På OBS Triaden, så var det ikke sånn, at kundene måtte legge en tier på handlevogna, når de skulle handle.

Nei, alle vognene var uten noen sånne mekanismer.

Så det betydde at området ved kassene, på OBS Triaden der, det området ble omtrent kontinuerlig fylt opp med gjensatte handlevogner da.

Og det var oss i kassa, som hadde jobben, med å rydde disse vognene, når det var stille i kassa da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siden jeg var omtrent den eneste gutten/mannen, som jobbet i kassa der, på mange av vaktene.

Så var det ofte meg, som ryddet de vognene der da.

Det var ikke ofte at damene gikk ut av kassa, for å rydde vogner, akkurat.

(Ihvertfall ikke sånn som jeg kan huske det).

Det tilhørte vel kanskje sjeldenhetene.

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som jeg ryddet vognene, på OBS Triaden der da.

Så kom det et ektepar, i 30-40-årene vel, bak meg, mens jeg satte på plass, en del handlevogner da.

For at jeg ikke skulle stå iveien, for disse kundene, når de skulle ta seg en handlevogn.

(For jeg så at de var på vei bort mot handlevognene, hvor jeg jobbet da).

Så tok jeg løs en handlevogn, som de kunne ta da.

Sånn at de fikk en handlevogn, uten at de behøvde å gå bort dit, hvor jeg holdt på, å dytte vognene til da.

Det som skjedde så, det var at denne dama og mannen, de liksom ‘frøys’ da.

Men de hadde en ung datter, på 3-4-5 år kanskje.

Som løp i full fart mot den løse handlevogna da.

Og hu hoppa opp, og tok tak i håndtaket, på vogna.

Men vogna fikk da overvekt, og tippa over, sånn at hu jenta nesten fikk vogna over seg da.

Og da slapp hu taket, og gikk rett i bakken da.

(Sånn at vogna tippa tilbake igjen da).

Men det var sånn, at da hu slapp taket, så lå hu nesten i løse lufta da, siden vogna hadde begynt å tippe over.

Så hu fikk jo ikke tatt seg for.

Men hu gikk jo bare rett i gulvet da.

Som var laget av noe hardt materiale, av noe slag da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg rakk ikke å gjøre noe, for hu jenta løp fram så raskt.

Og foreldrene de bare ‘frøys’ da, og skulle liksom kødde med meg da, virka det litt som for meg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg bare gikk tilbake til kassa, for jeg skjønte det, at de foreldrene ikke likte meg da, (siden de ikke ville ha handlevogn av meg).

Så jeg lot dem bare være i fred da.

Og regna med at de hadde bil og sånn, og kunne kjøre dattera til sykehuset, eller lignende.

Hvis hu hadde skadet seg da.

Det var jo ikke et så høyt fall, så det kunne jo være at hu bare reiste seg opp og.

Hva vet jeg.

Men da jeg seinere spiste lunsj, (var det vel), denne arbeidsdagen.

Så kom plutselig butikksjef John Ellingsen inn på spiserommet, (husker jeg).

Og spurte om noen av oss hadde sett at ei lita jente hadde blitt skada, (eller noe).

(Noe sånt).

Men da svarte jeg ikke noe, må jeg innrømme.

Kanskje fordi det satt så mange mennesker der, på spiserommet.

Og kanskje fordi jeg skjønte at jeg antagelig kom til å få skylda.

Men jeg mente at jeg ikke hadde gjort noe galt da.

Og jeg hadde ikke lyst til å gjøre dette mer dramatisk enn det var fra før liksom.

Jeg prøvde vel å roe det ned da.

(Og John Ellingsen hadde jo rappa dama mi, nemlig Brit, som sa hu skulle rote med meg, på julebordet, før det her.

Også hadde det blitt sånn at hu heller hadde blitt sammen med butikksjef John Ellingsen, sånn som jeg skjønte det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en liten gutt, som hadde skada seg, en gang, den første tida, som jeg jobba på OBS Triaden der.

Han hadde visst lekt i en av rulletrappene der, og falt ned, i nærheten av ‘gatekjøkkenet’ der liksom da.

Så Triaden er kanskje ikke et så utrolig barnesikkert senter.

Det er mulig.

Så sånn er nok antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Axel fortalte det, at han og Arne og Mette ikke bare hadde bodd i Groruddalen og i Drammen.

Nei, de hadde også bodd på Røa, i Oslo Vest, og i Parkveien, i Oslo Sentrum, (fortalte han).

Da de bodde i Parkveien, (fortalte Axel), så hadde visst en eldre mann bodd hos dem, (ihvertfall ifølge Axel da).

(Uten at jeg helt skjønte hvem det var).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Allerede på slutten av 80-tallet, (må det vel ha vært).

Så kjøpte min tremenning Øystein Andersen seg et vidunder av en CD-spiller, av merke Pioneer, (husker jeg).

Denne CD-spilleren var til å ha i et rack da.

Så den var hifi, som det vel heter, (altså high fidelity da, som vel betyr at den var av bra kvalitet og hadde høy lydoppløsning da).

Noe sånt vel.

Og den hadde egen strømforsyning da selvfølgelig.

Noe stereo-anlegg-komponenter bør ha, (husker jeg at Øystein sa vel).

For hvis det var samme strømforsyning, (som på mitt Kenwood-anlegg vel, (det som Bjørn Arild Holshagen kjørte meg inn til Oslo, sånn at jeg kunne få kjøpt, på Elnor, i skoleåret 1988/89 vel)), så kunne det gå ut over lyden noen ganger, (hvis jeg skjønte det riktig).

Det er ihvertfall ikke helt ‘kosher’ da, i hifi-kretser, hvis for eksempel forsterkeren og kassettspilleren, i et stereoanlegg, har samme strømforsyning da, (hvis jeg har skjønt det riktig).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det som var nesten utrolig, med Øystein sin CD-spiller.

Det var at den hadde en ‘6-pack’.

CD-spilleren hadde et stort hull, hvor man kunne sett inn et slags CD-magasin, med plass til seks CD-er da.

Så det ble jo nesten som en jukebox, (kan man vel nesten si).

Og den CD-spilleren, den hadde også en kul fjernkontroll, med display vel, (hvis jeg husker det riktig).

Så man kunne programmere den CD-spilleren, til å spille forskjellige sanger i forskjellig rekkefølge da.

Så denne CD-spilleren den kan man kanskje si at var en CD-jukebox nesten.

Eller som en stor og klumpete forgjenger til Ipod-en kanskje.

(Noe sånt).

Siden den spilte masse sangen med digital lydkvalitet da.

Og dette vidunderet, det fikk jeg omtrent ikke lov til å røre da.

Hvis jeg husker det riktig.

For Øystein kunne være sær når det gjaldt sånt.

En gang husker jeg at han nesten sverget, at han ikke ville at Depeche Mode, skulle bli spilt på hans stereoanlegg-komponenter da, (av en eller annen grunn).

(Det sa han vel en gang, da han, Kjetil Holshagen og meg, var oppe hos meg, i Leirfaret 4B, en sommer, på slutten av 80-tallet vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men plutselig, etter at jeg hadde fått den nye jobben min, på OBS Triaden.

Så ville Øystein selge meg dette vidunderet av en CD-spiller da.

Som ny kostet 5-6.000 vel, (altså en liten formue, på den her tiden).

For 2.500 vel.

Siden han skulle kjøpe seg ny CD-spiller, sa han.

Jeg hadde litt dårlig samvittighet, siden jeg alltid fikk låne musikk og filmer, av Øystein.

Og ofte hang hos han, og sikkert fikk Pizza Grandiosa og cola og sånn, da.

(Som foreldrene hans hadde kjøpt på for eksempel OBS Triaden, osv).

Så jeg syntes nesten at jeg måtte gå med på det her da.

(Selv om jeg egentlig hadde planlagt å spare opp penger til NHI).

For jeg hadde nemlig heller ikke CD-spiller, på Kenwood-anlegget mitt.

For CD-spiller var jeg ikke vant med å ha, da jeg kjøpte meg det anlegget.

Og det Kenwood-anlegget hadde ganske bra lyd da, (må man vel si), og også digitalt radio-display, (noe jeg syntes at var kult, siden jeg bodde alene på Bergeråsen, og hørte så mye på nærradioene i Oslo osv. da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg husker det, at jeg hadde den CD-spilleren på rommet mitt, da jeg bodde på Furuset.

Jeg husker at jeg kjøpte en ny the Cure-CD, det året jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

Og den The Cure-CD-en, den kjøpte jeg i platebutikken på Triaden-senteret der, husker jeg.

(Etter jobben engang sikkert da).

For jeg var vel ikke så mye nede i Oslo Sentrum, på den tida, som jeg jobba på Triaden.

Og det The Cure-albumet, det var nytt da, og het ‘Mixed Up’, eller noe sånt vel.

(The Cure hadde altså remixet en del av sine gamle slagere, (nesten til det ugjennkjennelige, noen ganger vel), og utgitt de nye mixene på et eget album da).

Det var vel den første CD-en jeg kjøpte meg, tror jeg.

Like før jul i 1990 kanskje.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men Axel klagde på det, husker jeg.

At de the Cure-sangene, var så skumle da.

En kveld, etter at han hadde lagt seg vel.

Så jeg kunne nesten ikke spille musikk om kvelden der da, husker jeg.

For da klagde Axel på at musikken var så skummel da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Like etter at jeg flytta inn, hos Arne og Mette og dem, forresten.

Så tok Arne Thomassen med både Axel og meg, for å fiske, i Akerselva.

Dette var ved noen nedlagte fabrikker vel, på Bjølsene eller Sagene et sted vel.

Vi gikk langs elva der, i en del timer da.

Men vi fikk ikke noe fisk.

Men det er kanskje noe å ta med seg det og.

At det går faktisk an å fiske i Akerselva.

I ‘en åre med snerk’, som Oslolosen/Harald Eia vel kaller den elva.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Arne Thomassen, (altså Axel sin far), klagde også, på at Axel, (som riktignok var mange år yngre enn meg, jeg er jo født i 1970 og Axel i 1978), og jeg, var så tynne.

Så Arne Thomassen, ville at vi skulle begynne å trene svømming, osv.

Så jeg husker det, at Axel og jeg, vi dro opp til Furuset-badet, (på Furuset Senter), noen ganger.

Og jeg ville da også noen ganger ta soltime, (husker jeg), noe Axel også ville da.

For jeg var jo på en måte en litt jålete japp, som hadde gått russeåret, på en skole, (Gjerdes Videregående, (tidligere Gjerdes Handelsskole)), midt i Drammen Sentrum, et drøyt år før det her da.

Så jeg var jo ganske vant med å ta soltimer.

Og jeg var ganske forfengelig, på den her tida, må jeg vel innrømme.

Og syntes vel selv at jeg så bedre ut da, med litt farge i ansiktet, osv.

(Og håret mitt ble vel kanskje også litt bleika, når jeg tok solarium.

Ihvertfall så syntes jeg det selv, at jeg ofte så finere ut da, (for å si det sånn), når jeg tok soltimer da.

Så det første året. da jeg bodde i Oslo, husker jeg, så pleide jeg å klippe meg og ta solarium, en gang i måneden da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Problemet var, at jeg liksom skulle møte Axel, etter soltimen.

Men jeg fant ikke Axel noe sted.

Og jeg prøvde å kikke inn der Axel lå i solsenga da.

Men da ble vaktene sure på meg, tror jeg.

De glante ihvertfall på meg, husker jeg.

Men jeg skulle jo bare oppdatere Axel, om at jeg var ferdig å ta soltime da.

Og at jeg venta der og der da.

Men jeg kunne ikke se Axel i solarium-avlukket der.

(Jeg prøvde å prate til han gjennom en sprekk i døra der da, var det vel.

Noe sånt).

Men når jeg gikk ut av garderoben, så var vel Axel der, tror jeg.

Så han hadde visst blitt ferdig før meg da.

(Men det visste jo ikke jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da var det også noen lokale Furuset-jenter, som jobba i billettsalget der, (eller noe), som sa at jeg enten så kjekk ut.

Eller at jeg ikke så _så_ kjekk ut.

Men da sa hu andre, at like etter at hu hadde tatt solarium, så pleide ikke hu å se så bra ut heller.

(Hvis jeg hørte det riktig).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får det.