Annen musikk, som jeg hørte på, på den her tida, da vi fikk Super Channel.

Det var Johnny Hates Jazz, Pet Shop Boys med ‘Always on my Mind’, (og Ove Reiersrud og meg, vi digga vel også de, husker jeg, da det albumet som hadde den sangen ‘rent’, var ny vel), Morrissey, (med Suedehead), Tanita Tikaram, Tracy Chapman, Massive Attack, (som hadde en video på Super Channel på den her tida), Proclaimers, (Letter from America), mm.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Det første året på videregående, (som på ungdomsskolen), så sa jeg alltid til lærerene, at jeg het ‘Olsen’, når de ropte meg opp, som Erik Ribsskog, i timen.

Men dette andre året, så satt det så mange damer rundt meg.

At jeg syntes det ble litt flaut og barnslig, å sitte å rope, at ‘jeg heter Erik Olsen’, hele tida.

Så dette skoleåret, så sa jeg ikke det.

Så da ble jeg plutselig hetende Erik Ribsskog da.

Siden det var det jeg egentlig het, hos myndighetene.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Året før forresten, så pleide Trond Johanesen, å dra meg med, når lærerne spilte fotball, i Sandehallen, for å se på de.

For det var ikke så mye som skjedde, på skolen.

Men Johansen likte å se på lærerne da.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

En gang, som jeg var med søstera mi Pia, på Samfunnshuset, i Svelvik.

Så ropte Trond Johansen høyt, ‘er det noen jenter som vil at jeg skal sleike fitta dems her’.

Og det likte ikke søstera mi da, fortalte hu meg.

Uten at jeg vet hvorfor hu fortalte meg om det her.

Jeg hadde ikke så mye med han å gjøre da, for å si det sånn.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Det var vel også dette skoleåret, som Christell plutselig dukka opp på døra mi, med en særoppgave, i norsk, fra niende klasse, på Svelvik Ungdomsskole.

Særoppgaven var om Australia.

Christell ville at jeg skulle føre inn den oppgaven på en Casio skrivemaskin, som jeg hadde.

Og jeg sa det var greit.

Det var vel Haldis som spurte vel.

Christell fikk vel ‘M’ på den særoppgaven, mener jeg.

For hu viste meg vel også hvilken karakter hu fikk, mener jeg.

Tidligere dette skoleåret så skrev jeg også inn en bok på den skrivemaskinen.

Det var en bok som min morfar, Johannes Ribsskog hadde skrevet, på 70-tallet vel.

(Og som han pleide å lese fra, noen ganger, til Pia og meg, da vi var små).

Boken var en barnebok, ved navn ‘Mannen i skogen’, som bestemor Ingeborg ville prøve å få utgitt.

Jeg satt flere ettermiddager og kvelder da, høsten 1987 vel, og skrev inn boken til Joshannes, på maskin da.

Og så kopierte jeg opp den boken, i flere eksemplarer, borte på kontoret til Strømm Trevare, i huset til Ågot.

For faren min og onkel Håkon hadde en kopimaskin der, som jeg turte å bruke da, (ihvertfall på den tiden, da jeg bodde i Strømm da).

Så sånn var det.

Men men.

Da jeg var ferdig med å kopiere opp de bøkene, så dro jeg til Stavern, for å levere de, hos bestemor Ingeborg.

En soldat, som venta på en buss, da jeg skulle tilbake til Larvik vel.

Han hadde den samme typen Sony Walkman, som jeg hadde, husker jeg.

Jeg hadde blitt med Kjetil Holshagen, på politiauksjon, i Drammen, og kjøpt en walkman.

Men den var ikke så bra da.

Lyden var litt dårlig.

Men den var kul, siden den var veldig kompakt da.

Så sånn var det.

Bestemor Ingeborg betalte meg bare 500 kroner, eller noe, for jobben, med å skrive inn de 100-150 sidene vel, på maskin da.

Så det var ikke så bra betalt.

Men det var jo litt fordi at det var bestefaren min, som hadde skrevet den boka og.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg fikk jo også en walkman i posten fra Tyskland, (da jeg abonnerte på det tyske filmbladet, som jeg hadde kjøpt i Sveits), så jeg hadde ihvertfall to walkman-er, dette skolåret.

Enten Ove Reiersrud eller Snorre Skaug, var det vel, ville kjøpe den walkman-en av meg, når jeg fikk den nye i posten, fra Tyskland.

Noe sånt.

Men jeg måtte nesten si fra om det, syntes jeg, at den walkman-en hadde dårlig lyd og var litt skranglete.

Så jeg ville ikke selge den.

For det hadde vært lureri, mener jeg.

Så jeg ble litt lurt av Politiet i Drammen da, som solgte en walkman, som ikke var i så utrolig bra stand, på en politiauksjon da.

Men Kjetil Holshagen gira meg vel litt opp, mener jeg, sånn at jeg kjøpte den walkman-en da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg får vel også ta med om noe, som skjedde, da jeg gikk i niende klasse, forresten.

Naboene ovenfor Kjetil Holshagen, de hadde en film.

Som jeg fikk låne av dem, mot at jeg kopierte en film for dem.

Noe sånt.

Jeg måtte da spørre Christell om hu blei med på det.

For da måtte jeg låne videoen til Haldis og dem.

Og det blei hu med på.

Men så kom hu opp til meg, og maste, om å få tilbake videoen, før jeg hadde fått kopiert den filmen, for naboene, til Kjetil Holshagen.

Og da ble jeg forbanna, på Christell.

For vi måtte jo holde det vi hadde sagt, ovenfor den naboen da, tenkte jeg.

Så jeg ble sinna, og kasta videoen til Haldis på vannsenga, siden Christell maste.

Da sa Christell noe sånt, som at hu ikke visste at jeg kunne bli så sinna, og gikk ned igjen til Haldis.

Men så, når jeg skulle kopiere filmen.

Så virka ikke videoen til Haldis.

Enten fordi jeg kom til å legge kneet mitt oppå den.

Eller fordi den ble ødelagt da jeg heiv den på vannsenga.

Noe sånt.

Så da fikk jeg litt sjokk da, for jeg tenkte at jeg kom til å få kjeft, for det her.

Så jeg la en plan.

Som jeg fortalte om, til Espen Melheim.

Jeg pleide noen ganger å gå av bussen, på Bergeråsen, på den her tida.

Og så gå bort til bestemor Ågot seinere.

Men den her dagen, så gikk jeg av bussen, på Sand.

Og jeg fikk med Espen Melheim, på å si ‘hadet’ og sånn.

Sånn at Christell og Pia skulle skjønne det, at jeg gikk av på Sand.

For jeg lot vinduet til soverommet mitt, stå åpent.

Og da jeg kom hjem fra Ågot, så var ikke videoen til Haldis, på soverommet ‘mitt’ da.

Så da regna jeg med at Christell hadde henta den.

Så da faren min kjefta, så sa jeg det, at Christell måtte ha mista videoen, da hu klatra inn vinduet, for å hente videoen.

Noe sånt.

Og dagen før, (en søndag vel), så kom Christell, Pia og Annika Horten, opp til Leirfaret 4B, for å prøve å hente videoen til Haldis.

Men da, så låste jeg alle dører og vinduer, i leiligheten til faren min.

Så de kom ikke inn.

Men de lagde et jævla spetakkel.

De banka noe veldig, på alle dørene og vinduene da.

Mens jeg lå på badet da, og holdt meg for øra.

Men hvorfor dem hadde med Annika Horten, på den her bankinga, på dører og vinduer, det veit jeg ikke.

For hu hadde vel ikke noe med videoen til Haldis å gjøre, mener jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Erik fra Svelvik, han hadde også dritt langt oppover skinka, husker jeg, i dusjen etter gymmen en gang, det skoleåret.

(Har jeg skrevet notat om her).

Så han klarte vel ikke å tørke seg i ræva da, virka det som.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, på slutten av dette skoleåret, så skaffa Kristin Sola meg et skjema, for å søke på skole i Drammen.

For det var en samarbeidsordning, som fantes, mellom Buskerud og Vestfold.

Hvor de ti beste elevene, i Norde Vestfold, kunne få gå på en skole i Drammen.

Siden Drammen var den nærmeste byen, og de hadde mange fler linjer der.

For jeg hadde hatt data som hobby, siden jeg var 11-12 år da.

Og jeg hadde lyst til å gå på datalinja.

Og datalinje, det hadde de ikke på Sande Videregående.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men hvorfor Kristin Sola ga med det skjemaet, det veit jeg ikke.

Hu hadde kanskje lurt på å begynne i Drammen selv.

Hva vet jeg.

Også hadde hu kanskje et sånt skjema liggende hjemme.

Det er mulig.

Det spurte jeg ikke om, for å være ærlig.

Men jeg søkte både om om plass på Sande Videregående og Gjerdes Videregående da.

Og kom inn begge steder da.

Og disse lappene, om at man hadde kommet inn.

De havnet alltid i postkassa til Haldis, av en eller annen grunn.

Så jeg måtte hver sommer sjekke tre postkasser, etter de lappene.

(Som man måtte sende bekreftelse på vel).

Og det var postkassa mi, postkassa til Haldis og borte hos Ågot.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På begynnelsen av dette skoleåret, så hadde ei jente, kommet inn i Drammen, og hu sa ikke fra, så hu ble også ropt opp, i timen, i klassen vår da.

Og da banna nesten, noen av jentene i klassen da.

(Linda Moen muligens vel, tror jeg.

Noe sånt).

Så siden jeg var klassens klov nesten, (i tillegg til å være klasens duks, mer eller mindre, da).

Så gjorde jeg det samme.

Så Kristin Sola, hu fortalte meg det, på en russekro, i Vikersund eller Hokksund, eller noe, året etter.

At jeg hadde blitt ropt opp vel, tredje året, på Markedsføringslinja, i Sande.

Men så fikk dem høre det, at jeg istedet hadde begynt på Gjerdes Videregående, i Drammen.

Og da fikk dem tilbake Trond Gurrik igjen, (fra Holmestrand), i klassen, (som hadde ganske dårlige karakterer da antagelig).

Og så fikk Trond Gurrik min plass da, siden jeg hadde kommet inn i Drammen, også.

Så sånn var det.

Så det var vel siste gang, som jeg prata med Kristin Sola, tror jeg.

Som hadde fått kyssesyken da forresten, i russetida.

Men hvem hu hadde kyssa så fælt med, det veit jeg ikke.

Siden jeg hadde begynt på skole i Drammen, det tredjeåret, så var det ikke sånn at jeg fikk høre noe om det liksom.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Et av årene, som jeg gikk på Sande Videregående, så fikk vi en hjemmeoppgave, i norsk, som jeg syntes at hørtes rimelig kjedelig ut.

Og det var å analysere en reklametekst.

Jeg syntes det var rimelig kjedelig.

Men jeg preika litt med Espen Melheim, som gikk på Almenn, og han hadde nettopp levert en lignende oppgave, sa han.

Og jeg fikk låne hans oppgave, for å se etter da.

Og da fant jeg en annen reklame, i et Vi Menn-blad, som faren min abonnerte på vel.

Og det var en reklame for en motorolje da.

Og da bare bytta jeg ut, navnet på det produktet, som Espen Melheim hadde skrevet om, med den motorolja da.

Og det funka.

Det ble ganske bra.

Så jeg fikk vel en ‘4’-er på den oppgaven vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Et av disse to årene, så skulle jentene i klassen, ha aerobic, mens gutta spilte fotball da.

Og da ville de låne kassetten, som jeg hørte på, i walkman-en min, husker jeg.

Og det var Bon Jovi – Living on a Prayer, og sånn, husker jeg.

Som jeg hadde tatt opp fra radio da.

Men på baksida, så hadde jeg tatt opp en kassett, som jeg fikk låne av Kjetil Holshagen da.

Og det var noe med Kraftwerk.

Og da fikk jeg klage, fra de jentene i klassen, som drev med aerobic da.

De klarte ikke å utføre aerobic, til Kraftwerk da.

Men da fant en av de på den ideen, at de kunne bare spole kassetten tilbake igjen, og høre på den første sida igjen.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Da hadde jeg på meg en blå og grønn-stripet t-skjorte vel, som jeg hadde kjøpt selv husker jeg, på Hennes og Maurtz, hvor hu venninna til Haldis jobba vel, som var med på Pers Hotell, den gangen, noen år før da.

Men den hadde jeg kjøpt i barneavdelingen, tror jeg, for jeg var ikke så flink til å kjøpe klær.

Så det var bomkjøp vel.

Så den t-skjorta, den brukte jeg vel bare en gang, tror jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, så fikk jeg sitte på med hu dama fra parfymeriet i Sande, inn til Drammen, etter skolen.

Ove Reiersrud satt også på, husker jeg.

Han bodde jo i Drammen så.

(Han var også på den samarbeidsordningen, mellom Buskerud og Vestfold da.

Men han søkte seg ikke til Sande Videregående, på grunn av linjevalget.

Men fordi han hadde for dårlige karakterer, til å komme inn i Drammen kanskje.

Jeg tror at det vanligvis var enklere å komme inn på Sande Videregående, enn i Tønsberg, Drammen og Holmestrand.

Siden vi fikk sånne litt ‘dårlige’ elever, til Sande, fra de byene, husker jeg.

Hvem vet.

Noe sånt).

Hu fra parfymeriet, hu forklarte Ove Reiersrud og meg, mer om hva som hadde skjedd, da hu hadde vært i bilulykke.

Hu hadde kjørt i sitt kjørefelt, og så hadde en annen bil hoppet over en bakketopp, i full fart, og landet oppå bilen, som hu satt i.

Det var visst en kjent kriminell, eller noe, som kjørte.

Så sånn var det.

Så hu hadde måttet være en god del på sykehus da, osv., etter den ulykken da.

Som hu ikke hadde noe skyld i selv, skjønte jeg.

Så det var vel derfor, at hu, (som var midt i 20-årene vel), gikk i samme klasse, som oss 17-åringene da.

Hu var ei veldig pen og velsminka dame da, må man vel si.

Hu likte ikke Sosialøkonomi-læreren, og fikk med meg, på å gjemme jukselapper, under sos-øk-prøvene da.

Så jeg fikk bra på de, husker jeg.

Hu sa også det om meg, en gang, til ei annen dame i klassen vel, at ‘han kan bli alt han vil’, siden jeg var så flink da, skjønte jeg.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Vi var litt umodne enda, på den her tida.

Så vi pleide noen ganger å kaste svamp, i friminuttene, osv.

Men hu fra parfymeriet i Sande, hu var jo i 20-årene da, så hu satt mest ved pulten sin.

Men jeg traff henne nesten en gang.

Og da ble jeg litt redd, siden hu jo ikke var en tenåring, men hu var mer voksen, enn oss andre da.

Så da sa jeg vel ‘oj, sorry, sorry’, eller noe.

Og da sa hu at ‘jeg er ikke noe porselensdukke jeg altså’.

Så hu var så ikke snobbete heller, må jeg vel si.

Selv om hu alltid så fin ut da, nesten som en fotomodell, eller frøken Norge-deltager vel, må man vel si.

Så det er lett å skjønne det, at Case eventuelt ble sjarmert av henne.

Det er helt sikkert.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, så sa hu fra parfymeriet i Sande, i timen, at hu ikke likte de buksene, som folk gikk med på 80-tallet.

‘Vi kalte de buksene for pølsebukser’, sa hu fra parfymeriet da.

Det var visst slengbukser, som hadde vært på moten, da hu vokste opp, skjønte jeg.

(Fra det jeg hørte at prata om, med de andre jentene i klassen da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Det var mellom Sande og Drammen, ved Rølleshaugen vel, at hu fra parfymeriet hadde vært i bilulykke, mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Jeg fortalte også, i bilen da, om at jeg hadde hørt noen rare skrik, fra naboen, (som hadde soverom vegg-i-vegg, med meg, i Leirfaret 4B).

‘Nei, nei’, hadde hu eldre dama skreket.

Noe sånt.

Jeg lurte på om hu holdt på å dø, eller noe.

Men seinere har jeg lurt på om han gubben hennes ville ha sex, eller noe, av henne.

Noe sånt.

Hvem vet.

Jeg tror ikke at de naboene lagde så mye lyd.

Så jeg fikk vel litt sjokk da jeg hørte de da.

En gang, så hørte jeg hvor høyt stereoanlegget mitt hørtes ut, inne hos dem.

For dem banka i veggen.

Også gikk jeg bort til dem, og spurte om hvorfor dem banka.

Så sa dem at jeg ‘spilte høyt’.

Men så ble jeg sur, for jeg spilte ikke så høyt.

Også sa jeg at ‘dette er høyt’.

Også satt jeg opp lyden.

Men jeg må innrømme at jeg hørte stereoanlegget veldig høyt, inne hos dem.

Så jeg prøvde å spille litt lavere, etter dette vel.

En gang, da Christian Grønli var på besøk, den sommeren 82, var det vel, fra faren sin i Spania.

Så spilte jeg en Beatles-plate, på stereoanlegget til faren min, mens Christian og jeg spilte fotball i hagen da.

Og da stakk faren til Lisbeth Mikalsen hue ut av vinduet, husker jeg.

Og digga musikken jeg spilte.

I en halvtime kanskje, eller noe, da.

Så Christian og jeg ble litt sure, og satt på noe annen musikk vel.

For han oppførte seg litt rart, syntes vi.

Faren min sa en gang forresten, (utenfor sammenhengen vel), at han faren til Lisbeth og Rikhardt Mikalsen, var ‘tyskerunge’.

Uten at jeg vet hvorfor faren min sa det, eller om hvordan han visste det.

De bodde i noen sosialboliger, heter det vel, like ved meg da.

Og en gang, så krangla foreldrene til Lisbeth og Mikael da.

Det var en søndag, så jeg gikk ut og klipte plenen etterpå.

For da våkna jeg litt opp da, husker jeg.

For det var ikke så ofte, at folk krangla, i Leirfaret/Hellinga der da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Faren min kjøpte en sånn Flymo-gressklipper, som jeg brukte i hagen der, for å klippe gresset, fra jeg var 10-11 år vel.

Med strømledning da, så jeg måtte være forsiktig, når jeg klipte gresset der.

Så sånn var det.

Men men.

Og jeg beisa også huset der, en sommer, med noe brun beis da, som faren min kjøpte.

Og en gang, (den første sommeren, som jeg bodde der vel), så måtte jeg også plante blomster, (som faren min hadde kjøpt), i blomsterbedene, rundt vår del av huset der da, husker jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, så fant hadde jeg et sånt ‘raid’, nede hos Haldis.

Og da fant jeg et par sovepiller, i veska til Haldis, var det vel.

(Jeg kjeda meg vel, siden jeg rota i tingene til Haldis, og så videre).

Og jeg rappa med meg en av de pillene da.

Som jeg regna med var sovepiller, ihvertfall.

(For jeg hadde ofte problemer med å få sove om natta, på denne tiden).

Og da sov jeg så bra, den natta, og våkna ikke før faren min var oppe hos meg, i 11-12-tida vel.

Så da kom jeg for seint til skolen.

Og var utsovet da, og fortalte at jeg hadde funnet en sånn bra sovepille da, i veska til Haldis.

De pillene måtte jeg ikke ta fler av, sa faren min.

Jeg sa at det var greit.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var forresten to jenter i klassen, som jeg glemte bort, når jeg skreiv om hvem som gikk i den klassen, i det forrige kapitellet vel.

Og det var Heidi Uglum, fra Svelvik, som Snorre, (var det vel), sa at hadde ‘hengepupper’, allerede på denne tiden, som 17-åring da.

Så sånn var det.

Ved siden av henne, så satt vel hu Anette, fra Selvik.

Hu var ei lav jente, med krøllete, mørkt hår vel.

Hu sa det en gang, til hu fra parfymeriet, husker jeg.

At ‘jeg skulle ønske at jeg hadde sånt hår som deg, for mitt er så flisete’.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg møtte forresten henne, en av de første skoledagene, året etter.

Mens vi begge var på vei over bybrua, i Drammen.

(Hu Anette hadde vel kjøpt noen skolebøker i Drammen da.

Det var vel derfor hu var der, vil jeg tippe på).

‘Ville du ikke gå i klasse med oss lenger da’, sa hu Anette.

‘Nei’, sa jeg bare.

For det var jo ikke sånn da.

Det var jo fordi at jeg ville gå på Datalinja.

Og det hadde dem ikke i Sande.

Men jeg gadd ikke å forklare en lang regle liksom.

Så jeg sa bare ‘nei’ da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

På 16. mai, så var det jo tradisjon, at ungdommene festa, utafor Samfunnshuset, i Svelvik.

Og jeg var der også dette året.

Men jeg ble vel ikke så full denne gangen, som jeg pleide å bli.

Hvem vet.

Halvor, fra Øvre, (som hadde kjøpt vin av meg, på en tidligere 16. mai, etter at Espen Melheim, var det vel, spredde at jeg hadde vin).

Han sa til meg, at noen rødruss, de hadde tatt med noen orangeruss-jenter, (altså jenter som var ferdige med niende klasse).

Og så hadde de tatt med disse, langt opp en gårdsvei.

(Opp mot Hellum gård, eller noe, vel).

Også hadde de tatt av disse jentene alle klærna.

Også hadde de måttet gå nakne tilbake til Svelvik da.

Mens de grein, eller noe, vel.

Noe sånt.

Så jeg visste ikke om jeg skulle tro på det her.

Men jeg gikk ned til den rødruss-bilen da, som stod på parkeringsplassen da, ved Svelvik Ungdomsskole, for å se, om det var sant.

Plutselig kom fire rødruss, fra Berger vel, (eller ihvertfall så var de fra Sande Videregående).

Også bar de på Christell(!).

Og jeg visste ikke hva jeg kunne gjøre, mot fire rødruss.

De hadde vel enda fler russ der og, som gikk rundt dem.

Men de fire rødrussene, de holdt Christell, i hver arm og hvert bein da.

Mens Christell sprelte noe skikkelig da.

Hu slåss imot, for hu ville ikke inn i russebilen da.

Hu vrei og vridde på seg, husker jeg, mens de fire rødrussene holdt henne da.

Og Christell hadde jo på seg en sånn trang ‘pølsebukse’ da, må man vel kalle det.

Så det var jo nesten litt som noe pornoshow, det der.

En gutt på Øvre, som het Tony vel, hadde visst sagt til Christell en gang, at hu hadde den fineste rumpa, på Bergeråsen, eller noe.

Og den, (og mer), fikk jeg jo god utsikt til.

Mens Christell sprella mellom de her fire rødrussene da.

Men jeg skjønte ikke helt hva jeg kunne gjøre, for å hjelpe henne heller.

Jeg bare stod der, og avventet da, for å se, om de ville kjøre avgårde med henne.

Så hadde jeg vel slått alarm da, tenker jeg.

Jeg måtte kanskje gått til Lensmannen, eller noe.

Jeg ville vel spurt de folka jeg kjente der, fra Berger osv., om hva jeg skulle gjøre da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Hu lyshåra, i klassen, fra Svelvik, som jobba i videobutikken, på Svelvik-senteret.

Hu het vel også Anette, tror jeg.

Snorre Skaug, han fortalte også en historie en gang, om hu håndballkeeperen, var det kanskje.

Hu pleide visst å gå på kafeteriaen, i andre etasje, på Svelvik-senteret.

Også pleide hu visst å bestille en stor cheeseburger med masse pommes frites.

Også ‘en cola light’, sa Snorre.

Så han gjorde narr av henne da.

Siden hu kjøpte light-brus, og masse usunn mat da, sa han.

For han mente at det ikke var noe vits, i å kjøpe light-brus,, når man spiste masse burgere og pommes frites da.

Men men.

Jeg sa ingenting, for jeg syntes vel bare at det var morsomt.

Men men.

Inger Espelien, het vel hu dama, som Snorre gjorde narr av, tror jeg.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Snorre Skaug ble også kalt ‘Snurre’ vel, av noen damer i klassen, fra Svelvik, mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tok jo kjøretimer, dette halvåret.

Og mange i klassen, de fikk øvelseskjøre mye, med foreldra, osv.

Og jeg fikk også øvelseskjøre litt.

Mest med onkel Håkon, men også en gang, med faren min, fra Drammen.

Det var problematisk, å øvelseskjøre, med onkel Håkon.

For hans bil, (en gammel Peugeot), den hadde gir, på styret.

Så jeg begynte jo å surre litt nesten, når jeg tok kjøretimer i Drammen, med en bil, (det var vel Audi de hadde der, mener jeg å huske, hvis det ikke var BMW), som hadde vanlig gir da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men det var ennå værre, når jeg skulle øvelseskjøre, med faren min, en gang.

Vanligvis fikk jeg ikke lov til det.

Men en gang, så fikk jeg lov å kjøre, når faren min skulle hjem fra Vannsengbutikken, i Drammen.

Men jeg hadde lært det feil, på kjøreskolen, sa faren min.

Jeg måtte ikke gi gass, på vei ut av svingen.

Men på vei _inn_ i svingen, sa faren min.

Hvis ikke så tok det for lang tid, sa faren min, å kjøre fra Drammen til Berger, på Svelvikveien, hvor det var så mange svinger.

Så jeg gjorde som faren min sa da.

Og det gikk greit.

Men da vi kom like etter Samfunnshuset, i Svelvik der.

Så var det en sving, ved en matbutikk, i et trehus der.

Hvor jeg hadde lite kontroll da, syntes jeg.

Og vi kræsja nesten, i en bil, som kom i motgående kjørefelt.

Men den bilen stoppa heldigvis, mens jeg dreiv og ga gass da, på vei inn i en sving der da.

Hvor det var small kjørebane, tror jeg.

Noe sånt.

Hvis ikke så var det kanskje sånn at jeg mista litt kontroll på bilen, (en Toyota HiAce, eller om det var den andre røde varebilen, som faren min og Haldis hadde).

(Faren min uttalte ‘HiAce’, som ‘haj æk’, forresten.

Det samme med ‘Long Vehicle’, (som han hadde sett at det stod på et skilt, på en trailer, da han var i USA).

Det uttalte han ‘long vihajkel’.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Men faren min var ganske ofte pussa og/eller underfundig, når han snakka.

Så jeg fikk aldri forklart han om det, at han sa ‘HiAce’ og ‘Vehicle’ feil.

For da var det gjerne i forbindelse med noe han sa utenfor sammenhengen da.

Sånn at man bare ble stående og tenke liksom, uten å si noe.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Så det var nesten at jeg kræsja da, i Svelvik Sentrum, husker jeg, når jeg kjørte sånn som faren min sa.

Så det var den siste gangen, at jeg kjørte sånn, vil jeg si.

Men men.

Så sånn var det.

Det var vel også det skoleåret her, mener jeg, at Pia og Christell kom opp til meg, og klagde.

For Pia hadde hatt abort, og noe var galt der nede da.

Jeg ville kjefte på faren min, men Christell sa ‘hvorfor drikker Jeppe Erik’.

Men på julaften, så skulle jeg være der nede.

Jula 1987 da.

Og da, så likte ikke faren min det, at Christell, Pia og jeg, liksom var sure på han da.

(Noe han kunne se på oss da.

Noe sånt).

Så da begynte han å true oss, (Christell, Pia og meg), husker jeg.

(Vi var jo bare 15-17 år, så vi var ikke så vant til sånt).

Men faren vår sa da, at ‘jeg vet ting om alle dere jeg’.

Så det var en trussel, skjønte jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

‘Mmm, pinnekjøtt’, pleide Christell å si, når jeg var nede hos Haldis, på julaften.

Haldis pleide å lage pinnekjøtt, med kålrabistappe.

Men hu pleide også å ha litt gulrot, blanda inn, i kålrabistappa, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo stadige raid, inne i huset til Haldis.

For jeg var i mange år sur, fordi jeg måtte bo alene da.

Og det var krangler og sånn da, omtrent hvert år vel.

En gang, så rappa jeg Christell sin fine, hvite blondetruse, husker jeg, når jeg hadde et raid, på rommet hennes da.

For den så sexy ut, syntes jeg da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, så skulle jeg ligge over hos Haldis, noen år tidligere.

Og da skulle jeg sove i senga til Christell, av en eller annen grunn.

(Uten at jeg vet hvor hu lå da).

Men jeg var liksom langt nede da, i disse årene.

Så det var ikke alltid at jeg orka å spørre om alt mulig da, om hvorfor dem gjorde det sånn og sånn da.

Haldis kokte en brukt tannbørste, i en gryte, på kjøkkenet, til meg, husker jeg.

For jeg hadde ikke noe tannbørste der.

Men men.

Så sånn var det.

Den neste jula, den tilbragte vi hos Haldis sin venninne Solveig, på Holmen, (like ved Holmenkollen), i Oslo.

(Av en eller annen grunn).

Det skal jeg skrive mer om seinere.

I det neste kapitellet, så skal jeg skrive om hva som skjedde, da min tremenning, Øystein Andersen og meg, dro på språkreise, til Brighton, med EF Språkreiser, sommeren 1988.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.