En gang, (en fredag vel), etter at jeg kom hjem fra jobb, på OBS Triaden vel.
(Til Arne og Mette og dem da).
Så satt det en gammel gubbe, i den sofaen, hos Arne og Mette, hvor TV-en ikke stod da.
(Altså på den andre sida av stua, enn der jeg pleide å sitte da.
Siden jeg var så glad i fjernkontrollen og satellitt-TV da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det visste seg at den her gamle gubben.
Som kanskje kunne ha vært 80 år, eller noe.
Han hadde hatt min oldemor, (var det vel), Helga Dørumsgaard, (som var søster, av den kjente Romeriksdikteren/ordføreren/redaktøren Asbjørn Dørumsgaard, forresten), som lærerinne.
Ute i Asak der.
Og hu var visst veldig dyktig/flink/fin og sånn da.
Og det var visst oldefaren min også, (eller hvem det kan ha vært igjen), forstod jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg syntes at han gamle gubben var rimelig fremmed og at han egentlig virka litt inneslutta, kanskje.
Det var liksom bare på kommando, fra Arne Thomassen, at han fortalte om den og den personen, fra Romerike, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Arne Thomassen, han fortalte også en gang, forresten, at min morfar, Johannes Ribsskog, han hadde pleid å stå på ski, hele veien, fra Leirsund og inn til universitetet i Oslo, (hvor han studerte juss), før krigen.
(Hvis man kunne stole på det Arne Thomassen sa da.
Og jeg kan ikke huske å ha hørt at han har jugi noen gang vel.
Som jeg kan komme på ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av grunnene til at jeg ble litt akseptert, av Arne, Mette og Axel.
Når jeg besøkte dem, det året, som jeg bodde på Abildsø.
Det var vel fordi at jeg klarte å stille inn kanalene, på TV-en, (eller om det var Janco-dekoderen), deres.
Det var det ingen av dem som klarte da, husker jeg at Mette sa.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel, han ble det forklart for meg, at hadde MBD, (av Mette og Arne da).
Han gikk ihvertfall på spesialskole, på Majorstua.
Og han hadde visst blitt helt rar, (eller noe), av å ha gått på Steinerskole, i Ullevållsveien der, i et eller to år da, (ifølge Mette Holter og Arne Thomassen da. Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når Axel og jeg, satt sammen, for å se på TV, eller noe, i leiligheten til Arne og Mette.
Så pleide ofte Axel å bli helt umulig.
Han kunne hive appelsiner, gjennom rommet.
Og sikte på hue mitt og sånn, (var det vel).
En gang, så kasta jeg noe tilbake, som Axel liksom skulle ta imot da.
(For jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle oppføre meg, ovenfor Axel, så jeg prøvde vel å være kul og sånn da).
Men Axel klarte ikke å ta imot, og et stort og fint maleri, (som hang over den sofa-en, der hvor han gubben fra Romerike hadde sitti), det ble glassramma til knust da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var Axel ‘umulig’ igjen.
Og da ble sofaen ødelagt, (husker jeg), siden vi begge to satt i hver vår ende av sofaen, og liksom kjempa om å strekke ut beina våre, i sofaen, begge to), og da, så røyk plutselig noe tau/trådverk, som var i den ene enden, av ‘TV-sofaen’ da.
Sånn at den sofaen ble veldig slakk da, ytterst på den enden der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter dette, så bare sa jeg fra, til Arne og Mette, at jeg ikke klarte å ha ansvaret for Axel lenger.
Siden han liksom var veldig hyperaktiv da, husker jeg at jeg syntes.
Dette var fordi at jeg var redd, for at jeg kom til å få en høy regning, til slutt, for ting i stua, som gikk i stykker, mens jeg passet på Axel da.
For Axel var veldig vill og aktiv, som barn, så jeg hadde rimelige problemer, med å finne ut, hvordan jeg skulle forholde meg, til han.
For jeg måtte jo prøve å få fred, noen ganger, jeg og.
Så til slutt, så gjorde jeg det sånn, at hver ganske Axel var umulig.
Så trua jeg han, med å ‘varme øra’ hans.
Sånn at han fikk de ‘rødeste ørene på Furuset’.
Det var det eneste som hjalp omtrent.
Og etter det igjen, så bare heiv jeg han ut, av leiligheten, hvis han ikke oppførte seg ordentlig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mette ble også kjent med ei spådame, som kjente bandet Backstreet Girls, husker jeg, at Mette sa.
Hu spådama, hu satt oppe og prata, med høy stemme, (på gebrokkent norsk vel), omtrent hele natta, husker jeg.
Mens dem la tarot-kort vel.
Så da gikk jeg inn til dem, i stua, (i bare underbuksa vel), for å få de til å prate litt lavere, (spesielt hu spådama, husker jeg, at jeg prata til), siden jeg skulle på jobb, (var det vel), dagen etter da, (og lå i senga mi, og ikke klarte å sove da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På åpningsdagen, på OBS Triaden, så var omsetningen, for supermarkedet, på over en million, husker jeg.
(Noe som vel var ny rekord muligens, for Matland/OBS Triaden, eller ihvertfall bortimot vel).
Jeg hadde godt over 100.000 i kassa, husker jeg.
Men jeg ble litt irritert, for jeg husker at Knut Hauge, (som satt i kassa foran meg), han hadde enda mer i kassa, og null i diff., dessuten.
Så da ble han kalt for ‘supermann’, av ei av damene, som jobba i kassa der, sammen med oss, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Gunnar Jorås, (hybelverten, fra Abildsø), han var innom OBS Triaden, på åpningsdagen, (eller en annen dag, på rundt den her tida), husker jeg.
Og han skrøyt av at det gikk så raskt, i kassa mi, husker jeg.
(Som han selv gikk i da).
Og en annen gang, så sa han til meg, at jeg måtte melde adresseforandring, fra hans eiendom, på Abildsø.
Men det lo jeg vel litt bort, for det syntes jeg vel ikke at hørtes ut som noe så særlig viktige greier.
Dessuten, så hadde jeg ikke lys på rommet mitt, på Furuset der.
For den nye lampa, den fikk jeg først skryt av Mette Holter, for å ha hengt opp.
(Hu sa at det kunne aldri Arne ha klart.
Eller noe sånt).
Men en dag, så lå den lampa plutselig på gulvet, da jeg kom hjem fra jobb, (eller hva det var).
Og i stua der, så var jo Axel, med sin hyperaktivitet og karatetrening, osv.
Og jeg visste vel ikke helt hvor jeg skulle få tak i et sånt skjema fra heller kanskje.
Det er mulig.
Nå er jeg litt trøtt her merker jeg.
Så jeg får heller fortsette å skrive mer, om det her andre året, som jeg bodde i Oslo, i morgen, (eller noe).
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
