Mette Holter tålte forresten dårlig det, at min søster Pia og jeg, begynte å besøke dem, på Furuset.
Holter brøt sammen og sa det, at det at Pia og jeg besøkte dem, det fikk henne til å tenke på det, at hun ikke var mammaen til Axel, likevel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Enda vi jo hadde besøkt Axel, i Oslo, da de bodde i Parkveien og på Vestre Haugen.
(Og Axel hadde jo også besøkt oss, da jeg bodde på Bergeråsen).
Så hvor reellt dette sammenbruddet til Mette Holter var, det vet jeg ikke.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hu Anne Lise, på Abildsø, er det mulig at het Anne Lene, eller noe, forresten.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
En gang, så husker jeg at hu Anne Lene hadde vært i Sarpsborg.
Også satt hu utafor Abildsø-kiosken.
(En gang våren 1990 vel).
Og fortalte at hu hadde vært i Sarpsborg i helga da.
Jeg tulla litt, for jeg syntes hu sa ‘Sarpsborg’ så pent da.
Så jeg sa da at, ‘det heter Sar’sborg’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så dukka Henning opp der også, (mener jeg å huske at det var, ihvertfall).
Og da sa hu Anne Lene til han da, at hu hadde vært i ‘Sarsborg’, i helga.
Og da sa han Henning, at ‘det heter ikke Sarsborg, det heter Sarpsborg’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg snakka litt med en kar i den Abildsø-gjengen på en fest og.
Han var litt sånn tøff, syntes jeg.
Så jeg prøvde vel kanskje å finne ut om han karen hadde noe imot meg, eller noe.
Og spurte om det var noe musikk, for tida, som han syntes at var kul.
Og det var De La Soul da, med sangen ‘Me, myself and I’, (mener jeg at det var).
Hvis jeg ikke tar helt feil.
(Det var en ganske kraftig kar med mørkt hår vel.
Hvis jeg husker riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg pleide å være en god del ute på byen, i helgene, sammen med Magne Winnem, dette studieåret.
Men det hendte også at jeg pleide å dra ut, på studentdiskoteker, (som var på torsdager), for å drikke.
Det var ofte på Rockefeller, som jeg dro da, (husker jeg).
Jeg ble ikke kjent med så mange der.
Så det var kanskje litt kjedelig.
Men som underholdning, så hadde de ofte noe som het ølstafett.
Og en gang, så vant ei amerikansk student-dame, (var det vel), den ølstafetten, på Rockefeller da.
Og mens hu hadde et sånt vinnerintervju, (husker jeg), med mikrofon og det hele vel.
Så strålte det plutselig en stråle med øl/spy, ut av kjeften hennes, mens hu prata da, (husker jeg).
Så den ølen, den var det kanskje for mye kullsyre i.
(Eller noe).
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dette ble vel også kommentert, mener jeg, på NHI.
Etter den nevnte ølstafetten.
At ølstafettene på studendiskotekene tok av mer og mer.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang i russetida vel, så hadde Magne Winnem og meg, og noen fler fra Drammen vel, (mener jeg at det må ha vært).
Vi hadde forvillet oss inn på et tøft utested, som het Headache.
Som lå i Akersgata, (mener jeg at det var).
Og der havna jeg også innom, et par-tre ganger vel, det første året mitt som student i Oslo, da.
Når jeg var på sånne pub-til-pub runder nærmest da.
(Eller hva man skal kalle det).
Og da fikk jeg høre det.
Av han på NHI, som bodde på Nesodden, og hadde mørkt hår da.
At jeg burde ikke gå med en sånn sossete/femi boblejakke, på Headache da.
Så da hadde visst han Nesodden-karen, hørt det, at jeg hadde gått på Headache og ikke sett tøff ut da.
Så da var det vel noen som visste hvem jeg var der kanskje da.
Og som jeg ikke visste hvem var.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Noen år seinere, så mener jeg at Assisterende Butikksjef, på Rimi Munkelia, Leif Jørgensen, også prata om det utestedet Headache.
At den og den dama hadde sugd den tøffe typen sin, i trappa ned til doen der, eller noe.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg dreit meg også ut, den gangen som han Kjetil fra Abildsø, dro meg med, på noe sånn Levis-markedsundersøkelse, nede i Oslo Sentrum da.
For da ville han av en eller annen grunn, at vi skulle ta T-banen til Skullerud.
Og så bussen tilbake til Abildsø.
(Noe sånt).
Hvis det ikke en trikk vi tok da.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg dreit meg ut, når trikken/T-banen dukka opp, på Ljabru stasjon.
For det navnet var jeg ikke vant med.
Så jeg spurte hva ‘Eljabru’ var da.
Og om det var noe tull med skiltet, eller noe.
Noe sånt.
(Siden ‘L-en’, (i Ljabru), var stum da.
Noe jeg ikke visste om.
Siden jeg vel ikke hadde hørt om det stedet før).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at en gang, så holdt jeg igjen en trikk litt.
(Ved å sperre den bakerste døra litt, sånn at den ikke gikk igjen da.
Når hu Lise fra Sande, (og de andre jentene i den gjengen, fra Svelvik), var på besøk hos Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea da.
(Det var fordi at jeg venta på at de Svelvik/Sande-jentene også skulle komme seg på trikken da).
I Storgata der vel.
(Noe sånt).
Men jeg husker ikke helt nøyaktig hvor vi skulle med den trikken igjen egentlig.
(Selv om det kan ha vært sånn, at vi skulle besøke hu Pia fra Korea, som hadde flytta til Sinsen etterhvert da, etter å ha delt leilighet, med hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, i begynnelsen av det her studieåret).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Året før jeg flytta til Oslo, så hadde Cecilie Hyde ‘hypet’ en plateforretning i Oslo, som het Utopia.
Som vel lå der, som Headache eller Cafe de Paris lå, det første året, som jeg bodde i Oslo.
Ihvertfall så hadde den plateforretningen ligget i Akersgata da.
Jeg husker at jeg gikk og så litt der.
(I det lokalet, som den plateforretningen hadde pleid å ligge i før da).
Også var det en pakistaner, i 30-40 åra der vel.
Som jeg spurte, om den plateforretningen Utopia da.
(Om hvor den hadde blitt av).
Og da visste det seg det, at han pakistaneren eide restene av den plateforretningen da.
(Sånn som jeg skjønte det ihvertfall).
For han spurte meg ihvertfall om jeg var interessert i å kjøpe den plateforretningen da.
(Altså platene og sånn da, regner jeg med).
Men det sa jeg ‘nei’ til, (må jeg innrømme).
For jeg hadde jo nesten ingen penger.
Jeg var jo en ganske fattig student, dette studieåret.
Som til og med måtte gå på sosialen, de siste månedene, dette første studieåret, som jeg bodde i Oslo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sommeren 1990, så hadde jeg laget en plan, for å hjelpe på økonomien min litt da.
Jeg skulle ikke leie noen leilighet noe sted, denne sommeren, hadde jeg funnet ut, (for å spare penger da).
Så jeg bodde hos min tremenning Øystein Andersen, på Lørenskog, i en uke eller to vel.
Og vi var også i Brighton, i snaue to uker vel, denne sommeren.
Og jeg bodde også hos Ågot på Sand, i noen uker da.
Og i cirka en uke, hos onkel Runar og dem i Son vel.
(For dem ville visst det, at jeg skulle besøke dem der).
Og også i en uke eller to, hos bestemor Ingeborg, i Stavern.
Før jeg flytta inn hos Axel og dem, på Furuset, i slutten av august måned, i 1990 da.
Hvordan denne sommeren var, før jeg flytta inn hos Axel og dem.
Det tenkte jeg at jeg skulle begynne å skrive om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg så noe på et notat her nå forresten, som jeg har glemt å skrive om, som skjedde det første året, som jeg bodde i Oslo da.
Og det var det, at hu Lill Beate Gustavsen, (fra Svelvik).
Hu fortalte meg det, en gang, som jeg besøkte henne på Grønland.
(Etter at hu Pia fra Korea hadde flytta til sin egen leilighet på Sinsen vel).
At hu hadde møtt Linn Ullmann.
Jeg visste ikke helt hvem hu Linn Ullmann var.
Men jeg hadde jo hørt om Liv Ullman og Ingmar Bergman og sånn da.
Så jeg spurte jo hu Lill Beate Gustavsen da, om hva Linn Ullmann hadde sagt.
Og hu Linn Ullmann hadde visst bare sagt ‘kjøp Vagant’, da.
For hu dreiv visst og solgte et litteratur-tidskrift, som het Vagant, på gata, i Oslo, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
