Når det gjelder andre året mitt, på NHI, så hadde var jeg noen vekttall forsinket, før jeg begynte på fjerde semester.

Jeg kuttet vel ut å ta valgfag, i tredje semester, mener jeg å huske.

Mye på grunn av problemer med organisasjons-oppgaven vel, hvor Rimi/Hagen-gruppen ikke svarte.

(Uten at jeg husker det her helt nøyaktig da, hvorfor det blei sånn.

Men det var ihvertfall problemer med Hagen-grupen da, husker jeg).

Så jeg måtte ta ekstra mange valgfag, etter jul, for å få flere vekttall da.

(Hvis jeg husker det riktig).

Og da valgte jeg bort å ta tunge valgfag som C, husker jeg.

For jeg var litt deppa, på den her tiden.

For det første året, på NHI, så sa en i elevrådet, i det store auditoriet.

At det var veldig vanskelig å få jobb, med kun to år på NHI.

Så jeg tenkte litt sånn, at jeg kunne prøve å velge noen litt sære fag.

Så ville kanskje dette hjelpe på jobbmulighetene mine.

Kanskje jeg hadde flaks og valgte et fag som man kunne få jobba av å kunne liksom.

(Det var som Karlsen, klasseforstander, på Gjerdes VGS., sa, at han likte folk som gikk litt mot strømmen da.

Sånn som Jarle Hallingstad, i den klassen, som hadde Mac og ikke PC da.

Det likte Karlsen, husker jeg at han sa).

Så jeg valgte sære valgfag som ekspertsystemer og kvalitetssikring, (som ‘ingen’ hadde hørt om, på den her tiden).

Samt finansiering og datasikkerhet.

Jeg husker at finansiering var ganske vanskelig.

Men at jeg utmerket meg ved å svare riktig, på et vanskelig spørsmål, en gang, i en time.

(Finansiering var i et klasserom, vil jeg kalle det, og ikke i et auditorium.

For det var ikke så mange studenter, som hadde det faget).

Ekspertsystemer, det betydde et dataprogram, hvor kunnskapen til en ekspert, ble bygget inn, i programmet.

En ekspert, på et felt, han ville ofte si at sånn og sånn er det.

Men han vil ofte ikke klare å forklare hvorfor.

Så ekspertsystemer, det er systemer som får kunnskapen til en eller flere eksperter bygget inn i seg da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kvalitetssikring, det gikk vel på ISO-sertifisering, eller hva det het.

Og det faget var vel heller ikke i det store auditoriet, tror jeg.

Men det var datasikkerhet, husker jeg.

Datasikkerhet, det var et populært valgfag.

Og foreleseren var veldig dyktig, sånn som jeg husker det.

Noe av poenget, som jeg lærte i datasikkerhet, det var at backup-en burde ligge på et annet fysisk sted, enn originalen.

Hva hvis det brant, for eksempel.

Da ville både sikkerhetskopien og datamaskinen bli ødelagt, og dataene kunne bli tapt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Et annet fag, som jeg hadde dette andre året.

Det var vel et økonomifag, mener jeg.

(Dette var muligens i det organisasjon, samarbeid og ledelse-faget, i tredje semester.

Hvis det ikke var ei vikar, eller noe, i datasikkerhet da.

Ihvertfall så var dette i tredje eller fjerde semester, og i det store auditoriet da).

Og da ville ei foreleserdame, ihvertfall en gang, gå rundt i auditoriet, og be om å få tilbakemeldinger.

Og da svarte jeg noe, om at jeg hadde ikke vært på alle forelesningene, eller noe.

Jeg gikk i forsvarsposisjon, med andre ord.

For jeg hadde en litt sein døgnrytme, og var litt deprimert, dette skoleåret, siden mine kamerater Glenn Hesler og Øystein Andersen hadde startet en flere måneder lang boikott mot meg, blant annet, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2.

‘Men det går jo på deg det’, (eller noe lignende), svarte hu foreleserdama da.

Hu ville ha tilbakemelding, fra meg.

Men jeg var ikke helt med da.

Jeg fikk nesten sjokk, når hu gikk rundt i auditoriet, og ville ha tilbakemelding, fra meg, (som satt nesten bakerst der da).

For så langt tenkte ikke jeg.

Eller, jeg hadde dårlig samvittighet kanskje da, fordi at jeg ikke hadde vært på så mange forelesninger.

Og jeg var nok ikke vant med det, at lærere/forelesere ba om tilbakemelding.

Så jeg klarte faktisk ikke å gi noen konstruktiv tilbakemelding da dessverre, til hu foreleserdama, da hu spurte om det her da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som Øystein Andersen og Glenn Hesler, var oppe hos meg, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen, (og vi satt i TV-stua der, på Ungbo).

(Dette må nok ha vært det første året, som jeg bodde på Ungbo, altså skoleåret 1991/92, for jeg ble uvenn med Øystein, på den tiden som jeg dro i militæret, sommeren 1992).

Så var det sånn, husker jeg, at Øystein var så ‘på’ meg, om et eller annet da.

(Av en eller annen grunn).

Og jeg ble litt irritert, husker jeg.

Jeg opplevde Øystein som litt plagsom da, husker jeg.

Så jeg ble liksom litt innbitt da, og tenkte litt, og sa så til Øystein, (mens Glenn Hesler også var der vel), at ‘jeg vet noe som ikke du vet’.

(Noe sånt).

Og da ble Øystein litt stillere.

Og det var på nippet til at jeg fortalte han dette da.

Men jeg ombestemte meg, og fortalte det ikke likevel.

(Det var like før at jeg fortalte det, men jeg klarte så vidt å holde kjeft, å ikke si det likevel da).

Dette som jeg visste, om Øystein da.

For dette ville vel kanskje ha knekt Øystein, (tenkte jeg kanskje).

(Noe sånt).

Hva vet jeg.

Men jeg syntes altså at Øystein var så plagsom og masete da, at jeg faktisk advarte han.

Om at jeg visste noe som han ikke visste da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og dette ‘noe’, som jeg visste, men som ikke Øystein visste da.

Det var jo selvfølgelig den episoden, som hadde hendt, på Sand, (nedafor huset til ‘Teskjekjærringa’ der), høsten 1988, (altså tre-fire år før det her da), som jeg har skrevet om, i Min Bok.

Nemlig at jeg banket på døra, til sommerhuset, til Øystein og dem, nede på Sand der da.

Og at faren, (eller egentlig adoptivfaren), til Øystein, (nemlig Kai Andersen), da åpna døra, med svetteperler i panna, og med en ung afrikanergutt ved siden av seg.

Og at det var åpenbart for meg, at de skulle ha sex sammen da.

Så så irritert ble jeg på Øystein da.

(Som nok må ha vært masete/plagsom og kanskje til og med litt truende da).

At jeg ga han en advarsel, om at jeg visste noe som han ikke visste da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, etter at Pia hadde flytta til Oslo.

Så dro jeg og besøkte bestemor Ågot, på Sand.

(Dette var vel antagelig i skoleåret 1991/92 da, som var skoleåret etter at Pia flytta til Oslo).

Og det som skjedde da, det var det, at bestemor Ågot, satt i stua, (foran TV-en), og mer eller mindre grein.

For hu ville at jeg skulle flytte tilbake, for å bo hos henne, på Sand.

For Ågot følte seg så ensom da, så hu.

Men jeg ramset opp sønnene hennes, nemlig faren min, Håkon og Runar.

Men de var liksom ingenting da, skjønte jeg.

Så Ågot grein og ville at jeg skulle avbryte studiene mine og karrieren min, i Oslo da, for å istedet sitte å holde henne i hånda, (eller hva det kan ha vært, at hu ville), på Sand.

Men dette hadde jeg vanskelig for å ta seriøst, skal jeg være ærlig.

Ågot hadde jo visst, i alle år, at det var meninga, at jeg skulle flytte til Oslo, for å studere, når jeg var ferdig med videregående.

(På samme måte som hennes yngste sønn Runar hadde gjort det.

Han studerte jo på Tannlegehøyskolen, i Oslo, på 70-tallet).

Så jeg prøvde bare å prate litt fornuft til Ågot da.

Men det her gjorde nok også meg selv litt deprimert.

Men om Ågot var alvorlig eller bare tulla, det veit jeg ikke.

Men jeg husker nå den her episoden da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også mer som hendte, i det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.