Jeg husker at han svære typen til Anita, pleide å chatte med typen til Wenche, (nemlig Kjell Arild), i stua, på Ungbo der.
Jeg husker at de diskuterte om hvor ofte jeg dusja.
(Bak ryggen min da.
Men jeg hørte kanskje hva dem sa, mens jeg dreiv med å steika noe pizza, eller noe, på kjøkkenet der da.
Noe sånt).
Typen til Anita sa vel at han dusja hver dag, (til Kjell Arild), tror jeg.
Og de sa vel at de ikke hadde merka noe til, at jeg lukta dårlig, eller noe.
‘Han veier så lite’, (eller noe), mener jeg at jeg overhørte, at han typen til Anita sa vel.
(For da mente han vel, at folk som veide lite, de lukta sjelden vondt da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, når Wenche satt ved siden at typen sin, Kjell Arild, i den svarte skinnsofaen der, på Ungbo.
Og vi satt hele gjengen og så på TV da.
(Sikkert ‘Våre verste år’, som vanlig).
Så husker jeg det, at folk plutselig begynte å prate om, hva Wenche egentlig satt og holdt på med der.
For da hadde hu hadde nemlig sittet og kjælt med pikken til Kjell Arild, (utapå den stramme olabuksa hans). der.
(Mens vi alle satt og så på TV der da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kjell Arild, han kunne noen ganger kanskje være litt vulgær.
Han nevnte en gang, (mener jeg å huske), at når han gikk i butikkene, så så kassadamene på pikken hans.
Og da svarte vel Wenche, at det var fordi at han gikk med så stramme bukser, (eller noe).
(Og hu sa det vel på en sur måte, mener jeg å huske.
Så hu mente vel kanskje at han spekulerte, på en eller annen måte da.
For å få damene kåte, eller hva det kan ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde heller ikke merka selv, at jeg pleide å lukte så veldig vondt.
Kanskje fordi jeg var mest ‘skinn og bein’, eller hvordan man skal forklare det.
Jeg veide vel bare såvidt over 60 kilo.
En gang, det første året, som jeg bodde i Oslo, så møtte jeg Kenneth Sevland, på Oslo City, mener jeg.
Og da begynte han vel da å bable om en sang, av September When, som het ‘bulemi’, (mener jeg å huske).
(Som en vits da.
Sangen het jo egentlig ‘bullet me’).
Og det var kanskje fordi jeg var så tynn, tenker jeg nå.
Jeg gikk nok ned noen kilo, det året jeg bodde på Abildsø, hvor hun husvertinnen ikke tålte matlukt.
Men så gikk vel opp noen kilo igjen, tror jeg, det året, som jeg leide hos Arne og Mette og dem, på Furuset.
Men jeg var fortsatt flau over at jeg var så pinglete, (ihvertfall sammenligna med de andre kara, som pleide å henge, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23 der, på Ellingsrudåsen).
Så de gangene Wenche og dem, pleide å spørre meg, om hvor mye jeg veide da.
Så pleide jeg å svare 68 kilo vel.
Men det var fordi jeg var så flau, over hvor lite jeg egentlig veide.
Egentlig så veide jeg nok bare noe sånt som 62-63 kilo, dette tredje året, som jeg bodde i Oslo.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men etter det første året, som jeg bodde i Oslo, så tror jeg at veide nede i 58-59 kilo, på det laveste.
(Mener jeg å huske fra badevekta, til bestemor Ågot, en gang.
Men det var vel omtrent det samme som jeg veide, det siste året, som jeg bodde på Bergeråsen og.
Da veide jeg vel kanskje noen kilo mer enn det.
Kanskje 62-63 kilo, (da og).
Noe sånt
Så det var ikke _så_ mange kilo, som jeg gikk ned, det året jeg bodde på Abildsø.
Men jeg veide ganske lite, når jeg flytta til Oslo.
For jeg hadde jo bodd alene, fra jeg var ni år, på Bergeråsen, og jeg var sent i puberteten, og hadde aldri trent noe vekter, eller noe sånt.
(For jeg mangla lyst/ork, til å trene vekter.
Selv om faren min spurte om jeg ikke ville trene på det samme treningsstudioet, som der Jan og Viggo, (Snoghøy/Snowhill), trente, en gang).
Og spiste ikke så mye proteinrik mat, som biff osv., som bygger muskler da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg husker at jeg leste mye til eksamenene, på NHI, våren 1992.
Og da ni-leste jeg da.
For jeg hadde jo jobbet mye med det kryssordprogrammet og også jobbet mye på OBS Triaden.
Og da gikk jeg bare ned på Torgbua, for å handle mat, husker jeg.
(Istedet for å gå på Prix, ved Ellingsrudåsen t-banestasjon der da.
For det var cirka ti minutter å gå vel.
(Mens til Torgbua så tok det bare cirka et par minutter å gå da).
Og det kunne også være en stressende opplevelse, å handle der, (på Prix da).
For folk utafor butikken og folk som jobba inne i den butikken, de ville gjerne observere deg da, og prate dritt om deg, bak ryggen din da.
Så da var det kanskje mindre slitsomt, å handle på Torgbua.
Den Prix-butikken, på Ellingsrudåsen-senter, (eller hva det senteret, (som egentlig bare er noen få butikker), heter igjen), det var ikke min favorittbutikk, akkurat.
Selv om jeg kunne handle der en gang i blant.
Hvis jeg hadde fri fra både NHI og OBS Triaden, en dag, for eksempel.
Og det ikke var søndag, for da var jo Prix stengt.
Men på søndager så ville jeg nok gå en tur til Torgbua, ihvertfall da, og kjøpe aviser, røyk, cola og godteri da og kanskje en burger eller en Grandiosa, hvis jeg ikke hadde noe mat på Ungbo da.
Noe sånt).
Selv om det var rimelig dyrt der.
Men jeg ville spare tid da.
Og var vel sliten, etter å ha lest, til eksamener, natt og dag nærmest, i en uke, eller noe da.
Noe sånt.
(Eller om det var kryssordprogrammet, som jeg dreiv med).
Og da merka jeg plutselig, at det lukta vondt av meg, (sånn harskt/ramt, eller noe), under arma da.
Og det hadde jeg vel ikke merka før, tror jeg.
Så da skjønte jeg at jeg trengte å ta en dusj da.
Og det gjorde jeg da.
Og da hørte jeg at Kjell Arild og typen til Anita snakka om meg, bak ryggen min igjen da.
For da sa han ene, at nå hadde han lukta, at det lukta vondt av meg da.
(Mener jeg ganske bestemt, at jeg hørte da).
Så hvor ofte jeg dusja, det prata de her to ‘kjempene’, ganske ofte om, kunne det nesten virke som, for meg da.
For hva jeg overhørte, noen ganger, hva de snakka om, i stua der da.
For disse to kara, de hadde jo ikke rom, på Ungbo der.
Men de satt mye i stua der da.
Uten damene sine ofte.
Om kveldene da.
Så det var nesten som at de bodde der, (vil jeg si), Kjell Arild og han typen til Anita da.
(Siden de satt omtrent hver kveld i stua der, på Ungbo, i flere måneder da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det hendte at Anita, typen hennes, Wenche og Kjell Arild, pleide å gå ut, i Strømmen.
(Som ikke lå så langt unna.
Siden Ellingsrudåsen ligger helt øst i Oslo kommune da, på grensa til Lørenskog.
Og Ellingsrudåsen, Furuset og Høybråten, disse stedene, de sogner liksom til Lørenskog mye da.
Siden mange som bor på disse Oslo-stedene, de jobber i Lørenskog da, (som jeg gjorde, et par år), har jeg lest i en lokalavis, (var det vel), en gang da, mens jeg bodde, på Ellingsrudåsen).
Og da ble det bråk, en eller to ganger vel.
(Noe sånt).
En gang så hadde det visst blitt noe skriverier, i en lokalavis, ute i Romerike der, om et slagsmål, som han typen til Anita, hadde vært involvert i da, (mener jeg å huske, at de her folka prata om da, i stua på Ungbo der, i dagene etter denne episoden da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Wenche, hu hadde også en bror, som var yngre enn henne vel.
Han var på besøk, på Ungbo, noen ganger da.
Og han hadde vært på sykehus.
Og det var et vanlig tema der, på Ungbo, å prate om hvor pinglete jeg var.
Så da han broren til Wenche ble spurt om, hvor tynn han var, etter at han kom ut av sykehuset.
(For dem hadde snakka om at han var så tynn da).
Så svarte han 68 kilo.
Som var den vekten som jeg pleide å si der, at jeg veide da, når det ble tatt opp, at jeg var pinglete.
Så da ble det jo som en vits omtrent.
At han broren til Wenche veide 68 kilo, når han var skikkelig tynn da.
Men at han veide mer igjen, etter at han var på sykehuset da.
Så da ble det jo sånn, i stua der, at dette ble som noe morsomt, på min bekostning da.
Siden det hadde blitt prata om, hvor tynn og pinglete, som han broren til Wenche, hadde sett ut, da han veide 68 kilo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Søstera mi Pia, hu flytta jo til Oslo, den samme sommeren, som jeg flytta inn, på Ungbo der.
Pia bodde i et bofellesskap, i Gamlebyen, i Oslo.
I Arups gate, mener jeg at det het der.
De hadde noen svarte gardiner, (eller ihvertfall noe tøy av noe slag), foran vinduene, (mener jeg å huske).
Og de andre som bodde der, det var vel Monica Lyngstad, fra Røyken og Glenn fra Røyken, blant annet vel.
Pia lånte noen penger av meg, like etter at hu flytta til Oslo.
Nemlig 500 kroner, (var det vel).
Siden jeg jobba på OBS Triaden da, og fikk studielån, osv.
Og på Ungbo, så var det sånn, at jeg hadde vaskeuke, (det vil si at jeg måtte vaske gulvene, på fellesarealene der), hver femte uke.
Så jeg avtalte da med Pia.
At hu kunne slippe å betale tilbake de 500 kronene.
Hvis hu istedet vaska for meg, på Ungbo.
Og da ble vi enige om at Pia skulle få 100 kroner, avslag i gjeld, hver gang hu vaska der da.
(Så ble det sånn, at vi møttes noen ganger også, etter at hu flytta til Oslo, tenkte nok jeg da).
Så Pia pleide å dukke opp der, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, hver femte søndag da, fra høsten 1991.
(I cirka et halvt år da).
For å vaske gulvene der da.
Jeg mener at Wenche, (var det vel, hvis det ikke var Inger Lise), hinta litt om, at søstera mi ikke vaska helt ordentlig vel.
Jeg prøvde å få hu Wenche, (var det vel, som tok opp dette), til å klargjøre dette litt.
Men hu sa bare, ‘hvis hu vasker ordentlig så’.
Når spørsmålet var, om det var greit, at søstera mi vaska, for meg, de gangene, som det var min tur, til å vaske der.
Men det ble ikke sagt noe mer.
Men det var noe sånt ymting/klaging, av noe slag da, på noe da, skjønte jeg.
Men hva det gikk på, det veit jeg ikke.
For jeg klarte ikke å få noe klart svar, fra hu Wenche da.
Dette ble som noe veldig vage greier, som jeg ikke klarte å få til å bety noe som helst egentlig.
Men Wenche, (må det vel ha vært), hu tok opp noe da.
Med meg da, mens søstera mi vaska der, en gang, da.
Men hva hu tok opp, det forstod jeg ikke helt nøyaktig.
Men det veit hu kanskje selv.
Hva hu tok opp, det forsvant vel i en sky, av ‘Kvinner er fra Venus’-vaghet, eller noe sånt, kanskje.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skjedde også en del fler ting, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
