg kjørte ned den bakken.

Men det syntes jeg at ble dumt.

For man døde vel ikke av å havne uti en ganske grunn elv.

Men jeg måtte kanskje ha lånt noe klær og sånn da, hvis jeg ikke hadde klart å bremse, før jeg havna i elva da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter dette igjen, så måtte vi ned en veldig bratt bakke, etter at det hadde begynt å bli mørkt da.

Så jeg datt vel 10-20 ganger, på vei ned den bakken vel.

Og tre ganger på en meter cirka vel, mens sersjant Dybvig stod like ved da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi kom fram til basen vår, så begynte jeg å fyre opp primusen da.

Men av en eller annen grunn, så dro jeg med den, bort til lag 3, (som hadde telt like ved siden av oss da).

(Kanskje fordi at de hadde lommelykt der, eller noe).

Og mens jeg fyrte opp primusen, så klarte jeg å rote bort vottene mine da.

Og da, så hadde vår tidligere troppsjef, løytnant Frøshaug, sagt til oss, at vi burde ha et eget depot, i troppen, med militærutstyr, sånn at vi ikke skulle få så mange TS-, (Tap/Skade), skjemaer da.

Så jeg gikk ikke bort til troppsbefalet, og klagde, på at jeg hadde mista vottene mine.

(Kanskje på grunn av sersjant Dybvig.

Som hadde kommentert at det nesten var slutten for meg, bare fordi jeg holdt på å havne uti en ganske grunn elv.

Og som hadde stått like ved siden av meg, når jeg falt mange ganger, ned den bratte bakken, på slutten da.

Og som vel også hadde tulla fælt, like før vi skulle kjøre ned den bakken, med den skumle svingen, (og elva), nederst i da.

For noen på lag 3, (eller om det var på lag 1), hadde vitset om, at de skulle dra på et høyfjellshotell, som vi kunne se, noen hundre meter, fra skiløypa da.

‘Her kommer en som har draget’, (for det man dro pulken i, ble kalt draget da), sa sersjant Dybvig, at dem ville ha sagt, inne på diskoteket, på høyfjellshotellet da, (hvis han soldaten hadde gått inn der da).

‘Hva hvis jeg hadde gått inn der da’, sa han som gikk foran og dro da.

(Eller noe sånt).

Til sersjant Dybvig vel.

‘Her kommer en som har hjelpedraget’, sa Dybvig da, (at dem ville ha sagt, inne på hotellet der da).

(Dem dreiv og vitsa da, for den som gikk foran og dro pulken, han dro i noe som ble kalt for hjelpedraget da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg gikk bare bort til lag 3 igjen, og spurte, om noen av dem, hadde noen ekstra votter.

Og Frisell, han hadde noen ekstra votter, som jeg fikk låne da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og den natta, (må det vel ha vært), så skjedde det rare, at vår nye troppsjef, Kalesj-Bjørn.

Han kom bare plutselig inn i teltet vårt, og la seg, ved siden av meg, (som lå ytterst), og veggen på teltet da.

Som en slags ‘tetningslist’, som man kalte han som lå helt ytterst da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tenkte at dette kanskje var noe lignende, av det kompanisjef Isefjær hadde gjort.

For han måtte jo ligge i en bivuakk, (heter det vel), når vi andre, lå i snøhule da.

Så jeg tenkte at Kalesj-Bjørn kanskje ikke hadde noe annet sted å ligge da.

Og han lå med ansiktet vekk fra oss andre også.

Så det var ikke sånn, at jeg fikk spurt han, om hvorfor han lå der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det hadde jo vært en kar, inne på rommet vårt, (på lag 2), på Terningmoen, og sagt det, at vinterøvelsen, var en sivil øvelse, så vi kunne ha godteri, i ‘gassmaske-veska’, osv.

Men dette hadde visst ikke kompanisjef Isefjær fått med seg.

Han hadde en oppstilling, av alle folka, den siste dagen der da.

Og han spurte meg, om ‘har du lært å gå på ski nå da Ribsskog?’.

(Uten at jeg vet hvem som hadde fortalt han, at jeg ikke var så god til å gå på ski).

Jeg tenkte på alle de fallene, som jeg hadde hatt, i den siste bakken, ned til ved teltplassen der, kvelden før.

Så jeg måtte svare ‘nei’, syntes jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Isefjær kjente så på ‘gassmaske-veska’, som jeg hadde festa rundt uniformen, (som vanlig). da.

Men der lå det noe regntøy, (eller noe), vel.

Så Isefjær ble sur da, og skreiv meg opp på en liste, over soldater, som skulle straffes da.

For de andre soldatene, de skulle tilbake igjen, til Terningmoen, for å skyte med våpnene sine.

For å vise, at de virka, selv etter 10-14 dager, på fjellet, da.

Mens vi andre, (deriblant lagfører Bricen og lagfører Warming, husker jeg).

Vi måtte gå en ekstra straffe-skitur, oppe på fjellet der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når vi gikk sånn på rad og rekke, så hendte det, at meldinger, ble sendt fram og tilbake.

Noen hadde vel spurt, om hvor lenge vi skulle gå.

Og meldingen tilbake, fra han befalet, (fra en annen tropp vel), var noe uklar da, (syntes visst noen).

Så en melding, kom tilbake igjen, til han.

Og det var, ‘hvor langt er et tau?’.

Og det likte ikke han befalet.

Så han stoppa hele gjengen av oss da.

Og stilte oss opp på rekke.

Og så spurte han meg, om jeg hadde sendt den meldingen.

‘Nei’, svarte jeg.

(Mener jeg å huske, ihvertfall.

Jeg var ihvertfall ærlig da).

Og da sa lagfører Warming, (på lag 3), som gikk foran meg vel, på den rekka, at det var han som hadde sendt den meldingen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi skulle selvfølgelig ned en sånn ‘helvetesbakke’, på den straffeskituren og.

Og da spurte lagfører Bricen, (av en eller annen grunn), om han skulle ta AG-en min, for meg, ned den bakken.

Jeg sa vel at det var greit, selv om jeg undret meg litt, over at Bricen spurte om det her da.

Men det var alt som skulle til egentlig.

Når jeg slapp å bære de ekstra 4-5 kiloene, som AG3-en veide da.

Så klarte jeg å svinge og holde balansen osv., ned den bratte bakken da.

Så da var det nesten morsomt, å stå på ski, husker jeg, (at jeg syntes).

Selv om jeg selvfølgelig klarte å kræsje, med en i en annen tropp, midt nedi den bakken da.

(Selv om det var litt flaut, at Bricen måtte bære AG-en min da, må jeg innrømme).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Bricen han hadde også sagt til meg, at jeg var rød på øret, (eller noe), mens vi lå i telt-leieren der, før vi dro opp på fjellet vel.

Jeg hadde kjent en kul i øret der, men jeg trodde at det var en kvise.

For jeg hadde fått kvise i nesa før, (tror jeg at det var), så jeg trodde at dette var en kvise i øret da.

(Selv om jeg vel ikke hadde hatt det før vel).

Så jeg svarte bare til Bricen, at det var en kvise da.

Og Bricen sa ikke noe mer vel.

Men da vi kom ned til Terningmoen, så så jeg det, at en bit av øret mitt, hadde blitt borte.

For jeg hadde fått en frostskade da.

Og en bit, på tuppen av øret mitt, hadde forsvunnet da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som vi var, i Geværkompaniet.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.