 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
FW: Complaint about the Domstoladministrasjonen in Norway/Fwd: Ny oppdatering til direktør Langbach/Fwd: Oppdatering til direktør Langbach/Fwd: Klage til direktør Tor Langbach/Fwd: 201100001 Henvendelse vedr klage
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Thu, Jan 26, 2012 at 12:18 PM | |
|
To: Jeffrey.LAMB@ec.europa.eu Cc: delegation-norway@eeas.europa.eu Bcc: gudmundur.einarsson@efta.int | ||
| ||
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Email to Chief Executive’s office ref.11922637
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Thu, Jan 26, 2012 at 11:28 AM | |
|
To: ceo.customerservice@tesco.co.uk | ||
| ||
Jeg var på besøk hos Axel og dem, i Høybråtenveien, på Furuset.
(De bodde i en terrasseblokk der, i klassisk ‘Groruddalen-stil’).
Cirka en gang i måneden kanskje, dette første året, som jeg bodde i Oslo.
Jeg husker at den andre gangen jeg dro opp dit.
(Var det vel).
Så sa Mette Holter, (Axel sin stemor), til meg.
At, ‘det kjører en politibil forbi her i ‘gangveien’ nå’.
‘Du har vel ikke noe ‘utestående’ med politiet?’.
Nei, da måtte jeg bare glise.
For jeg hadde jo ingenting på rullebladet, og var jo bare en av de dyktigste studentene på NHI, og ikke noen slags kriminell på flykt fra politiet, eller noe sånt, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som Pia og jeg, var på besøk, hos Axel og dem.
Så fortalte Axel sin stesøster, Kirsten, (som jeg seinere fikk vite om, at het Ancona, til etternavn, og at faren var fra en mafiafamilie, i USA, hvor Mette Holter hadde gått i ‘hotpants’, på sine yngre dager, sammen med ei storvokst amerikansk brunette, ved navn Vicky/Victoria, som seinere flytta til Trondheim).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kirsten fortalte til Pia og meg, at hu hadde pleid å ta med Axel på McDonald’s og sånn da.
Så Pia og jeg, vi skjønte det, at det liksom var forventa av oss og da.
Å ta med Axel, (som var en attpåklatt), med på McDonald’s og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg dro med Axel på McDonald’s, i Nedre Slottsgate der da.
(Det var den som ligger i en sidegate til Karl Johan der.
Den McDonalds-en, som var den første i Norge, mener jeg.
Hvis det ikke var den McDonald’s-en, i Torggata, som vi var på da, det er mulig).
Og hva klarte Axel?
Jo, når vi kom tilbake til Furuset igjen, med T-banen.
Så fortalte Axel det, at han hadde glemt igjen ranselen sin, nede på den McDonalds-restauranten, nede i Sentrum da.
Så da måtte jeg ta T-banen ned til Sentrum enda en gang, for å finne ranselen til Axel, på McDonald’s da.
Sånn at jeg ikke skulle få kjeft av Axels far, (min tidligere stefar), Arne Thomassen og hans nye dame Mette Holter da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia inviterte meg også med på kino, de gangene, som hu skulle ta med Axel på kino.
Så jeg så ‘Døden på Oslo S’, og vel også ‘Hjemme Alene’, (tror jeg), sammen med Pia og Axel, dette skoleåret.
På Saga Kino, var vi vel, for å se den Hjemme Alene.
Og Døden på Oslo S, den så vi vel muligens på Klingenberg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og fra da vi gikk og så på den Døden på Oslo S-filmen.
Så husker jeg det, at min søster Pia, hu liksom studerte meg da.
Mens hu pene Lena, var på lerretet.
Mens hu Lena var naken, i filmen da.
Hu fikk jeg visst ikke lov til å se på, av Pia, skjønte jeg.
Hva skulle jeg gjøre da?
Skulle jeg lukke igjen øynene?
Var jeg for gammel til å se den filmen?
Skulle ikke jeg som fremdeles var tenåring selv, få lov til å se på en naken tenåringsjente, som var med i en vanlig film, på kino?
Her synes jeg at Pia gikk for nærme meg.
Pia syntes at det var mer spennende å se på meg enn å se på filmen, husker jeg.
Så da er nok noe gæernt, vil jeg si.
Da er nok ikke min søster Pia så veldig normal, tror jeg.
Men men.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så viste Axel meg, skolen sin, på Majorstua.
Da satt vi oss ned, på trappa, utafor Majorstua T-banestasjon der, for å slappe av litt vel.
(For jeg skulle vel ta meg en røyk, tror jeg).
Og da var det en sprøytenarkoman der, som begynte å tigge om penger, (eller noe).
Eller, han ville ha et sigarettfilter av meg.
(Eller noe).
Som han ville bruke, mens han dreiv og stelte et rundt sår, som han hadde i armen, som han brukte for å sprøyte heroin i, tror jeg.
Mens han satt like ved siden av Axel og meg der da.
Så jeg fikk jo omtrent sjokk, (husker jeg), da jeg så det såret, som han narkomane hadde, i armen.
Og jeg begynte vel å bable om at han burde gå til lege, eller noe, med det såret da.
Så Oslo er nok egentlig ikke noen særlig egnet by, å ta med sine 8-9 år yngre småsøsken ut i.
Mens de fortsatt går på barneskolen, osv.
(Eller på spesialskole da, som Axel gikk på, på Majorstua).
Nei, Oslo er en veldig tøff by.
Og jeg har jo vært litt i byer som Brighton, London, Weymouth, Basel, Frankfurt, Amsterdam, Paris, Frankfurt, Berlin, Sunderland, Liverpool, osv.
Men jeg kan ikke huske å ha sett en like tøff by, som Oslo, noen andre steder, i Verden.
(Kanskje med unntak av Nurnberg.
Hvor jeg bare var på hotell en natt, men likevel).
Dette at en sprøytenarkoman viste fram et hull han har i armen, til en tenåring som tar med lillebroren sin ut på McDonalds, (og sånn).
Det tror jeg nok at bare kunne ha skjedd i Oslo.
Så Oslo er nok en hard by.
Og Axel, som gikk på spesialskole, i mange år, midt oppi all den her ‘dritten’, i Oslo Sentrum.
Han må nok ha blitt rimelig ‘herda’ av det, vil jeg nok tippe på.
(Hvis jeg skulle gjette ihvertfall da).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det som skjedde, da jeg avtalte det, at jeg skulle leie et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, i Høybråtenveien, i skoleåret 1990/91, (da jeg hadde et friår, fra NHI).
Det var sånn, at jeg var på et besøk, hos Holter og Thomassen og dem da, våren 1990, (må det vel ha vært).
Da nevnte Holter og Thomassen noe som var ukjent for meg.
Nemlig at de hadde diskutert med Pia, om hu skulle bo hos dem, og hjelpe dem, og passe på Axel, (som gikk på spesialskole, og var litt vanskelig å ha med å gjøre da vel).
Men så hadde vel ikke Pia ønsket dette likevel.
Noe som vel var logisk, for Pia var jo ikke ferdig med videregående enda.
Hu gikk jo fortsatt i andre klasse, på Drammen Gym, våren 1990.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg forklarte vel da, at jeg var på utkikk, etter et billig sted å bo.
Og så spurte jeg vel om det, om jeg kunne få leie dette rommet da.
For jeg visste at Arne Thomassen og Mette Holter, hadde dårlig råd, siden Arne Thomassen nettopp hadde gått konkurs, med en kakefabrikk, ute på Rasta, i Lørenskog.
(Eller, Mette Holter og Arne Thomassen, de fortalte meg det, at noen ‘sleipe folk’, hadde fralurt Arne Thomassen den kakefabrikken, ute i Skårer/Rasta, ved å få han til å skrive under på noen papirer, som seinere viste seg å være noe slags svindel, (eller noe), vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg sa vel noe sånt, som at jeg kunne prøve å passe litt på Axel og, etter jobben, og sånn da.
(For planen min var å få meg en jobb da, for å spare opp penger, til det andre året, på NHI da).
Men dette var liksom ikke hovedavtalen vår da.
Hovedavtalen var at jeg skulle leie et rom av dem, (Kirsten sitt gamle soverom, som stod tomt der), for 1000 kroner i måneden da.
Fra høsten 1990.
(Og ut det studieåret, som jeg hadde friår, mener jeg at det må ha vært, at vi avtalte).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i slutten av juni, i 1990.
Så hadde jeg fått faren min, til å dukke opp, fra Drammen.
For jeg skulle jo flytte fra Abildsø, på den her tida.
Og da hjalp faren min meg, og kjørte med alle tinga mine, til Thomassen og Holter, på Furuset da.
Faren min kjørte feil, og fant ikke veien.
(Enda han vel må ha vært der før, for han leverte køyesenger der engang, når jeg var med, mener jeg å huske).
Men jeg hadde sitti på litt med Axel og dem.
En gang så satt jeg på med dem, hjem til Abildsø, osv.
Etter at de hadde vært ute på et senter, i Akershus, hvor Mette Holter insisterte på at jeg skulle være med.
Hvor deres bekjente ‘Veske-Bjørn’ hadde butikk, tror jeg.
(Ihvertfall så var vi i en veskebutikk, eller noe, der, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Axel nevnte hele tida Alfaset.
(Av en eller annen grunn).
Og det var der som faren min kjørte feil da.
Men jeg fikk faren min til å kjøre opp til Gamle Strømmsvei der, (heter det vel).
Og så til Høybråtenveien den veien da.
For det var sperra for trafikk, hvis man kjørte om Haugenstua, (eller noe), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg nevnte også det, for Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea.
At jeg skulle flytte til Furuset da.
Og da sa Pia fra Korea, til Lill da, at ‘hvordan er det på Furuset, du som har vært der?’.
‘Masse deilige gutter og jenter’, svarte Lill da.
(Til hu Pia fra Korea da).
Så Lill og Pia fra Korea.
De var tydeligvis ikke på linje med Lene fra Abildsø-gjengen.
Som hadde sagt det, (på rundt den samme tida), husker jeg, (som jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene), at Furuset var et ganske tøft sted da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skjedde fortsatt noen ting, det første studieåret, som jeg bodde i Oslo.
Disse tingene tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Hu Anette, som mer eller mindre var, i den Abildsø-gjengen.
Hu møtte jeg en gang, på Jernbanetorget der, når jeg skulle besøke Axel og dem, (på Furuset).
Hu Anette, (hu som hadde et slags kniv-arr, eller noe, i trynet).
Hu stoppa meg, på Jernbanetorget der, ved noen boder, eller noe.
Hu var der i lag med en tenåringsgutt, på hennes alder da.
Hu bare spurte meg om jeg kunne vente der.
Så jeg stod der og venta da, (i 10-15 minutter kanskje).
Og så lot han gutten henne gå da, (til slutt).
Hu Anette forklarte at dette var kameraten til typen hennes, (eller noe).
Og at han bare hadde dratt henne med rundt i byen, (eller noe).
Og at han karen hadde vært ‘klengete’ da, (eller noe), sånn at hu ikke hadde fått fred fra han da.
Og at det var derfor, at hu hadde bedt meg om å vente på henne der, på Jernbanetorget da.
Vi gikk bort i retning av Oslo City.
Men jeg skulle jo dra opp til Axel og dem, på Furuset.
Så jeg forsvant ned til T-banen da, bare cirka 40-50 meter lenger bort, (eller noe).
Enn fra der hu Anette ba meg om å stå å vente på henne da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter dette, så møtte jeg også hu Anette enda en gang, på bussen, fra Abildsø og ned mot Sentrum.
Hu Anette var tydelig opprørt, (sånn som jeg husker det ihvertfall).
Og hu spurte meg om å få en røyk, for hu skulle av bussen, på Ryen, (var det vel).
Og jeg sa at det var greit.
Jeg måtte også tenne på røyken hennes, inne på bussen, før hu gikk av da.
For hu hadde ikke lighter da.
Og da var det en kar på bussen.
Som snudde seg, etter noen minutter.
(En kar i 40-åra kanskje).
Og spurte meg om jeg hadde røyka på bussen.
Jeg svarte ‘nei’.
For det hadde jeg jo ikke.
Det var jo hu Anette som hadde røyka der, for å si det sånn.
Men kan karen hadde ikke fått med seg hva som hadde skjedd da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, da jeg var og festa hos hu Anne Lise der.
Så var det noen folk fra Jessheim der, husker jeg.
Jeg begynte å bable om han møbelhandleren, (Engen het han vel), fra Jessheim, som det stod så mye om, i avisene, på den her tiden.
Han som ble kalt ‘Edderkoppen’, vel.
Noe sånt.
Men da svarte ikke de folka fra Jessheim så mye vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg gjetta også på at Jessheim lå i Akershus, (husker jeg).
Og det var visst riktig da, skjønte jeg.
Men jeg veit ikke om de her to Jessheim-kara, ble så utrolig imponert, av at jeg klarte å gjette riktig på det men.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg hadde jo gått på Markedføringslinja, et par år, før det her.
Og jeg gikk på den klesbutikken, på Oslo City igjen.
(Som jeg ikke husker hva heter nå.
Men jeg kan se om jeg finner det på nettet).
Nei, jeg fant det ikke nå.
Men det var den klesforretningen med ungdomsklær.
Som lå ved en av rulletrappene, opp til andre etasje der, i Oslo City.
Ikke langt fra Sock Shop der vel.
Og Marlboro-klesbutikken.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og der så så jeg det, at de hadde fått et nytt jeans-merke, som het Soviet.
Og det fulgte med en egen skrutrekker, sånn at man kunne bytte en sånn merke-plate, bak på buksa, osv.
Og det her syntes jo jeg var både litt tragisk og litt morsomt da.
Så jeg begynte jo å preike om det her, utefor Abildsø-kiosken der en gang, (husker jeg).
Og da skulle han Kjetil, (som pleide å gå på ‘Haleluja-møter’).
Han ‘måtte’ da liksom ha den buksa da.
Enda det her bare var noe jeg hadde fortalt om, på kødd.
Jeg var ikke så mote-frik sjæl, at jeg liksom måtte ha den buksa da.
Jeg syntes bare at det her var litt dumt egentlig, siden den buksa het Soviet, og kom med egen skrutrekker, osv.
Men det her skjønte vel ikke han Kjetil da, tror jeg.
Han skjønte ikke at jeg kødda da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg begynte jo å jobbe på Rimi, mens jeg var i militæret, jule-permen, i 1992.
Og etter militæret, så var det nedgangstider.
Så jeg begynte etterhvert å jobbe heltid i Rimi.
Og før jeg ble leder i Rimi, så husker jeg det, at jeg en gang, som jeg satt i kassa, på Rimi Nylænde, (hvor jeg seinere ble butikksjef), et stykke opp i Lambertseterveien der da.
(Lambertseterveien, den gikk fra Abildsø og opp til Lambertseter Senter da, (eller Lambertseter Sentrum som det vel het, siden det var et rimelig gammelt senter da)).
Så denne Rimi-butikken, (som jeg jobba i), den lå bare en cirka 5-10 minutters gåtur, unna Abildsø-kiosken der da.
Så en gang, i 1994, (kan det vel ha vært).
(For jeg husker at hu Hilde, som hadde vært i Jehovas Vitner, var på jobb, (som Assisterende Butikksjef), da dette skjedde, og hu slutta vel der, like før 1995, mener jeg).
Og det som skjedde, det var at han Kjetil fra Abildsø plutselig dukka opp der.
Han gikk bort til kassa mi, flere ganger, med godteri da.
Han hadde visst besøkt ei jente, oppe på Lambertseter der da.
Og han kjøpte først noe godteri.
Og så gikk han tilbake og kjøpte enda mer godteri da.
Så det var nesten som at han prøvde å få meg med, på å slå inn godteriet gratis, (syntes jeg nesten).
Så dette var en litt ubehagelig episode, syntes jeg.
For hu Assisterende Butikksjef Hilde, (som hadde vært i Jehovas Vitner), hu stod jo like ved kassa der og.
(Og rydda i noen hyller, eller noe).
Og jeg tror at hu skjønte det, at jeg kjente han Kjetil fra før da.
Så dette ble jo litt som noe dumt, husker jeg, at jeg syntes.
Jeg burde vel kanskje ha spurt hu Hilde om hu kunne sitte i kassa, siden jeg kjente han Kjetil.
Men det hadde vel blitt litt dumt det og kanskje.
Det var jo ikke sånn at jeg kjente han Kjetil så utrolig godt heller.
Jeg hadde jo ikke sett han, siden den gangen, som jeg var ute med hu Raghhild, fra Stovner, i 1990 vel.
Så jeg hadde jo ikke sett han på fire år så.
Så da ble jeg nok litt overraska, tror jeg, over at noen jeg kjente fra ‘Abildsø-tida’, plutselig dukka opp der, i den butikken, i Nylænde, på Lambertseter da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg spurte Gunnar Jorås, (hybelverten), om det var i orden, at jeg ikke betalte den siste månedens husleie.
Også fikk de bare beholde depositumet.
Det var greit, sa Jorås, etterhvert.
Jeg hadde vært stressa, en gang, som jeg hadde sitti oppe hele natta, og lest, før en eksamen.
Så jeg hadde klart å svi et hull i en sofapute der, siden en sigarett, hadde falt ut av et askebeger da.
(Det askebegeret som jeg hadde rappa, i Fredrikshavn, som jeg skreiv om, tidligere i Min Bok 2).
Noe jeg ikke hadde fått med meg, (før jeg kom hjem igjen vel), siden jeg var så trøtt, etter å ha lest hele natta da, før en eksamen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jorås spurte meg om ikke faren min kunne skaffe dem en ny sånn pute, siden han jobba med møbler.
Men det trodde jeg ikke at var særlig sannsynlig, så det gadd jeg ikke å spørre faren min om, engang.
Men jeg sydde på en slags tøylapp der da.
Som jeg hadde fått av bestemor Ågot vel, (en gang som jeg var på besøk på Sand), etter å ha forklart henne om situasjonen da.
Så da sa vel Berit og Gunnar Jorås at det var greit.
Jeg gjorde den syinga nøye, for jeg hadde ikke så mye penger, så jeg håpet at jeg slapp å bruke av depositumet, for å betale for den sofaputa da.
Og det slapp jeg da.
Og hu Berit Jorås, hu gjorde et poeng av det, (husker jeg), at jeg hadde brukt så fine sting, da jeg dreiv og reparerte den her sofaputa da.
Mens hu lo litt vel.
Men jeg var jo ikke vant til å sy.
(Selv om vi vel lærte det, i håndarbeidstimene, på ungdomsskolen, osv).
Så jeg satt av en hel kveld, til den her sy-jobben, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk også beskjed, om at jeg måtte vaske ordentlig, i den hybelen min, på Abildsø der, når jeg skulle flytte ut.
Så jeg satt av en hel dag til det, husker jeg.
Jeg flytta ut i slutten av juni da.
Og jeg hadde avtalt med faren og stemora til Axel.
At jeg skulle leie et rom hos dem, på Furuset, for 1000 kroner i måneden, det neste studieåret.
For jeg måtte spare opp penger da, for å ha råd til å gå det siste året, på NHI.
For sosialkontoret på Ryen, de gjorde det klart for meg, at det ikke ville bli snakk om noe mer sosialstøtte, for meg, mens jeg gikk på NHI.
(Siden NHI var en privat høgskole da).
Så jeg måtte ta meg sammen, og forbedre min økonomi, før jeg begynte på det andre året, på NHI da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lene, fra Abildsø-gjengen, hu sa det til meg, før jeg flytta, at det var ganske tøft på Furuset der.
Så jeg burde vel være litt forsiktig der da, mente hu vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Min tremenning Øystein Andersen og jeg.
Vi hadde avtalt å dra til Brighton igjen, sommeren 1990.
(For å besøke den tidligere vertsfamilien vår der igjen).
Men jeg hadde ikke så mye penger.
Men jeg fikk overtalt Øystein, til å kjøpe vannsenga mi.
(Som jeg hadde fått ny av faren min, noen måneder før det her da).
For 1000 kroner da.
(Noe som var billig, men jeg regna vel med det, at jeg kunne få ny vannseng, hvis jeg ville, siden faren min solgte vannsenger da.
Så jeg var kanskje litt sleip da.
Men på det rommet, som jeg skulle leie, (som Kirsten Ancona, (Axel sin stesøster), relativt nylig hadde flytta ut fra, så stod det allerede en hvitlakkert dobbeltseng, husker jeg, som liksom fulgte med, når jeg skulle leie det rommet da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skjedde også en del fler ting, mens jeg bodde på Abildsø, som jeg ikke har fått skrevet om enda.
(Ser jeg på notatene mine her).
Men det får jeg prøve å få med mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Når jeg skreiv om den sofaputa, til Berit og Gunnar Jorås, som jeg klarte å ødelegge, i kapittelet ovenfor.
Så var ikke det en sånn pyntepute, til å ha i en sofa, som jeg mente.
Men jeg mente en sånn pute, som fulgte med, til å sitte på, i en sånn slags ganske liten kurv-møbel-sofa da.
Og som hadde et spesielt mønster, som var likt, som en annen pute, som man vel lente ryggen mot da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg trodde at det var lite sannsynlig, at faren min kunne klare å få tak i en akkurat lik pute, som den som jeg hadde klart å svi hull i da.
For jeg regna med at de putene var noe som var lagd i Kina, eller noe sånt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så er det kanskje litt enklere å skjønne ha jeg mente, når jeg den skreiv om den sofaputa, som det ble svidd hull i, i kapittelet ovenfor.
Og den puta, den kunne man også forresten la ligge opp/ned, sånn at den lappinga i puta ikke syntes.
For dette var en pute, som hadde likt mønster, på begge sider, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
'Bokhylla' 70-tallet 80-tallet 90-tallet Anmeldelse Arne Mogan Olsen Berger Bergeråsen Brev Christell Humblen Dagbladet.no Datatilsynet Drammen E-post Facebook Google Haldis Humblen Hm Identitetstyveri Ingeborg Ribsskog irc Jobbsøking i England Johannes Ribsskog johncons-blogg Karen Ribsskog Klage Larvik Liverpool Magne Winnem Mobilbilder Musikk Nettmobbing Online trakassering Oppdatering Oslo Pia Ribsskog Politiet Rimi Slektsforskning StatCounter Svelvik Twitter Wikipedia YouTube Ågot Mogan Olsen
