Like etter at jeg flyttet til Berger, fra Larvik, som ni-åring, i 1979.

Så pratet jeg en del med bestefar Øivind, (farfaren min), borte i huset til Ågot, hvor jeg gikk for å spise middag, hver dag, etter skolen.

Øivind hadde en sånn, (mer eller mindre), artig ting, som han gjorde.

Noen ganger så kunne han vise meg en knyttet neve.

Også sa han:

‘Ser du han her?’.

Også sa han:

‘Her er broren hans’.

Også viste han meg den andre neven og, (som også var knyttet da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg spilte jo fotball, for Berger IL, aldersbestemte lag.

(Fordi at mora mi ville det).

Geri, (dvs. Geir Arne Jørgensen, min uvenn fra Sand), han var jo keeper, på det samme laget.

Og en gang, som jeg spilte i forsvar, mot Selvik eller et Sande-lag, eller noe.

Så dempa jeg ballen og sentret samtidig, til Geri da.

Med et slags volleyspark.

Når jeg stod like ved siden av målet.

Og hadde en angriper i nærheten vel.

Og Geri han lagde da selvmål.

Han fanget ballen, men så snudde han seg rundt.

Sånn at rumpa hans vendte ut mot banen.

Og sånn at ballen havnet såvidt innenfor målstreken da.

Mens han holdt den da.

Geri tok en slags piruett da.

Så det ble dømt som mål til motstanderlaget da.

Så jeg kunne nesten ikke spille i forsvar da.

Kunne det virke som.

Siden Geri nok satt dette at vi var uvenner, over det at vi spilte på det samme laget da.

Så Geri prøvde å få det til sånn da, at jeg lagde sjælmål, osv da.

Geri lagde med vilje selvmål.

For at jeg skulle få skylden, virka det som for meg.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi spilte også en kamp på Hurumlandet.

Mot Filtvedt, eller noe sånt vel.

Da fikk Geri kjeft av trener Skjelsbekk, husker jeg.

Fordi at han hadde gjort noen ablegøyer, som keeper, og ‘driti ut’/erta motstanderne da.

Etter den kampen, så sa vel Geri det, at de folka var så små, at de bare sklei over banen.

Som var litt våt da, etter noe regnvær, tror jeg.

Så det kan være at Geri ikke likte meg.

Siden at farfaren min var fra Hurum.

(Fra Holmsbu, rett over fjorden fra Bergeråsen da).

Det er mulig at Geri hadde noe hat mot Hurum-folk.

Han gjorde ihvertfall ekstra mye ablegøyer, i den kampen vi spilte, på Hurumlandet, mener jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi bodde på den hytta i Brunlanes.

Mora mi, søstra mi, Arne Thomassen, og jeg.

Rundt 1975 vel.

(For jeg husker at jeg fylte fem år, da vi bodde der).

Så hadde mora mi et sånn slankeapparat, på lekerommet til Pia og meg der, husker jeg.

Det var et sånt massasjeapparat, med et sånt bredt bånd på da.

Som man skulle ha rundt livet da.

Mens hele maskinen vibrerte da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det tegnebrettet, som jeg foreslo, for døvekurset til Lene, å bruke.

(Til hu lærerinna fra Døveskolen i Holmestrand da).

Det het ‘Magna Doodle’, har jeg funnet ut seinere.

(Mens jeg har bodd her på hostellet.

Det var om på et TV-program, som jeg tilfeldigvis så her).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Pia sa også det, mens Pia og Christell fortsatt gikk på barneskolen vel.

(Nede i Havnehagen der en gang vel).

At Christell var flau, siden hu hadde en pupp, som var større enn den andre.

Under puberteten da.

(Mener jeg å huske at Pia sa, ihvertfall.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg gikk på videregående vel.

Så kom Christell opp til meg, i Leirfaret.

Også sa hu at den og den gutten, (som jeg ikke visste hvem var), ville ha henne med, på noe som het NGU.

(I Drammen, tror jeg).

Jeg forklarte det, at NGU, det var liksom noe sånn litt ‘fanatiske’ greier da.

Som stod for ‘Norsk Godtemplar Ungdom’.

Og at det gikk ut på at man ikke skulle røre alkohol.

(For jeg hadde jo sett den Emil-episoden, hvor Emil ble full av å spise kirsebær, som det hadde blitt brygget vin på, og da måtte han ha møte med Godtemplar-ene vel.

Og jeg hadde også hørt på Radio Ung, en nærradio i Oslo, som var drevet av NGU, mener jeg.

Så derfor visste jeg hva NGU var da).

Men nei, sa Christell.

NGU betydde ikke noe med ‘Godtemplar’ da.

Så ble hu sur da, og stakk ned til Haldis igjen da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I Drammensfjorden, som Bergeråsen ligger vel.

Så pleier det forresten noen ganger å kjøre noen kjempestore båter forbi.

Dette er båter med biler, fra Japan, eller noe.

Som skal inn til Drammen Havn, hvor de fleste bilene, som importeres til Norge, blir levert til vel.

Da blir det ganske høye bølger, i Drammensfjorden, må man si.

Så det er ikke som i en innsjø akkurat.

Selv om det er som i indre Oslofjord, mer eller mindre, kanskje.

Men det kommer noen ganger noen ganske store bølger da, fra disse bilbåtene og andre skip da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som Ulf Havmo og jeg, kjørte inn til Drammen, med bussen.

Så var fjorden full, av tyske krigsskip.

De skulle på noe vennskaps-greier, (eller noe), til Drammen.

Det var et spesielt syn, husker jeg.

Jeg kan ikke huske å ha sett krigskip før, i Drammensfjorden, hverken før eller etter dette.

Men her var det da kanskje 8-10-12 tyske krigskip.

Som seilte i samlet flokk, må man vel si, gjennom Drammensfjorden da.

Så det var jo som en hel armada nesten, må jeg nok si.

Og Ulf Havmo og jeg, vi trodde vel nesten ikke være egne øyne.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En annen gang, som Ulf Havmo og jeg, dro inn med bussen, til Drammen.

Så hadde det vært en front mot front-kollisjon, mellom en lastebil og en trailer vel.

Han i lastebilen døde.

(Mener jeg å huske, ihvertfall).

Han hadde kjørt forbi bussen, mener jeg.

Og råkjørt litt da, i Svelvik vel.

Noe sånt.

En olje-bil, (som Ågot og faren min noen ganger pleide å få levert olje av, til huset på Sand vel), han hadde stått feil parkert, eller noe.

Og så hadde det vel blitt som et kjørefelt der da.

Eller noe.

Ei sladrekjærring, hos Ågot, var det vel som sa det, seinere, til meg.

At den oljebilen egentlig skulle ha stått parkert der og der da.

Noe sånt.

Odd Einar Pettersen, han satt vel på med en bil, inn til Drammen, tror jeg.

Han gikk jo i klassen til Ulf og meg.

Men Odd Einar var så storvokst, på denne tida, (da vi gikk på ungdomsskolen).

Så han hjalp til med redningsarbeidet.

De andre voksne, de trodde nok at Odd Einar var en voksen kar.

Og ikke en ungdomsskole-elev.

Så sånn var nok det.

Ulf og jeg vi ble ikke bedt om å hjelpe til.

Bussjåføren gikk fra myntapparatet sitt, mener jeg å huske.

Så jeg kunne ha rappa noen mynter der vel.

Men det gjorde jeg vel ikke, sånn som jeg husker det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En lille julaften, eller noe.

Når jeg gikk på ungdomsskolen da.

Så ble jeg rastløs.

Også fikk jeg med Carl Fredrik Fallan og enten Ulf Havmo eller Espen Melheim.

På å bli med inn til Drammen.

Bare for å finne på noe da.

Og da så vi faktisk Tom-Ivar Myrberg, ved rutebilstasjonen i Drammen vel.

Han gikk ganske tett sammen med to kamerater.

Vi sa vel ‘hallå Tommy’, eller noe.

Men han svarte vel ikke, tror jeg.

Han var vel kanskje litt sjenert.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, som jeg var på besøk hos Espen Melheim, mens jeg gikk det første året, på videregående, eller noe, vel.

(Eller dette kan også ha vært et av de siste årene, på ungdomsskolen).

Så var vi en tur ut i stua dems.

(Vi satt mest foran data-en, på rommet til Espen Melheim da.

Men tok en tur ut på kjøkkenet, for å finne noe å drikke, eller noe, vel).

Og der var mora til Espen Melheim, og den yngste søstera hans, (som jeg tror at heter Anette vel).

Og hu Anette var sur da, og ville ikke ha middagen, som mora prata om da.

For Anette ville bare ha ‘pølse’ da, som hu sa.

Og Espen Melheim bare rista på hue da.

Og gliste litt kanskje.

Men han sa ikke noe.

Også gikk vi tilbake til rommet hans.

For å drive mer med data da.

Mens mora og søstera hans sikkert fortsatte å krangle ute på kjøkkenet da.

(Eller noe).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens Pia bodde på Bergeråsen.

Så hadde hu en gang et brev, liggende borte hos Ågot.

Brevet lå der så lenge.

Og lå liksom på kjøkkenbenken da.

Som for å friste meg, eller noe, som ikke fikk noen brev selv, på den her tida vel.

Så til slutt så ble jeg så lei.

Så jeg bare åpna det her brevet da.

Men det var vel bare noe fra ei venninne av henne, eller noe, tror jeg.

Men hvorfor det brevet til Pia, skulle ligge borte på Sand, når Pia bodde hos Haldis.

Nei, det veit jeg ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg har fortsatt en del fler notater her, som jeg ikke har fått skrevet om enda, i memoarene mine da.

Så det blir nok en del fler deler, av dette kapitellet.

Så jeg få se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, innen ikke alt lenge.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.