Han italieneren, som foreldrene våre, babla om, at Pia og jeg måtte være med, på campingferie, forresten.

Han sa også noe om at han likte lyshårede damer, (enda mora mi hadde brunt hår).

Og han mente at jeg sikkert likte mørkhårede jenter.

Sånn hadde ikke jeg tenkt på før.

Og hvorfor han snakka om lyshårede jenter, det veit jeg ikke.

For hverken mora mia eller Pia var jo lyshåret.

Men men.

Da vi kom hjem fra den ferien, med den ‘campingbilen’, (en Folkevognbuss), til han italieneren.

Så var Pia oppe hos meg, husker jeg.

Og så hørte vi på den Rock Steady Crew-kassetten, på stereoanlegget, til faren min.

(Dette var vel sommeren 1984 vel, hvis jeg skulle tippe.

Sommeren 1983, så var jo Pia og meg, i Nevlunghavn, på besøk hos Ingeborg og Johannes.

Og sommeren 1985, så var jeg jo på min første språkreisetur, til Brighton.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Mens Pia og jeg, satt i sofaen, oppe i Leirfaret 4B der.

Så dukka plutselig Christell opp.

Mens den ‘Me and Baby Brother’-sangen, som han italieneren likte, var på da.

Og da sa Christell det, at den var fin den kassetten da.

Noe sånt.

Så Christell og han italieneren, de hadde altså samme musikksmak da.

(Siden de likte den samme sangen, mener jeg).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg skrev om det, at det stod noen bilvrak, med knuste vinduer, på veien, inn til Blindvann der.

Det skjedde også en gang, mens jeg bodde på Bergeråsen, og gikk på barneskolen eller ungdomsskolen vel.

At det stod en bil, på bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet, i retning Sande der.

Og den bilen, den hadde fått slått inn alle rutene og lyktene, osv., husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg gikk i sjuende eller åttende klasse vel.

Noe sånt.

Så ga faren min meg en eske, med vinterhansker, for gutter.

Som hadde ‘falt av en lastebil’, sa han.

Som han kjørte bak, hjem fra Drammen, eller noe.

Og da fikk jeg beskjed om det, å bare gi sånne handsker da, til folk jeg kjente.

Det var vel tjue par handsker, eller noe, som jeg fikk da.

Og jeg ga vel noen til Ulf Havmo og Kjetil Holshagen, osv., mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Christells nest eldste storebror, Jan Snoghøj, han ble etter nabodama, sammen med ei med lyst hår, fra ei bygd som heter Åmot vel, oppe i Buskerud et sted, tror jeg.

En gang, så ble jeg dratt med, av hu fra Åmot da, og Christell og Pia, for å se en film som het ‘Tootsie’, (om en mann som kledde seg ut som en dame), på en av kinoene, i Drammen.

(Jeg tror at de kinoene i Drammen, het Saga og Snorre kino, eller noe.

Men jeg er ikke helt sikker.

Det er noen år siden jeg var på kino i Drammen, for å si det sånn.

Men men).

Da vi kjørte fra Bergeråsen og inn på Svelvikveien, ved Berger skole.

Så spurte hu fra Åmot, hvem det var, som stod i busskuret der.

‘Ole Christian Skjellsbekk’, sa vel Christell da.

(Han som gikk i klassen min, og som var i Stavern, på det diskoteket, nede ved havna der, den gangen Pia fikk herpes, da hu ga munnsex, til en soldat, eller noe vel, der nede da.

Sommeren 1988 vel.

Så sånn var det).

‘Han var kjekk’, sa hu fra Åmot da, (ei som var 4-5 år eldre enn meg vel, eller noe).

‘Ja’, sa vel Pia og Christell da.

Så de tre damene/jentene, de var svake for Ole Christian Skjellsbekk, med sitt mørke hår, (husker jeg).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg gadd ikke å se den filmen, for jeg syntes det var litt på kanten, å se en film, om en mann, som ville være dame da.

Så det slapp jeg da, av hu fra Åmot.

Så jeg gikk bare rundt i Drammen, og kikka litt vel.

Og kjøpte meg kanskje en hamburger, eller spilte på spilleautomater, på en burgersjappe, som lå på Bragernes der da.

Men men.

Så sånn var det.

Jeg husker at Christell og jeg, (og muligens også Pia), var på kino, i Drammen en annen gang.

Da sa noen i filmen, at ‘ingen kler en grønn genser’, (på engelsk da).

Også viste jeg Christell genseren min, som var grønn da.

Og da lo Christell fælt, husker jeg, av en eller annen grunn.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, skoleåret 1988/89, så var jeg på en russekro, oppe i Hokksund eller Vikersund, eller noe.

Og der, så møtte jeg hu fra Åmot.

Hu sa det, at jeg burde komme meg bort fra familien min vel.

Jeg svarte noe greier da, i farta.

Og da sa hu det, at ‘det har du hørt av Jan’.

Så da måtte jeg innrømme det, at det nok var sant da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Min søsters venninne, Cecilie Hyde, ville være med på denne russekroa, enda hu ikke var russ, (selv om hu var født det samme året som meg).

Hu fra Åmot, hu gikk hjem fra den russekroa da, da jeg dukka opp der.

Så sånn var det.

Av en eller annen grunn.

Men men.

Jeg måtte også henne i Oslo, et år eller to etter dette, og hu sa hei og hilste da, nederst i Karl Johan, var det vel.

Men etter det, så har jeg ikke sett henne mer.

Hu reagerte på det en gang, at jeg ikke ville være lenge nede hos Haldis, en julaften.

Men heller ville være hjemme alene.

Og da måtte faren gå opp til Leirfaret 4B og overtale meg, for å få meg til å gå ned igjen da, til Havnehagen og til Haldis igjen da.

Men det ble jo bare som noe kunstig.

Jeg trivdes ikke så bra der.

Så det var ikke en hyggelig julaften, husker jeg.

Da var det nesten bedre å sitte aleine hjemme, foran TV-en og spiste noe julegodteri kanskje og sånn da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Bestemor Ingeborg, sa forresten det, en gang, som jeg var på besøk, da hu bodde i Nevlunghavn.

At pizza, (som var favorittretten min, som tenåring, altså Pizza Grandiosa), det var bare ‘vomfyll’.

Så bestemor Ingeborg fulgte med og visste hva den nymoderne maten inneholdt av næring da.

Det er helt sikkert.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, under Svelvikdagene, sommeren 1988 vel.

Så gikk jeg rundt der, uten at jeg fant noen å prate med vel.

Alle folka der stod liksom i klikker da.

Og jeg fant ikke noen klikk, som jeg hørte hjemme i da.

Men men.

Så sånn var det.

Så jeg ble litt deppa nesten, av å henge der da.

Men jeg fant hu Rose Marie Baltersen da, (hu pene, fra Sande, som hadde gått i klassen min, i første klasse, på videregående, altså cirka et år, før det her).

Og hu stod i en klikk da, som det mest var gutter i vel.

Og hu fikk jeg en klem av da, husker jeg.

Men jeg kjente ikke de andre folka, som hu stod sammen med der.

Og jeg tenkte at en av dem kanskje var typen hennes, eller noe.

Så jeg hang ikke med de da.

Men da stakk jeg bort til noen nabo-ungdommer av meg, som bodde i de trygdeboligene da, som nesten omringet Leirfaret 4B, hvor jeg bodde da.

Og da fikk jeg bli med de, på fest, hjemme hos Lille-Oddis og de da.

Men Lisbeth Mikalsen og ei jeg tror var søstera til Lille-Oddis.

De fant seg to kavalerer, hvorav en av de, hadde 18-års dag vel.

De tøffe kara, (som jeg ikke visste hvem var).

De ble også med da, på den festen.

Og hu søstera til Lille-Oddis og vel også Lisbeth Mikalsen, de lå på et soverom, og knulla vel, med de to tøffe kara da, som hadde 18 års dag.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg husker at jeg satt på kjøkkenet der, sammen med blant annet Rikhardt Mikalsen, (broren til hu Lisbeth Mikalsen da, som var på det soverommet der, og ‘peisa’ vel, mens jeg satt på kjøkkenet der da.

Og det satt vel noen enda yngre gutter, enn han Rikhardt, på det kjøkkenet også, mener jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Da de var ferdige, med å knulle vel, på det soverommet der.

Så stakk de to tøffe gutta vel.

Og da, så ville Lisbeth og hu søstera til Lille-Oddis, de ville bli med ned, til meg der.

Så satt vi i stua mi, i Leirfaret 4B, vi tre da.

De to jentene satt i sofaen og jeg satt i den ene stolen da.

I den lyseblå sofagruppen, som faren min, Pia og jeg, kjørte ned med en stol fra, til Danmark da, den romjula, på begynnelsen av 80-tallet, som jeg har skrevet om tidligere, på bloggen.

Plutselig, så kom Christell inn døra der, i full fart, midt på natta da.

Hu stilte seg i stua, og begynte å prate til de to jentene, i sofaren.

‘Du har pulesveis’, eller noe, sa hu til hu søstera til Lille-Oddis da.

Jeg reiste meg opp fra stolen og stilte meg like ved Christell, for å prøve å skjønne, hva den her skrikinga hennes, oppe hos meg, midt på natta, skulle være godt for.

Men Christell svarte ikke noe, til meg da.

Hu bare skreik og kjefta på de to jentene i sofaen da.

UTen at jeg skjønner hva Christell hadde med å kjefte, på de, som jo var gjestene mine der, må jeg vel si.

Men men.

Christell stakk ihvertfall, uten å forklare noe.

Og etterhvert så stakk de to andre jentene og.

De sa vel ‘hadet’ ihvertfall tror jeg.

Det var mer enn Christell sa, for å si det sånn.

Så det var en veldig merkelig opplevelse, vil jeg si.

Jeg hadde jo nettopp fylt 18 år, og hadde jo klint med to jenter, (ei fra Oslo og ei fra Hammerfest), nede i Brighton, tidligere den sommeren da.

(Skikkelig råklining og, med tungekyss osv., i fylla, husker jeg).

Og nå hadde jeg til og med klart å få to jenter, i passende alder, inn i stua mi, en sommernatt, til søndag vel.

(Selv om vel minst en av dem allerede hadde pult fra før, den natta.

Men men).

Men når jeg liksom prøvde å roe dem ned, og når jeg liksom trodde at jeg skulle ha lykken med meg, å få snøre i bånn, som man vel sier.

Så kommer altså Christell, (som da var noen måneder fra å fylle 16 år vel), brasende inn i stua mi, midt på natta, mens hu begynte å kjefe og klage, på de to gjeste-damene mine, som var et år eldre enn Christell vel.

De var på klassetrinnet under meg da, Lisbeth Mikalsen og hu søstera til Lille-Oddis da, (eller hva hu var igjen. For hu bodde ikke på Bergeråsen, da jeg flytta dit. Men hu flytta vel til Bergeråsen noen år seinere, så jeg fikk ikke helt med meg hvem hu var. Hu bare dukka opp der liksom, må jeg vel si, at det virka som, for meg da. Men men).

Og de to jentene, i sofaen, de turte ikke å si noe, til Christell.

Enda Christell bare var en person.

Og de to i sofaren var et år eldre da, enn Christell da.

Men hva det her egentlig var om, det skjønner jeg ikke.

Men cirka ti minutter etter at Christell dukka opp der, så stakk jo de andre jentene og.

Så jeg hadde først tre pene lyshårede jenter, som var 1-2 par år yngre enn meg, i leiligheten.

Og 10-15 minutter seinere, så hadde alle de tre jentene gått igjen, uten at jeg skjønte så mye, av grunnen til hvorfor de plutselig stakk da.

Så der kan man se det, at ikke bare Pia prøvde å kontrollere sex-livet mitt, og kontakten min med damer.

Faren min klagde en gang, som naboen min hadde sagt, at jeg hadde hatt damebesøk, en kveld.

(Enda det bare var Ulf Havmo, (som hadde langt uklipt hår), og søstera mi Pia).

Og Christell ødela altså også for meg, når det gjaldt damer, og jagde damebesøk, som jeg hadde, om nettene da.

Uten at jeg skjønner hvorfor, at dem skulle ødelegge for meg da.

Men jeg måtte jo også bo alene, i Leirfaret 4B og Hellinga 7B, fra jeg var ni år.

Så dem hadde vel noe vendetta mot meg da, eller noe.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Men hvorfor Christell dukka opp, i leiligheten ‘min’, midt på natta.

Det veit jeg ikke.

Hu hadde kanskje fått høre det, at de to jentene, var hos meg, av noen av de unge gutta, som var hos Lille-Oddis og dem, den kvelden, som de jentene pulte de gutta, som feira 18 års dagen sin da.

Hva vet jeg.

Det er kanskje noen andre som skjønner, hva som egentlig skjedde der.

Det er mulig.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Christell, Pia og meg, vi var også på døvekurs, oppe hos kusina vår Lene, (som var datter av onkel Håkon og tante Tone), i Havnehagen da.

(De på skrått nedenfor Espen Melheim og dem cirka, litt lenger opp i Havnehagen da).

Så sånn var det.

Det var ganske mange døvekurs-dager, som vi var på.

Dette var vel mens jeg gikk i sjuende klasse kanskje.

Og Pia og Christell gikk i femte klasse.

Noe sånt.

Pia og Christell de var kjempeflinke, til det her døvespråk-greiene.

Det var nesten bare jenter, på de kurskveldene, og alle, (untatt Pia og Christell), var døve da.

Så jeg syntes nesten at det var litt flaut, å være med, på det her.

Det var onkel Håkon, som nærmest presset meg, til å være med, husker jeg.

(Borte hos Ågot en gang da).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Christell og Pia, de bodde jo på samme rom da, tror jeg.

Så det øvde fælt da, etter skolen, nede i huset til Haldis der da.

Mens jeg, jeg var ikke så ivrig, til å øve.

Så jeg lærte mest døvealfabetet, husker jeg.

Pia og jeg, vi forklarte det, at det fantes sånne tavler, som man kunne skrive på, og så viske bort igjen, det som man hadde skrevet.

(Som vi hadde sett i lekebutikkene, i Larvik, eller noe da).

Og da sa en av lederne, for døvekurset, at vi måtte kjøpe med noen sånne tavler, for henne.

Så skulle vi få penger da.

Noe sånt.

Men jeg så et par ganger, i lekebutikken, på Lyche varemagasin, i Drammen, etter sånne tavler.

Men jeg klarte ikke å finne det.

Dette var vel sånn som ikke var i grunnsortementet, til lekebutikkene, kanskje.

Lekebutikkene forrandrer vel kanskje de varene de har inne til salg, hele tiden.

Det veit jeg ikke helt.

Jeg har ikke jobbet i noen lekebutikk så.

Men Matchbox-biler, der har de kanskje hele tiden.

Mens sånne tavler det har de kanskje bare innimellom da.

Hvem vet.

Jeg klarte ihvertfall ikke å finne noen sånne, i Drammen.

Det var noe Pia og jeg, hadde sett, i Larvik, da vi bodde der, som barn, mener jeg å huske.

Så det er mulig at hu kurslederen, ble sur, siden jeg ikke fant noen sånne tavler da.

Hvor man skrev med en sånn plastikkpinne, også kunne man viske all teksten bort, ved å skyve på et håndtak da, eller noe.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så hvis noen som leser det her kapitellet, har noen sånne tavler, (som jeg forklarte om ovenfor), hvor man kan viske ut det man har skrevet, på lager.

Så send de til døveskolen i Holmestrand.

For da er det muligens en hjelp da, i hverdagen, for døve unger/ungdommer.

Siden det noen gang kan være vanskelig å finne papir, å skrive på, i farta, hvis det er noe.

Men hvis man har en sånn tavle, så kan kanskje de hørende ungene, forklare på den da.

At en døv unge og en unge som ikke kan tegnspråk, kan ha en samtale, på en sånn ‘viske-tavle’ da.

Det var noe sånn vi prata om, på den første kursdagen der vel.

Jeg lærte ihvertfall døvealfabetet, som jeg vel husker delvis enda.

(Jeg kom til ‘f’ ihvertfall).

Og en gang, så var vi på besøk, på døveskolen, i Holmestrand.

Jeg husker at jeg stod utenfor skolen der ihvertfall.

(En skole som var litt oppe i ‘lia’ der, sånn som jeg husker det).

Og jeg husker at jeg stod i en stor gruppe unge ungdommer der.

Hvorav de fleste var døve, og bare Pia, Christell og meg, var hørende vel.

En døv gutt, var skikkelig populær da, husker jeg.

Så det var ikke bare å komme der, å hevde seg, selv om man var hørende da, skjønte jeg.

Men men.

Dette var hjemmebanen til de døve skjønte jeg, så der gikk det nok mest i døvespråk, og jeg som hørende, (som ikke var så flink, til å lære døvespråk), jeg sleit litt da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Pia sa jo det en gang, til meg, i Leirfaret 4B, noen år etter det her, at grunnen til at Lene ble døv, var at onkel Håkon, hadde spilt så høyt på stereoanlegget sitt, da Lene var baby da.

Noe sånt.

Men men.

(Jeg vet ikke om det var mora vår, som hadde fortalt Pia det her.

Det skal jeg ikke si helt sikkert.

Men men).

Jeg husker det, at for å si navnet, til en døv, så holdt det å si den første bokstaven, i navnet da.

Jeg måtte huske den første bokstaven, på alle de døve jentene da.

Men jeg hadde visst glemt Lene, en gang, husker jeg.

Så da lo alle de døve jentene da, når jeg glemte å vise tegnet ‘L’ for Lene da.

(Selv om jeg synes at de lo litt vel tidlig.

Før jeg liksom fikk sjangsen, til å vise riktig tegn.

Så det er mulig at det var noe lureri.

Hvem vet.

Men men).

En gang, mens jeg bodde i Hellinga 7B.

(Et sted jeg flyttet fra, før jeg ble elleve år).

Så jeg var altså ni eller ti år, da dette skjedde.

Det som skjedde, var at bestemor Ågot, bestefar Øivind, onkel Håkon og tante Tone.

De skulle alle ned til Rhodos, en sommer.

Jeg, (som var 10-11 år), skulle passe på den et halvt år yngre vel, kusina mi, Lene(!).

Så jeg har faktisk jobba som støttekontakt for døv person, i en drøy uke vel.

Dette var en sommer, husker jeg, (det var ihvertfall ikke snø da).

Så det var vel sommeren 1980 eller påsken 1981 kanskje.

Noe sånt.

Men men.

Tegnet for ‘mamma’ og ‘pappa’, på døvespråket, det er forresten å ta seg på nesetippen, for ‘pappa’ da vel, og på siden av nesa, for ‘mamma’.

Noe sånt.

Så jeg kunne litt døvespråk, den uka, som jeg skulle passe på Lene.

Men nesten ikke noe.

For dette var _før_ døvekurset da.

Så jeg var nok for ung, til å være ‘reservepappa’, for Lene da.

Men men.

Lene sov vel i dobbeltsenga til faren min, mener jeg å huske.

For faren min sov nede hos Haldis da.

Og jeg sov i min enkeltseng da, som var i det samme soverommet, som senga til faren min da.

Så Lene og jeg, vi sov i samme rom, som 10-11 åringer da.

Men jeg tulla ikke med henne, sånn som Tommy gjorde en gang, husker jeg, da han tok av henne alle klærna osv.

Mens han lå oppå henne på gulvet.

Jeg prøvde å være snill mot Lene da, siden hun var døv, osv.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Vi skulle på sirkus, i Drammen, faren min, Lene og jeg, da jeg passet på Lene.

Men det sirkuset var seint på dagen, så vi var der når de bygde teltet, husker jeg.

Så det ble for lenge å vente.

Jeg måtte henge med Lene da, mens faren min jobbet nede på verkstedet.

Jeg husker at Lene og jeg, vi leste tegneserier, borte hos Ågot.

Og det var et album som jeg hadde der, som het ‘Hakke Hakkespett og Lykkevannet’.

Som jeg syntes var artig da.

Og som jeg lot Lene lese.

Også tulla jeg med Lene, og helte noe suketter oppi et glass, og lagde liksom sånn salgsbod da, utenfor huset til Ågot.

Også skreiv jeg ‘Lykkevann 1 krone’, på en plakat da.

Og da kjøpte Lene et glass sånt Lykkevann da, husker jeg.

Det var den eneste måten jeg klarte å kommunisere med Lene på da, omtrent.

Å skrive sånne plakater, osv.

Men man kan se det på ansiktet, til den som er døv, litt, om de er rolige og sånn.

Så jeg måtte liksom se på trynet hennes da, og prøve å tolke grimasene hennes og sånn, for å finne ut om hu var fornøyd da, osv.

Men men.

Så jeg har altså vært en slags støttekontakt, for to av søskenbarna mine.

Nemlig Lene, som var døv, da jeg var sånn ti år vel.

Og Ove, som var fra Follo, noen år seinere, da han skulle plukke jordbær da, i åkeren til familien Sand, på Sand.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Etter at bestefar Øivind var død.

Så flytta bestemor Ågot, inn på det gamle rommet, til faren min.

(Et rom som var over gangen for kjøkkenet, husker jeg).

Av en eller annen grunn.

Og da ble det plassert minst en køyeseng, inne på det gamle ‘hoved-soverommet’ der, husker jeg.

Men men.

Og Tommy og meg, (og kanskje flere av oss søskenbarna da).

Vi skulle av en eller annen grunn, sove over der, en gang, husker jeg.

Og jeg hadde jo rimelige komplekser, fordi jeg var en av de siste, i klassen min, som kom i puberteten da.

Vi hadde jo seksualundervising, på skolen.

Og vi lærte det, at også guttene fikk større brystvorter, (mener jeg å huske, ihvertfall), i puberteten da.

Og jeg var vant til å være klassens ‘racer’, i matte, og sånn.

Så jeg syntes det var så flaut, å være treit, i puberteten.

Så jeg lurte på det, om jeg var mindre utvikla, enn fetteren min Tommy, (som var fem år yngre enn meg), også.

Så jeg la merke til at han hadde fått ganske store brystvorter da, (til å være en gutt, mener jeg).

Men det hadde ikke jeg fått enda da vel, (mener jeg å huske).

Så jeg lurer på det, om til og med Tommy, (som var født fem år seinere enn meg), fikk hår på tissen, før jeg fikk det, sommeren 1987.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men det som var, det var at Tommy, han merka det da, at jeg liksom kvakk til da, da jeg så det, at han hadde begynt å komme i puberteten, (før meg da).

‘Du så på puppen min’, sa TOmmy da, etter at han hadde krabba oppi senga si, ovenfor meg da, i køyesenga da.

Men da svarte jeg ikke noe, for da syntes jeg at det ble så flaut.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øivind døde vel sommeren 1983 vel.

Så dette her var kanskje seinere i 1983 da, eller i 1984 da, eller noe.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Men nå begynner klokka å bli 24, her på hostellet.

Så jeg få skrive mer, på det her kapitellet, en av de neste dagene, eventuelt.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.