Romkameratene mine, den første tida, på Terningmoen.

Det var Pettersen fra Fredrikstad.

Det var Prestsveen, fra Brumunddal, (som seinere ble troppens BV-, (beltevogn), sjåfør).

Det var en idrettsmann, fra Bærum, som ble kompaniet sin idrettsass., (eller idrettsassistent da, men i militæret, så sa man ikke så lange ord ofte vel, så han ble bare kalt idrettsass).

Det var et åttemannsrom, som vi var på.

Med fire køyesenger da, (i metall vel), og åtte cirka to meter høye metallskap da.

(Som man kunne låse, med en hengelås).

Og et bord og fire stoler vel.

Som man ser, av navnene våre, så het alle noe på ‘P’ eller ‘R’.

Dette var fordi at vi ble plassert på rom, alfabetisk.

Så selv om jeg ikke husker hva idrettsassistenten, fra Bærum, het, så kan jeg ganske sikkert si det, at han het noe på ‘P’ Eller ‘R’, da.

(For få het vel noe på ‘Q’).

Vi var bare 5-6 mann, på rommet.

For 2-3 folk, hadde ikke engang møtt fram, på den første møtedagen der da.

Det var et veldig stort frafall, når det gjaldt vernepliktige.

Og vi ble færre og færre, i troppen, for hver måned som gikk, gjennom førstegangstjenesten da.

Så hvis vi var 100 mann, (i tropp 1), i juli 1992, så var vi kanskje bare igjen cirka 30 mann, i juni 1993.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var mye stress, så og si hver dag, i infanteriet.

Men jeg fikk med meg det, at det ble sagt fra befalet, at vi burde låse inn tinga våre, om kvelden.

Så jeg sa det til de andre folka, på rommet mitt da.

Og seinere på kvelden, så dukka det opp noen folk i uniform, på rommet vårt, som vekka oss opp, og liksom skulle inspisere da.

Og da sa visst dem til noen andre, at vi på rommet vårt, vi sånn skikkelig ordensfriker da, siden vi faktisk hadde husket å låse inn tinga våre, (som AG3, osv.), i skapene våre da.

Jeg hadde latt en 20-pakning, med sigaretter, ligge på gulvet, (ved senga mi da), med en lighter oppå.

Men det var ikke lov da, sa de som vekte oss.

Så den røykpakka og lighteren, de tingene, de måtte jeg legge oppå leselampa, som var på veggen, ved senga mi da.

Jeg lå i en underkøye, (som jeg var vant med, da jeg bodde hos mora mi i Larvik, og Pia alltid hadde overkøya, siden mora mi ville det da, siden hu trodde det var bedre, at jeg fikk Pia oppå meg, enn omvedt, hvis sengebunnen plutselig skulle knekke, på en slags mystisk måte da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi hadde utsikt, fra rommet vårt, til noen trær og sånn vel.

Og noen grønne sletter vel.

Så vi hadde vel den brakka, (mener jeg å huske, ihvertfall), som var lengst fra kasserna, og som vel også var nærmest hovedinngangen, til Terningmoen.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Man ble nesten helt rar i huet, syntes jeg, av denne masinga, fra befal osv., i militæret.

Så om kveldene, de første dagene, så gikk praten ganske lett da.

Uten at hue vel kanskje var helt med.

Han idrettsassistenten, fra Bærum, han lå vel i køya over meg, tror jeg.

(Noe sånt).

Og han begynte å prate om damer, en av de første kveldene der, husker jeg.

Jeg hadde jo vært klassen nerd og pingle, (må man vel si), på ungdomsskolen.

Så jeg var jo ganske stolt av mine dame-erobringer, (som jeg har skrevet om i Min Bok og Min Bok 2), nemlig Nina Monsen, Laila Johansen, Kari fra NHI, Siri Rognli Olsen, Ragnhild fra Stovner, med flere.

Så da han idrettsassistenten, fra Bærum, begynte å prate om damer, så var jeg helt med da.

Og skulle akkurat til å begynne å forklare om Laila Johansen og Ragnhild fra Stovner og sånn da.

(Det vil si mine erobringer fra Radio 1 Club, i Oslo, da).

Men så tenkte jeg plutselig det, at kanskje det ville vært smartest, å holde litt kjeft.

Kanskje det ikke var så smart, å snakke om alt for personlige ting der.

Jeg kjente jo ikke de andre folka der så bra.

Så midt i en setning, mens jeg akkurat skulle begynne å skryte av Laila Johansen, Christell Humblen og Nina Monsen, Sari Arokivi fra Finland, Kari fra NHI, Ragnhild fra Stovner, eller noen av mine andre damer, (eller hva man skal kalle de), der da.

Så ombestemte jeg meg, liksom midt i setningen da.

(Vi prata om fine damer vel).

Og så sa jeg bare at, ja, jeg kjenner jo Kristin Sola, fra Sande.

(For jeg måtte liksom si noe som ligna på ‘B’, når jeg først hadde sagt ‘A’, da.

Og det var veldig lett, (syntes jeg), å liksom plumpe uti det, og si A der, syntes jeg, siden man omtrent ble hjernevaska og brutt ned der da, av alt ‘maset’, fra befalet, under de første dagene av rekruttjenesten da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kristin Sola, hu gikk i klassen min, det første og andre året, på videregående.

Og hu og venninna hennes, de var skikkelig fine da.

Sa jeg da.

(For jeg syntes at Sola og jeg, vi hadde gått ganske greit sammen, på Sande videregående, vel.

Hu ga meg for eksempel det skjemaet, til samarbeidsavtalen, blant annet, sånn at jeg kunne gå på datalinja, i Drammen, det siste året, på handel og kontor, istedet for å gå enda et år markedsføring da, i Sande).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da, så var det utrolig nok sånn, at han idrettsassistenten, (fra Bærum), han kjente også de her to Sande-damene da.

Og han fortalte meg det, at hu mørkhåra venninna til Sola, (som jeg hadde syntes at var skikkelig fin da, og som jeg husker at Sola fortalte om, da vi gikk på markedsføringslinja, at hu dreiv og spleisa på å leie solarium sammen med).

Han Bærum-karen, han kunne fortelle meg det, at hu mørkhåra venninna til Sola, hu hadde fått unge da.

Noe som jeg syntes at var litt kjedelig da.

For da var hu liksom ikke singel og sånn lenger da.

(Eller hvordan man skal forklare det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var ikke den eneste, som plumpa uti det, på rommet vårt, de første dagene der.

En kveld, så fortalte Pettersen, fra Fredrikstad, at grunnen til at ‘n Ørjan, hadde blitt sendt hjem, fra Albertville-OL.

Det var fordi at han hadde hatt sex med Anette Bøe og tre andre damer, på rommet.

Og Anette Bøe, hu var sammen med skipresidenten, (eller noe), så derfor ble Ørjan Løvdahl sendt hjem da.

(Fortalte Pettersen, en av de først kveldene der da.

Etter at vi hadde blitt ‘tulla’ med av befalet der hele dagen da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Prestsveen, han glemte å låse skapet sitt, (med AG3 i, osv.), en kveld, husker jeg.

Og da noen sa til han det.

(Om det var meg eller et befal som inspiserte der, eller noe).

Så svarte Prestsveen liksom som en unge da, syntes jeg.

Og det gjorde Pettersen et poeng av og da, husker jeg.

For Prestsveen snakka en litt sånn ‘sippete’ versjon av Brumundalsdialekten da, syntes jeg.

Ihvertfall så gjorde Pettersen et poeng av det da, at Prestsveen sa noe på Brumundalsdialekt, (noe ‘je’ eller noe sånt da), som hørtes jævlig ut da.

Og da plumpa jeg uti det igjen, og sa meg enig i det da, at den dialekta til Prestsveen, hørtes jævlig ut da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg vet ikke om Prestsveen klagde til troppsjef Frøshaug, på at han hadde blitt mobba, eller noe.

Men noen dager seinere, så ble ihvertfall Prestsveen BV-sjåfør da, og flytta til en annen brakke vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen på det rommet, med mørkt hår vel, som jeg ikke husker navnet på.

Han dro plutselig en av de første dagene, tilbake til Oslo.

(Han var vel fra Groruddalen kanskje vel.

Noe sånt).

Også ble han hjemme, i en dag eller to.

Også kom han plutselig tilbake igjen da.

Og da hadde han gått glipp av mye der da, som hvordan man skulle ‘tre av’, og sånn da.

(Noe som ble kalt ‘slutta orden’).

Som jeg prøvde å forklare for han da.

(For jeg var helt med, og ble litt hjernevaska kanskje av det her militærgreiene da.

Må man vel si).

Og jeg hadde den uvanen, at jeg noen ganger hang feltlua mi, på en sånn sengeknagg, mens vi rydda på rommet, osv.

(For feltlua, den skulle man ikke ha på seg inne da).

Og den dagen, (mener jeg at det var), som han fra Oslo, returnerte.

Så ble feltlua mi borte da.

Og på troppens oppstillingsplass, så spurte troppsjef Frøshaug meg, ‘har du rota bort feltlua di, Ribsskog’.

Og da tenkte jeg det, at da måtte jeg prøve det, å svare ganske militært.

Så da svarte jeg bare et høyt, langt og klart ‘ja’, da.

(Istedet for å mumle noe sånt som at, ‘nei, den feltlua mi, den har jeg ikke rota bort, den er sikkert der eller der da’).

Og da ble troppsjef Frøshaug litt sur, tror jeg.

Av en eller annen grunn da.

(Men Haraldsen, (en litt korpulent kar nesten vel, fra Oslo vel), i troppen, han syntes vel at det var litt morsomt, tror jeg, og snudde seg vel litt på oppstillingsplassen og gliste eller lo litt vel).

Men jeg lurer på om det var han karen, som plutselig dro hjem til Oslo, og så kom tilbake, (og bare var på rommet, i noen timer, eller noe), som hadde rappa feltlua mi da.

Men det tørr jeg ikke å si sikkert da.

(Men etter den her dagen, så så jeg han aldri igjen, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hvis vi klarte å rote bort, eller ødelegge, noe av utstyret, som vi fikk utdelt, i militæret.

Så ble vi trukket, i den lønna, som vi fikk der da.

(Som var cirka 900-1000 kroner kanskje, hver fjortende dag.

Noe sånt).

Akkurat det, det brydde ikke jeg meg så utrolig mye om, sommeren 1992.

For jeg hadde jo jobba mye, på OBS Triaden, i ukene før jeg skulle i militæret.

Så jeg hadde vel kontoen min ganske full av penger, tror jeg.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så da jeg fikk et sånt skjema, som ble kalt TS-, (tap/skade), skjema.

Av et av troppsbefalene vel.

Så klarte jeg også det kunststykket, å fylle ut det skjemaet feil da.

For ikke bare stod det ‘feltlue’, på det skjemaet.

Neida, det stod også ‘feltlue vinter’, på det samme skjemaet.

Og femti andre ting, kanskje.

Så jeg blingsa litt da.

(Jeg var kanskje litt trøtt og sliten, når jeg skulle fylle ut det her skjemaet.

Det var jo under rekruttjenesten liksom, hvor vi noen dager hadde tjeneste fra 7 om morgenen, og til 7-8 om kvelden vel).

Jeg hadde ihvertfall klart å krysse av, for ‘feltlue vinter’, (som kosta litt over hundre kroner vel), på det skjemaet da.

Istedet for å krysse av for ‘feltlue’ da, som kosta en femtilapp mindre, (eller noe), kanskje da.

Så det skjemaet, det fikk jeg tilbake igjen da.

Med beskjed om å fylle ut et nytt sånt skjema, som det skulle stå riktig slag av feltlue på da.

For jeg hadde vel ikke sett så nøye, på det skjemaet kanskje, men bare sett at det stod noe med ‘feltlue’ der da.

Og hadde nok ikke sett at dette var feltlue vinter.

For til daglig så var det ingen, i militæret, som snakka noe om ‘feltlue vinter’.

For den lua, den ble alltid kalt for ‘BF’ da, når den ble nevnt, i militæret der da.

Og BF, det var en forkortelse for bjønn-fitte.

Siden den feltlue vinter, den hadde noe pels, (eller noe) på seg da, så når den lå i skapet, så kunne den minne litt om en bjørnefitte da, mente folk, (litt på fleip kanskje vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye som skjedde, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.